Olivenfestival

I går, søndag, var det olivenfestival i Betlehem. Manger Square var fylt opp med salgsboder, en scene og mye folk. ( og nydelige glovarme maiskolber)

Det var ikke bare olivenprodukter som ble solgt, også ulike former for palestinsk håndarbeid. Utstillerne var ulike organisasjoner; Fairtrade Palestine, Women Cooperation og slike. Masse vakkert, og jeg klarte ikke å dy meg, men handla både sånt og slikt. Det vakreste av alt var noen små og tova "betlehemsstaller", og også juletrepynt i samme stil.

Så var det noen som ropte navnet mitt, og der sto Tagreed og hennes datter Rana. De representerer organisasjonen Annajdha. Dette er en organisasjon som skal styrke kvinners stilling ved bl. annet å få kvinner i arbeid og å gi de generell opplæring i ulike fag.

Jeg kjenner de fra før, det var Tagreed som første gangen tok meg med til kultursenteret i Aida camp. Hun er skredder, og hun broderer de aller vakreste ting. Det ble ei ny veske på meg.

Jeg kjente stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tatt kontakt nå i høst, og lovet på tro og ære og gjøre avtale med henne til uka. Kvinneklassen min har jeg også forsømt, shame on me.

Oppe hos Mike og John var det fullt av nordmenn. Jeg skrev om Erik prest i et tidligere innlegg, dette var deler av hans gruppe som nå satt og drakk te og løste verdensproblemer på "vanlig måte."

Mike og John er et lite lokalt senter, her har jeg truffet mye fine folk, så også disse fra Uranienborg menighet.

I dag er Kjetill på veg fra Kairo og hitover. Jeg strikker sokker og hører på dårlige nyheter fra Gaza.

Dager kommer- dager går

Det skjer vel ikke de store tingene av allmenn interesse her i Beit Sahour.

Jeg får imidlertid stadig mer innblikk i folks økonomiske problemer.

En venninne har en datter som er mye syk, og mammaen har tatt henne med til allverdens leger og sykehus. Ulike medisiner er forsøkt, men uten hjelp. Nå hadde mammaen hørt om en spesialist i Jordan. Hun fikk en avtale, lånte penger opp over pipa, og de dro avgårde. 5 dager på spesialistsykehuset + turen, kostet 4000 dollar.( ca.14.ooo NIS). (Alene)mammaen tjener ca. 3000NIS i mnd.

Sykehusoppholdet var svært krevende for begge to, datteren gjennomgikk en masse timeslange tester, og mammaen satt stort sett på en stol ved senga om natta.

Vel hjemme, og med et lønnlig håp om at den nye behandlingen skulle hjelpe, gikk dattera på skolen igjen. Hun er 10 år.

Etter to timer på skolen, ble hun veldig svimmel, og falt og slo hodet i asfalten. Ble bevisstløs, og ble sendt til det private sykehuset i Betlehem som skolen bruker.

I 12 timer var hun bevisstløs, men kom seg etterhvert. Det var ikke brudd på hjerneskallen slik de først frykta. Mammaen ringte meg fullstendig oppløst. Jeg var en del på sykehuset sammen med de. MR koster 700 NIS per gang, og frøkna hadde 3. Mammaen må legge ut disse pengene, men skolen vil senere refundere. I tillegg koster det mye å ligge på sykehuset, og igjen satt mammaen og duppa på en stol ved senga.

Nå er de hjemme igjen, og prøver begge å komme seg til hektene.

Ikke vet jeg hvordan de skal klare å betale på lånet.

Ellers så har jeg hatt- og har-trivelig besøk!

På onsdag kom Mari fra Hamar, hun er på en to-ukers ferietur på gamle trakter.

I går kom Martha og Liam ned fra Ramallah, og vi meska oss med svinekjøtt med sopp og fløte.

På søndag kommer Kjetill fra Egypt.

I går var jeg oppe hos yndlingsfamilien min. Der var mor, far, 1 datter, 1 svigersønn, 2 svigerdøtre samt 5 barnebarn under fem år og 1 barnebarn på åtte. Stille var det ikke, men koselig,og den hjemmelagde maten var super som alltid.

Er det noen sak?

Vi er buden i bryllup i Beirut! Hurra, da er det jo flott at noen i familien er like i nærheten. Trodde vi. Vårt norske pass ble stemplet ved innreise til Israel. Libanon aksepterer ikke reisende som har vært i Israel. Altså trengte vi nytt pass.

Hallo, hallo norske ambassade i Tel Aviv,- kan vi få nytt pass?

Jada, ikke noe problem, men det hjelper ikke. Det nye passet må også stemples Tel Aviv,og da kommer dere ikke inn i Libanon.

Hallo,hallo, norske ambassade i Beirut, kan vi komme inn i landet via Jordan og med israelsk og jordansk stempel i passet? Dessverre. Ikke prøv engang, dere vil bli stående på flyplassen i Amman ( Jordan).

Hallo, hallo, norske representasjonskontor i Al-Ram. Kan dere hjelpe oss. Nei, dessverre. Nå står det jo ingen steder at det er forbudt å reise fra Israel til Libanon, men....

