Busslaster fulle av turister kommer og går til buss-stasjonen i Betlehem. Den ligger et kvartal unna Fødselskirken.
Jeg har aldri sett tilnærmingsvis så mange turister her før som det er nå. Folk fra alle nasjoner og tungemål,- som det heter. Først går en guide med vimpel eller paraply eller noe. Bak kommer gjengen,- utstyrt med et eller annet kjennetegn som viser hvor/ hvem de hører til.
Alle går inn i kirken, får sin informasjon på dertil egnet språk, står i kø for å komme ned i krypten hvor selve fødselsplassen og krybben var,- så ut igjen, tilbake til bussene og ut av Betlehem.
Kirken ( eller eg. 3 sammenhengende kirker for gresk ortodokse, romersk katolske og armenisk kirke), er stappfulle fra morgen til kveld.
Alt dette er selvfølgelig vel og bra.
Ellers i Betlehems gater er det knapt nok en turist å oppdrive,og souvernirhandlerne døser bak skrankene sine. Jeg snakket litt med min gode venn John i fem-tida i går. Han har forretning et kvartal fra fødselskirken. Han hadde i går solgt for 40 shekel,- dvs. 60 kroner. Ikke så mye å fø en familie på.
Årsakene kan være sammensatte, men jeg vil fortelle en historie jeg hørte for noen dager siden:
På en av gruppeturene hadde det vært noen svensker. På veg til Betlehem hadde de av guiden blitt fortalt hvordan de skulle oppføre seg i Betlehem: Ikke se til høyre eller venstre. Se aldri en araber i øynene, ikke stopp for å se på gateselgernes varer. Man kan aldri stole på en araber, så vær forsiktige, hold sammen!
Svensken som fortalte dette, hadde syntes det hørtes voldsomt ut, og hadde dagen etter reist tilbake til Betlehem på egen hånd. Han hadde selvfølgelig truffet bare vennlige og høflige arabere..
En annen årsak til manglende salg i Betlehem, er at reiseselskapene gjør avtaler med utvalgte souvinirbutikker mot en provisjon på opptil 40%. Det blir en vinn-vinn situasjon for både disse butikkene og for reiseselskapene, -turistene betaler åkke som. Taperne er kjøpmennene i Betlehem. Jeg er rimelig sikker på at en av butikkene her i Beit Sahour har en slik ordning, for der er det ofte busser utenfor. Ellers så er visstnok de fleste av disse butikkene på " den riktige siden" av muren.
Lurer på hva Jesus tenker om alt dette??
Det er vanskelig å finne det nyfødte og uskyldige barnet i krybben i Betlehem anno 2010.
Av de mer prosaiske ting så kan jeg fortelle at det har regnet i natt (hurra), og at jeg har fått ny dusj hvor det går an å regulere varmt og kaldt vann (hurra)
lørdag 30. oktober 2010
torsdag 28. oktober 2010
FOTBALLKAMP!
Jeg har vært på fotballkamp!
Det foregikk i Al-Kadr, like oppi høgga her. Det ene laget besto av godt voksne italienske munker, motspillerne var et sammensatt palestinsk lag. Det hele ble startet på en høyst formell måte med taler og hornmusikk og fotografering og menn i mørk dress.
Etter det var det meste uformelt, særlig på tribunene. Galematias!
Vanvittig høyt lydnivå, flagg, trommer, megafoner, roping, heiing- selvfølgelig mer og mer etter hvert som palestinerne skåret mål etter mål, mens munkene mest peste rundt på jakt etter ballen. Jeg var der sammen med Nisreen ( som er lærer), og en gjeng av studentene hennes. Utrolig artig, selv om jeg ikke fikk med meg alle målene. -Det ble 8-1 ( tror jeg)-og en blant publikum vant en rundreise til Italia. Fine greier,-selv om MUREN snodde seg som en lang slange like oppe i åssida, og vi kjørte 7 stykker i en liten Peuguot med radioen på full guffe.
. Etterpå satte Nisreen meg av på Grotto,.resturanten like ved der jeg bor. Der satt jeg aldeles stille og alene og tok meg et glass vin før jeg like stille og alene rusla hjem i måneskinnet.Stillhet kan være veldig godt.
mandag 25. oktober 2010
ZAIN
Zain er ei jente på 8 år, nest yngst i en søskenflokk på 4, og hun er en av Nisreens utallige nieser.
Zain ble født med et spesielt handicap. Hun hadde noen små utvekster/ kuler på kroppen, særlig på halsen og den venstre armen. Ingen hadde sett noe lignende.
Etterhvert som jenta vokste til, økte kulene i antall og størrelse. Kulene/ svultsene gjør at også områdene rundt blir hovent og underlig svampete. Mange leger har klødd seg i hodet.
For noen måneder siden fikk familien kontakt med et sykehus i Jerusalem som er spesialister på lignende syndromer. Zains tilfelle er så spesielt at hun skulle få gratis operasjon og behandling ( forskning). De skal åpne noen kuler og drenere +++, ikke vet jeg.
I morgen er dagen for innleggelse, og på onsdag skal hun opereres.
Foreldrene søkte om å få reise til sykehuset sammen med datteren sin, men fikk avslag fra de israelske myndighetene.
Noen (sykehuset??) tok da kontakt med israelerne for å prøve å få omgjort avslaget.
I kveld,- etter timer med venting nede i Hebron,- kunne begge foreldrene overlykkelige vise fram tillatelsen sin! Den gjelder for 3 dager f.o.m. i morgen, og de får ikke bevege seg utenfor sykehusets område. Jeg var hjemme hos de og fikk oversatt det meget formelle brevet. ( bilde/håndavtrykk/årsak/tillatt tid osv.)
Historien slutter der.
Jeg håper bare så inderlig at Zain får behandling/ hjelp som gjør henne bedre,
Zain ble født med et spesielt handicap. Hun hadde noen små utvekster/ kuler på kroppen, særlig på halsen og den venstre armen. Ingen hadde sett noe lignende.
Etterhvert som jenta vokste til, økte kulene i antall og størrelse. Kulene/ svultsene gjør at også områdene rundt blir hovent og underlig svampete. Mange leger har klødd seg i hodet.
For noen måneder siden fikk familien kontakt med et sykehus i Jerusalem som er spesialister på lignende syndromer. Zains tilfelle er så spesielt at hun skulle få gratis operasjon og behandling ( forskning). De skal åpne noen kuler og drenere +++, ikke vet jeg.
I morgen er dagen for innleggelse, og på onsdag skal hun opereres.
Foreldrene søkte om å få reise til sykehuset sammen med datteren sin, men fikk avslag fra de israelske myndighetene.
Noen (sykehuset??) tok da kontakt med israelerne for å prøve å få omgjort avslaget.
I kveld,- etter timer med venting nede i Hebron,- kunne begge foreldrene overlykkelige vise fram tillatelsen sin! Den gjelder for 3 dager f.o.m. i morgen, og de får ikke bevege seg utenfor sykehusets område. Jeg var hjemme hos de og fikk oversatt det meget formelle brevet. ( bilde/håndavtrykk/årsak/tillatt tid osv.)
Historien slutter der.
Jeg håper bare så inderlig at Zain får behandling/ hjelp som gjør henne bedre,
søndag 24. oktober 2010
Om det å drive landbruk i Palestina.
Vi skulle plukke oliven i Al Walaja- dalen. Det er utrolig vakker dal hvor dalsidene er delt inn i terasser der det dyrkes oliven og druer. På en av toppene troner klosteret Cremisan. Der har italienske munker dyrket druer/ produsert vin i mer enn hundre år.På andre topper, derimot, har det kommet opp israelske bosettinger. I mellom bosettingene er det bygget en flott motorvei tvers over dalen ( litt praktisk må man jo ha det..) Israelerne syntes også det virket skummelt med palestinske bønder der langt under dem, - så da stengte de av dalen med gjerder og piggtråd og vakttårn og sjæfere og overvåkingskameraer og slikt.
Den eneste muligheten for å komme inn i dalen med bil, er å være ikke- palestiner og dessuten ha gule skilter på bilen ( palestinske skilter er hvite og grønne).
Vi hadde fått leid buss med riktige skilter og en israelsk sjåfør som skulle kjøre oss inn. Passene var klare i hånda, og selv om pulsen nok banket ekstra hos noen, gikk det smertefritt å komme gjennom sjekkpunktet. Formelt sett var vi bare turister på dagstur, og hadde ikke peiling på oliven og slikt.
Amon, bonden ønsket oss velkommen,- bussen forsvant,- vi plukket oliven i sola og hadde det flott. Så viste det seg at bussen ikke kunne/ ville hente oss. OK. Da var det bare en ting å gjøre, å gå den motsatte vegen tilbake og ut gjennom porten i iggtrådgjerdet - dvs hvis soldatene tillot det. Vi hadde jo ikke kommet inn den vegen! Etter en halvtime på støvete landeveg, og med deltagere med stokker + diverse,- nærma vi oss porten. Amon, som har nøkkel, skyndte seg å låse opp og vi var meget raske med å komme oss igjennom uten at soldatene kom ut av vaktbua. Reddet!
Hva slags restriksjoner og problemer Amon får oppleve nå etterpå,- vet vi foreløpig ikke. Jeg skal melde tilbake når jeg får vite noe mer.
Det er ikke akkurat enkelt å drive jordbruk i Palestina, og murene og gjerdene og sjekkpunktene og bosettingene blir flere og flere og flere. Det siste nå er at israelerne har delt en landsby like borti her midt i to uten noen mulighet for folka der å krysse delelinjen. Landsbyen vil måtte bli evakuert, palestinerne har ingen mulighet til å fungere uten tilgang på mat, legehjelp, skoler etc.
Jeg hadde en lusjavtale med Raji og Abdullah denne dagen, men måtte ringe og si at jeg var meget forsinket. Ja, ja, slikt skjer. De kom og hentet meg i Betlehem og tok meg til en nydelig og luftavkjølt resturant hvor vi hadde en strålende måltid sammen. Etterpå ble jeg kjørt hjem i fullmåneskinn fra en svart og skyfri himmel.
