skip to main |
skip to sidebar
Fredag den 30. mars. Jeg prøver å gjøre meg noen refleksjoner. Hva vil sitte best i minnet etter 6,5 uke her nede i det hellige land?
Opplevelsen av å være litt hjemme. Glede over et bedre geografisk kjennskap til landet generelt og til Betlehemsområdet spesielt. En forsterking av vennskap, og samtidig mer vurdering av hvor mange og hvem jeg ønsker å pleie vennskap med. Hvis det blir for mange så blir det uoversiktlig, og gir meg samtidig dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer å følge opp.
Mange tanker om hva jeg (ikke) gjør og hva jeg sikkert " burde" gjøre. Erkjennelse av manglende krefter og en del plager.
Glede over at jeg per i dag vet betydningen av ca. 100 arabiske ord, og at jeg er stolt av det.
Styrken hos det palestinske folket. Den utrolige vennligheten. Opplevelsen av å være viktig for det jeg er, ikke for det jeg gjør.
Gleden av å følge opp de nyfødte tvillingene.
At folk spør meg når jeg kommer tilbake, - ikke om.
Kulda, kulda, kulda.
Også fleecejakka og raggsokkene.
Alt dette etter innfallsmetoden. Det viktigste?
Gode,kjære venner.
Grei grill til steking av shrak, tynt og gørgodt brød.
Jeg treffer iblant folk her nede som er veldig åpne og sjenerøse når det gjelder å samarbeide med israelsk opposisjon. Det er så bra! Det finnes jo heldigvis en opposisjon i Israel, selv om den lever under trange kår. Jeg må tilstå at jeg blir mer og mer skeptisk til alt som smaker av Israel, og det er veldig dumt.
Jeg ser sammenhengen; mine møter med israelere( les jøder) er skjeldne og overveiende negative. Selvfølgelig finnes det mange flotte jøder - selvfølgelig finnes det mange som ser begge sider av konflikten og som uttrykker det i ord og gjerning. Ære være alle de.
Mine møter med jøder er først og fremst møter med soldater og settlere.Det er opprivende, negative og provoserende møter. Alltid.
Gang på gang uttrykker disse folka en svært nedlatende og til dels truende holdning. Hva slags opplæring/ oppdragelse ligger bak? De er da ikke født sånn?
Eksempler fra den siste tida:
1) En gruppe er i Hebron,- i den delte gata. Det er en palestiner i gruppa. Han spør soldaten som står vakt om han får lov å krysse gata sammen med resten av gruppa. " If you say - please - you might be allowed" var svaret.
2) Vi passerte et sjekkpunkt forleden. De to soldatene gransket meget nøye passene våre opp og ned. Lenge. Så spurte de Martha, - er du russisk? -Nå står du med mitt norske pass i handa, - sa Martha,- hvorfor i all verden spør du om jeg er russisk? Åj, da, -sa soldaten,- hva er det du er så opphisset over- skal du ikke ta det litt med ro? Jeg kan beholde deg og passet ditt en time eller to hvis jeg vil, vet du.
Værsågod - svarte Martha.
-Vi skal vel heller være fornøyde, ikke sant- sa soldaten. Of course. Have a nice day.
Jeg blir IKKE vennligstemt av slike episoder.
I tillegg hender det at jeg har ork til å gå inn på MIFF sine sider, og se deres kommentarer om ulike situasjoner, men da blir jeg enten veldig trist eller veldig forundret. Det er aldeles utrolig hvor ulikt det går an å se på verden!!
Her i forrige uke leste jeg at et "bevis" på at Palestina ikke finnes, er at det arabiske alfabetet ikke har tegnet -P-. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Dersom man ikke vet at Palestina heter Filistiin ( sånn omtrent- arabisk har ikke vokaler heller), så er det ganske drøyt å bruke manglende lydtegn som bevis.
