Skole igjen

I dag har jeg fra hotellvinduet bivånet skolestarten på Terra Santa boy school. Elevene har hatt en friuke pga. el Eid. De første kom kvart på sju, og begynte straks å spille fotball. Så økte det på med store og små, og da de skulle starte klokka halv åtte, var de fleste av de 1500 på plass.   Her var det orden, gitt! Etter at noen sa noe i en høytaler, stilte alle seg vakkert opp på rekke og rad med skolesekken på bakken foran seg. Klassevis. Så holdt rektor en tale, mens alle sto som tente lys, og sermonien ble avsluttet med musikk og nasjonalsangen. ( Bi Lædi). Da var det rett i ryggen og hendene samlet bak. Ittno tull. Det er lenge siden vi hadde det slik, men var det så aldeles dumt, mon tru? Jeg så alt fra orkesterplass 4 etasjer opp, og traktet meg en god kopp kaffe, men nå tutler jeg vel ned i senga igjen en stund. Siste dag i Bethlehem for denne gangen.

Familiegjenforening

på lørdag kom Kjetill ektefelle samt Kjetil kollega. På mandag kom Martha. Fint å være sammen. For Kjetil kollega(av Kjetill) har det nok vært enormt tette dager. Han reiser tilbake allerede på torsdag, og ville gjerne rekke -alt-,og vi ville gjerne vise han alt. Så, da blir det rimelig mange ting og mange inntrykk stabla på hverandre. Så langt har vi rukket over en masse, men Hebron og Deheishe flyktningleir på en og samme dag, kan ta pipen av de fleste.....                   I morgen, onsdag, har de tenkt seg på maratontur nordover. Jeg blir her.             Martha kunne forøvrig bli bare ei natt, så var det tilbake til Jordan for henne.        Bethlehem og hele Palestina preges av skolefri og tildels ferie for andre pga. Eid, den store muslimske høytiden. Det er mot normalt mye folk ute i gatene på kvelden, ungene har på seg sine nye klær og har fått penger- noe som tilsvarer våre julegaver. Folk besøker familie og venner, lammet er slaktet. Eid er altså til minne om at Gud ba Abraham om å ofre sin førstefødte sønn Ismael, og Abraham var villig til det. Da sendte Gud et lam til Abraham slik at han kunne ofre det i stedet for sønnen. Vi har nøyaktig den samme historien  i Bibelen, men der er det Isak som er sønnen som skal ofres. Ismael er, også ifølge Bibelen, Abrahams sønn, men moren er trellekvinnen Hagar, og ikke Sara.  Det var dagens leksjon for event. ikkevitere. Nåja, lammeslakting er altså viktig her hos muslimene i Palestina. I dag fikk vi også noen ekstra flotte fylte småkaker til dessert. De tilhører den kristne tradisjonen her. De kristne bruker kakene bare til påske. De symboliserer Jesu lidelse og død, men fungerer helt utmerket til muslimsk el Eid. This is Palestine.

Hva skjer?

Jeg har hatt en lang prat med Baha i dag. Hva skjer her, hvordan utvikler folk seg? Hvordan opplever de seg selv? Jeg skal prøve å komme med noen refleksjoner.                                                 - Menneskene er ufrie. Selv om de ønsker å fremstå som selvstendige og voksne, så er de helt underlagt israelsk makt. De begynner åføle seg som det de blir behandlet som: uverdige, unødvendige, uanstendige. Når de (heldige) hver morgen står i kø ved sjekkpunktet for å komme seg inn til Jerusalem og på jobb, så handler det om En ting: å komme seg gjennom, tjene penger til seg og familien, droppe omsorg og kødannelse og høflighet. Når de år etter år har blitt trakkassert og hundset, så mister de selvrespekten og troen på egenverdi. Livet selv blir uten særlig betydning, for fra makthvernes ståsted så har de ingen som helst verdi. De blir behandlet som dyr, og begynner å se på seg selv som dyr. Jungelens lov hersker. De blir et resultat av israelsk syn, eller med et annet uttrykk; selvoppfyllende profetier; - ja, vi er vel som dyr, da. Hjernevasking kalles det også. Det er lett å begripe, men utrolig trist.

Dagen derpå

Det kjennes å gå gatelangs i Hebron i timesvis sammen med 4 timers bilkjøring. Ja, alt har side sider. I dag skriver jeg mest fordi vi igjen har internett i heimen!!! Jeg har  klaget min nød til Mike, som er venn med huseieren, og antagelig var det det som gjorde utslaget. Nå har vi nettadresse nummer 5, lurer på hvor lenge den funker....                     Den samme Mike, gammel venn og butikkeier, er bekymret for hva som skjer med mentaliteten blant palestinerne her. Folk har blitt så aggressive, har kort lunte, glemmer gamle verdier, blir radikalisert... Han har sikkert rett. Livet her er jo helt på trynet på mange måter. Noen venner, palestinske og internasjonale, hadde tenkt seg ned til Dødehavet på fredag. De ble stoppet på et nytt sjekkpunkt underveis. Hvor skal dere? Hvorfor det? Dere må være borte fra Dødehavet før klokka 4, etter det er det forbudt for palestinere til mandag. Har dere tenkt å grille? Ja. Det er forbudt. Hvorfor det? Det ER forbudt. Har dere tenkt å røyke vannpipe, har dere en slik i bilen? Ja. Det er forbudt? Hva?? Hvorfor? Det ER forbudt. De gav opp og reiste inn til Jeriko istedet. Dette er Palestina. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette gjør MYE med folk. År ut og år inn. Sjekkpunktet jeg snakket om, er nyetablert, og langt inne på palestinsk område. Hva så. Makta rår. 80 % av de israelske jødene støtter Netanyahu. Framtida ser dyster ut. Sov godt der hjemme i trygge Norge. Jeg lengter hjem nå.

Hebron

I dag har Amani og jeg vært i Hebron, - to ganger. Utgangspunktet var altså at Amani ønsket å kjøpe tøy til ungene der nede, det skulle være billig, og selvsagt et mye større utvalg enn her. Hebron har visstnok ca. 300000 innbyggere. Vi dro. Downtown Hebron, handlestrøket, er stort og har en mengde digre rundkjøringer med 6 eller 8 gater ut fra hver. Hazem slapp oss av, og etter en drøy time hadde vi funnet vakre, om enn ikke billige klær. Så kafebesøk før vi dro nordover igjen. Sa far, so good. Vel hjemme viste det seg at klærne til tre av ungene var for små. Tenk, tenk. Vi bestemte oss omsider for å reise tilbake i efta. Tilbake til Hebron, en times kjøring. Amani trodde hun visste hvor forretningen var. Men, neida. Vi hadde ikke fått kvittering, klærne eller bæreposene fortalte oss ingenting, så vi begynte å lete etter den lille sjappa i en av de ørten gatene som gikk ut fra de ørten rundkjøringene. For å gjøre en laaang historie kort: vi fant ikke igjen butikken. Amani var mildest talt oppgitt, og forkynte at hun aldri mer i livet skulle sette sine bein in Hebron. Nå er jeg vel hjemme og drikker hvitvin. Om en stund vil vi le av det.                                                         Det har dessuten skjedd et mord her i byen i dag, en ung palestiner  har drept en annen ung palestiner med kniv. Trist, trist. Jeg vet ikke noe om omstendighetene, men føler meg ikke redd. Dessverre skjer slikt over hele verden, også i Norge. Ingen vil meg noe vondt her.