Hallo, hallo norske ambassade i Amman. Kan vi få nytt pass hos dere? Vi skulle vært i Beirut.

Tja og tjo. Vi utsteder ikke pass her, men hvis dere kommer hit personlig, så kan dere søke. Da sender vi søknaden til Norge, og så får dere nytt pass etter ca. 10 dager.

Kan vi da få passet tilsendt, eller må vi komme og hente det? Vel, vi kan sende passet til ambassaden i Tel Aviv, så kan dere hente det der.

Tenke, tenke... Å komme til og fra Amman tar antagelig 2 dager, selv om vi bruker drosje herfra til grensen og så fra grensen og opp til Amman. Det er laange køer ved grenseovergangene.

Å komme til og fra Tel Aviv tar hele dagen, og krever mange sjekkpunkter, busser og drosjer.

Hva vil dette koste?

Hva koster deretter "bryllupsturen" herfra til grensen til Jordan, opp til Amman og så fly til Beirut og samme veg tilbake?

Hva koster det å reise via Norge med et aldeles ferskt og vanlig nytt pass??

Vi tenker fortsatt.

Det er 26 mil mellom Jerusalem og Beirut.

Er det noen sak med gode naboforhold til Midt-Østens eneste demokrati?

Fine folk

Verden er full av fine folk. En av disse er Eirik Mills, prest i Uranienborg menighet. Jeg har visst om Eirik lenge, for som meg så er han her nede minst et par ganger i året, og er- som meg- fast inventar i butikken hos Mike og John. Endelig treftes vi da, og hadde en lang og fin prat.

Eirik er her med grupper to ganger i året; en "menneskerettighets-gruppe", og en "preste-gruppe"

Han sa så fint at det ble mer eller mindre samme turen; om du leser Bibelen eller FNs menneskerettigheter så blir resultatet det samme: Palestina er et eksempel både på manglende rettigheter og på manglende forståelse av hva Jesus står for. Klinger godt i ørene mine. ( dette er ikke akkurat slik han ordla seg, men innholdet stemmer)

Eirik importerer også palestinske varer til Norge , søk på GODGAVE.no

Samme dag som jeg traff Eirik, traff jeg en annen flott fyr. Han heter Firas Mukarker, og er fotograf av yrke, har studio oppe i Beit Jala. Han er forlovet med ei palestinsk/syrisk/svensk dame, og skal nå snart reise til Malmø og besøke henne for første gang.Han ville vite "alt" om Skandinavia og var dessuten interessert i hva jeg drev med. det resulterte i at jeg skal få bruke bildene hans på bloggen min uten vederlag.

I og med at kameraet mitt har "sukkersyke" og bare virker litt en gang i blant, så er det extra fint.

Jeg har altså ikke kjøpt kamera. Bruksanvisning på arabisk er til lite nytte, og når betjeningen i butikken ikke skjønte hvordan det virka så,ga jeg opp foreløpig.

Jeg må også fortelle om Jasmin. Hun er sveitsisk, og er EAPPI i Hebron. Henne har jeg truffet flere ganger og sammen har vi ( nesten) løst alle verdensproblemer. Vi har prata og plukket oliven og glist og spist lunsj sammen og glist mer. Førr ei dame!!

Forleden kveld var jeg og hørte på et flott foredrag om Kairosavtalen. Det var forfatteren og initiativtakeren som fortalte. Det er mange ulike trossamfunn som står bak Kairosavtalen. Jeg skal ikke begi meg ut på å referere hva de sa, unntatt dette:"vi tror først og fremst på et godt liv før døden", og " evangeliene snakker ikke om hat og hevn, men om ærlig og ikke-voldelig motstand. Rettferdighet er verdensomspennende."

Historien om Mhammad

Omtrent halvparten av alle førstefødte muslimske guttebarn heter Mohammad.

Han jeg skal fortelle om, heter noe annet, men la gå med det.

Han ble født i Deheisha flyktningleir for 24 år siden, og er familiens eldste av en barneflokk på fire.

Han ble født inn i en meget aktiv familie, både politisk og ellers.Begge foreldrene er også født i leiren, deres foreldre igjen flyktet fra sine landsbyer og hit i 1948. Israelske soldater overtok landsbyene deres.

Mhammad vokste opp i et hjem med mye kjærlighet, mye angst og lite penger.

Han sier sjøl at han ble voksen i 12 års-alderen. Soldatene kom,ungene ble skremt av bråk, husransakelser og skyting. Han lærte å kaste stein. Han erfarte at de tok faren hans og satte han i fengsel. Han opplevde lange perioder av unntakstilstand og portforbud. Han lærte om politikk.

Han prøvde å bidra med hjelp, hjemme og i nabolaget. Han lærte å dele med andre.

Mhammad var dyktig og ivrig på skolen og visste at han ønsket å studere. Foreldre støttet han, og han gjennomførte et Bachelorstudium i sosialt arbeid på universitetet i Betlehem samtidig som han var meget aktiv i frivillig arbeid i leiren. Arbeidsledigheten i Deheisha/ Betlehem er skyhøy. Mhammad fortsatte å jobbe frivillig og ubetalt, noe betalt jobb fikk han ikke.