Dette var morgenens hjertesukk. Jeg har starta på min siste uke her nede, og har begynt å grue meg til alle avskjedene. Dessuten må jeg lage meg en plausibel forklaring til bruk på Ben Gurion- uten å juge(?), det er alltid en utfordring.
Ha en fin vårdag i sola.
Denne gamle mannen kom sammen med sin eldgamle hest for å pløye rundt oliventrærne utenfor huset her. Vel og bra. Det var bare det, at han viste seg å være veldig, veldig, veldig interessert i meg. Det var ikke måte på hvor mange ganger det var noe han ville meg, og hver gang kom han sånn helt tilfeldig borti meg. Det ble nokså ubehagelig, så jeg låste døra etter hvert. Da Imad kom hjem, fortalte jeg det til han. Imad gikk fullstendig bananas,-fortalte gubben hva han mente,- trua med politi og fengsel og kasta han ut der og da og fortalte at han ikke skulle vise seg mer. Ja, ja,så har jeg erfart det også.
Vakre Palestina med en svært uvakker outpost til høyre. Utsikt fra Herodion.
Turister på Herodion
Mine kjære på balkongen i Ramallah.
Morsdag er svære greier! Jeg har feiret og blitt feiret og gitt bort gaver og fått gaver og spist og spist og lekt med unger og snakket med venner og drukket veldig mye te og vært på restaurant med de to kara fra SOS som med styrke hevder at jeg er og vil forbli deres palestinske mor.
Det var Raji,- en av de to- som også ga meg en veldig spesiell og ekslusiv presang. Jeg fikk en palestinsk mynt fra 1927, den gangen Palestina var engelsk protektorat. Den har inskripsjoner på engelsk, arabisk og hebraisk. Så vidt jeg har kunnet finne ut, er den svært skjelden.
Uansett,- Raji ønsket at jeg skulle få den, og jeg kan bare takke i ydmykhet.
Skulle jeg legge inn en ørliten minusfaktor i gårsdagen, så må det være at den var ( selvfølgelig) helt alkoholfri. Så mye god mat så mange ganger uten en vinskvett!!! Profeten var nådeløs sånn.
Dagen i dag har også vært perfekt. Jeg rusla i solværet, stoppa og snakka litt med folk her og der, og hadde en lang og fin prat med Baha før jeg lagde meg litt lunsj. I kveld var det middag med Nisreen og ungene før vi dro opp til Deheishe og besøkte hennes gamle og vakre mor som nå har fått slag, og ligger taus og hjelpeløs i senga.
Hele familien var samlet rundt a mor, jeg tror det var 12-15 personer i rommet. I tillegg kom alle småungene. Det var utrolig hyggelig å treffe dem alle sammen - og ungeflokken skulle umiddelbart leke "lang lang rekke."
Det gjorde vi-til og fra butikken!!
Bildet viser gutta boys, Abdallah snakket faktisk i to mobiltelefoner samtidig!
Godmorgen til vårjevndøgn! For meg er det årets fineste dag- sommeren overtar styringa-yes!
Her i Palestina er det også yom el um- hvilket er utlagt: morsdag.
Jeg var her på morsdag i fjor også, og da gikk det slag i slag med fester og feiringer. I dag blir det kanskje litt mindre, men jeg har et flott program i dag også. Det begynner klokka 11. Da skal jeg på "karnevalsfeiring" med 1.klasse ( 5-åringer) på skolen deres. "mitt" barn- Mhammad, stiller i dag som Spiderman.
Etterpå er det lunsj sammen med familien hans, og i kveld er jeg buden ut på middag av Raji og Abdallah,- de sier at jeg er deres palestinske mor.
Jeg har lyst til å fortelle litt om Mhammads mor- Amani. Hun er palestinsk, men født i Kuweit og er 28 år gammel.
Hun traff sin kjære mann Mahmoud tidlig i tenårene, og de kikka mye på hverandre lenge før det ble noe mer. Alle var happy da det gikk mot forlovelse og bryllup. Nå har de vært gift i 6 år.