Selv om klokka da bare var 7, hadde jeg gjort mitt for dagen.
Raji og Abdullah vil gjerne ta med Kjetill, Bjørn og meg til Nablus. Jeg håper vi får det til.
( har jeg forresten fortalt at Bjørn Gullaker kommer nedover sammen med Kjetill? Bjørn var i sin tid Kjetills forlover, og er en trivelig kar som bor i Åsgårdsstrand og som skal til Palestina for første gang. Jeg gleder meg!)
I dag, søndag,- fikk jeg gårsdagen litt midt i panna, så jeg har hatt meg fri! Søndag er som bekjent hviledag: Jeg hviler. Senere i dag skal jeg prøve å laste ned noen flere bilder. Jeg er utrolig dum med slikt. Det er rene flaksen når jeg får det til.
Den eneste muligheten for å komme inn i dalen med bil, er å være ikke- palestiner og dessuten ha gule skilter på bilen ( palestinske skilter er hvite og grønne).
Vi hadde fått leid buss med riktige skilter og en israelsk sjåfør som skulle kjøre oss inn. Passene var klare i hånda, og selv om pulsen nok banket ekstra hos noen, gikk det smertefritt å komme gjennom sjekkpunktet. Formelt sett var vi bare turister på dagstur, og hadde ikke peiling på oliven og slikt.
Amon, bonden ønsket oss velkommen,- bussen forsvant,- vi plukket oliven i sola og hadde det flott. Så viste det seg at bussen ikke kunne/ ville hente oss. OK. Da var det bare en ting å gjøre, å gå den motsatte vegen tilbake og ut gjennom porten i iggtrådgjerdet - dvs hvis soldatene tillot det. Vi hadde jo ikke kommet inn den vegen! Etter en halvtime på støvete landeveg, og med deltagere med stokker + diverse,- nærma vi oss porten. Amon, som har nøkkel, skyndte seg å låse opp og vi var meget raske med å komme oss igjennom uten at soldatene kom ut av vaktbua. Reddet!
Hva slags restriksjoner og problemer Amon får oppleve nå etterpå,- vet vi foreløpig ikke. Jeg skal melde tilbake når jeg får vite noe mer.
Det er ikke akkurat enkelt å drive jordbruk i Palestina, og murene og gjerdene og sjekkpunktene og bosettingene blir flere og flere og flere. Det siste nå er at israelerne har delt en landsby like borti her midt i to uten noen mulighet for folka der å krysse delelinjen. Landsbyen vil måtte bli evakuert, palestinerne har ingen mulighet til å fungere uten tilgang på mat, legehjelp, skoler etc.
Jeg hadde en lusjavtale med Raji og Abdullah denne dagen, men måtte ringe og si at jeg var meget forsinket. Ja, ja, slikt skjer. De kom og hentet meg i Betlehem og tok meg til en nydelig og luftavkjølt resturant hvor vi hadde en strålende måltid sammen. Etterpå ble jeg kjørt hjem i fullmåneskinn fra en svart og skyfri himmel.
Selv om klokka da bare var 7, hadde jeg gjort mitt for dagen.
Raji og Abdullah vil gjerne ta med Kjetill, Bjørn og meg til Nablus. Jeg håper vi får det til.
( har jeg forresten fortalt at Bjørn Gullaker kommer nedover sammen med Kjetill? Bjørn var i sin tid Kjetills forlover, og er en trivelig kar som bor i Åsgårdsstrand og som skal til Palestina for første gang. Jeg gleder meg!)
I dag, søndag,- fikk jeg gårsdagen litt midt i panna, så jeg har hatt meg fri! Søndag er som bekjent hviledag: Jeg hviler. Senere i dag skal jeg prøve å laste ned noen flere bilder. Jeg er utrolig dum med slikt. Det er rene flaksen når jeg får det til.
fredag 22. oktober 2010
Fredag 22.10.10
Så har det jammen gått ei uke til, snart. I dag har jeg hatt en fredelig dag, prøvd å være litt husmor og slikt. Jeg kan ikke fordra gulvvask!!
Jeg har to overnattingsgjester, et belgisk og pengelens par som blir et par dager. De er veldig hyggelige.
Vi var en tur oppe på AIC ( alternativ information center) og så en film som heter " East side Story". Meget informativ og lærerik. Etterpå tok de to kvelden, mens jeg har vært oppe hos husverten/ vertinnen og lært meg hvordan man lager Shiz barac( gudene vet hvordan det skrives). Det er i hvert fall en nydelig, arabisk matrett. Jeg fikk også med meg en liter nypresset olivenolje fra hagen "min". Den skal jeg ta med til Norge.
I morgen er det plukking igjen. Det er mye uro blant bosetterne nå, de går snart løs på gud og hvermann,- men jeg regner med at vi holder oss utenom skuddlinjene. Lurer veldig på hvordan bosetterne er skrudd sammen i hue. Det siste jeg hørte, var at i en bosetting hadde de latt all kloakken fra husene sine renne ut over åkrene til palestinerne. Hva er det den oppvoksende slekt av bosettere blir lært opp til?? Bare hat og forakt overfor palestinerne, og det samme skjer selvfølgelig også motsatt veg.
Kjære Gud,- det er så langt fram til fred og forlik!
Det jeg er HELT SIKKER PÅ, er at alt det som skjer her nede, IKKE er Guds vilje eller religionens vilje, men menneskeskapt.
Jeg får vel legge meg og sove. KEEP HOPE ALIVE heter olivenkampanjen. Vi må det.
Jeg har to overnattingsgjester, et belgisk og pengelens par som blir et par dager. De er veldig hyggelige.
Vi var en tur oppe på AIC ( alternativ information center) og så en film som heter " East side Story". Meget informativ og lærerik. Etterpå tok de to kvelden, mens jeg har vært oppe hos husverten/ vertinnen og lært meg hvordan man lager Shiz barac( gudene vet hvordan det skrives). Det er i hvert fall en nydelig, arabisk matrett. Jeg fikk også med meg en liter nypresset olivenolje fra hagen "min". Den skal jeg ta med til Norge.
I morgen er det plukking igjen. Det er mye uro blant bosetterne nå, de går snart løs på gud og hvermann,- men jeg regner med at vi holder oss utenom skuddlinjene. Lurer veldig på hvordan bosetterne er skrudd sammen i hue. Det siste jeg hørte, var at i en bosetting hadde de latt all kloakken fra husene sine renne ut over åkrene til palestinerne. Hva er det den oppvoksende slekt av bosettere blir lært opp til?? Bare hat og forakt overfor palestinerne, og det samme skjer selvfølgelig også motsatt veg.
Kjære Gud,- det er så langt fram til fred og forlik!
Det jeg er HELT SIKKER PÅ, er at alt det som skjer her nede, IKKE er Guds vilje eller religionens vilje, men menneskeskapt.
Jeg får vel legge meg og sove. KEEP HOPE ALIVE heter olivenkampanjen. Vi må det.
onsdag 20. oktober 2010
"ALLE TIDERS TIRSDAG" ( FRITT ETTER STEINBECK)
Det kan kanskje virke som det skjer en masse her nede hver eneste dag. Slik er det ikke ( heldigvis).
Noen dager er meget slappe og ikke mye å skrive hjemmat om.
Gårsdagen- tirsdag- var derimot stappfull av opplevelser, selv om jeg ikke dro hjemmefra før halv ett.
Jeg hadde en avtale med ei dame som heter Ahlam,- en kontakt jeg hadde fått via Torill Eide. Ahlam arbeider ( gratis) med grupper av kvinner som ønsker mer utdanning og skolering; i første rekke for å kunne hjelpe egne barn med lekser. Det er undervisning i engelsk, arabisk og matte.
Ahlam er ei flott kvinne i 40 årene. Utseendet hennes er litt spesielt,bl. annet er nesa veldig skjeiv og rar.
Ahlam fortalte sin historie: 16 år gammel hadde hun vært med i en voldelig demonstrasjon mot israelerne. Hun hadde stått med en Molotovcoctail i hånden da hun ble tatt. Soldatene hadde slått ansiktet hennes mot en murvegg til det hadde fått helt i stykker, nesa var brukket og hun hadde aldri blitt som før igjen. Hun ble idømt 5 års fengsel, men slapp ut etter 3 pga sin unge alder. Men -sa hun-det kom ikke en lyd fra meg. Jeg er sterk. -
Nå hadde Ahlam fått MS,- men det hindret henne ikke i å arbeide for kvinnenes sak. ( you know, I`m strong)
Jeg skal treffe kvinnegruppa hennes før jeg drar hjem igjen,- kanskje kan jeg bidra med noe der.
Etterpå ble jeg med Ahlam bort til Tagreed( broderilæreren), hvor jeg fikk lunsj og dessuten kjøpte meg en vakker bluse.
Tagreed er vokst opp i Aida flyktningeleir her i Betlehem. Hun skulle dit bort med noen broderier, så jeg ble med. Jeg har ikke vært i Aida før, men har fra ulike hold hørt at det drives mye konstruktivt arbeid der og at det stadig er internasjonale som arbeider der i perioder. Denne leiren er liten,- bare drøye 5 tusen mennesker. Den ligger kloss opp mot muren. På senteret der drives det undervisning ( vi braste rett inn i en franskklasse), opplæring i søm, gym for kvinner, produksjon av kort og bilder mm, og det er leketilbud for ungene. Det er også en gruppe kvinner som er døve og eller blinde- de lager noen flotte smykker!!
Jeg hadde en ny avtale klokka 6: SOS barnelandsby i Betlehem.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men sjøl hadde jeg et svært så overfladisk kjennskap til disse barnelandsbyene på forhånd.
Familien ( Hagen/Mellums) palestinske asylsøker Hussam som pt.bor i Porsgrunn, og som har vært på Hamar noen ganger, vokste opp her i SOS village. Han hadde ivret på at jeg skulle besøke barndomshjemmet hans og treffe hans bror Abdullah.