Etter mye fram og tilbake, ble det bestemt at han skulle reise til Italia og ta en mastergrad der. Han skulle få stipend, og alt lå tilsynelatende til rette.

Det viste seg at universitetet i Italia hadde alle forelesninger på italiensk, ikke på engelsk som Mhammad hadde blitt forespeilet. Han fikk også vite, at dersom han etter 3 mnd. med språkopplæring ikke klarte å bestå første eksamen på universitetet, ville stipendet bli gjort om til lån.

Mhammad gjorde alt for å klare dette, men måtte innse at det ikke gikk. Han strøk til eksamen før jul. Nå var han i Italia uten penger, men med gjeld, og uten videre stipend.

Takket være en fjern slektning i en annen by, fikk han husrom og mat,- tok seg tilfeldige jobber og lærte seg italiensk.

Et halvt år senere kom han seg hjem igjen, men skyldte penger til universitetet.Der var og er veien stengt.

Han sa det slik: Det er omtrent som å komme med tog til stasjonen samtidig med at et annet tog forlater stasjonen i motsatt retning. Før kunne jeg ikke italiensk, men hadde studieplass. Nå kan jeg italiensk, men har mistet studieplassen.

Mhammad forelsket seg i Italia, og sier at han gjerne skulle gifte seg med jenta. Det er en umulighet. Hun får ikke bo her, han får ikke bo i Italia. Han har ikke jobb, ingen inntekt. Han er veldig lei av å bo hjemme hos foreldrene.

Han jobber frivillig som sosialarbeider, men sliter. " hvordan skal jeg kunne gi hjelp og håp til andre når jeg ikke har det selv?"

Det er ingen dører herfra, sier Mhammad. Iblant tror jeg at jeg ser en dør, men så er den låst.

Han har jobbet frivillig halve livet sitt, nå er han oppgitt. Han vil ikke ha almisser- " jeg vil heller kutte av meg armen enn å tigge"-.

Tenk allikevel om det fantes et stipend som du kan leve av og studere videre i utlandet- spør jeg.

" Svært gjerne,- sier Mhammad. " da kunne jeg få en høyere utdanning, få erfaring i et annet land noen år og så ha større mulighet for å komme hjem hit og hjelpe mine egne"

Foreløpig slutter historien der.

F..skap

I hele går plukket vi oliven inne i en dal som heter Vad Walaja. Det er tredje gangen jeg er der. Mye er det samme, men noe er endret også der. Fra før av var dalen avstengt for palestinere i begge ender. Årsak: Det ligger bosettinger på begge sider av dalen, og disse er forbundet med en bypass-road som går i ei bru høyt, høyt oppe over dalen. Da er det like greit å stenge av hele dalen slik at ikke de stakkars bosetterne risikerer at de palestinske terroristene nede i dalen er slemme mot de!! Nå hadde bosetterne gått et skritt lenger; de hadde satt fyr på en god del eldgamle oliventrær. "Sikkerhetsmessige årsaker"

Jeg blir kvalm.

Den blide karen på bildet drar nok endel av dere kjensel på. Han fikk selvfølgelig ikke bli med på denne turen fordi han er palestiner og derfor en sikkerhetsmessig trussel.

Vannpumpa står mellom palestinske oliventrær og forsyner? Ja, riktig gjetta; bosetterne.

Barnelatter, barnegråt

Denne smellvakre jenta her er min kjære venn. Hun er ikke gamle jenta, men da jeg kom hjem til dem første gangen nå i høst, så husket hun meg igjen. Hun smilte stort og sa -Elda, men så tok det noen sjenerte minutter før hun kom og skulle sitte på fanget. Hun, i likhet med alle verdens barn, har rett til en trygg oppvekst. Det har hun ikke. Hun er elsket av sine, men av de som bor like over haugen, sees hun på som en potensiell terrorist. Forstå det den som kan.

Det andre bildet er fra muren. Ja, eventyr begynner slik; det var en gang...

I dag har det iallefall vært barnefestival i Betlehem! Manger Square krydde av store og små. Det var klovner og sukkerspinn og musikk og kaos og glade barnestemmer og dans og fyrverkeri og hurramegrundt!!

Herlig!

Tanker om små og store ting.

Jeg har vært sliten og litt deppa de siste dagene. Sliten- fordi det er krevende å plukke oliven i solsteika, deppa- fordi jeg føler mer og mer på kroppen at palestinernes hverdag hele tiden gjøres vanskeligere av de israelske myndighetene. Jeg er opptatt av at Israel kaller seg selv det eneste demokratiet i Midt- Østen. Demokrati, er ikke det av folket og med folket?

De har vel ordene sine i behold hvis de betrakter bare jødene som folk, og resten som avskum. Slik opplever jeg at det er her. Jeg blir så forferdelig trist og oppgitt.

Ikke fatter og begriper jeg at hele verden bare kan la dette skje. La gå at folk er uenige politisk, men denne systematiske nedverdigelsen og hundsingen, den er ingen stat verdig. Demokrati???

Apartheid,- det er ordet.