I disse 6 årene har de bodd på ett rom samt en kjøkkenkrok i svigerforeldrenes hus. Et år etter vielsen kom Mhammad til verden, to år etter det så Huda dagens lys.
De lever av den inntekten Mahmoud har som snekker. 110 shekel per dag. Hvis været gjør det umulig å jobbe, uteblir inntekten.
For et par år siden begynte Mahmoud å bygge egen leilighet. Hver eneste shekel ble lagt i prosjektet, men det gikk sørgelig smått, det var så lite å ta av.
I fjor ble Amani gravid- med tvillinger.
Det begynte å haste veldig. Omsider fikk de et lån som var til å leve med,og samme uke som tvillingene kom til verden, kunne de flytte inn.
I hele denne tiden klarte Amani å være positiv og å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun klagde aldri, hun hjalp sin svigermor, hun forgudet sin mann og sine barn. Tvillingmagen ga henne mye ryggvondt, men Amani klagde ikke.
Ektefellen på sin side jobber dag og natt for familien. Når han kommer sliten og grå hjem fra jobb, løper ungene han i møte med jubel og han fanger en i hver av armene og bærer de inn.
Nå bor de i sin nye og fine leilighet og er svært fornøyde. Det er svært så lite møbler og slikt, men pytt pytt.
Det er et fredens sted å være. Tvillingene spiser og sover, de to største leker, Amani ammer når det trengs, lager mat, hjelper Mhammad med lekser, trekker te og prater, holder hjemmet skinnende rent helt uten stress og hever skjelden eller aldri stemmen mot ungene.
I dag er det Amanis dag!! Yom el um! Hun er min hverdagshelt.
Bildet jeg legger ut er tatt 10 timer etterat tvillingene kom til verden med keisersnitt.
Så ble det nærkontakt med settler denne gangen også.
I dag reiste jeg sammen med 20 unge dansker, to EAPPIE-folk og Baha - opp til det feltet hvor nordmennene fra Rønningen ble skjelt ut, og hvor alle 200 trærne etterpå ble røska opp.
Vi hadde med oss 200 nye planter og satte igang.
Arbeidet gikk fort og fint, så vi var nesten ferdige da jeg gikk bort mot enden av jordet for å ta bilder.
Opp skråningen kom det et kvinnemenneske, og klesdrakten fortalte på lang lei at det var en settler.
Shalom- sa hun. Salan- sa jeg. Hvem er du- sa hun. Jeg er Elda-sa jeg,- hvem er du? Hun var Margot fra bosettingen like i nærheten.
Hva gjør alle disse folka her- sa hun. Som du ser så graver de- sa jeg.
Hva gjør du da-sa hun. Akkurat nå tar jeg bilder - sa jeg.
Intelligent samtale????
Det fortsatte litt på samme måten, jeg ga null informasjon,men svarte litt løst ut i lufta. Riktignok var det jo fristende å provosere, men til hvilken nytte? Det ville likevel gått ut over bonden eller de andre.
Hun prøvde å prate med en EAPPIE- mann også, uten å bli klokere. Så gikk hun litt unna og begynte å snakke i mobilen - vi var ferdige og forlot stedet. Jeg håper at historien slutter der,- men kanskje blir alle trærne røska opp for andre gang.
I så fall må vi tilbake og plante minst 250 nye oliventrær. KEEP HOPE ALIVE.
Planene mine for i ettermiddag måtte endres, beina mine protesterte iherdig etter all tråkkinga på jordet. Nå er det varmeflaske som gjelder. Alt har sin pris. Det nederste bildet viser Herodion. Det er et kunstig oppbygget fjell som kong Herodes fikk bygget. ( han dere vet som drepte alle guttebarn i Betlehem da han hørte rykter om at det skulle fødes en ny konge. ( Jesus) Det inneholder en borg/slott, muligens er Herodes sjøl gravlagt et sted inni der også.