Jeg traff Abdullah + mange flere, jeg traff Hussams beste venn Raji, jeg fikk omvisning og te og mat og te og kaffe og te..., og jeg fikk et fantastisk innblikk i hvordan livet i en SOS barnelandsby er. Klokka 11 i går kveld ringte Hussam fra Porsgrunn til Abdulla. Han fikk nok litt bakoversveis da det var jeg som tok telefonen!
Abdullah kjørte meg hjem litt før midnatt. Da var jeg stuptrøtt og overmettet med inntrykk.
Alle tiders tirsdag!
Noen dager er meget slappe og ikke mye å skrive hjemmat om.
Gårsdagen- tirsdag- var derimot stappfull av opplevelser, selv om jeg ikke dro hjemmefra før halv ett.
Jeg hadde en avtale med ei dame som heter Ahlam,- en kontakt jeg hadde fått via Torill Eide. Ahlam arbeider ( gratis) med grupper av kvinner som ønsker mer utdanning og skolering; i første rekke for å kunne hjelpe egne barn med lekser. Det er undervisning i engelsk, arabisk og matte.
Ahlam er ei flott kvinne i 40 årene. Utseendet hennes er litt spesielt,bl. annet er nesa veldig skjeiv og rar.
Ahlam fortalte sin historie: 16 år gammel hadde hun vært med i en voldelig demonstrasjon mot israelerne. Hun hadde stått med en Molotovcoctail i hånden da hun ble tatt. Soldatene hadde slått ansiktet hennes mot en murvegg til det hadde fått helt i stykker, nesa var brukket og hun hadde aldri blitt som før igjen. Hun ble idømt 5 års fengsel, men slapp ut etter 3 pga sin unge alder. Men -sa hun-det kom ikke en lyd fra meg. Jeg er sterk. -
Nå hadde Ahlam fått MS,- men det hindret henne ikke i å arbeide for kvinnenes sak. ( you know, I`m strong)
Jeg skal treffe kvinnegruppa hennes før jeg drar hjem igjen,- kanskje kan jeg bidra med noe der.
Etterpå ble jeg med Ahlam bort til Tagreed( broderilæreren), hvor jeg fikk lunsj og dessuten kjøpte meg en vakker bluse.
Tagreed er vokst opp i Aida flyktningeleir her i Betlehem. Hun skulle dit bort med noen broderier, så jeg ble med. Jeg har ikke vært i Aida før, men har fra ulike hold hørt at det drives mye konstruktivt arbeid der og at det stadig er internasjonale som arbeider der i perioder. Denne leiren er liten,- bare drøye 5 tusen mennesker. Den ligger kloss opp mot muren. På senteret der drives det undervisning ( vi braste rett inn i en franskklasse), opplæring i søm, gym for kvinner, produksjon av kort og bilder mm, og det er leketilbud for ungene. Det er også en gruppe kvinner som er døve og eller blinde- de lager noen flotte smykker!!
Jeg hadde en ny avtale klokka 6: SOS barnelandsby i Betlehem.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men sjøl hadde jeg et svært så overfladisk kjennskap til disse barnelandsbyene på forhånd.
Familien ( Hagen/Mellums) palestinske asylsøker Hussam som pt.bor i Porsgrunn, og som har vært på Hamar noen ganger, vokste opp her i SOS village. Han hadde ivret på at jeg skulle besøke barndomshjemmet hans og treffe hans bror Abdullah.
Jeg traff Abdullah + mange flere, jeg traff Hussams beste venn Raji, jeg fikk omvisning og te og mat og te og kaffe og te..., og jeg fikk et fantastisk innblikk i hvordan livet i en SOS barnelandsby er. Klokka 11 i går kveld ringte Hussam fra Porsgrunn til Abdulla. Han fikk nok litt bakoversveis da det var jeg som tok telefonen!
Abdullah kjørte meg hjem litt før midnatt. Da var jeg stuptrøtt og overmettet med inntrykk.
Alle tiders tirsdag!
mandag 18. oktober 2010
søndag 17. oktober 2010
Torill Eide fra Odal og Amira fra Dheisha
I går,- lørdag,- traff jeg for første gang Torill Eide fra Mo i Nord Odal. Møtestedet var en leilighet i Beit Jala. Torill viste seg å være en høyst oppegående og svært trivelig og engasjert kvinne på godt over 70. Hun arrangerer turer rundt i Israel og Palestina, og bobler over av ideer og prosjekter. Vi tilbrakte noen fine timer sammen. Desverre skulle hun hjem dagen etter, men vi rakk å utveksle tanker og planer og adresser og telefonnumre... Hennes vertinne var en palestinsk kvinne som underviser i søm og broderi, så jeg fikk jo helt blod på tann!
På hjemvei stoppa jeg ved nærmeste butikk for å kjøpe vaskepulver. Desverre, sa innehaveren, det er tomt til mandag.
Men, sa han, "hvis du trenger det før, så kan jeg bare stikke hjem og hente noe av det vi har, slik at du klarer deg i helga."
Er det rart jeg er glad i folka her?
I dag startet olivenhøstingen. Alt fungerte som det skulle, bortsett fra at det er den varmeste oktober måned her på en kvinnsalder, så det gikk med mye vann i tørre struper.
Denne olivenlunden lå like ved en by-pass-road, og på toppen av åsen er det en israelsk bosetting.
Det var god avling, men olivenen var liten i størrelse. Inntil for 4 år siden hadde fruktene vært mye større.
Da kom altså bosettingen, og med den noen digre pumper som pumpa opp grunnvannet og la det i rør opp til bosettingen. De store pumpehusene lå kanskje 5 meter fra nærmeste oliventre, behørig inngjerdet og låst.
Jeg blir så inn i hampen provosert!!
Denne bonden,- med sin kone og sine elleve barn.- hadde pleiet og stelt oliventrærne i alle, alle år fordi de var HANS! Så bestemmer noen seg for å bosette seg på toppen, og da sørger den israelske staten for vann, må vite.
Altså pumper man vannet opp til bosetterne, og oliventrærne tørker mer eller mindre på røttene.
Verden- det vil si VI- ser på!
Jeg ser og opplever så mye her nede at jeg iblant blir immun, men fy søren så forbannet jeg har vært i dag.
Olivenplukkerne er 75 i tallet, fordelt på 13 ulike nasjoner: Japan, USA, Australia, Spania, Tyskland, Nederland, England, Sverige, Norge, Canada, Frankrike samt 2 til som jeg ikke husker.
Vi er delt inn i 2 grupper/ 2 busser.
Jeg har truffet bare et par av plukkerne før. En av de er Eric. Han er 83 år og ikke den sprekeste, men jammen var han ikke her også i år. Min gruppe består stort sett av gamlinger som meg. Jeg tror (håper?) at flere av de er en god del eldre, men har ikke spurt!!
Noen av plukkerne er svært lite orientert. Vi gikk langs muren inne i Betlehem i dag, og da hadde en eller annen spurt om muren var mer enn det vi så der(!)
Muren er over 740 km. lang, vi så noen få meter. En annen hadde spurt om vi skulle reise til Vestbredden en dag...
Jeg er glad de ikke spurte meg, jeg hadde kommet til å få så hakaslepp at jeg sikkert hadde sagt noe kjempedumt. Det er jo vel og bra at folk flest ikke har allverdens kunnskap om hvordan det er her, men jeg ville nå tro at de som kommer for å plukke oliven, skulle vite litt mer???
Baha, lederen vår,kommenterte bare at det var noen som fikk en bratt læringskurve, ja!
Etter plukkingen stoppet vi for en kort omvisning i Deheisha camp. Gjett om jeg var stolt da jeg fant ut at vi plutselig var i "gata" til Amira! Jeg forta meg inn og ga henne en klem og forta meg ut igjen for ikke å miste resten av gjengen i labyrinten.
En fin dag.
Nå tar jeg kvelden.
På hjemvei stoppa jeg ved nærmeste butikk for å kjøpe vaskepulver. Desverre, sa innehaveren, det er tomt til mandag.
Men, sa han, "hvis du trenger det før, så kan jeg bare stikke hjem og hente noe av det vi har, slik at du klarer deg i helga."
Er det rart jeg er glad i folka her?
I dag startet olivenhøstingen. Alt fungerte som det skulle, bortsett fra at det er den varmeste oktober måned her på en kvinnsalder, så det gikk med mye vann i tørre struper.
Denne olivenlunden lå like ved en by-pass-road, og på toppen av åsen er det en israelsk bosetting.
Det var god avling, men olivenen var liten i størrelse. Inntil for 4 år siden hadde fruktene vært mye større.
Da kom altså bosettingen, og med den noen digre pumper som pumpa opp grunnvannet og la det i rør opp til bosettingen. De store pumpehusene lå kanskje 5 meter fra nærmeste oliventre, behørig inngjerdet og låst.
Jeg blir så inn i hampen provosert!!
Denne bonden,- med sin kone og sine elleve barn.- hadde pleiet og stelt oliventrærne i alle, alle år fordi de var HANS! Så bestemmer noen seg for å bosette seg på toppen, og da sørger den israelske staten for vann, må vite.
Altså pumper man vannet opp til bosetterne, og oliventrærne tørker mer eller mindre på røttene.
Verden- det vil si VI- ser på!
Jeg ser og opplever så mye her nede at jeg iblant blir immun, men fy søren så forbannet jeg har vært i dag.
Olivenplukkerne er 75 i tallet, fordelt på 13 ulike nasjoner: Japan, USA, Australia, Spania, Tyskland, Nederland, England, Sverige, Norge, Canada, Frankrike samt 2 til som jeg ikke husker.
Vi er delt inn i 2 grupper/ 2 busser.
Jeg har truffet bare et par av plukkerne før. En av de er Eric. Han er 83 år og ikke den sprekeste, men jammen var han ikke her også i år. Min gruppe består stort sett av gamlinger som meg. Jeg tror (håper?) at flere av de er en god del eldre, men har ikke spurt!!