Fortsettelse....

Hvem var den dumme dama som definerte deres underholdning. Dumt, og uhøflig. Det eneste gode er at de i alle fall får noe nytt å snakke om. ...

Abonjim

Abonjim er en liten landsby blant mange andre ligger i ei åsside litt utenfor Bethlehem. En liten samling av hvite sandstenhus mellom steiner og sand, og med ett og annet mandeltre eller buskvekst. Det finnes en moske, to barneskoler og en kiosk som selger snop, men ingen butikk. Grønnsakbilen kommer iblant, og innimellom går det en service( åtteseter) inn til Bethlehem, men ingen fast rute. Etter mørkets frembrudd parkeres servicen..                                                   Utsikt har de der oppe i lia, både til Herodion og -selvsagt- til jødiske kolonier. De gror også her opp som paddehatter.                                        Her oppe leves livene slik de alltid har gjort. Jo, folk har strøm og vann og mobiltelefoner, men da er vel det meste sagt.                                Vi besøkte en familie som består av 2 søstre,2brødre med respektive ektefeller, skolebarn, arbeidsledig ungdom, stemødre, fettere og desslike. Internett hadde de ikke, selv om muligheten var der. Hvorfor ikke? Nei, de hadde nå ikke opplevd behov for det foreløpig, så da så. Husene var halvferdige. 2.etasje sto og manglet det meste av vegger og innredning. De manglet penger til fullføring.. Da vi kom, var kvinnene alene hjemme. De er sammen mye av dagen, og gudene må vite hva de bruker tida til. Hus og barn, javel, men så? Ikke vet jeg, men i denne lille flekken av Guds karrige jord må det da bli en del slarv og tomprat. Her skjer det ingen verdens ting. Hit kommer ingen. Alle er muslimer. Kvinnene ifører seg sin hijab selv om de bare skal fem meter inn til svigerinnens dør. Alltid. Jeg spør hvorfor? Tja, dt er nå slik det er. Ute er det 40 grader i sola. Takk og lov for vifta inne som gjør det levelig å puste.                             Ungene høster mandler fra treeet utenfor. Knuser dem meg steiner,og rekker meg smilende en håndfull.              Så er det lunsj. Kylling og ris(!), dawali, yoghurt og noen få, men saftige kjøttbein av lam. Jeg forsøker å ikke være for grådig for lammebeina.               Kvinnene, alle unntatt Amani, snakker bare arabisk, men det er jeg vant til, det er ok. Jeg lytter, reflekterer, leker litt med ungene. Amanis yngste søster er ugift og uten jobb. Hun har aldri vært i Israel, ei heller noe annet sted utenfor nærmeste omegn. Hvorfor tenker jeg at hun må ha et kjedelig liv? Hvem definerer ET GOD LIV?                                                  Søren dytte, nå har jeg fornærmet folka. Tven sto på, og de viste en av disse utallige tyrkiske såpeoperanene h or alt består av nærbilder av rike kvinner som i full makeup gråter sildrende inn i kameraet, og eller smilende erklærer sin evige kjærlighet. I nærbilde, eller under en balkadin av silkedraperier.  Jeg kunne ikke la være å smile diskret, men gjorde det garantert på feil sted. Kvinnenes ansikt ble stramme. Hvem var det dumme .

Internett!!

Hele uka har gått uten at jeg har fått ut noe som helst på bloggen. Delvis er det latskap, men en svært viktig årsak er at nett- tilkomblingen her i heimen har vært mildt sagt ustabil. Jeg har vært inne på nettet andre steder, men da blir det bare for korte perioder. Nå ser imidlertid  nett-fremtiden lysere ut her i Salisien street 49. Jeg bor i en trang og smal bakgate, tvers over veien ligger International Nativity Museum (hvor jeg ikke har vært), og like bak meg den eldgamle Syrien arameic church(hvor jeg heller ikke har vært) . Jeg er ikke flink til å ta meg til ting når det er veldig varmt og jeg er veldig energiløs. I morgen,derimot, skal jeg/vi til Hebron og handle barneklær til Al Eid-feiringen som snart begynner. Før det skal jeg fortelle om en landsby jeg besøkte her en dag.                                                                                                                                                 

Søndag 2

Nåja, dagen endte slett ikke så verst. Min gode taxisjåfør bragte meg tilmitt gamle og gode supermarked hvor de har Visa,så jeg har hamstret vin, røyk og brød. Her hjemme fant den samme Hazem et par betong/stålpåler oppi gata, som han slepte nedover og satte foran døra mi. Heretter blir jeg ikke innestengt! Nå hører jeg lydbok- Falkberget- og drikker vin. Snart er det sengetid. I morgen lover jeg å ikke være så sur.

Søndag

Noen ganger er jeg dritlei Palestina. Dritlei israelske soldater som herjer fritt, dritlei familiefeider,dritlei en utfattig befolkning som, særlig nå i skolestartdager, har et stort behov for spons. I dag er jeg dessuten dritlei banksystemet som har en grense for uttak i løpet av en fire- dagers periode, og som derfor hindrer meg i å ta ut mer foreløpig. Kanskje bra, egentlig?Her trenges det et pengetre eller to......              Tankene mine er ellers mye hjemme i Norge nå pga sykdom i familien. Nevnte jeg at jeg er lei varmen også? Fytterakkern for klaging, enda jeg vet så inderlig vel at jeg er født på en meget grønn gren på denne kloden vår. Skal gi meg nå. Jeg sitter ved et åpent vindu og skuer utover Bethlehem. Familie rundt meg, snart blir det mat å få. ( kylling) og tilbehør.  Siden i dag skal jeg snakke med mine på skype. Det blir bra.