Folk her blir satt i fengsel for de underligste saker hvis israelske myndigheter tror at det kan være " en trussel mot sikkerheten". Jeg hørte en historie forleden som er helt tragikomisk:

I 2003 var det mye bråk mellom israelske og palestinske myndigheter i Betlehem, og det ble innført portforbud. Det fantes imidlertid noen kuer her i Beit Sahour, og melken fra disse ble i skjul fordelt mellom de som trengte det mest. Etterhvert kom dette israelerne for øret, og tiltak måtte iverksettes; kuene ble arrestert.

Begrunnelse: De var en trussel mot sikkerheten! Kuene i Beit Sahour kalles visst fortsatt for "terroristkuer".

Historie 2: Noen jøder begynte å bygge en outpost ikke langt fra en palestinsk landsby. Det sto et lite hus på plassen hvor jødene ville bygge og bo, så dette huset ville de rive. Kvinnen som eide huset, ble selvfølgelig husløs. Huset ble av en eller annen grunn stående. I følge historien( som nok ikke er helt sannferdig), reiste kvinnen til USA, konverterte til jødedommen, og kom tilbake til huset sitt....

Det som er sant; er at bosetterne kommer fra hele verden, og at mange har et ytterst fjernt forhold til jødiske gener og jødisk tradisjon. Med det gamle testamentet i hånda krever de sin "gudegitte rett" til å bygge og bo på privat palestinsk eiendom OG til å gå løs på bøndene som har dyrket jorda si i hundrevis av år.

Ja, jeg blir deppa.

Ellers så har jeg nå satelitt_TV med hundrevis av kanaler. Jeg satt her en kveld og trykket meg fremover i kanalmengden, det var ganske interessant. Jeg har 3 nyhetskanaler på engelsk, det er greit. Det er noen få sportskanaler, og også noen kanaler for barn. Såpeopera og amerikanske filmer finnes også.

De øvrige er delt i to hovedgrupper: Alvorlige menn som (sikkert) diskuterer alvorlige ting, og vakre damer som synger og danser. Et stort flertall av mennene bar de underligste hodeplagg

( sett med norske øyne). Alle varianter av kufia ( palestinaskjerf) mer eller mindre likt Yassir Arafat. Noen fra Saudi - Arabia eller nedover der, var innhyllet i hvite gevanter. Nordafrikanere brukte ulike former for hatter/luer, den ene flottere enn den andre.

Rart at europeere er så opptatt av arabiske kvinners hodeplagg, de skulle heller se nærmere på mennene, her er det mye å hente som sikkert beviser ett eller annet! (?)

I går kveld var jeg på en flott konsert oppe på Peace center i Betlehem. Det var Falun Peace Choir sammen med et kor fra Ramallah som hver for seg og sammen hadde et strålende program. Falunkoret har eksistert i 26 år, og har turnert verden rundt. Bra saker.

Nå får jeg se til å komme meg ut på jakt etter et nytt kamera.

Jeg klarte forresten å miste pungen min her forleden, gudene må vite hvordan, så nå er jeg et Visakort + 900 shekel fattigere. Jeg er et rotehue.

Litt av hvert på en mandag

I dag morges dynket jeg ufrivillig kameraet mitt med Sprite. Ikke vellykket. Jeg må nok spandere på meg et nytt et, og dere må vente litt før det kommer flere bilder.

Bortsett fra det, så har dagen vært utmerket.

I går etter plukkinga, støtte jeg på et kjent fjes oppe i Betlehem. Hun heter Barbro, er svensk, og var her på olivenplukkinga i fjor.

Denne gangen var hun her for å feire at de nå skulle starte noe som heter " East Jerusalem Y`s men and Womens club.Jeg kjenner til Ys men fra før. For 25 år sida var jeg aktiv i tilsvarende på Hamar. ( dette er en organisasjon i tilknytning til KFUM/KFUK) Jeg ble derfor der og da innbudt til å være med på stiftelsesmøte/middag i Jerusalem i dag.Det var også en annen svensk kvinne fra plukkegruppa som skulle dit.

Først i dag plukka vi oliven, men sto dro jeg hjem for dusj og skift. Iført mitt håndbroderte og vakre palestinske skjørt gikk vegen til sjekkpunktet. Hazem kjørte. Han stoppa på vegen for å kjøpe en pose ferske wienerbrød, tok ett sjøl, og resten var til meg og min svenske venninne. Ingen protester hjalp.

Så sjekkpunkt, buss og opp til YMCA (KFUM) i Jerusalem.Der var det meget høytidelig med taler og ritualer og musikk og lys og alt som dertil hørte. Etterpå var det stor middag på Golden Wall hotell. Hvis dere har sett "arabiske netter" på ett eller annet TV- program, så var det omtrent slik. Full pakke på alle vis med kelnere i tradisjonelle kostymer, all verdens retter, vin, gnistrende stjerneskudd, palestinske rytmer, dans + flere taler + presanger. På tak-terrassen var det strålende utsikt over den hellige staden.

Som sagt; full pakke.

Jeg hadde dessuten en lang og koselig prat med lederen av YMCA,ei flott kvinne som mer enn gjerne vil ta i mot meg og gjester fra Norge ved en senere anledning.

En aldeles super dag.