Noen av plukkerne er svært lite orientert. Vi gikk langs muren inne i Betlehem i dag, og da hadde en eller annen spurt om muren var mer enn det vi så der(!)
Muren er over 740 km. lang, vi så noen få meter. En annen hadde spurt om vi skulle reise til Vestbredden en dag...
Jeg er glad de ikke spurte meg, jeg hadde kommet til å få så hakaslepp at jeg sikkert hadde sagt noe kjempedumt. Det er jo vel og bra at folk flest ikke har allverdens kunnskap om hvordan det er her, men jeg ville nå tro at de som kommer for å plukke oliven, skulle vite litt mer???
Baha, lederen vår,kommenterte bare at det var noen som fikk en bratt læringskurve, ja!
Etter plukkingen stoppet vi for en kort omvisning i Deheisha camp. Gjett om jeg var stolt da jeg fant ut at vi plutselig var i "gata" til Amira! Jeg forta meg inn og ga henne en klem og forta meg ut igjen for ikke å miste resten av gjengen i labyrinten.
En fin dag.
Nå tar jeg kvelden.
fredag 15. oktober 2010
GUDMUND HERNES SIN LOV
ER DET IKKE NOE SOM HETER AT ALT SOM KAN GÅ GALT,- GÅR GALT?
Jeg har en klar følelse at dette har vært en slik dag.
Jeg skulle møte Aburami ved sjekkpunktet klokka halv ti. For en gangs skyld var drosjesjåfør Hazem over ti minutter forsinket.Når jeg kom til sjekkpunktet, var ikke Aburami å se.
Jeg stilte meg i køen- den var LAANG.
Lengere ble den, de jødiske soldatene hadde tatt lunsjpause eller noe slik, for ingen ting skjedde på halvannen time. Alle porter lyste rødt, og stemningen ble ganske så amper mens køen vokste og vokste.
Halv tolv var jeg igjennom. Alle forsøk på å få tak i Aburami per telfon, var mislykket.
Jeg tok nå likevel bussen inn til Jerusalem og tenkte at jeg vel ville finne det norske utenrikskontoret. Det ble en varm og lang tur hvor jeg fant både svenske og danske kontorer, men ingen visste om noe norsk kontor.
Telefon til Kjetill- hjelp-internett!!
Kontoret skulle befinne seg på et sted som heter Al-Ram,kunne Kjetill fortelle.
Drosje. Sjåføren var en meget vennlig og hjelpsom jøde (!!), og la dessuten ut om hvor fantastisk jeg var- skulle vi kanskje drikke kaffe sammen eller noe?? Han var skilt, nevnte han. Takk, men nei takk.
Kanskje en annen gang? Kanskje det.
Etter ganske så mye leting fant vi det norske kontoret vi lette etter. Det lå slett ikke inne i Jerusalem, men inne i en avkrok med 8 meter mur på 2 sider. Takket være en lokalkjent bilmekaniker som ble med i drosja og viste veg, gikk det bra, og jeg fikk utrettet ærendet mitt.
Aburami ringte da og fortalte at han hadde prøvd å finne meg, men trodde kanskje vi hadde misfordtått hverandre. Han hadde reist til Ramallah da han ikke fant meg på det norske utenrikskontoret.
Så dere skjønner, dette var ikke my lucky day.
Det var godt å komme tilbake til Betlehem og lunsj.
Etter 20 minutter hjemme i Beit Sahour kom Nisreen og hentet meg, nå var det grilling og bursdagsselskap langt oppe i en ås hos noen av hennes utallige søsken med familier. Var vi 14 mon tro?
Nå er jeg hjemme og NÅ skal jeg ha meg et glass vin. Muslimske selskap er svært koselige og de er svært alkoholfrie.
Klokka er bare halv ni- det kjennes svært mye seinere ut. Ittno nachspiel i kveld, nei.
Jeg har en klar følelse at dette har vært en slik dag.
Jeg skulle møte Aburami ved sjekkpunktet klokka halv ti. For en gangs skyld var drosjesjåfør Hazem over ti minutter forsinket.Når jeg kom til sjekkpunktet, var ikke Aburami å se.
Jeg stilte meg i køen- den var LAANG.
Lengere ble den, de jødiske soldatene hadde tatt lunsjpause eller noe slik, for ingen ting skjedde på halvannen time. Alle porter lyste rødt, og stemningen ble ganske så amper mens køen vokste og vokste.
Halv tolv var jeg igjennom. Alle forsøk på å få tak i Aburami per telfon, var mislykket.
Jeg tok nå likevel bussen inn til Jerusalem og tenkte at jeg vel ville finne det norske utenrikskontoret. Det ble en varm og lang tur hvor jeg fant både svenske og danske kontorer, men ingen visste om noe norsk kontor.
Telefon til Kjetill- hjelp-internett!!
Kontoret skulle befinne seg på et sted som heter Al-Ram,kunne Kjetill fortelle.
Drosje. Sjåføren var en meget vennlig og hjelpsom jøde (!!), og la dessuten ut om hvor fantastisk jeg var- skulle vi kanskje drikke kaffe sammen eller noe?? Han var skilt, nevnte han. Takk, men nei takk.
Kanskje en annen gang? Kanskje det.
Etter ganske så mye leting fant vi det norske kontoret vi lette etter. Det lå slett ikke inne i Jerusalem, men inne i en avkrok med 8 meter mur på 2 sider. Takket være en lokalkjent bilmekaniker som ble med i drosja og viste veg, gikk det bra, og jeg fikk utrettet ærendet mitt.
Aburami ringte da og fortalte at han hadde prøvd å finne meg, men trodde kanskje vi hadde misfordtått hverandre. Han hadde reist til Ramallah da han ikke fant meg på det norske utenrikskontoret.
Så dere skjønner, dette var ikke my lucky day.
Det var godt å komme tilbake til Betlehem og lunsj.
Etter 20 minutter hjemme i Beit Sahour kom Nisreen og hentet meg, nå var det grilling og bursdagsselskap langt oppe i en ås hos noen av hennes utallige søsken med familier. Var vi 14 mon tro?
Nå er jeg hjemme og NÅ skal jeg ha meg et glass vin. Muslimske selskap er svært koselige og de er svært alkoholfrie.
Klokka er bare halv ni- det kjennes svært mye seinere ut. Ittno nachspiel i kveld, nei.
torsdag 14. oktober 2010
HEBRON + MER
Klokka 12 reiste vi til Hebron, og uten stopp på checkpunktene var vi framme en time senere.
Hebron er en by sør for Betlehem hvor den etniske rensingen er mer påfallende enn noe annet sted. Hebron er en gammel og vakker palestinsk by.
Imidlertid er det ca. 400 ortodokse jøder som har funnet ut at de vil bo der. Fordi israelsk lov sier at en samling på mer enn 30 personer har krav på beskyttelse, er det i Hebron omtrent 2000 israelske soldater som da beskytter disse 400 personene.
Jødene bor i et område i byen i 2. og 3. etasje, og noen gater er også forbeholdt jødene.
På gateplan bor palestinerne, hvis da ikke hele gata er avsperret og stengt av de samme jødene. I gamlebyen er det gater som er fullstendig stengt, andre gater har netting over gata. Ned på nettingen kaster jødene skrot, flasker, etterlatenskaper,.plast osv. osv. Det er soldater og overvåkningskameraer som følger med i alt som skjer. Palestinerne får ikke bevege seg opp i etasjene.
Vi traff en palestiner som ba oss hjem til seg, dvs. til sin brors familie. der gikk vi opp på taket og kunne med selvsyn se på galskapen. Det er vanskelig,- for ikke å si umulig,- å begripe at noen få mennesker kan kontrollere en hel by uten lov. Vi sto på taket og så jødiske barn som kom ut fra en skole, - beskyttet av soldater. Da soldaten som sto med en telefon så oss, -tok telefonen og sa ett eller annet til gudene vet hvem, -ba palestineren oss om å gå ned fra taket. Dette er ikke stedet man hisser til bråk ( desverre).
Vi ble servert kaffe og hilste på familiens yngste- lille Mahmod(?) på 7 mnd. Et vidunderlig vakkert lite guttebarn. Hva slags framtid vil han få? Hvor lenge skal vanviddet vare? Når skal palestinerne få frihet i eget land?
I vinduskarmene var det meget reelle merker etter jødiske Molotovcoctailer.
Etter å ha gått gjennom souqen kom vi til checkpunktet utenfor Abrahams moskee. Desverre var den stengt akkurat da,- så vi gikk ned gata til den jødiske lille biten av byen. Gata er tillatt bruk for palestinere på den ene siden, den andre siden er forbeholdt jøder og kristne.
Vi var sultne og fant en jødisk cafe, men orka ikke å kjøpe noe der, det blir FOR meningsløst å støtte disse settlerne.
Vi gikk derimot inn i den jødiske delen av " moskeen", dvs. hvor en kan se Abrahams gravsted. Lenger kom vi ikke. Inn i selve moskeen hvor en Brooklynjøde for noen år tilbake skjøt og drepte 28 muslimer i bønn,- dit kom vi ikke i dag. ( Den selvsamme jøden blir behørig feiret og har fått sin egen statue i Hebron...)
Vel tilbake i Betlehem og resturant Square, havna vi mitt oppe i en festkveld på plassen. Masse folk, masse lyd, sang, dans, taler,mer sang og dans og lyd...
Midt oppe i dette kaoset dukkket Mari opp. Mari er GoCY- er, og bor i Beit Sahour.
Mari hadde med seg to norske gjester som var på en ukestur her nede.
Disse to var ekteparet Johanne Hugo og Sindre Bjerkestrand fra Hamar. Det er bare ikke mulig, - men slik var det. For de ikke- innvidde: Johannes mor ( Bente) var Marthas elskede barnehagestyrer, senere har Johanne vært Jannes elev, og Sindre har gått på musikklinja på Stange vg!( Sindres far er Steinar Bjerkestrand)
Så ble det mat og prat og så danset jeg dabke!!