Natt til lørdag

I Deheishe flykningleir bor det ca. 6000 mennesker. Svært mange av dem er tredje generasjon. En av de få som er 1. generasjon, er Amira på noen og åtti. Enke, sengeliggende, pleietrengende og med dårlig hørsel. Det sistnevnte var fint sist natt. Da ble huset hun bor i, omringet av soldater, og noen forsøkte å rive ned bakveggen i huset, uvisst av hvilken grunn. Soldatene var på jakt etter en navngitt mann, men han fant de ikke, så noe måtte de kanskje bruke tida til? Alle i huset til Amira ( unntatt henne så lå i en seng) la seg flatt ned på gulvet og turde ikke å bevege seg. De har erfaring med at soldatene skyter mot alt som beveger seg. Det var et barnebarn på 17 som lå hos henne denne natta, hun har alltid noen hos seg. Han ringte hviskende sin mor klokka 3, og  sa at han var livredd. Hun kunne ikke gjøre noe. I leiligheten ved siden av lå  Amiras sønn med kone og barn. Musestille på gulvet. Soldatene ga opp å rive ned huset. Det er en liten betongkasse fra 1952, og beregnet på å motså kuler og brekkjern.  Soldatene var ei leiren i 3,5 timer og såret 6 på sitt raid, jeg vet foreløpig ikke hvor alvorlig . Amira lever uvitende om nattens hendelser. Jeg leste i dag en artikkel fra en israelsk avis. Der uttalte en minister at han ikke var fornøyd før alle unge menn i Deheishe var bltt invalide. Jeg skulle gjerne kopiert over artikkelen hvis jeg hadde klart. Det er selvfølgelig mulig at avisen løy, og saken var oversatt til engelsk, men.               Slik går nettene her.                                       En hyggelig melding til slutt: ( mine) barnebarn har kommet inn på en god skole ikke langt fra der de bor. Jeg har spist davali til middag

En fin kveld

På Bethlehem University er det en diger utendørs scene med dertil hørende amfi. I den fullstappa menneskemengden som var der i kveld, var også jeg. Det foregår en 2 dagers festival med sang, dans og musikk. Strålende forestilling! Alle danserne var fra Deheishe, og var svært så proffesjonelle. Kostymene, dansen, musikken... Tilskuerne var i hovedsak unge, jeg så noen kjente fjes, blant annet noen av gutta som går og hinker på krykker takket være skudd fra israelske geværer.            Showet begynte med en velkomsthilsen, deretter reiste vi oss og sang den palestinske nasjonalsangen mens flagget ble vist på lerretet bak. " bi ladi, bi ladi" - vårt land, vårt land. Det hjelpes ikke at Google har strøket Palestina fra sine kart. Palestina finnes. Jeg fikk så mange tanker der jeg satt. Sinne, ydmykhet, fellesskap....             Nå sitter jeg hjemme i min fredlige leilighet med en kaffekopp. Blir det skyting i natt?

Dårlig dag

Huda fikk ikke plass på ønsket skole. Muhamad fikk ikke plass på ønsket skole. Jeg er i møkkaform. Det finnes en skole som kanskje har plass, men den er eiet av Hamas og det har sine sider. Fortsettelse følger. Formen min vil bli bedre etter noen timers søvn og en dertil egnet pille. I kveld skal jeg etter planen på konsert på universitetet. Insallah.

Solidaritet og motstand og slikt.

Jeg skulle så ønske at jeg var flinkere med data. Her forleden la jeg ut et langt innlegg med bilder på facebook, og så hadde jeg altså planlagt å kopiere det over hit. Dengang ei. Kortversjon:  En palestinsk mann har sonet 14 år i israelsk fengsel, og skulle løslates. De bestemte de israelske myndigheten at han skulle puttes inn igjen. Han ble satt tilbake på cella etter regelen om Administrativ Detention, dvs. at hvemsomhelst kan fengsles uten siktelse eller mistanke eller rettergang for 6 mnd. om gangen. Igjen og igjen. Belal heter mannen. Han startet å sultestreike, og har nå gjort det i 70 dager per idag. Hver kveld samles folk i nabolaget hans her i Bethlehem, samler inn litt penger, viser solidaritet. ( ja, israelske myndigheter krever familien for ca. 2.800 kr. måneden for kost og losji for Belal.)          Denne kvelden var det også samlet rundt 100 palestinere som var såret av israelske kuler siden okt. i fjor. Svært mange av de ødelagt for livstid.            Jeg var tilstede sammen med hundrevis av andre. Bestemødre i broderte kjoler, ungdom, barn, menn. Det ble holdt appeller. Erkebiskopen for den greskortodokse kirka i Jerusalem holdt en sterk appell, en av de unge sårede- som jeg kjenner likeså, repr, for myndighetene...det ble sunget sanger og kaffe ble sendt rundt. En meget sterk opplevelse som jeg altså har bilder fra, men..                   Siden da har jeg besøkt Hussam Burhan som kanskje noen             kjenner etter hans 2-årige opphold i Norge. Den lille familien har det bra. De bor i et hus som ligger fem? meter fra et israelsk gjerde som deler dette landet på langs og tvers og kryss, og Hussam kan ikke snu bilen på vanlig måte, men må trikse og rygge på en femøring for ikke å bli stoppet av israelske grensevakter.  Men, han har jobb, de har hus via arbeidsgiver, og venter snart barn nummer to og er blide og glade og hadde laget dawali til meg..                           Skolene bbegynner her lørdag. I dag var souqen fullstappa av mødre som skulle kjøpe inn utstyr til ungene. Amani og jeg var også av gårde og handla. " Mine" unger skulle etter planen begynne igjen på SOS skolen hvor de har gått hele tida. Men så, i dag, tre dager før skolestart, fikk alle beskjed om at SOS skolen skulle stenge, og 500 elever ble dermed plutselig uten skoleplass.Da var det om å gjøre å snu se veldig fort rundt. Vi får se hva vi kan få til i morra. Kanskje blir det Terra Santa school for Muhamad, kanskje en tysk skole oppe i Beit Jala for Huda.  De må jo nå konkurrere med 500 andre familier om skoleplass. Jo, det finnes offentlige skoler, men de er svært mye dårligere enn private. Foreldrene her selger gjerne sjela si for at ungene skal få en best mulig skolegang, men det koster flesk. De private skolen eies og drives enten av en kirkelig eller en ideell organisasjon, men har en blanding av muslimske og kristne elever.                          Vi har satt i sving det vi har av kontakter, så ........ Fortsettelse følger.  

Suleiman pool

Solomon pool er en del av et ferskvannsanlegg som er mer enn 2000 år gammelt, og som fortsatt er i bruk. Det er tre naturlige kilder som samler seg i dammene, og det går akvadukter helt inn til Tempelhøyden. Nå er det bare Betlehem som får vann derfra. Imidlertid så er det et vakkert grøntanlegg med store trær rundt dammen, og der samles folk til grilling og adspredelser. Vi var der i kveld, 4 unge palestinske menn, min venninne Nisreen og jeg. Veldig trivelig, og alle oppvartet meg på alle vis. Fullmånen kom opp, og lyktene ble tent i parken, og all verdens F.... skap syntes fjern.. En av " kavalerene" mine studerer i Moskva på 4. året, en er fortsatt skoleelev, en er jerusalemitt, dvs. at han har israelsk ID. Og bor egentlig i Nasaret, hans venn er anleggsgartner og jobber her. Alle er muslimer per definisjon, og alle tok seg en øl i kveld( men det skulle skje diskret). Alle heter Muhammad eller muhamad eller nesten samme skrivemåte... Ja, det er verdens mest brukte fornavn!

 Før vi reiste opp dit, skulle det handles. Det er litt av en komers her. Kjøtt hos slakteren. Brød hos bakern. Brus og ting og tang på supern. Alkohol på dertil egnet sted. Isterninger til kjøleboksen et annet sted. Himmel og hav så mye tid det tar. Salam alida, hvilket er sånn omtrent det samme som - drøm søtt-

Hebron og slikt.