Gudsjelovkvelden

Den gyllengule og nesten fulle månen henger lavt over et nattsvart Palestina. Kvelden er stille og vakker, og varmegradene er akkurat passe mange.

Jeg har vært oppe i Ramallah hos Martha og Liam i dag. Liam var på jobb mesteparten av tida, men Martha og jeg hadde allverdens god tid sammen, og hadde det veldig trivelig. Nydelig lunsj på nydelig restaurant, og så satt vi på balkongen hjemme hos dem og vifta med tærne og drakk kaffe og vin og kjente at verden var god.

Vel tilbake gikk jeg bort på Sahara Hotel hvor det var hektisk aktivitet.Drøyt hundre olivenplukkere har ankommet, og alle skulle finne seg tilrette. Noen hadde spørsmål, alle skulle spise middag,noen skulle til et annet hotell, noen virret rundt...

Jeg så noen kjente fjes, folk som kommer igjen år etter år, blant annet Ann fra California. Det er også tre nordmenn( nordkvinner!) blant deltagerne, tre unge damer fra Oslo som var på sitt første Palestina-besøk. Det skulle være informasjonsmøte etter hvert, men jeg gikk hjem. I fullmåneskinn.

I morra skal vi plukke oliven.

Bildet er fra hagen "min"- de plukket der idag.

En fredelig dag på landet

Torsdag 13.oktober. Det første jeg ser når jeg våkner om morran, er et digert oliventre som står kloss inntil soveromsvinduet mitt. I år bærer det godt, og er snart klar til høsting. Olventreet,- det hellige treet, har alltid vært -og er -selve livsnerven for palestinske bønder.Oliventreet er mer enn et tre. Det forteller om tradisjon, kultur, tilhørighet, om tider og generasjoner som har vært og som skal komme. ( hvis det da blir noen igjen når Israel er ferdig med sine herjinger).

Det skjer ikke de store tingene på en fredelig dag på landet. Jeg leser aviser og NRK - nyhetene + Maan News, drikker kaffe, tar livet med ro. I dag ble jeg bedt opp på lunsj hos vertskapet, og menyen var? O ja, kylling og ris-, men i en ny og nydelig variant med masse grønne grønnsaker som heter noe jeg slett ikke husker.

Dessuten har jeg vært i Souq Ashab og handlet, blant annen en boksåpner som fungerer, og et dobbeltstøpsel. Her skjer det store ting!!

Det beste er nå likevel at jeg nå kan vegen til restaurant Citadel! Alle dere som vet om min manglende evne til å finne akkurat denne restauranten: Yes og yes, endelig har jeg skjønt det!!!. Det har ikke tatt så mange årene. Jeg har også omsider forstått at Citadel heter Cala på arabisk, og at alle de lokale bare bruker det navnet.Så neste gang dere kommer, venner,- da skal jeg uten å blunke ta dere med dit.

Her hjemme har jeg matet den stakkars bikkja som står der i sitt korte band år etter år. Jeg sniker til han noen godbiter, litt kjøtt og bacon og kaldt friskt vann, så vi er bestevenner nå.

Vannet er dyrebart her. Jeg leste i dag at mens jødene både i bosettingene og i Israel forbruker 120 liter daglig i snitt, så forbruker palestinerne 18 liter.

Da er det kanskje ikke underlig at det er tilnærmet umulig for palestinerne å dyrke noe som trenger vanning, og det er heller ikke underlig at grunnvannet stadig synker pga. alle brønnene som jødene borer. Hvis(når) vanntilførselen stopper her, så kan man kjøpe mer, men til skyhøye priser.

Grønnsakene jeg kjøpte i dag, var i hovedsak israelske.Her er det kav umulig å boikotte israelske varer, i Norge går det heldigvis greit. Prisen her er det ikke noe å si på (etter min pengepung);4 epler,3 store tomater og 2 ekstra store paprika- kostet 4 shekel.

Jeg har kjøpt meg den nyeste Margaret Skjelbred- boka på lydfil, -rart at det går an, forresten. Den er knakende bra, jeg må tvinge meg selv til ikke å sitte og lytte kontinuerlig.Dessuten har jeg funnet en amerikansk radiostasjon på lap-topen som sender bedehussanger døgnet rundt, lucky me.

arme mennesker

Et av mine unge vennepar venter barn. Tvillinger. Fra før har de en gutt på 4 og ei (utrolig vakker) jente på 2 og et halvt. De bor på ett rom og kjøkken. Riktignok holder de på å bygge seg hus, men mangler penger til å fullføre. Mannen er snekker og jobber i Ramallah. 12 timers dag. Lønn: 100 shekel ( 160NOK) per dag. Galematias? oh yes. Hvorfor ikke bruke sikker prevensjon? Ikke vet jeg. Prevensjon er akseptert, - har det svikta? Jeg har ikke spurt nærmere.Den blivende tvillingmammaen var ikke bare happy.

Arme mennesker.

Siste kvelden med gjengen

Gjengen har vært ved- men ikke i- Dødehavet i dag. Pga israelsk høytid er alt stengt, stengt, stengt. Også tilgangen til Dødehavet. Sjekkpunktene er stengt.Det kalles vel sikkerhetstiltak.