Etterhvert rusla vi nedover bakken på jakt etter en drosje hjem. Ei drosje stoppa opp aldeles av seg sjøl, og sjåføren ropte "Elda!" Det var Hazem,- og han tok oss trygt og sikkert hjem.
En fantastisk dag. Jeg føler meg så utrolig velsignet og priviligert som kan oppleve dette.
Mitt elskede og varme og okkuperte og stolte Palestina.
Hebron er en by sør for Betlehem hvor den etniske rensingen er mer påfallende enn noe annet sted. Hebron er en gammel og vakker palestinsk by.
Imidlertid er det ca. 400 ortodokse jøder som har funnet ut at de vil bo der. Fordi israelsk lov sier at en samling på mer enn 30 personer har krav på beskyttelse, er det i Hebron omtrent 2000 israelske soldater som da beskytter disse 400 personene.
Jødene bor i et område i byen i 2. og 3. etasje, og noen gater er også forbeholdt jødene.
På gateplan bor palestinerne, hvis da ikke hele gata er avsperret og stengt av de samme jødene. I gamlebyen er det gater som er fullstendig stengt, andre gater har netting over gata. Ned på nettingen kaster jødene skrot, flasker, etterlatenskaper,.plast osv. osv. Det er soldater og overvåkningskameraer som følger med i alt som skjer. Palestinerne får ikke bevege seg opp i etasjene.
Vi traff en palestiner som ba oss hjem til seg, dvs. til sin brors familie. der gikk vi opp på taket og kunne med selvsyn se på galskapen. Det er vanskelig,- for ikke å si umulig,- å begripe at noen få mennesker kan kontrollere en hel by uten lov. Vi sto på taket og så jødiske barn som kom ut fra en skole, - beskyttet av soldater. Da soldaten som sto med en telefon så oss, -tok telefonen og sa ett eller annet til gudene vet hvem, -ba palestineren oss om å gå ned fra taket. Dette er ikke stedet man hisser til bråk ( desverre).
Vi ble servert kaffe og hilste på familiens yngste- lille Mahmod(?) på 7 mnd. Et vidunderlig vakkert lite guttebarn. Hva slags framtid vil han få? Hvor lenge skal vanviddet vare? Når skal palestinerne få frihet i eget land?
I vinduskarmene var det meget reelle merker etter jødiske Molotovcoctailer.
Etter å ha gått gjennom souqen kom vi til checkpunktet utenfor Abrahams moskee. Desverre var den stengt akkurat da,- så vi gikk ned gata til den jødiske lille biten av byen. Gata er tillatt bruk for palestinere på den ene siden, den andre siden er forbeholdt jøder og kristne.
Vi var sultne og fant en jødisk cafe, men orka ikke å kjøpe noe der, det blir FOR meningsløst å støtte disse settlerne.
Vi gikk derimot inn i den jødiske delen av " moskeen", dvs. hvor en kan se Abrahams gravsted. Lenger kom vi ikke. Inn i selve moskeen hvor en Brooklynjøde for noen år tilbake skjøt og drepte 28 muslimer i bønn,- dit kom vi ikke i dag. ( Den selvsamme jøden blir behørig feiret og har fått sin egen statue i Hebron...)
Vel tilbake i Betlehem og resturant Square, havna vi mitt oppe i en festkveld på plassen. Masse folk, masse lyd, sang, dans, taler,mer sang og dans og lyd...
Midt oppe i dette kaoset dukkket Mari opp. Mari er GoCY- er, og bor i Beit Sahour.
Mari hadde med seg to norske gjester som var på en ukestur her nede.
Disse to var ekteparet Johanne Hugo og Sindre Bjerkestrand fra Hamar. Det er bare ikke mulig, - men slik var det. For de ikke- innvidde: Johannes mor ( Bente) var Marthas elskede barnehagestyrer, senere har Johanne vært Jannes elev, og Sindre har gått på musikklinja på Stange vg!( Sindres far er Steinar Bjerkestrand)
Så ble det mat og prat og så danset jeg dabke!!
Etterhvert rusla vi nedover bakken på jakt etter en drosje hjem. Ei drosje stoppa opp aldeles av seg sjøl, og sjåføren ropte "Elda!" Det var Hazem,- og han tok oss trygt og sikkert hjem.
En fantastisk dag. Jeg føler meg så utrolig velsignet og priviligert som kan oppleve dette.
Mitt elskede og varme og okkuperte og stolte Palestina.
onsdag 13. oktober 2010
Flyktninger i 62 år
Gårsdagen brukte vi i Dheisha refugee camp. For David, Grethe og Inger Andrea ble det en sterk opplevelse.
Vi hadde først en omvisning på Phoenix center, så kom Nadji, lederen av senteret og orienterte. For meg er det mye kjent stoff, naturlig nok. Jeg er så takknemlig for at flere får innsyn og kunnskap om noe av leirens lange og vanskelige skjebne og på den måten styrker oppunionen mot undertrykking og okkupasjon.
Mine kjære venner fra Norge er meget reflekterte og engasjerte og jeg vet at de vil bringe sine egne erfaringer og tanker videre til andre.
Etter en tid kom Nisreen og ungene, og så besøkte vi Amira,- Nisreens nydelige gamle mor. Amira bærer- som så mange her- alltid nøklen til huset sitt i landsbyen Zakkaria med seg. Zakkaria ble tatt av israelerne i 1948.
Den eldste generasjonen i leirene nekter å gi opp håpet om å kunne vende tilbake, men håpet er også alt de har igjen.
Nisreen - som selv er født og oppvokst i leiren - tok oss med på en rundtur i leiren, og vi endte i hjemmet til Naji og Suheir. Som noen av dere kanskje husker så er det Suheir som samordner " broderikvinnene" mine.
Det var store nyheter i hjemmet. Mourad-eldste sønn- var ferdig med sitt sosionomstudie nå i vår. Nå hadde han reist til Italia og begynt på en mastergrad i samfunnsstudier. Studiene foregikk på italiensk, så det var ikke enkelt å være han! Mamman gråt og lo om hverandre i savn og i stolthet.
Vi ble selvfølgelig buden på mat, og Naji viste mange bilder fra intifadaen og fra portforbudstider i leiren. Suheir fortalte.
Vi var der i timer. " Jeg kunne lyttet hele natten," utbrøt David.
Det var kveld og mørkt da vi ble kjørt tilbake til hotell Sahara og deretter satte oss på nærmeste resturant for å fordøye inntrykkene.
Det lå forresten en pen bunke broderier og ventet på meg,- tenk julegaver, folkens!
( hadde jeg nå bare husket hvordan jeg får ut bilder på bloggen...,.)
I dag har jeg hviledag.
I morgen venter Hebron.
Vi hadde først en omvisning på Phoenix center, så kom Nadji, lederen av senteret og orienterte. For meg er det mye kjent stoff, naturlig nok. Jeg er så takknemlig for at flere får innsyn og kunnskap om noe av leirens lange og vanskelige skjebne og på den måten styrker oppunionen mot undertrykking og okkupasjon.
Mine kjære venner fra Norge er meget reflekterte og engasjerte og jeg vet at de vil bringe sine egne erfaringer og tanker videre til andre.
Etter en tid kom Nisreen og ungene, og så besøkte vi Amira,- Nisreens nydelige gamle mor. Amira bærer- som så mange her- alltid nøklen til huset sitt i landsbyen Zakkaria med seg. Zakkaria ble tatt av israelerne i 1948.
Den eldste generasjonen i leirene nekter å gi opp håpet om å kunne vende tilbake, men håpet er også alt de har igjen.
Nisreen - som selv er født og oppvokst i leiren - tok oss med på en rundtur i leiren, og vi endte i hjemmet til Naji og Suheir. Som noen av dere kanskje husker så er det Suheir som samordner " broderikvinnene" mine.
Det var store nyheter i hjemmet. Mourad-eldste sønn- var ferdig med sitt sosionomstudie nå i vår. Nå hadde han reist til Italia og begynt på en mastergrad i samfunnsstudier. Studiene foregikk på italiensk, så det var ikke enkelt å være han! Mamman gråt og lo om hverandre i savn og i stolthet.
Vi ble selvfølgelig buden på mat, og Naji viste mange bilder fra intifadaen og fra portforbudstider i leiren. Suheir fortalte.
Vi var der i timer. " Jeg kunne lyttet hele natten," utbrøt David.
Det var kveld og mørkt da vi ble kjørt tilbake til hotell Sahara og deretter satte oss på nærmeste resturant for å fordøye inntrykkene.
Det lå forresten en pen bunke broderier og ventet på meg,- tenk julegaver, folkens!
( hadde jeg nå bare husket hvordan jeg får ut bilder på bloggen...,.)
I dag har jeg hviledag.
I morgen venter Hebron.
mandag 11. oktober 2010
Mandag, slik i 12-tida.
Jeg har besøk! I går brukte vi dagen i Betlehem. Sakte tempo, kikka, prate med venner, var i fødselskirken, god lunsj på Betlehems beste resturant, rusla i souqen, litt småhandel..
I dag har Grete, David og Inger Andrea reist inn til Jerusalem, jeg valgte å bli hjemme. det er jo mye flott å se inne i den hellige staden, men checkpunktene gjør meg så forbannet og deprimert at jeg ikke drar innover oftere enn jeg må.
Jeg skal inn på fredag, skal følge min venn Aburami til det norske utenrikskontoret for å se om det går an å få fortgang i visumsøknaden hans.
Jeg skal forsøke å arrangere en tur til Hebron for mine venner og meg selv, og skal også gjøre en avtale oppe i Deheisha- flyktningleiren.
Først skal jeg ned på JAI , ( der som Martha var), det har kommet flere venner fra Europa som jeg gleder meg til å hilse på.
Mao: en slakk dag, men jeg trenger slike.
Det kunne vært greit å være 25 år og full av krefter, men, men.