Tro det eller ei; det har kommet et supermarked i Beit Sahour. For kjentsfolk; det ligger nede i dalen, på baksida av det nye og høye hotellet.
Martha og jeg var der i dag ( i deres nye bil!!) og fikk kjøpt alt vi trengte på en plass- det er virkelig julekveld og 17. mai samtidig her på disse kanter av verden.
Martha bor jo i storbyen Ramallah, men var mektig imponert over vareutvalget, så vi løp rundt ( med handlevogn!!!) og fniste av lykke. I tillegg til vanlige varer fikk vi grønnsaker, frukt,fisk og kjøtt,- i 2. etasje var det bl. annet kjøkkenutstyr og leker og ting og tang. . Masser av plass, rent og ryddig. Selvfølgelig viste det seg at Martha kjente datteren i huset, og moren hennes kjente vertskapet mitt og de igjen kjente......, Beit Sahour er et lite sted.
I kveld skal jeg spise middag med Abdallah og Raji fra SOS, i morgen er det olivenplanting med en gjeng unge dansker + Baha, i morgen ettermiddag er Mhammad 5 år,- det må vi feire, og på mandag drar jeg vel ut til Aida igjen.
Nå flyr dagene!
I går kveld fikk jeg endelig somla meg til å be husverten fikse TV`n , så nå kan jeg f,eks. se på Masterchef og andre gode greier.
Meg fattes intet.
Jeg var i Aida camp for et par dager siden. Det var Mamoud,han med "nøkkel-passet",som ville jeg skulle bli med hjem til hans barndomshjem. Inni de første par "gatene" hadde jeg oversikt. Så var det inn et smug, rundt et hjørne, opp en trapp,nytt smug osv. Så var vi der. Jeg traff hans unge kone Karmel, hans 8 mnd. gamle( og grinete) lille sønn, 2 vakre søstre og hans "gamle" mor på 55. Alle smilte, teen ble servert, og ingen snakket et ord engelsk. Det ble mye smiling og nikking.
Mahmoud kunne fortelle at hans foreldre var 15 og 16 år da de giftet seg. En av foreldrenes landsby var blitt tatt i 1948, i 1967 kom den andre landsbyen få feil side av "green line". Så ble det Aida Camp.De fikk 10 barn.
Under intifadaen kom soldatene inn i huset og endevendte alt. De dro også et esel med seg inn i huset. Eseler er betraktet som urene dyr, og må ikke inn i hus, det er en bespottelse. En av Mahmoud brødre prøvde derfor å fjerne dyret, men selvfølgelig uten nytte. Det endte med at broren slo soldaten i ansiktet. Det ble åtte år i fengsel for det slaget.Mahmoud har sittet inne i 2 år, jeg spurte ikke hvorfor.
Mahmouds mor tok seg så til munnen, viste frem en tannløs underkjeve og spurte sønnen om noe: Hadde denne Elda egne tenner? Ja. Kunne de ikke tas ut? Nei.
Jamen noen rare spørsmål en kan få!
Jeg fikk også vite at når en gjest kommer til et hus for første gang, blir man først servert te og så kaffe. Hvis gjesten blir bydd på kaffe først, så betyr det at man ikke ønsker at gjesten skal være lenge, og heller ikke komme igjen.
Jeg har forsøkt å huske tilbake, men håper og tror at det er te jeg har fått først over alt... Det er også mest høflig å be om te,- der har jeg nok syndet, er jeg redd for.
Det ble ikke anledning til å høre mer om bakgrunn for nøkkelen, men den er nå i Askelon og venter på seiling til Europa.
Jeg skal bort til Aida igjen,Alrowwad senter var stengt, men Mahmoud skal bli med meg. Jeg kjenner jo stedet, men det er alltid fint å være i følge med en lokal.Jeg håper å kunne kjøpe med meg en del ting hjem, de har litt andre produkter enn i Deheishe.