I dag reiste vi til Hebron bare for å spise lunsj. Resturanten heter Abu Masem, og har aldeles nydelig mat. Den ligger ikke inne inn den forferdelige gamlebyen, så det var ok. I går ble det drept en palestiner der inne, jeg vet ikke noe om omstendighetene. Jeg traff imidlertid en venn nå i kveld, som kunne fortelle meg at det ulmer også blant palestinerne her. Folk har nervene utapå, og de sterke og store og rike familiene her provoserer. Folk krangler om eiendom og makt og rikdom. ( hørt det før, eller?). I byer som Beit Sahour, for eksempel, hvor alle kjenner alle, skal det ikke mye til før folk prater og baksnakker og kives. Trist, men sørgelig forståelig.                                                                                               Jeg har truffet flere venner i dag, og også blitt kjent med en ung palestiner som har studert psykologi i Norge, jobber i Stockholm og altså er herfra. Han er en såkalt jerusalemitt, dvs. Hans familie bodde i 1948 på den siden av Jerusalem som ble liggende i Israel, og han nyter derfor privilegier som de på den gærne siden av delingslinjen ikke har. Han kan for eksempel reise ut og inn fra flyplassen i Tel Aviv, og dessuten bevege seg sånn noenlunde fritt.  Min kjære " datter" her, har derimot aldri vært i Jerusalem, for hun har en annen bakgrunn. Kanskje, når hun blir 45 eller noe sånt, kan hun søke om tillatelse til å reise inn til Jerusalem på fredager for å be i moskeen. Lurer på om dette vanviddet noengang vil opphøre?                                                                                                      Ellers? Tja. Handla, vaska klær, tatt en liten ettermidagslur...... Vært nede på Singer cafe og snakket  med min kjære venn Baha og andre. Slik går no dagan. Ida har dratt ut på resturant sammen med venner, jeg dro hjem. Hengt opp klesvask og skal se litt på OL før jeg tar kvelden.  Jeg er så priviligert. 

Bananaland

Bananaland er det velklingende palestinske navnet på et bade og lekeland i Jeriko. Vi har vært der før flere ganger, og "ungene mine" elsker det. Her på Vestbredden finnes det jo ikke utendørs bademulighter. De lekte i og med vann i nærmere seks timer, og sovnet utslitte og lykkelige på veg hjem. Jeg ville også bade, for det finnes et ok basseng for voksne. Var det greit, det var jo bare menn uti der? Joda, med klær på, så. Så, i dag fant jeg ut at Bananland var et muslimsk sted, noe jeg aldri har tenkt på før. Ikke bare det, men jeg tror at samtlige kvinner bar hijab. Rart at jeg ikke har registrert det før, men altså ikke. Åkke som, jeg svømte og koste meg. Med klær. Det tørket jo i varmen.

En vanlig dag?

Jeg har allerede skrevet noe om dette på fb, men det kan gjentaes. Hver natt strømmer det israelske soldater inn i leirene her. Deheishe er den største, så kanskje kommer det 200-300 hundre soldater. I forrige uke skjøt de 15 unge menn i knærne. To skudd i hvert kne. De er alle på sykehuset nå, antagelig invalidisert for livet. Netanyaho har visstnok sagt at målet hans er at alle unge mannlige palestinere skal bli rullestolbrukere. Jeg vet ikke om dette er sant, men det skal ha vært uttalt i israelske medier.                                                                     Jeg var oppe i Deheishe nå i kveld. Vi satt mange samlet under de store fikentrærne, drakk kaffe og pratet. Noen røykte vannpipe. Ungene løp rundt. Trangt og enkelt, javel, men det kunne vært en fredens oase under andre forhold. Om noen timer blir smugene tomme, og folka legger seg uten å vite hva natta vil bringe.                                      Det står et telt nede i leiren nå. Der samles folk for å gi støtte til en som nå har sultestreiket i et israelsk fengsel i 63 dager. Historien er som følger: Denne mannen har sonet 14 år i israelsk fengsel. Jeg vet ikke hva galt han har gjort, men han har ikke drept noen. Nå i sommer hadde han sonet sin straff, og familien planla hjemkomst og velkomstfest. Utenfor fengselsporten arresterte de han på nytt. 6 mnd. På såkalt administrert vedtak. Altså uten tiltale eller siktelse. Han begynte å sultestreike samme dag.  God natt alle sammen og send en takk til ???? for at vi lever og bor i Norge.

Ny uke

Jeg hørte håndbalkampen på nrk i går! Heia jenter🤓Ida sendte avgårde siste del av masteroppgaven sin!! Heia Ida🤓Jeg droppet BBQ i går, men det kom noen venner hit og delte en flaske med champagne med oss.                                       Det er soldater i byen hver natt. De ringer på dørene hos folk og gir beskjed om at den og den skal dra til hovedkvarteret for IDF en av dagene, eller de tar med seg folk der og da. Det virker helt tilfeldig hvem de kommer til om natta, sier de som kjenner folk. Mike, min venn med souvenirbutikken, kjører aldri smågatene seint på natta, for da risikerer han å bli putta inn. Det er spredt skyting også, men ikke noe organisert angrep. Vestbredden er som bekjent delt inn i a-b-c soner( etter Osloavtalen), og i følge den så ha palestinerne full råderett i a, det er delt i b og israel bestemmer i c. Vel, dette er på papiret. I virkeligheten gjør jo IDF akkurat hva de vil. Soldatene har formelt ikke tillatelse til å være inne i Bethlehem, som er a-sone, men de kommer altså hver bidige natt og skremmer store og små ut av sengene sine. Leirene er mest utsatt. Vennene mine sier at de ikke går rundt og er redde. Det er bortkastet energi. Livet her er nå slik, de er okkupert, de risikerer hver dag å bli henta inn, og de kan ikke gjøre noe som helst med det. Så, da tar man en dag om gangen. Jeg tenker igjen og igjen: hva gjør dette med barn og unges tanker og innstillinger? Sinne? Ja. Sløvhet og likegyldighet? Ja. Dersom de bare løfter opp en stein i veikanten, så skal det ikke mere til før de er stemplet som terrorister. Også sier folk der hjemme at vi må se begge sider av konflikten??? 

Fredelig søndag i Bethlehem

Jeg var nok litt urettferdig da jeg beskrev bryllupet jeg var i. Det ER koselig å møte mange kjente, og jeg ser selvsagt behovet for å lage noen heidundrandes fester i et land hvor hverdagene er så inderlig slitsomme.                                         I dag er det søndag, min "samboer" Ida legger aller siste hånd på sin masteroppgave, så vi må nok skaffe oss noe sprudelwasser i kveld. Jeg er buden i BBQ i kveld, vi får nå se hva det blir til. Først skal vi en tur opp til familien min. De norske håndballjentene spiller i Rio i kveld, og med litt hell så blir det vist på ol-kanalen her. Detta blir travelt!!                                                                   Det har vært spredt skyting i byen tidlig i morges, men så langt har vi ikke hørt om skader eller drap. Vi har da heller ikke sett på nyhetskanalen herfra, orker ikke, når sant skal sies.                                                                                                  Det kommer vel på nyhetene i Norge dersom en jødisk israeler blir skadet, men ittno hvis det er en palestiner det går ut over. Slik er nå det, dessverre. Ønsker dere en fin dag.