Nyt høstfargene der hjemme! Vi venter fortsatt på regn.
I dag har Grete, David og Inger Andrea reist inn til Jerusalem, jeg valgte å bli hjemme. det er jo mye flott å se inne i den hellige staden, men checkpunktene gjør meg så forbannet og deprimert at jeg ikke drar innover oftere enn jeg må.
Jeg skal inn på fredag, skal følge min venn Aburami til det norske utenrikskontoret for å se om det går an å få fortgang i visumsøknaden hans.
Jeg skal forsøke å arrangere en tur til Hebron for mine venner og meg selv, og skal også gjøre en avtale oppe i Deheisha- flyktningleiren.
Først skal jeg ned på JAI , ( der som Martha var), det har kommet flere venner fra Europa som jeg gleder meg til å hilse på.
Mao: en slakk dag, men jeg trenger slike.
Det kunne vært greit å være 25 år og full av krefter, men, men.
Nyt høstfargene der hjemme! Vi venter fortsatt på regn.
lørdag 9. oktober 2010
En flott lørdag
Å, for en fin dag!
Når sant skal sies så var jeg på sykehuset i går fordi lungene mine slo seg helt vrange.
Etter halvannen intensiv behandling og nye medisiner var jeg (nesten) klar til dans!!
Så jeg våkna uthvilt i dag, og vertinnen Munira kom med kaffe på senga. Etterhvert gikk jeg opp til sentrum uten pusteproblemer og gjorde innkjøp. Lunsj hos vertskapet, så en god del telefoner for å skaffe hotell til ventende gjester fra Norge ( takk til verten min,-Imad,- som sto for de fleste)
I 7-tida kom mine venner fra Bergen og så dro vi på fordrag ( Rachel Corries foreldre var her, for de som kjenner den saken), før vi spiste en laaang og sen middag på resturanten The Tent som ligger like borti her. Kjempekoselig på alle vis!
En prima dag. Jeg er priviligert og takker Gud.
I morgen skal vi "gjøre" Betlehem, jeg gleder meg til å guide!!
Når sant skal sies så var jeg på sykehuset i går fordi lungene mine slo seg helt vrange.
Etter halvannen intensiv behandling og nye medisiner var jeg (nesten) klar til dans!!
Så jeg våkna uthvilt i dag, og vertinnen Munira kom med kaffe på senga. Etterhvert gikk jeg opp til sentrum uten pusteproblemer og gjorde innkjøp. Lunsj hos vertskapet, så en god del telefoner for å skaffe hotell til ventende gjester fra Norge ( takk til verten min,-Imad,- som sto for de fleste)
I 7-tida kom mine venner fra Bergen og så dro vi på fordrag ( Rachel Corries foreldre var her, for de som kjenner den saken), før vi spiste en laaang og sen middag på resturanten The Tent som ligger like borti her. Kjempekoselig på alle vis!
En prima dag. Jeg er priviligert og takker Gud.
I morgen skal vi "gjøre" Betlehem, jeg gleder meg til å guide!!
torsdag 7. oktober 2010
http://www.recept.nu/1.310554/nawal_zaaroura/soppor_grytor/kottfars/maklobe
Tja, overskriften ble noe spesiell. Den henviser til en side hvor du finner oppskrift på Maklobe-en av mine matfavoritter her nede. Maklobe betyr visstnok opp-ned-mat. Jeg så at oppskriften har mer kylling enn ris,- men i virkelighetens verden er det motsatt. I maklobe er det mye ris, mye poteter, mye squash, mye auberginer, mye urtekrydder og litt kylling.
Jeg har spist det nå i kveld. Huda, min gode venn, sendte med meg et stor porsjon da jeg var oppe der forleden. Godt, godt.
Hun klaget over prisen på grønnsakene i år. Men hva med kylling, sa jeg,- er den også blitt dyrere? Neida, blåste hun,- men hva skal man med kylling hvis man ikke har grønnsaker?
Slik kan det også sees.
Ellers så har jeg visse vanskeligheter med innkjøp her. Det aller, aller meste er israelsk.( bortsett fra kylling og de fleste grønnsakene) Jeg kan tenke boikott så mye jeg vil,det hjelper ikke.
Hvetemel er israelsk. Juicen er israelsk ( det hender at jeg finner palestinsk),vaskemidler, hygieneartikler,alt i boksevarer..
Sigaretter og vin er herfra, det er jo noe!
Jeg skulle ønske jeg forsto av etiketten hvor i " Israel" tingene kom fra, for en mengde varer blir produsert langt her inne i Palestina på de jødiske bosettingene. Min hebraisk er - mildt sagt- utilstrekkelig,-det eneste jeg begriper er at varene har hebraiske skrifttegn i stedet for arabiske!
Alt dette er selvfølgelig også et stort problem for mange butikker,- de ønsker å ha et godt vareutvalg, men må bite i det svært så sure eplet.Også import fra andre land blir i stor grad regulert av israelske myndigheter.
For å si det på en annen måte,- det er veldig mye lettere å boykotte israelske varer på CC enn her.
Da jeg i stad kikka etter oppskrifter på maklobe, kom jeg over en fin side. Den heter -Behind the wall- og har mange fine artikler om livet bak murene.
Murer, ja. Jeg hørte forleden at flere nå kaller Betlehem for en ghetto, og har ingen problemer med å forstå ordbruken. Innenfor murene her går nå livet sin gang,- men ikke prøv å flytt på deg!
Helt til slutt i dag: Av en eller annen grunn går klokka på bloggen riv rav ruskandes gæli. Dette skriver jeg klokka 22.50, men det skal bli spennende å se hvilket klokkeslett som dukker opp unger innlegget
Jeg har spist det nå i kveld. Huda, min gode venn, sendte med meg et stor porsjon da jeg var oppe der forleden. Godt, godt.
Hun klaget over prisen på grønnsakene i år. Men hva med kylling, sa jeg,- er den også blitt dyrere? Neida, blåste hun,- men hva skal man med kylling hvis man ikke har grønnsaker?
Slik kan det også sees.
Ellers så har jeg visse vanskeligheter med innkjøp her. Det aller, aller meste er israelsk.( bortsett fra kylling og de fleste grønnsakene) Jeg kan tenke boikott så mye jeg vil,det hjelper ikke.
Hvetemel er israelsk. Juicen er israelsk ( det hender at jeg finner palestinsk),vaskemidler, hygieneartikler,alt i boksevarer..
Sigaretter og vin er herfra, det er jo noe!
Jeg skulle ønske jeg forsto av etiketten hvor i " Israel" tingene kom fra, for en mengde varer blir produsert langt her inne i Palestina på de jødiske bosettingene. Min hebraisk er - mildt sagt- utilstrekkelig,-det eneste jeg begriper er at varene har hebraiske skrifttegn i stedet for arabiske!
Alt dette er selvfølgelig også et stort problem for mange butikker,- de ønsker å ha et godt vareutvalg, men må bite i det svært så sure eplet.Også import fra andre land blir i stor grad regulert av israelske myndigheter.
For å si det på en annen måte,- det er veldig mye lettere å boykotte israelske varer på CC enn her.
Da jeg i stad kikka etter oppskrifter på maklobe, kom jeg over en fin side. Den heter -Behind the wall- og har mange fine artikler om livet bak murene.
Murer, ja. Jeg hørte forleden at flere nå kaller Betlehem for en ghetto, og har ingen problemer med å forstå ordbruken. Innenfor murene her går nå livet sin gang,- men ikke prøv å flytt på deg!
Helt til slutt i dag: Av en eller annen grunn går klokka på bloggen riv rav ruskandes gæli. Dette skriver jeg klokka 22.50, men det skal bli spennende å se hvilket klokkeslett som dukker opp unger innlegget
onsdag 6. oktober 2010
SLIK GÅR NO DAGAN
tirsdag den 5. oktober.
Så sitter jeg igjen på Casa Nova cafe ved Manger Squere - krybbeplassen -her i Betlehem.
Ikke er de spesielt vennlige her, ganske dyrt er det også, men atmosfæren er herlig avslappende.
Jeg sitter ute under et svalt soltak, det er mengder av blomster i krukker og kar OG et lite springvann som risler og renner. Betlehems eneste, meg bekjent.
Her trives jeg. Kan godt sitte en time eller mer,- glo på folk eller bare ut i lufta, lese en bok og vifte med tærne.
Dagens "meny" er omtrent som vanlig: En americano, et stykke tiramisu og et glass med lokal hvitvin. Tilsammen 37 shekel,- ca. 50 kroner.
Nå ringer det fra klokkene i Fødselskirken.
Så sitter jeg igjen på Casa Nova cafe ved Manger Squere - krybbeplassen -her i Betlehem.
Ikke er de spesielt vennlige her, ganske dyrt er det også, men atmosfæren er herlig avslappende.
Jeg sitter ute under et svalt soltak, det er mengder av blomster i krukker og kar OG et lite springvann som risler og renner. Betlehems eneste, meg bekjent.
Her trives jeg. Kan godt sitte en time eller mer,- glo på folk eller bare ut i lufta, lese en bok og vifte med tærne.
Dagens "meny" er omtrent som vanlig: En americano, et stykke tiramisu og et glass med lokal hvitvin. Tilsammen 37 shekel,- ca. 50 kroner.
Nå ringer det fra klokkene i Fødselskirken.
mandag 4. oktober 2010
SMÅTT OG GODT
Så er jeg ferdig med å sove halve døgnet, og kan begynne å fungere normalt igjen.
Dessuten har temperaturen sunket en smule.
Nå venter de " store" tingene som f.eks. å anskaffe en leselampe ved senga, kjøpe et par tepper til mine (stygge) sofaer og anskaffe meg en gradestokk.
I forgårs var jeg på konsert her oppe i Beit Sahour, jeg har truffet gode venner herfra, jeg har prata med Mari ett eller annet som er her i sammen ærend som Martha var ( GoCY), og funnet ut at den samme Mari bor like ved tippinga på Hamar. Verden er ikke så stor, som bekjent.