Hamargjengen hadde imidlertid tatt en fin tur østover, vært i Jeriko og reist med gondolbane opp til et kloster som ligger oppe i bergene hvor Jesus ble fristet av djevelen i 40 dager.

Jeg har tatt livet med ro her hjemme.

I kveld var vi samlet til avskjedsmiddag. Helt uventet for meg viste det seg at alle hadde forberedt tale til meg. Utrolig koselig og rørende. Det aller beste var at alle var klinkende klare på at de skulle hjem og fortelle sine venner om dette utrolige og fantastiske palestinske folket.Mange vil ned igjen. Kontakter er knyttet. Det gjør meg så glad!! På restauranten reiste de seg også og fremførte i kor: One, two, three, four, occupation no more! Five, six, seven, eight, Israel is a facist state!!

( lært oppe i Bilin) Alle i restauranten klappet - stor stemning.

Etter en liten bar-runde tok vi kvelden. Klokka kvart på elleve i morgen formiddag kommer Hani og bringer de til flyplassen.

litt bilder

Bilder fra innhøstingen. Dere ser gjerdene like i bakgrunnen. Bortsett fra en politibil med ulende sirener som for forbi, var alt fredelig. I dag,- lørdag,- er gjengen på veg mot Jerico og Dødehavet. Jeg tar livet med ro her hjemme.

Obs: Bildet med noen folk rundt en benk, er slett ikke fra innhøstingen. Det er tatt oppe i Bilìn, og palestineren på bildet er Yiad, lederen for "folkekommiteen" der oppe. Min feil, jeg blingsa da jeg la inn bilder.

Olivenplukking

Så opprant dagen alle hadde sett fram til: Olivenplukking!!

Dagen starta klokka 8, og vi var utstyrt med vannflasker og solkrem og pågangsmot. Vi skulle plukke i olivenlunden til ekteparet Tanya og Jesus(!), et svært trivelig par som hadde fått 60% av trærne sine beslaglagt. Israelerne trengte å bygge en overvåkningsvei nedenfor bosettingen Har Homa like i nærheten her. Så da så- Bort med oliventrærne, frem med bulldozerne. Tanya, som var gravid i 6.mnd. da dette skjedde, -hadde stilt seg foran dozerne, men selvfølgelig til ingen nytte. Mannen hennes hadde blitt slått over nakken med en geværkolbe slik at han ble alvorlig skadet og gjennomgikk 3 års rekonvalesenstid.

-Vi plukket helt inntil de ytterste gjerdet. Det er først et piggtrådgjerde, så et elektrisk gjerde, så vegen som altså brukes av israelsk politi og militære( men ikke av noen sivilister) så er det et nytt elektrisk gjerde på andre sida, og så et nytt piggtrådgjerde. mao: 4 gjerder. Safety first (?)

Vi plukket oliven, og også noen andre kom til- 3 amerikanske jenter som jobbet med teater oppe i Beit Jala, 2 svenske damer, noen karer jeg ikke vet hvor kom ifra...

Det gikk med liv og lyst, avbrutt av kaffe/ te pauser. Klokka ett fikk vi servert lunsj ute i åkeren- MAKLOBE. Det er godt, det!Vi ga oss i to-tida, hjem til påkrevet dusj,- og etterpå ned på YMCA/ JAI- kontoret hvor Baha ga oss en times foredrag om "Keep Hope Alive"- kampanjen.YMCA tilsvarer det norske KFUM/KFUK, og er en organisasjon med forgreninger over hele verden. Baha er leder for kampanjen, og han ga oss mye nyttig informasjon . Han fortalte blant annet at de israelske myndighetene har fjernet tilsammen 69000 oliventrær fra palestinsk jord..

Keep Hope Alive arbeider sammen med palestinske bønder ,- både med å høste oliven, og med å plante nye trær. Svært mange bønder har sine eiendommer belagt med masse restriksjoner fra israelerne, noe som forvansker og/ eller umuliggjør at de kan drive med oliven uten hjelp utenfra,

Jeg har jo vært med på dette noen ganger, og det var utrolig fint å ha med seg Hamargjengen i dag!! Vi er de første som plukker nå, sesongen begynner egentlig om en ukes tid. Da kommer det 120 deltagere fra hele verden hit for å plukke! Yes!!

Deheisha camp

Dagen startet nede på JAI hvor hamargjengen traff Baha og kjøpte oliventrær. Omvisning og orientering i grotten der nede. Kanskje var det denne grotten hvor hyrdene på marken fikk englebesøk for 2011 år siden? Vakkert og fredelig er det i hvert fall-

Så dro ti opp til Deheisha camp, og tilbrakte resten av dagen der.

Deheisha er stedet hvor jeg handler broderier, et sted jeg kjenner godt, og folk jeg kjenner godt. For de andre var det første gangen. Det er ikke lett for meg å betrakte Deheisha med "fremmede" øyne.Dagen ble i hvert fall slik jeg hadde håpet. Orientering av lederen for Fhoenix center,- Naji, omvisning i leiren med eldste sønnen Mourad, lunsj på senteret og så hjem til Suheir( min broderi-kontakt) for mer informasjon, kaffe, broderikjøp og samtale. Vi var også nede hos de som støtter sultestreikende politiske fanger.Det pågår nå støtteaksjoner over hele Palestina. Per i dag sitter det 6000 politiske palestinske fanger i tilsammen 22 israelske fengsler. Noen har sittet over 20 år. Det er hundrevis av umyndige fanger. Mange sitter uten rettergang, og uten at de er siktet for noe bestemt. Dette gjør den israelske regjering i " Midtøstens eneste demokrati".Noe fanger sitter på total isolasjon i månedsvis i celler på 1x1 meter uten lys.