Lørdag

Jeg har altså vært i muslimsk bryllup igjen. Egentlig er det en ganske så stusselig greie,sammenlignet med norske bryllup. Dvs; hovedpoenget her er å be så mange gjester som mulig, det viser status eller noe slikt. Dessuten skal det være prangende med fyrverkeri og blomster og masse høy musikk ( umulig å snakke sammen). Som så ofte her, er kvinner og menn hver for seg den første delen av festen. Da danser alle kvinnene og viser fram sine dyre kreasjoner og kunstferdige makeup, mens mennene sitter på et rom ved siden av. Serveringen består av et kakestykke og en cola. Etterhvert kommer så mennene, og det danses videre.. Jeg gikk klokka halv elleve, men var bortom en kafe etterpå sammen med noen venner (et glass hvitvin), og så hjem til MAT.                                                         Etter at jeg hadde sovna, var det skyting i gatene rundt huset her. Jeg hørte ikke noe. Det er voldsomt med ID soldater rundt i byen nå. Sikre kilder sier at det er nye rekrutter som skal " øve seg"på å behandle palestinere.                                   Her er det jo mange å ta av....                                                                                           Husverten har fått igjen vannforsyningen mer eller mindre. Bethlehem har ikke fått tilførsler fra det offisielle israelske vannverken på de siste 3 ukene, og de fleste brønner her er tomme etter en glovarm sommer. Da kan man kjøpe vann til ågerpris og fylle i tankene, hvis man har råd og får tak i vann. This is Palestine, så får Google stryke det fra kartet så mye de vil.                                                                       Oppe i koloniene er det selvsagt alltid mer enn nok.

Back home

Ja, så er jeg her igjen. I Palestina, selv om Google har strøket det fra kartet. Det er godt å være her, og en utrolig ting er at helsa mi er bedre! Klimaet er bra for meg, selv om varmen er litt plagsom. 20 grader på natta er absolutt til å leve med.                                                                   Jeg ble møtt på flyplassen av Ida og Mhammad, begge med store smil og åpne armer, og vi kom greit fram hit til Bethlehem hvor jeg nå befinner meg.                                                                                                       Neste dag var jeg sammen med "barnebarna" mine, fikk dawali som er en av yndlingsrettene mine, og traff også Baha, min gode venn. Middag på The Square, flere klemmer..... Jeg er HJEMME.                                         Idag var vi uten både internett og vann, men i kveld har jeg vært i stort bryllup, så nå er jeg trøtt, men fornøyd. Dessuten har internett kommet tilbake, og vi har LITT vann i springen. Jeg skriver mer i morgen, jeg. Kanskje fikser jeg noen bilder også.

Casa nova

Hjemme igjen

Så er vi tilbake i Norge. Alle våre kjære venner der nede i "det hellige land" må bli tilbake med okkupasjonen, med et elendig indre styre, med frykt og restriksjoner. Vi kan børste av oss det røde støvet fra palestinsk jord og tenke at dette jo hadde vært interessant. Vi kan også prøve på vår måte å bidra på ett eller annet vis. Det må vi. Kirsti og jeg har endel ikke-bearbeidede ideer, vi får nå se. Vi KAN ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Kanhende blir det mere blogg.                  Alt godt ønskes fra Eldbjørg

Langfredag 2

Morgenkaffe med Baha nede på Singer kafe. Det er alltid veldig trivelig å være sammen med ham.                           Kirsti og jeg har prøvd ulike måter å komme oss opp til Rame på, slik planen var, men har gitt opp. Rame er en palestinsk landsby  som ligger langt nord inne i Israel, naboby til Karmiel ( hamars vennskapsby). Men,- i Israel er det den jødiske høytiden Purim nå, i morgen er det sabbath. I praksis betyr det at alle offentlige kommunikasjonsmidler i Israel tar fri. Ingen busser  eller tog, ingen bilutleier...... Vi fant ut at vi måtte kansellere den avtalen vi hadde der oppe. Takket være Baha så fikset han fort    en bil for oss her fra Bethlehem og til flyplassen på søndag morgen. Altså blir vi her, men skal bytte hotell i morgen. YES! Jeg har kanskje ikke skrevet om hotellet. Det er ille. Ingen rengjøring, ingen rene sengeklær, ingen tømming av søppel eller reiing av senger. INGENTING. Bare en grådig hotellvert med dobbelt bokholderi- tror vi. Bare kontant betaling( på forhånd, sélvfølgelig). Never again. Vi får se hva morgendagen bringer.                                                           I kveld traff vi Nisreen og en trivelig kar fra Haifa. Palestiner, men med israelsk "pass". Han fortalte med stolthet at hans familie var etterkommere av Saladin. Han arbeidet på en fabrikk som produserte isolasjonsmateriale. Han fortalte at han ikke hadde vært i militære, og derfor var utestengt fra en mengde yrker og utdannelser. Men, han hadde lov til å reise ut fra Ben Gurion. Palestinere i hans situasjon kan avtjene verneplikt, men da vil de jo bli satt til å kjempe/skyte/ mot sine egne, og det ville han naturlig nok ikke. Så, det er ditt "valg": Enten militære og sloss mot dine egne, eller å få en meget begrenset fremtid mht. Yrkesvalg. Han hadde tillatelse til å studere, men fordi han ikke hadde vært i forsvaret, var studiepengene det dobbelte.. Joda, det er mange finurlige måter å utestenge folk på. Den israelske regjering kan de fleste. Kvelden vår var ikke slutt. Nå har vi vært oppe i,Beit Jala hos Ali og Hadil. Hun søster til Belal, vår palestinske venn på Hamar. De er vennlige folk og har et vakkert hjem. Siste  post på dagens program er å sitte i senga, drikke hvitvin, se på Tv og skrive blogg. God natt der ute.

Langfredag

Skærtorsdag var en fin dag. Jeg dro sammen med familien min til en landsby utenfor Bethlehem som heter Abu Njeam. Der har familien en massse slekt som vi tilbrakte solskinnsdagen sammen med. Det var fredelig, fuglene sang og sauer og hester beitet, ungene løp rundt og storkoste seg sammen med all verdens fettere og kusiner, vi spiste makloube og drakk bøtter med te. Ikke en eneste soldat å se. Jeg har truffet mange av folka der oppe før, så det ble koselige gjensyn. På hjemveien var vi innom graven til min "søster" Huda, noe jeg satte stor pris på.   Kvelden tilbrakte Kirsti og jeg på vårt akk så lurvete hotell.