Deheishe, ja. I går ringte Nisreen og fortalte meg at hennes gamle mor oppe i Deheishe nå var svært syk. Hun har antagelig fått slag, og ligger uten å kunne snakke og bevege seg- det går nok mot slutten. Gamle, vakre Amira! Jeg må prøve å ta en tur og gi henne en klem.
Amira bærer alltid SIN nøkkel fra landsbyen de måtte forlate, med seg. Nå blir det eldste sønn som får den.
Sjåføren som tok med hjem fra Aida, har engang før kjørt meg fra Deheise. Han fortalte at han var yngst av 12, hans mor døde da han ble født. Jeg ble så glad og rørt da han sa at-han hadde jo aldri kjent sin mor, men han håpet at hun ville vært sånn som meg. Et fantastisk kompliment.
I går spiste jeg en lang og hyggelig lunsj med Kathrine fra Michigan. Hun er ei flott dame, fullstendig Palestinafrelst. Skal fortelle mer siden.
I dag henter Martha og Liam sin "nye" bil i Jerusalem,- jeg gleder meg stort med dem,( kanskje blir det biltur på meg også?) - og sjøl skal jeg opp til Huda med familie og spise lunsj. ( Shis Barak?)
Vinteren har ennå ikke helt sluppet taket her,- men fra i morgen er det en stor sol alle dagene fremover på YR. Mon tro om jeg skal ta kjole og ordentelige sko idag??
Naturens egne englevinger over Betlehem.
Skolissespesialisten
-og det var noen hyrder der på stedet....
I dag kjøpte jeg meg lunsj på The Square; bagel med røkelaks, salat, hvitvin, filterkaffe. Jeg er jo nesten stamgjest der, så iblant snakker jeg litt med servitørene. I dag var det Mahmoud som serverte.
Har du vært i Aida Camp, spurte han. Joda, flere ganger. Se her, sa han og dro fram kameraet sitt og viste meg noen bilder som var tatt tidligere på dagen.
Inngangen til Aida camp er en port, og over porten henger det en ti meter lang nøkkel av jern,- selve symbolet på palestinernes kamp for å få vende tilbake til landsbyene sine som de ble drevet ut fra i 1948.
I dag har denne nøkkelen midlertidig blitt demontert og lastet på en trailer med kurs for Haifa,- og så skiping til Berlin.
Hvem som konkret står bak prosjektet, vet jeg foreløpig ikke, men nøkkelen skal stilles ut på "7th. Berlin biennale for contemporary art". Bildene Mahmoud viste meg, var altså av nøkkelen på veg ned på lastebilen, pyntet med tyske flagg.
Mahmoud er født og oppvokst i Aida, og syntes dette var veldig sårt og rart, men var også stolt over at DERES symbol skulle vises frem i Tyskland. Nøkkelen skal tilbake innen 1. august i år. Gud gi at riktig mange vil se den og tenke...
Historien slutter ikke der: I forbindelse med dette prosjektet hadde man fått laget et " pass" til nøkkelen. Et tilsynelatende gyldig palestinsk pass som var utfylt etter alle kunstens regler på arabisk og engelsk. Schengenstempel,navn, alder, utløpsdato osv. Jeg var kjempeimponert over ideen, og spurte om han ikke kunne ta med dette passet også i morgen. Da skulle jeg ta med kameraet mitt og ta et bilde. Du kan få mitt, sa han,- jeg kan skaffe meg maken, det er utdelt noen av disse i leiren, og min mor har originalen!!!!
Jeg ble nesten på gråten rørt og takknemlig. Jeg legger ved bilde av klenodiet, men vet ikke hvor skarpt det blir.
Han ville også at jeg skulle besøke moren hans, og det skal jeg gjøre! Telefonnummer er utvekslet.
Jeg er så takknemlig!
Det er mandag morgen, og jagerflyene dundrer uavrutt over hodet mitt. Igjen og igjen og igjen. Ikke vet jeg hva eller hvor de skal, men med den pågående bombingen i Gaza er det lett å gjette.