Kjøpmannen på hjørnet er like blid som alltid, og Hazem- drosjesjåføren - like pålitelig.
I går kveld var jeg oppe hos familien Hilo. De har akkurat gifta bort dattera si, og mor Huda gå meg alle detaljer om forberedelser, forlovelse og bryllup. Et bryllup her nede er knyttet til ørten ulike og gamle tradisjoner, og gjestelisten var på ca. 1000. Alt dette skjedde i september, så jeg gikk glipp av det. Tusen gjester betyr imidlertid ikke mat til så mange, de kommer til den siste delen av bryllupet hvor hovedhensikten er å se og å bli sett, og å danse, danse, danse.
Jeg skal besøke de nygifte snart.
Jeg støtte også på en gjeng nordmenn som presiserte at de var her for å støtte KRISTNE palestinere. Vel og bra det, men hvordan ser de forskjell på kristne og muslimske palestinere??
En gruppe tyske speiderledere var dypt rystet over sine opplevelser her i Palestina. De hadde først vært i Israel, og trodde at alt var vel -helt til de oppdaget at jødene ( dvs den israelske regjering) ,bruker de samme hersketeknikker og fryktregimer som nazistene brukte under 2. verdenskrig.
Mange sov nok urolig etter denne erfaringen.
Jeg undres igjen og igjen: Følger ikke folk med på alt som blir skrevet og sagt om israelsk undertrykkelse, eller nekter de bare å tro det helt til de får det midt i kvitøyet??
Det er mer enn normal vannmangel her på grunn av heten og tørken. Grønnsak-avlingene har slått feil, og alt er dyrt. I kilo tomater koster 15 kroner, det er over dobbelt av det vanlige.
Jeg har en dusj som sildrer og renner, den skal jeg benytte meg av nå.
Vi snakkes.
Dessuten har temperaturen sunket en smule.
Nå venter de " store" tingene som f.eks. å anskaffe en leselampe ved senga, kjøpe et par tepper til mine (stygge) sofaer og anskaffe meg en gradestokk.
I forgårs var jeg på konsert her oppe i Beit Sahour, jeg har truffet gode venner herfra, jeg har prata med Mari ett eller annet som er her i sammen ærend som Martha var ( GoCY), og funnet ut at den samme Mari bor like ved tippinga på Hamar. Verden er ikke så stor, som bekjent.
Kjøpmannen på hjørnet er like blid som alltid, og Hazem- drosjesjåføren - like pålitelig.
I går kveld var jeg oppe hos familien Hilo. De har akkurat gifta bort dattera si, og mor Huda gå meg alle detaljer om forberedelser, forlovelse og bryllup. Et bryllup her nede er knyttet til ørten ulike og gamle tradisjoner, og gjestelisten var på ca. 1000. Alt dette skjedde i september, så jeg gikk glipp av det. Tusen gjester betyr imidlertid ikke mat til så mange, de kommer til den siste delen av bryllupet hvor hovedhensikten er å se og å bli sett, og å danse, danse, danse.
Jeg skal besøke de nygifte snart.
Jeg støtte også på en gjeng nordmenn som presiserte at de var her for å støtte KRISTNE palestinere. Vel og bra det, men hvordan ser de forskjell på kristne og muslimske palestinere??
En gruppe tyske speiderledere var dypt rystet over sine opplevelser her i Palestina. De hadde først vært i Israel, og trodde at alt var vel -helt til de oppdaget at jødene ( dvs den israelske regjering) ,bruker de samme hersketeknikker og fryktregimer som nazistene brukte under 2. verdenskrig.
Mange sov nok urolig etter denne erfaringen.
Jeg undres igjen og igjen: Følger ikke folk med på alt som blir skrevet og sagt om israelsk undertrykkelse, eller nekter de bare å tro det helt til de får det midt i kvitøyet??
Det er mer enn normal vannmangel her på grunn av heten og tørken. Grønnsak-avlingene har slått feil, og alt er dyrt. I kilo tomater koster 15 kroner, det er over dobbelt av det vanlige.
Jeg har en dusj som sildrer og renner, den skal jeg benytte meg av nå.
Vi snakkes.
lørdag 2. oktober 2010
Turen videre.
Grunnen til at det nå kommer det ene blogginnlegget etter det andre, er mangel på internett i forrige uke.
Dette innlegget som kommer nå, skrives hjemme i Beit Sahour. Her er det kontakt med eteren.- jeg har faktisk fått kobling per ledning, så nå kan jeg skrive og surfe i vei! I tillegg kan jeg lese nyheter fra Norge/Hamar!!
Dette innlegget handler om turen min i går-fredag.
Dagen starta med drosje fra Ingebjørg og til flyplassen i Beirut. Da var klokka 6.00 Jeg hadde ingen billett, men dro avgårde i god tro. Middle East Airways solgte meg fort og greit en plass på morrasflyet, og litt før 10.00 landet vi i Amman i Jordan. Der klarte jeg igjen å rote til med visumet mitt. ( hvorfor skal alle bruke forskjellig system?)
Utenfor flyplassen sto ivrige drosjesjåfører klare til tur, og 45 minutter senere var jeg på King Hussein Bridge, som er grensestasjonen mellom Jordan og Israel. Jeg var der før klokka elleve, så etter alle regler, planer og solemerker skulle grensen være open. De valgte å stenge foran nesa på meg.
Dette har jeg vært med på før, det er reinspikka lureri. Det har seg nemlig slik at samtidig som de stenger grensa, åpner de ved siden av den såkalte VIP inngangen. Bare kom, her er det åpent hvis du betaler 94 dollar!!
Valget står mellom å returnere til Amman å vente til neste dag, eller å betale.
Lurer på hvordan grensevaktene fordeler disse inntektene seg i mellom?
94 dollar fattigere ble jeg VIP i Jordan, så over i ingenmannsland før jeg måtte passere nåløyet som er den israelske grensestasjonen ( Allenby bridge) litt lenger bort.
Den israelske grensepolitiet sitter inne i en forhøyet luke. Jeg må stå på tærne for å få nesa over kanten.
Forhøret og juginga begynte. Hvor skulle jeg bo-kjente jeg noen-hvorfor kom jeg-hvor lenge skulle jeg være-hvorfor dro jeg alene osv.osv.
Tilslutt var hun fornøyd og sa: Ok, I will accept your passport.
Tenk det.
Neste post var minibuss ( sherut) til Jerusalem.
Neste stopp var Jerusalem Hotel med pause og bestilling av drosje som hadde tillatelse til å kjøre i Palestina.
Så kom jeg hjem hit og ble tatt i mot som en lenge ventet gjest og så slokna jeg og sov i timesvis-
Dette innlegget som kommer nå, skrives hjemme i Beit Sahour. Her er det kontakt med eteren.- jeg har faktisk fått kobling per ledning, så nå kan jeg skrive og surfe i vei! I tillegg kan jeg lese nyheter fra Norge/Hamar!!
Dette innlegget handler om turen min i går-fredag.
Dagen starta med drosje fra Ingebjørg og til flyplassen i Beirut. Da var klokka 6.00 Jeg hadde ingen billett, men dro avgårde i god tro. Middle East Airways solgte meg fort og greit en plass på morrasflyet, og litt før 10.00 landet vi i Amman i Jordan. Der klarte jeg igjen å rote til med visumet mitt. ( hvorfor skal alle bruke forskjellig system?)
Utenfor flyplassen sto ivrige drosjesjåfører klare til tur, og 45 minutter senere var jeg på King Hussein Bridge, som er grensestasjonen mellom Jordan og Israel. Jeg var der før klokka elleve, så etter alle regler, planer og solemerker skulle grensen være open. De valgte å stenge foran nesa på meg.
Dette har jeg vært med på før, det er reinspikka lureri. Det har seg nemlig slik at samtidig som de stenger grensa, åpner de ved siden av den såkalte VIP inngangen. Bare kom, her er det åpent hvis du betaler 94 dollar!!
Valget står mellom å returnere til Amman å vente til neste dag, eller å betale.
Lurer på hvordan grensevaktene fordeler disse inntektene seg i mellom?
94 dollar fattigere ble jeg VIP i Jordan, så over i ingenmannsland før jeg måtte passere nåløyet som er den israelske grensestasjonen ( Allenby bridge) litt lenger bort.
Den israelske grensepolitiet sitter inne i en forhøyet luke. Jeg må stå på tærne for å få nesa over kanten.
Forhøret og juginga begynte. Hvor skulle jeg bo-kjente jeg noen-hvorfor kom jeg-hvor lenge skulle jeg være-hvorfor dro jeg alene osv.osv.
Tilslutt var hun fornøyd og sa: Ok, I will accept your passport.
Tenk det.
Neste post var minibuss ( sherut) til Jerusalem.
Neste stopp var Jerusalem Hotel med pause og bestilling av drosje som hadde tillatelse til å kjøre i Palestina.
Så kom jeg hjem hit og ble tatt i mot som en lenge ventet gjest og så slokna jeg og sov i timesvis-
http://al-jalil.com/
Her kan dere lese om Al-Jalil og Ingebjørgs arbeid. (Kalles Inga her nede, jeg kalles Elda)
Rashedieh flyktningeleir
Helt sør i Libanon,- nedenfor Tyr og mot grensen til Kaanaens land,- ligger den palestinske flyktningeleiren med ca.25 000 personer. Der har den ligget siden 1963, og det er lite som tyder på at den skal opphøre med det første.
Det er i denne leiren Ingebjørg legger ned så mye arbeid , krefter og penger. Hennes store prosjekt er Al-Jalil.- å opprette en ungdomsklubb i leiren. Huset/stedet skal gi ungdommene tilbud om ulike konstruktive tiltak. Jeg kan si mye om Al-Jalil, men jeg anbefaler dere heller å gå inn på prosjektets hjemmeside- der er et en mengde nyttig informasjon!