Skjærtorsdag

Siden  1. Oktober 2015, er 61 palestinere drept i Hebron. De to siste ble drept tidlig i dag morges. En video som er lagt ut av et svært seriøst nyhetsbyrå, middle east information center, viser en ung mann som ligger på gata, og som deretter blir skutt i hodet av en israelsk soldat. Regelrett henretting. Jeg blir kvalm.                                                                                                                            Jeg får vel fortsette der jjeg slapp i går, og referere hva ungdommene fortalte oss om israelske fengsler.     På hvert rom er det 10 personer, fordelt på fem køyesenger. Disse deler en do. I hver avdeling av fengslet er det 12 rom, altså 120 personer. Disse har en dusj på deling. Vannet er vanligvis varmt om sommeren og kaldt om vinteren. Maten de får, er rester etter soldatenes mat, og også linser. Det er forventet at de innsattes foresatte skal betale1200 NIS per måned til å dekke oppholdet i fengslet(!) fengslingstiden kan bli forlenget dersom de foresatte ikke betaler, så det er noen familier som forsøker å låne penger for å få sin sønn/datter/mann ut. De innsatte får ikke besøk før det har gått 3 mnd. Da kan de få ett besøk a 45 min. Og får se og snakke med sitt familiemedlem via telefon og glassvegg. De har en luftegård som er et atrium inne på området. Der må de bruke håndjern og eventuelt fotjern. De kan når som helst bli  trakassert, slått eller på andre måter straffet. Det er ikke uvanlig at de blitt kledd nakne inne på rommet sammen med de andre, og så blitt undersøkt ihkroppsåpninger under alles påsyn. Guttene fortalte mye mer om fengselsopphold, men jeg husker ikke alt, det var ganske overveldende.                                                                                 Noe annet, som var enda verre. Det handler om hvordan få opplysninger: Følgende hadde skjedd: Person A var ettersøkt av Idf, og hadde gått i dekning. Idf hadde imidlertid sett bilder av person A sammen med person B. Altså arresterte de person B, og skulle ha ham til å snakke. Han nektet. Da hentet de inn Bs unge søster og plasserte henne i rommet ved siden av B, det var bare sprinkler mellom rommene. Sammen med søsteren plasserte de en israelsk soldat. B fikk da beskjed om at enten skullé han tyste på A, eller så ville søstra bli voldtatt av soldaten så broren måtte bivåne det, og deretter skulle voldtekten legges ut på sosiale medier. Dette er 2016 i noe som blir kalt en demokratisk stat.

Sinte unge palestinere

Tre ungdommer, alle sterkt preget av okkupasjon og elendighet, har vært vårt selskap i kveld. Vi traff dem hjemme hos Nisreen.  Alle tre var mellom 19 og 25 , alle hadde sittet i israelske fengsler. En av dem ble fengslet første gang da han var15. 6 mnd uten å være siktet for noe som helst. De to eldste var hardt skadet . En hadde blitt beskutt med dum- dum kuler, en med de såkalte toto kulene. Dumdumkuler eksploderer inne i kroppen. Totokulene brenner som flammende prosjektiler når dé treffer, og etterlater lange åpne sår i huden. Den ene gikk med krykker. Han har tilnærmet ingen følelse i det ene benet. Kulen er fortsatt der inne. Han risikerer å miste benet, og de kan ikke hjelpe han her. Den andre har fått betennelse i sine sår, og går til behandling. Prognosen er ytterst usikker. Jeg orker ikke skrive mer i kveld, men de hadde svært mye å fortelle, så jeg kommer tilbake.

Onsdag

Jo, jeg skrev et innlegg i går også, men da hadde jeg ikke internett, så jeg lagret det på dokumenter. Selvfølgelig finner jeg ikke igjen det nå. Typisk meg, jeg er ei kjempekløne med data. Ja, ja. Gårsdagens store nyheter var selvfølgelig det som skjedde i Brussel.  Grusomt. Sammenlignet med det, hadde vi en god natt her: Bare et hus herpa oppe i Deheisha da de lette etter en eller annen, og en ung mann skutt i bena borte i Aida. Ingen dødsfall,  vidt jeg vet, og det er bra.               I dag skinner sola, det er en fin vårdag og jeg kan nesten se at det grønnes time for time. Jeg vurderte å ta med ungene til en lekepark her i byen i dag, men den ligger like ved checkpunktet, så det er et svært utrygt område. Der borte er det tåregass omtrent hver dag. Kirsti dro til Al Quds ( Jerusalem) i dag. Hun ville vandre i Oljeberget. En flott dag for det formålet.  ( skulle vært artig å vite hvordan jeg lager avsnitt på denne ipaden......) En vakker dag, insallah.                     Akkurat nå sitter jeg oppe på Manger Square med min hvitvin og min hummus. De har akkurat satt opp et stort skilt her: Under maraton her i neste uke vil det bli 20 prosent avslag og dessuten spesielle tilbud for alle som løper maraton. Maraton må løpes to runder her i byen, alle murer og gjerder setter sine begrensninger. Meningsløst, men sant. Jeg vet at det kommer en gruppe fra Norge også, dette løpet samler folk fra mange land og arrangeres for 3? gang. Det kalles : Right to movement. Jeg skriver vel mer senere. Ha en god dag.

Takk

I takknemlighet for en god dag.  Klokka 10 i dæg dro vi avsted. 3 voksne og 4 forventningsfulle unger ( de hadde våkna i fem- tida i dag). Badeland i Jeriko var målet, og der var vi i timesvis. Lekte, spiste, plaska, spiste is.... Jeg tok meg en lur på en benk. Alle var svært fornøyde, og de to minste ungene sovna lykkelige på veien hjem. Vi hadde med en massse mat, og grilla. Mahhmoud ville ta med en kjøkkkenkniv til matbruk, men hans kone sa nei. Tenk om vi blir stoppet av israelské soldater, og de finner en kniv! Da risikerer vi å bli drept. Ja, så ille er det her. Dette er til de grader kontrastenes land. Barn som leker og bader, soldater som dreper, ungdom som kaster stein. Vi møtte forøvrig ingen soldater, og måtte heller ikke vise pass i dag. You never know. Jeg har alltid passet med meg. Like utenfor en by her i nærheten- Eizeria,- var det satt i gang et svært byggeprosjekt. 50 meter?Unna var det beduiner i sine telt. Jeg spurte hva byggeprosjektet skulle bli. En ny jødisk bosetting. Midt inne i Palestine enda en gang. Det blir flere og flere, og tar aldri slutt.                                         Vel ankommet hotellet, tok jeg meg en ny lur, og klokka sju kom Baha og hentet oss.  Vi spiste en nydelig middag sammen, og jeg fikk en utrolig morsdagspresang fra ham. Det er et armbånd i gammelt hamret sølv, et fantastisk stykké håndarbeid, og det har en historie: For noen år tilbake var jég sammen med Baha oppe i Sebastia, og der hadde de et nydelig armbånd hos en sølvsmed. Jeg beundret det, men det var så kostbart, så det ble ikke noe handel. Baha så den gangen at jeg syntes det var spesielt vakkert. Baha var oppe i Sebastia for noen måneder siden, og da kjøpte han dette til meg- det var nesten identisk med det jeg béundret. Da jeg fikk det av han i kveld, husket jeg umiddelbart det jeg hadde béundret oppe      i Sebastia. Er han snill eller snill den karen? Jeg måtte gråte litt av glede. En annen ting ved denne dagen: Martha, dattera vår, er i Amman nå. I dag, da vi var i Jeriko, var jeg en halvtimes biltur fra Amman og henne. Likefullt, jeg visste så altfor vel at det var umulig for meg å reise dit sånn uten videre. Til det trengs det visum og timesvis med venting . Vi lever i en vanskelig verden, og selv for meg som har mitt røde og norske pass, er det ikke så enkelt i denne delen av verden. Men, - jeg er privilegert, i motsetning til palestinerne.  Helt til slutt før jeg tar kvelden: jeg er så takknemlig for å være her, jeg kjenner så mange fine folk, dette ER mitt andre hjemland, palestinerne er mine søsken, mine venner. Vil noen av dem bli arrestert, skadet eller drept i natt?