Hittil er 18 palestinere drept i helga, blant dem en gutt på 12 år. En israeler er hardt skadet. Dette er vanvidd. Hamas skyter en masse raketter mot Israel i håp om å ramme noen,- Israel svarer med sine fininnstilte bombefly. De treffer. Det er David mot Goliat, men begge parter burde snart begynne å bruke hue, når skal folk skjønne at vold avler vold?? Jeg er redd for at dette er starten på noe mer. Israel vurderer attpåtil å starte krig mot Iran,- hvor gæærne går det an å bli?
Her på Vestbredden har det vært fredelig relativt sett. I går stengte israelerne sjekkpunktet " Conteineren" i flere timer. Bare biler med gule(israelske) skilter slapp gjennom. Conteineren er like oppi høgga her- på veg til Ramallah. Det var fint for meg at jeg ikke reiste opp til Martha i går, det ville blitt en laaaag tur.
Conteineren ligger på palestinsk område, men det hjelper ikke stort. Jeg prøver å tenke meg tilsvarende situasjon i Norge, men det blir jo fullstendig meningsløst.
Jagerflyene dundrer videre - hele tida.
Jeg tror heller jeg setter på Nitimen fra NRK, det hjelper litt.
Martha fyller 27! Vi har pleid å kalle henne for babyen vår, men...
Jeg blir som alltid svært nostalgisk når en av ungene fyller år, men dere skal slippe å høre alt om " gamle dager". Sukk, sukk.
Det er vår og vakkert i Palestina. Ønskene mine sto mellom tur ut og ski på radioen fra Norge, og jeg fant vel en mellomløsning. På servisen til Betlehem fikk jeg hyggelig og overraskende telefon fra svigerfar Arnold. Takk!
Jeg var på veg til SOS Childeren`s village. Jeg har en god venn der,- Abdallah,- nå hadde jeg mistet telefonnummeret hans og tok eller turen for å se om han var å finne. Det var han! Han hadde akkurat kommet fra studier på universitetet her. Han er snart ferdig med en 3 årig utdanning i økonomi og regnskap, noe han tar i tillegg til jobben på SOS.
Så ble det kaffe og møte med mange andre, og så ble jeg buden på makloube. Er det noen sak.
SOS barnelandsbyer er en verdensomspennende organisasjon, og har altså en avdeling her samt en i Gaza.
Landsbyen her beboes av 120 barn fordelt på hus med 9 barn per mor. Jeg var et par timer i ett av hjemmene hvor Fadja var mor til 9 foreldreløse mellom 6 og 13 år. Fadja er utdannet sosialarbeider og har vært i jobben i 21 år. På veggene hadde hun mange skrytebilder av tidligere barn som hadde giftet seg, tatt universitetsutdanning og blitt foreldre.
Hun er ei flott dame! De 9 ungene svermet rundt- lekte-hjalp til- spilte dataspill- ordnet med mat og med klær og hjalp hverandre. Blide og glade og vel-organiserte. Noen av de ville vise meg hvor flinke de er i engelsk! En utrolig gjeng.
.En av ungene hadde kommet som baby, den sist ankomne var jeg jente på 13 som hadde kommet i august 2011. Det er nok ikke bare bare.Nå er ikke alle barna foreldreløse heller, i noen tilfeller er det forhold i hjemmet som gjør at de kommer til SOS.
Det ble kvelden før jeg ble kjørt hjem igjen.
En fin dag.
Jeg må nok skrive et innlegg til i kveld:
På tirsdag var jeg med ungdommene fra Rønningen. Jeg skulle vært med i går også, men da jeg våkna var jeg såpass sjaber at jeg meldte avbud. Jeg visste derfor ingen ting om det som skjedde i går. I går kveld snakket Martha så vidt med Baha, og spurte om han skulle komme bort en tur. Han sa bare at han var så sliten at han måtte hvile litt, så skulle han se. Vi hørte ikke noe mere, og synes vel det var uvant til han å være, men, men.