Det som kanskje har berørt hamargjengen i enda større grad, er at de klokka fem i natt reiste ut til sjekkpunket og så med selvsyn hvordan situasjonen der er for de palestinerne som skal inn på jobb i Jerusalem. Trengsel, kaos,venting i timesvis... Et par av deltagerne sa: min tidsregning heretter blir før eller etter sjekkpunktet den 6. oktober. De hadde ikke så mange ord. Ord dekker ikke dette vanviddes åsted.

Ja, i likhet med meg tenker gruppemedlemmene at HER skulle statsmennene ha stått en grytidlig morgen. HER skulle de kjent på kroppen hva "sikkerhetsmurer" og okkupasjon virkelig betyr.

Hebron + selskap

Det har blitt onsdag, og vi har vært i Hebron. Hebron er selve symbolet på apartheid, og hamargjengen fikk mange rystende opplevelser. Hebron er en by man kan høre om, og tenke at det vel høres ille ut at 2000 israelske soldater herser og bestemmer over 500000 innbyggere.. Likevel, en må nok se det på egenhånd for å fatte omfanget. Hazem sjåfør likte seg ikke. Han gikk tildels sammen med oss,- og kommenterte mange ganger at det var mange soldater der, maange soldater. Vi fikk nå med oss gamlebyen med mange morsomme butikker, men dårlig med kunder, vi fikk med oss Abrahams moske OG jødenes synagogedel av moskeen. Vi så hvordan gatene var delt i to - på det ene fortauet er det lov for palestinere å gå,i gata samt på det andre fortauet er det forbeholdt jøder. Vi så at en skolegutt måtte tømme sekken sin foran en israelsk soldat. Vi så sivilpoliti med miniatyrkamera som liksom tilfeldig rusla utenfor moskeen. Vi så rabbinere som tilsynelatende leste i skriftene sine, men som mesteparten av tida var opptatt av å kikke på damene. Vi traff ei EAPPI-jente fra Dovre! Jeg ble gjenkjent i to butikker, det er helt utrolig hvor godt enkelte husker ansikter.

Når sant skal sies; vi var enige om at Hebron var verd et besøk, men jammen var det ikke godt å komme "hjem" igjen.

I kveld har jeg vært på heidundrande forlovelsefest. Traff masse kjentfolk, og ekstra artig var det å se en skokk med unger som løp i mot meg og ropte Elda!!

Gjengen hadde rusla litt rundt i kveld, og dessuten fått gratis middag på hotellet! Ikke dårlig.

Jerusalemdag

I dag har hamargjengen vært i Jerusalem- eller Al Quds -som den heter på arabisk.Martha har vært guide, jeg har hatt fri.De tok drosje til sjekkpunktet og vandret gjennom. Tilbakemeldingene er kvalme, fortvilelse, ubehagelige følelser, utrygghet.Alt hadde gått greit. Buss inn til byen, der sto Martha og ventet.Så var de på en tre timers tur med ICAHD, hvilket er utlagt Israeli Commitee against House Demolition. Det hadde vært svært informativt og samtidig deprimerende. Lunsj på Jerusalem Hotel. En av gjengen var så uheldig at hun ble frastjålet lommeboka si. Så ble gamlebyen i Jerusalem utforsket før de tok bussen/ drosje hjem.Hovedinntrykket: Surrealistisk- flotte ting, fæle ting- kontraster.

Sjøl har jeg hatt en slakk dag med litt handling, lunsjbesøk hos en venninne, samt et veldig trivelig møte med Baha. På fredag blir det olivenplukking!!Yes!

Jeg er forøvrig buden i forlovelsesselskap på onsdag kveld, og har fått lånt meg en dertil egnet kjole og selskapsko!

I morgen har gjengen fridag, mange vil inn til Jerusalem igjen.

Jeg prøvde å finne ut av TV`n i kveld,men mislyktes. Tre fjernkontroller gjør meg mannevond! Skal be om assistanse i morgen.

Gjestfrihet

Da jeg skrev blogg i går kveld, glemte jeg å ta med den viktigste tilbakemeldingen fra deltagerne: Å være i et vanlig palestinsk hjem, spise enkel og god palestinsk mat sammen med familien. Å bli møtt med en slik gjestfrihet og varme som ble oss til del; dette var det de likte aller best. Alle forstår veldig godt hvorfor jeg er så glad i dette folket!!

Mar Saba- Bilìn- Taybeh

Vi er vel tilbake etter en lang og innholdsrik tur. Jeg vil prøve å skrive bloggen denne uka slik som gruppedeltakerne opplever det, det blir litt haltende, men, men.