Morgengry

Tidlig palmesøndagmorgen i Bethlehem. Gårdagens fine solskinn er byttet ut med tunge og kjølige gråværskyer. Det er ringt inn til dagens første messe i Fødselskirken. Allerede for et par timer siden begynte muslimene å kalle til bønn. Dette er Betlehem. Jeg skulle så ønske at alle hjemme som er så redde for å miste " norsk kultur", hva nå enn det er, kunne begripe at det går utmerket an for to religioner å leve fredsommelig side om side. Det har de gjort her i 1500 år. Dessuten skulle jeg ønske at den norske kulturen inneholdt raushet og nestekjærlighet. Kanskje kulturen bare er brunost og hardingfele? Da er det ikke så nøye for meg. Åttebladsrosa, som vi kjenner fra Setesdal og Telemark, er identisk med den broderte Betlehemsstjerna som de bruker her og har brukt LENGE. Jeg leste om mannen fra Somalia på Hamar som hadde blitt utsatt for sjikane og f.skap. Norsk ukultur- spør du meg. Nå skal jeg drikke morraskaffe.

Palmesøndag

Vi var i kirka i dag. Helt stappfullt. God stemning, sanger og taler og palmegrener og alt dertil hørende. På arabisk, selvfølgelig. Jeg satt og så meg rundt. Det var mange nonner i kirka- fra ulike ordner, med ulike drakter OG med ulik hodebekledning. Håret var skjult, slik det pleier. Det kalles ikke hijab, men har nøyaktig samme funksjon. Lurer på om det også ødelegger norsk  kultur eller noe slikt? Jeg har heldekkende skaut til min bunad. Kanskje jeg skal mobbes for det? Det siste er litt tøysete sagt, men det er et alvorlig emne.                                                                Jeg glemmer nok aldri da jeg overvar fredsprisutdelingen i 1979, Mor Theresa var den verdige vinner. En bitteliten, men stor, kvinne i sin blå og hvite nonnedrakt, og med skautet helt ned i de vakre og milde øynene.  Tenk om vi kunne lære litt av Mor Theresa,! Det ville gjøre Norge til et rikere land. Ole Paus sier jo: I Norge har vi alt, men det er også alt vi har. Ha en fin Palmesøndag der ute i eteren hvorenn du er.

Bursdag

I dag fylte Muhamad 9. År, hvilket vi måtte feire. Jeg tok med med han og lillesøster Huda ned til Bethlehem og kjøpte litt gaver og en kake, mens Kirsti og mammaen bakte bløtkake hjemme. Så da ble det bursdagssang på arabisk, engelsk og norsk, det ble kaker og lys og brus og alle var glade.                                Det ble drept en mann på 22 år i Hebron i natt, i Gaza ble 5 skadet. Jeg tror noen har dødd for israelske kuler hver dag siden vi kom hit. I forrige uke skjøt de en kvinne som satt inne i en bil. Hun hadde visstnok 52 kuler i kroppen, men denne historien har vi ikke fått verifisert.                                                                   Like fullt,i Betlehem går livet tilsynelatende sin vante gang.  Det var mye folk i byen i dag. De tar en dag om gangen, hva annet kan de gjøre.                                 I morgen skal vi prøve å komme oss opp og gå i palmesøndagsgudstjeneste i Fødselskirken. I morgen kveld er det en tilstelning forbarn oppe i Deheishe, og dessuten morsdag. Vi får feire det vi kan feire. Ha en god natt.

Fredag 18.mars

Hadde en lang prat med yndlingskelneren min i dag igjen. Han så slett ikke frisk ut der han sto, så jeg spurte om alt var ok. Ja, ja, var svaret. Sikkert? Vel, han hadde igjen vært på sykehuset, når sant skulle sies. Tårgassen har innvirket på hele organismen, han tåler ikke mat, alt kommer ut igjen, og det er noe med slimhinnene i magen. Nå skal han kures i 80 dager, os må bruke mengder av medisiner hver dag. Legen hadde gitt beskjed om  to ukers hvile, men min venn gikk på jobb. Hvorfor, spurte jeg. To grunner: de venter barn nummer to i løpet av en måned, og han ville at kona skulle oppleve at han kunne ta seg av dem og ikke gjøre henne bekymret. Han tjener heller ikke to øre når han ikke er på jobb, og økonomien er meget tynnslitt. Han tjener 2.200 nis pr mnd,altså drøyt 4.500kroner, og alt er dyrt her. Jeg begriper ikke hvordan det går i hop. Sønnen på 5 har begynt på skolen nå, og de har valgt en privat skole til han fordi det er den beste starten de kan gi han. Skolepengene har de lånt, og skal betale tilbake litt etter hvert. Dette er typisk for så mange jeg kjenner. De går omtrent bukseløse og spiser bare linser og ris for å prioritere god skolegang for ungene sine.  Han fortalte at kona hans hadde ringt og sendt mange sms i dag,- ja hun har nok ingen problemer med å se hvordan han har det, uansett hva han måtte si. Jeg er skikkelig bekymret for helsa hans. Han var ganske opprådd sjøl også, og sa at dersom han nå hadde fått mulighet for å ta med seg kone og barn og dra fra Palestina, så hadde han ikke trengt fem minutters betenkningstid. Dette er nye toner,- ikke bare fra han, men fra mange. "Vi dør fra innsiden", sa Nisreen i dag.                                                                 Kirsti og jeg var oppe i Deheishe i dag. Der var det helt annerledes enn før. Ingen trafikk, ingen unger som lekte i smugene, ingen ungdommer som hang på gatehjørnene, ingen musikk og skrål fra husene. Ingenting. I dag ble en ung mann på 20 drept- ikke i leiren, men noen få kilometer derifra. Hvem er nestemann? Ja, det er lett å skjønne at folk dør fra innsiden mens de bare kan registrere at ungdom på ungdom blir drept av IDF.