I dag har vi altså vært i Jerusalem, og var lykkelige uvitende om hva som hadde skjedd i dag inntil jeg så det på facebook i sta.
Hvis dere ikke vet hva jeg snakker om, så var det altså en reportasje på TV2 i dag som viste hvordan olivenplanterne ble skjelt ut etter noter av settlere i går.. Det finnes ogå på andre kanaler/ medier. I dag er 100 oliventrær røska opp igjen. Jeg blir så inderlig trist.
Ja, Martha og jeg har så absolutt hatt kvinnedag i dag. Nei, vi har ikke stått på barrikadene. Nei, vi har ikke gått i demonstrasjonstog, og vi har ikke holdt en eneste flammende appell.
Vi har vært på H&M i Jerusalem og handla oss klær, og så har vi spist en utmerket lunsj med hvitvin til. Det er da vel kvinnedag?
Måkke komme her og komme her!
Og det var rapporten for i dag.
Supertirsdag er vel i USA, det, men jeg skal slett ikke kimse av min tirsdag heller.Sol, vårvær, olivenplanting, på restaurant med Nisreen. Fullmåne.
I går forberedte jeg meg på olivenplanting, og skulle gå til innkjøp av gummistøvler. Mike slang seg med. De prøvde først å selge meg nesten ekte Timberwolf, men jeg sto fast i troen og sa - gummi- støvler. Mange og lange turer på lageret. Joda,- fram dukket noe ubegripelig stygt og svart noe. Gummien er omtrent som i et bildekk, og passformen tilsvarende. De er dessuten ikke like inni, og ser klart ut som om de er skåret av med kniv (på øyemål). Under den ene står det " made in Israel", under den andre står det ingen ting. Jeg kjøpte, og i dag er de tatt i bruk. Jeg fikk tips om at de etterhvert kunne tennes på som demonstrasjon foran en israelsk tank! God idé. Det skal likevel sies, de holdt meg tørr på beina!
Sammen med 11 norske ungdommer og tilsvarende mange palestinske, har jeg plantet oliven oppe ved Al Khadr,- et distrikt jeg har vært i flere ganger før. Den digre bosettingen Efrata ligger like ved, og breier seg stadig utover. I går hadde ungdommene vært i Efrata, og snakket med bosettere der. Det hadde nok ikke gått så greit. En av de unge var kjempeprovosert og rasende gal,- han hadde endt opp i en " diskusjon" med en settler, og det må bare gå rett til skogen. Dere vet: det er vårt land og har alltid vært det -eiendomspapirer for palestinerne er falske - du har ikke bevis på at vi ikke hører til her- osv...Den stakkars ungdommen hadde ikke trodd sine egne ører. Nå skulle han reise ned hit igjen til høsten og "ordne opp" Ja, ja. Det er flott med initiativ og overmot.
Jeg skal ikke tøyse med det,- er det noe som trengs her nede så er det folk som VIL kjempe for palestinernes sak. Vegen er lang.
Nå for tiden er det et rush av arrestasjoner over hele Vestbredden. Unger fra 12-års alderen blir tatt med og putta inn. Kloakkvann,- tåregass,-gummikuler. Sikkert steinkasting også, jeg mener ikke å underslå all den bitterheten som finnes hos palestinerne, særlig blant ungdom.Motstandskamp eller terror????
Jeg tutler med mitt, og tror ikke på vold,- men på boikott av Israel på alle plan. ( selv en en israelsk støvel..)
I morgen kommer Martha!
Sånn! Overskriften var kanskje litt i meste laget, men nå kjenner jeg at verden begynner å fungere igjen. Riktignok var det litt duskregn da jeg tidlig i morges dro til gudstjeneste i den lutherske kirka her i Beit Sahour, men etter det har alt blitt så meget bedre.