Vi starta dagen med å besøke Mar Saba,- et urgammelt kloster som ligger inne i fjellene ikke langt herfra. Det knytter seg mange historier og myter rundt dette klosteret som er fra 500-tallet, tror jeg. Selve klosteret er nå bebodd av omtrent 25 munker tilhørende den østeuropeiske kirke.Tidligere var det et stort samfunn her.En myte forteller at dersom det kom kvinner inn i klosteret, da ville det bli et jordskjelv så stort at verden ville revne og forgå... Det finnes imidlertid fortsatt et tårn like ved klosteret hvor kvinnene kunne stå og beskue helligdommen på avstand. Gruppas ene mannlige medlem syntes dette var en grei ordning!

Vi dro så til Bil`in, en liten landsby nordvest for Ramallah. Det ble en meget sterk opplevelse for alle. Bili`n er kjent for sin mangeårige ikkevoldelige motstand mot gjerdene og muren som hadde tatt fra beboerne mesteparten av jorda og olivenlundene deres.Hver fredag- år ut og år inn,- har de demonstrert med flagg, marsj, opprop, sang. Hver fredag har de blitt møtt med tåregass og gummikuler fra israelske soldater. 2 palestinere har blitt drept, mange, mange har blitt såret, enda flere arrestert og fengslet-

Landsbyen Bilìn anla sak mot den israelske stat. Saken gikk helt til høyesterett. De vant!! Retten avgjorde at gjerdene i Bilìn skulle flyttes 500 meter lenger vest. Ingenting skjedde. Demonstrasjonene fortsatte. I juni 2011 kom israelske bulldosere og flyttet grensene! Seks års protest hadde nyttet - Stor seier for palestinerne.

Vi møtte lederen av protestkomiteen,-Iyad Burnat og hans familie. Et sterk møte. Vi ble fortalt historien og vist videoer, vi ble tatt med ut i markene og så den gamle og den nye grensen,- vi ble servert lunsj og te. Vi traff kona Suir og de tre flotte ungene...

Jeg har vært i Bil`in før, før grensen ble flyttet. For de andre var det første besøk. Mange gråt. Alle følte en sterk beundring for den viljen og utholdenheten og håpet som disse menneskene i Bil`in viser. Iyad har av spanske aviser blitt kalt Palestinas Gandhi. Han skal også motta en ikke-volds-pris i Spania, men får ikke visum. Han har mottatt andre priser også. Yiad har vært i Norge,- I Hamar!!, og har venner der. Han viste oss bilder fra Strandgateparken og Domkirkeodden i snø. Verden er ikke stor.

Fra Bilìn dro vi til Taybeh på årets begivenhet,- ølfestival! Kjempestemning, masse folk, trafikkaos, boder, underholdning, dans. Hamargjengen hadde ikke lyst på å dra derifra.

Alt har sin ende, så etterhvert kom vi oss på hjemveg, og Hazem tok oss trygt tilbake til Beit Sahour.

her er de!

Jeg har vært dårlig til å ta bilder. Vi har med oss Halgrim, journalist og fotograf, så han tar en masse flotte bilder. Jeg skal be han legge inn noen de nærmeste dagene. Her er gjengen nettopp ankommet hotel Sahara.

Lørdag og vandredag

Klokka ti kom blide Hazem og kjørte hele gjengen til Betlehem. Fødselskirken med den sedvanlige køen og duft av røkelse, et langt og trivelig besøk på St.Johns souvenir hvor mange handla og alle fikk te, så lunsj på Square Restaurant før vi vandret gjennom gamlebyen og over til MUREN. Muren er nok aller verst her oppe ved checkpunktet og Aida Flyktningleir. Den er 10 meter høy og snor og vender seg som en slange. Mur til høyre, mur til venstre, mur rett fram. Det ble et sterkt møte for Hamargjengen. Aida er også et svært spesielt sted med mange voldsomme inntrykk. Lekende og blide barn midt mellom mur dekorert med grafitti av alle slag, gamle, dårlige hus og trange smug, og hyggelige palestinske militære som gjerne lot seg forevige på bilde.- Vi besøkte kultursenteret Alrowwad hvor de åpnet butikken for oss og vi hadde en lang og god prat med Abdelfattah Abusrour ( lederen). Han kunne blant annet fortelle om konstruktivt samarbeid mellom senteret her og skoler i Stavangerområdet.

Nærmeste nabo til Aida er et meget celebert hotell. Da vi var der ( på do), var det bryllupsfeiring med stor stas og masse finpynta folk, TV folk og greier og greier. Det ble litt av noen kontraster med 100 meters mellomrom!

Vi dro tilbake til Beit Sahour, fant en koselig restaurant, og så gikk vi på kino!! De viste en film på Alternativ Information Center ( AIC). Vi var de eneste besøkende,- alle andre hadde dratt til Taybeh på ølfestival!

Jeg spurte gjengen hva som satt sterkest i minnet fra dagen i dag. De svarte : fantastisk vennlige og gjestfrie folk, sorg og sinne og fysisk smerte over muren, den utrolige gløden som Abusrour viste midt i elendigheten,- de vakre gatene i gamlebyen i Betlehem....

Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg tipper de tok hundrevis av bilder!!

I morgen venter Bilin med mere.