Kjærlighet og vennskap

Jeg ser at jeg bare skriver om enendighet, og det er det mye av. Likevel, jeg møter jo så utrolig mye varme og kjærlighet her hjemme i Palestina. Møtet med lille "barnebarn Huda", var utrolig. Mamman hadde ikke fortalt at jeg skulle komme, men da Huda kom fra skolen, åpnet jeg døra. Hun så og så på meg med oppspilte øyne, og så brast hun i gråt og kasta seg rundt halsen på meg. Så måtte hunn SE på meg igjen og lo og gråt om hverandre. Sterkt.                                         I går møtte jeg Baha igjen, også et flott møte. En eldre kjøpmann oppe på torget smilte og håndhilste da han så meg, og spurte så:where have you been all the time? Jeg vet ikke om han tror at det er her jeg bor. Jeg sa jo at jeg hadde vært i Norge, men.... Jeg har møtt så mange av mine venner allerede, og alle er så utrolig vennlige og blide. I kveld,-fredag, skal vi opp til Deheisha og møte flere fra Nisreens familie. Hun fortalte imidlertid at de har sluttet med den felles fredagsgrillingen. Livet inne i leiren er for uforutsigbart og vanskelig nå. Vi reiser nå opp dit en tur, treffer sikkert flere. De pleier å komme innom mor Amira så ofte som mulig. Hazem kjører oss. Han er tryggheten selv. Da jeg traff han i går lurte han på hvorfor jeg hadde vært her et helt døgn uten å kontakte ham.                        Jeg har fått dawali.  Jeg har fått makloube. Jeg har blitt lovet shis barak. Alle de beste palestinske yndlinsrettene mine. Meg fattes intet.

Flyktninger

Amira er flyktning. I 1948 flyktet hun fra landsbyen Jeremia da jøødene kom og deklarerte at de var de rettmessige eierne. Amira havnet etterhvert i Deheishe camp. Der bor hun fortsatt. Gammel og meget skrøpelig. Hun ligger til sengs. Nå invaderes leiren hver natt av israelske soldater som kaster tåregassgranater, noen med svært giftig innhold. Gassen siver inn over alt, lufta blir vanskelig å puste. Amira har ingen steder å gjemme seg. Når nattens angrep er over, bærer Amiras familie henne ut av huset, der klarner lufta fortere enn innendørs. Noen ganger må hun sendes til sykehuset for å få hjelp. Overlever hun neste natt? Vil en av hennes barnebarn bli angrepet og skutt i natt? Jeg kjenner dem alle. Mange ungdommer. Vil de bruke kniv, kaste stein? Hvordan ville mine barnebarn reagert i samme situasjon?  Ungdommene opplever stadig at venner blir skutt, skadet, arrestert. Hva er "riktig" reaksjon? Hjemme snakker politikerne om - et balansert bilde av situasjonen-. De skulle vært tvangsendt hit og vært med på å bære Amira ut og inn av det lille utette, gamle huset i leiren. 

Øyenvitner

Lille Hala er død. 6 og et halvt år gammel. Jeg husker ikke om jeg har skrevet om henne på bloggen før, men jeg vet at jeg har skrevet om henne i HA og i Palestinanytt. Jeg traff lille Hala etter siste krigen i Gaza. Hun var skadet i ryggen, og hadde mistet evnen til å snakke pga. voldsomme traumatiske opplevelser ved krigen(les masakren) i Gaza. Jeg møtte henne på sykehuset her i Beit Jala og strikket rosa raggsokker til henne. Mitt ørlille håpløse bidrag. I dag har jeg fått vite at hun døde. Ryggmargen var ødelagt, hun var gjennom flere operasjoner, men det endte med at hun fikk koldbrann i begge bena og døde. Lille vidunderlig vakre og totalt uskyldige Hala. En av tusenvis av ofre for dette vanviddet. Jeg gråter. Mest for Hala, men for alle uskyldige liv som drepes i denne massakren som stadig pågår her nede.                  Hver eneste natt kommer det soldater inn i Aida camp og Deheishe camp. Med giftig tåregass, med geværer, med arrestordre. Jeg har vært her nede jevnlig i over 7 år nå, men aldri, aldri har det vært så ille som nå.                                              Min venn kelneren Mahmoud ( som ga meg verdens største bamseklem da vi møttes i dag), fortalte at han hadde gått i koma for noen få dager siden, og blitt sendt på sykehus i ambulanse. Mahmoud bor i Aida camp, og hadde blitt utsatt for så mye giftig tåregass dé siste uka, at lungene kollapset. De fikk renset han opp igjen, i dag var han tilbake på jobb. Mahmoud ble skutt av israelské soldater den første gangen da han var 10 år. 7 cm unna hjertet traff kulen. Neste gang var han 12. Skutt i ryggen. 15 år ble han arrestert og fengslet 1. Gang. Slik fortsatte det. Han har en liten sønn.  Mahmoud sier til oss: jég vil ikke at min sønn skal bli som meg, en sint ung mann. Jeg vil lære han at kviver og tåregass og geværkuler ikke løser noen problemer. Min ungdom ble ødelagt, jeg vil ikke at min sønns liv skal bli ødelagt. MEN, sier Mahmoud, hvis israelerne dreper min mor ,min kone eller min sønn, da vil jeg gjøre dét jeg kan for  å drepe igjen. De tar vel meg først, men ok.                      Slik er det her nå.

Tilbake

Den 15. mars satte jeg endelig foten på palestinsk jord i gjen etter nesten ett år i Norge. Min kjære venninne  Kirsti og jeg hadde en behagelig og stressfri tur nedover. Jeg får jo ekstraservice på flyplassene pga krykkene mine, og det er både nødvendig og bekvemt. På Ben Gurion kikket passkontrollereren på passet og på meg, og spurte " how long are you going to stay this time? Hun var fornøyd med svaret- easter sunday- så da fikk jeg den nødvendige lille lappen som gir meg lov til å bli i inntil 3 mnd. Det var det. Mis muskele!,  Vi skulle bli hentet av en venn av en venn av Sami, og det ble vi. Sjåføren er palestiner fra Jerusalem, og turen gikk fort og greit helt til vi kom til Al mahal og fotballstadionet. Der kjørte han feil,- aldeles feil, og jeg forsto jo raskt at han ikke hadde peiling, men jeg sa ikke noe, det kunne jo være endringer i veisystemet som jeg ikke kjente til. Nå ja, halveis til Hebron skjønte han det nok selv, og begynte å tråkle. Og tråkle. Og tråkle.  Fyren hadde aldri vært i Betlehem før, så også inne i byen var han blank. Jeg tillot meg å vise vei her inne, men han stolte ikke på det, og spurte seg fram flere ganger. Ja, ja. Vi hadde avtalt pris, så det var ikke vårt problem at han fikk sightseeing på Vestbreddeb og i Betlehem i samme slengen.                                                                                   Hotellet vårt var engang lite og sikkert pent. Nå er det lite og nedslitt og sånn passe rent, men beliggenheten er upåklagelig ( like ved Manger square), det er heis, varmt vann og internetttilknytning. Hva mer trenger vi vel?                              Kirsti og jeg spiste middag på the Square, hilste på Afran og Samar, drakk portvin rett fra flaska i mangel på glass, og tok en tidlig kveld. Det er steinkaldt her, men våren er visstnok like om hjørnet.         Fortsettelse følger.