Jeg overvar en meget hyggelig gudstjeneste med påfølgende kirkekaffe, Presten,- Imad,. skulle etterpå i dag reise til Norge og besøke venner i Oslo og Bodø.
Det var et par amerikanere i kirka også, så vi ble hjulpet med bibler og salmenummer og slikt. Tror ikke de gjør slik i Norge(?) Jeg fikk assosiasjoner til et besøk i Martin Luther Kings kirke i Atlanta for mange år tilbake. Også der fikk jeg opplevelsen av vennlighet, velkomst, interesse,- men ikke nysgjerrighet.
Den siste salmen kjente jeg godt melodien/ teksten på, så jeg sang gladelig med på norsk. Godt.( men neppe særlig vakkert)
Jeg traff også en trivelig mann som driver et senter for barn med psykisk utviklingshemninger, han skal jeg ta fornyet kontakt med.
Jeg har spist mengder av Shis Barak til lunsj oppe hos vertskapet!! Munira er en kløpper med den retten. De er så fine- vertskapet mitt. De har to barnebarn,- hvorav ett på bare 6 uker. Den eldste er sånn cirka 5, og er når sant skal sies usedvanlig bortsjemt og ganske ..... Jeg sier ikke mer. Han er litt i tyngste laget, men bestemor mater han med skje og lokker han og leker mat inn i han... " Kanskje han ikke er sulten i dag", sa jeg, men møtte ingen forståelse. BARNET MÅ SPISE. Ok.
Etterpå der var det skiskyting på radio med hvitvin til,- og så en kjempekoselig telefon fra søster Kari og mailutveksling med Martha ++
Klokka 18: Bursdagsfeiring for Kristel. En fantastisk oude- konsert med en proff musiker, masse kjentsfolk, småkaker og vin, stor stemning, elever fra Rønningen Folkehøgskole og en lang og fin prat med Kathrine fra Michigan. Hun jobber frivillig her med barn, og er som meg- helt hekta på Palestina. Hun har vært her i over seks måneder, og har fått fornyet visumet til 27. mai!!
Ei flott dame. Vi skal spise lunsj sammen en dag. Kathrine fortalte at hun kjente Martha!. De hadde fruffet hverandre under en olivenhøsting for 3 år siden, og var facebookvenner.
Jeg valgte å legge vegen hjem før en del av selskapet gikk videre til en resturant/ bar. Drosjesjåføren trengte ikke å bli vist veien hit, selv om jeg ikke kan huske han fra før. Greit nok, det.
En aldeles super dag. Livsåndene har våknet.
I ettermiddag la jeg gradestokken min på kjøkkenbenken. Etter 10 minutter viste den 11 grader. Det er grunnen til all opptattheten min om kulde og grader,- det er så himla kaldt innendørs. Selv med varmeovner og gassvarmer, så er det kav umulig å få opp temperaturen i rommet. Nå er forøvrig gassen tom også...
Jeg var en liten tur i Betlehem i går. Der var det meste lukket og låst, inklusive John & Mike!
I dag er mange skoler stengt på grunn av snøfall og kulde, og jeg vil anta flere veier er ufremkommelige. Dere som vet hvor bratt det er her, skjønner hvorfor.
Derfor er det altså intet nytt fra Midt-Østen. Her er det varmeflasker og ulltepper som gjelder, sosiale aktiviteter får vente litt til.
Det er like ille, eller verre, i Syria. Jeg har så inderlig vondt av alle som midt oppe i krigshandlinger og massakre også skal fryse og ikke få tilgang til hjelp av noe slag. Jeg hørte en fortvilet Svein Mollekleiv på radioen i dag. Røde Kors blir jo også nektet adgang av den syriske regjering, det er helt vanvittig.
Vi vet / husker nok ikke helt hvor godt vi har det der hjemme.
Kos dere en masse med vårværet og freden og friheten i Norge, folkens,- det er dere vel unt!
Vi snakkes
