Historier

Jeg var i Aida camp for et par dager siden. Det var Mamoud,han med "nøkkel-passet",som ville jeg skulle bli med hjem til hans barndomshjem. Inni de første par "gatene" hadde jeg oversikt. Så var det inn et smug, rundt et hjørne, opp en trapp,nytt smug osv. Så var vi der. Jeg traff hans unge kone Karmel, hans 8 mnd. gamle( og grinete) lille sønn, 2 vakre søstre og hans "gamle" mor på 55. Alle smilte, teen ble servert, og ingen snakket et ord engelsk. Det ble mye smiling og nikking.
Mahmoud kunne fortelle at hans foreldre var 15 og 16 år da de giftet seg. En av foreldrenes landsby var blitt tatt i 1948, i 1967 kom den andre landsbyen få feil side av "green line". Så ble det Aida Camp.De fikk 10 barn.
Under intifadaen kom soldatene inn i huset og endevendte alt. De dro også et esel med seg inn i huset. Eseler er betraktet som urene dyr, og må ikke inn i hus, det er en bespottelse. En av Mahmoud brødre prøvde derfor å fjerne dyret, men selvfølgelig uten nytte. Det endte med at broren slo soldaten i ansiktet. Det ble åtte år i fengsel for det slaget.Mahmoud har sittet inne i 2 år, jeg spurte ikke hvorfor.

Mahmouds mor tok seg så til munnen, viste frem en tannløs underkjeve og spurte sønnen om noe: Hadde denne Elda egne tenner? Ja. Kunne de ikke tas ut? Nei.
Jamen noen rare spørsmål en kan få!
Jeg fikk også vite at når en gjest kommer til et hus for første gang, blir man først servert te og så kaffe. Hvis gjesten blir bydd på kaffe først, så betyr det at man ikke ønsker at gjesten skal være lenge, og heller ikke komme igjen.
Jeg har forsøkt å huske tilbake, men håper og tror at det er te jeg har fått først over alt... Det er også mest høflig å be om te,- der har jeg nok syndet, er jeg redd for.
Det ble ikke anledning til å høre mer om bakgrunn for nøkkelen, men den er nå i Askelon og venter på seiling til Europa.
Jeg skal bort til Aida igjen,Alrowwad senter var stengt, men Mahmoud skal bli med meg. Jeg kjenner jo stedet, men det er alltid fint å være i følge med en lokal.Jeg håper å kunne kjøpe med meg en del ting hjem, de har litt andre produkter enn i Deheishe.

Deheishe, ja. I går ringte Nisreen og fortalte meg at hennes gamle mor oppe i Deheishe nå var svært syk. Hun har antagelig fått slag, og ligger uten å kunne snakke og bevege seg- det går nok mot slutten. Gamle, vakre Amira! Jeg må prøve å ta en tur og gi henne en klem.
Amira bærer alltid SIN nøkkel fra landsbyen de måtte forlate, med seg. Nå blir det eldste sønn som får den.

Sjåføren som tok med hjem fra Aida, har engang før kjørt meg fra Deheise. Han fortalte at han var yngst av 12, hans mor døde da han ble født. Jeg ble så glad og rørt da han sa at-han hadde jo aldri kjent sin mor, men han håpet at hun ville vært sånn som meg. Et fantastisk kompliment.

I går spiste jeg en lang og hyggelig lunsj med Kathrine fra Michigan. Hun er ei flott dame, fullstendig Palestinafrelst. Skal fortelle mer siden.
I dag henter Martha og Liam sin "nye" bil i Jerusalem,- jeg gleder meg  stort med dem,( kanskje blir det biltur på meg også?) - og sjøl skal jeg opp til Huda med familie og spise lunsj. ( Shis Barak?)
Vinteren har ennå ikke helt sluppet taket her,- men fra i morgen er det en stor sol alle dagene fremover på YR. Mon tro om jeg skal ta kjole og ordentelige sko idag??