Kjetill og jeg var der nede i mai i år, og nå var det fint å komme tilbake.
Det tok riktignok halvannen timers venting i solsteika for å komme inn ( leiren er inngjerdet og med soldater på vakt),for byråkratiets sendrektighet slo ut i all sin prakt. Så kom en smilende Yousef i sin eldgamle og gjennomrustne Mercedes og plukket opp oss og bagasjen vår.
Vi var i leiren et døgn. Ingebjørg hadde forberedt at jeg skulle komme og at jeg var interessert i å kjøpe broderier.
Slik kom jeg til dekket bord i både direkte og overført betydning!
Alia, lederen av kvinnegruppa,- stilte opp med et stort måltid, mange medsøstre og mengder med vakre håndarbeider. For meg var det bare å velge og vrake. Vi hadde en fin tid sammen, knyttet kontakter og diskuterte senere kjøp. Det kunne ikke bedre være!
Det var også 4 norske kvinner i leiren nå. To var solidaritetsarbeidere fra den norske palestinakomiteen, de to andre var sykepleiestudenter som var der i 3,års praksis.
Alle bodde hos Amira med familie. Amira driver et slags pensjonat i tillegg til jobben sin på sykestua. Ingebjørg og jeg bodde også der. Madrasser på gulvet er standard, men maten var utmerket, dusjen virka sånn passe, og Amira er et nydelig varmt menneske som sprer en trygg og god atmosfære rundt seg,
Ingebjørg kjenner alle i leiren, så vi måtte innom både her og der for å prate og spise og drikke kaffe og te.
Det var et flott døgn, og jeg dro derfra med en stor pose vakre broderier, gode minner og forsikring om at jeg skal komme tilbake.
Det er i denne leiren Ingebjørg legger ned så mye arbeid , krefter og penger. Hennes store prosjekt er Al-Jalil.- å opprette en ungdomsklubb i leiren. Huset/stedet skal gi ungdommene tilbud om ulike konstruktive tiltak. Jeg kan si mye om Al-Jalil, men jeg anbefaler dere heller å gå inn på prosjektets hjemmeside- der er et en mengde nyttig informasjon!
Kjetill og jeg var der nede i mai i år, og nå var det fint å komme tilbake.
Det tok riktignok halvannen timers venting i solsteika for å komme inn ( leiren er inngjerdet og med soldater på vakt),for byråkratiets sendrektighet slo ut i all sin prakt. Så kom en smilende Yousef i sin eldgamle og gjennomrustne Mercedes og plukket opp oss og bagasjen vår.
Vi var i leiren et døgn. Ingebjørg hadde forberedt at jeg skulle komme og at jeg var interessert i å kjøpe broderier.
Slik kom jeg til dekket bord i både direkte og overført betydning!
Alia, lederen av kvinnegruppa,- stilte opp med et stort måltid, mange medsøstre og mengder med vakre håndarbeider. For meg var det bare å velge og vrake. Vi hadde en fin tid sammen, knyttet kontakter og diskuterte senere kjøp. Det kunne ikke bedre være!
Det var også 4 norske kvinner i leiren nå. To var solidaritetsarbeidere fra den norske palestinakomiteen, de to andre var sykepleiestudenter som var der i 3,års praksis.
Alle bodde hos Amira med familie. Amira driver et slags pensjonat i tillegg til jobben sin på sykestua. Ingebjørg og jeg bodde også der. Madrasser på gulvet er standard, men maten var utmerket, dusjen virka sånn passe, og Amira er et nydelig varmt menneske som sprer en trygg og god atmosfære rundt seg,
Ingebjørg kjenner alle i leiren, så vi måtte innom både her og der for å prate og spise og drikke kaffe og te.
Det var et flott døgn, og jeg dro derfra med en stor pose vakre broderier, gode minner og forsikring om at jeg skal komme tilbake.
fredag 1. oktober 2010
Byblos
Ingebjørg og jeg har vært i Byblos.Det er en eldgammel by nord i landet, med en ca.7000 år gammel historie. Da korsfarerne inntok byen, hadde den vært en viktig handelsby i tusener av år.
Ulike herskere har kommet og gått, kulturer har blomstret , kulturer har falt.Gamlebyen er en eneste lang historievandring med innslag fra fønikere, romerske søyler, korsfarerborger, kirker, moskeer...
Vi vandret på eldgamle brolegninger hvor bygningene på hver side var nesten intakte, men hvor krydderbodene sloss om plassen med internettcafeer.
Nede på havna fant vi oss en skyggefull resturant hvor atmosfæren var behagelig og maten utmerket, og hvor Middelhavet lå som blå evighet utenfor.
Så tok vi lokalbussen tilbake til Beirut, og stoppa på City Mall for å handle.
City Mall er en koloss av stormarked som virker underlig malplassert i Beirut, blant gamle og skakke hus, nye moderne bygninger som reises med oljepenger fra Gulfen, og sammenraste kvartaler gjennomboret med kulehull fra de mange kriger.
Nå er både Beirut og hele Libanon en underlig sammenblanding av alt, omtrent som et puslespill hvor bitene ikke passer helt sammen.
Befolkningen er en sammenblanding av shia- og sunnimuslimer, av ulike kristne grupperinger, drusere og andre. De ulike gruppene bor nesten helt adskilt,- i en ås er det bare katolikker, i et annet område bare shiamuslimer. Noen områder er Hispollaland.
Dessuten bor med mange palestinere i landet fordelt på sine 12 leirer, men de er ikke betraktet som fullverdige borgere, og har en meget begrenset handlefrihet på alle områder.
Ingebjørg bor i en liten og trivelig leilighet utenfor sentrum av Beirut på et sted som heter Fanar.
Hun har fått kjærest! En sjarmerende kristen libaneser med snille øyne som stiller opp og kjører oss fra a til b til c i sin (meget) velbrukte Honda.
Ulike herskere har kommet og gått, kulturer har blomstret , kulturer har falt.Gamlebyen er en eneste lang historievandring med innslag fra fønikere, romerske søyler, korsfarerborger, kirker, moskeer...
Vi vandret på eldgamle brolegninger hvor bygningene på hver side var nesten intakte, men hvor krydderbodene sloss om plassen med internettcafeer.
Nede på havna fant vi oss en skyggefull resturant hvor atmosfæren var behagelig og maten utmerket, og hvor Middelhavet lå som blå evighet utenfor.
Så tok vi lokalbussen tilbake til Beirut, og stoppa på City Mall for å handle.
City Mall er en koloss av stormarked som virker underlig malplassert i Beirut, blant gamle og skakke hus, nye moderne bygninger som reises med oljepenger fra Gulfen, og sammenraste kvartaler gjennomboret med kulehull fra de mange kriger.
Nå er både Beirut og hele Libanon en underlig sammenblanding av alt, omtrent som et puslespill hvor bitene ikke passer helt sammen.
Befolkningen er en sammenblanding av shia- og sunnimuslimer, av ulike kristne grupperinger, drusere og andre. De ulike gruppene bor nesten helt adskilt,- i en ås er det bare katolikker, i et annet område bare shiamuslimer. Noen områder er Hispollaland.
Dessuten bor med mange palestinere i landet fordelt på sine 12 leirer, men de er ikke betraktet som fullverdige borgere, og har en meget begrenset handlefrihet på alle områder.
Ingebjørg bor i en liten og trivelig leilighet utenfor sentrum av Beirut på et sted som heter Fanar.
Hun har fått kjærest! En sjarmerende kristen libaneser med snille øyne som stiller opp og kjører oss fra a til b til c i sin (meget) velbrukte Honda.
Regler og rutiner og slikt
På flyet mellom Oslo og Riga ble jeg servert to varme og gode måltider. Samtidig. Et med fisk, et med kjøtt. Forklaringen er "enkel".
For en tid tilbake bestilte jeg tur fra Oslo via Riga til Amman. Billetten kunne byttes. Planene ble endret, jeg skulle til Beirut i stedet. Men, desverre- sa Airbaltic,- man kan ikke bytte destinasjon, bare dato. Da så. Jeg måtte kjøpe ny billett.
På flyet til Riga fikk jeg altså et fiskemåltid som reisende til Amman, og et kjøttmåltid som reisende til Beirut.
Jeg spiste opp alt, men cabinpersonalet lurte nok litt.
Vel fremme i Beirut måtte jeg fylle ut en visumsøknad med ulike spørsmål. Hvor skulle jeg bo? Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen adresse, men at jeg ville blitt møtt på flyplassen av en venn.
Dette satte fart i en offiser. Slikt gjør man ikke. Han tok passet og søknaden min og forsvant i det blå. Jeg fant kofferten min og sto og venta og følte meg ganske så dum.
Når skyvedørene i blant gikk opp ut til terminalen, kunne jeg se Ingebjørg smilende og vinkende.
Etter et lite kvarter dukket fyren opp igjen med både pass og visum, og ble med meg ut til Ingebjørg hvor de nødvendige data ble fylt inn og telefonnummer behørig registrert. SÅ var jeg i Libanon og kunne få velkomstklemmen!
Kanskje de bør være ekstra forsiktige når en enslig og overmoden skandinav dukker opp midt på natta uten hotell?
For en tid tilbake bestilte jeg tur fra Oslo via Riga til Amman. Billetten kunne byttes. Planene ble endret, jeg skulle til Beirut i stedet. Men, desverre- sa Airbaltic,- man kan ikke bytte destinasjon, bare dato. Da så. Jeg måtte kjøpe ny billett.
På flyet til Riga fikk jeg altså et fiskemåltid som reisende til Amman, og et kjøttmåltid som reisende til Beirut.
Jeg spiste opp alt, men cabinpersonalet lurte nok litt.
Vel fremme i Beirut måtte jeg fylle ut en visumsøknad med ulike spørsmål. Hvor skulle jeg bo? Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen adresse, men at jeg ville blitt møtt på flyplassen av en venn.
Dette satte fart i en offiser. Slikt gjør man ikke. Han tok passet og søknaden min og forsvant i det blå. Jeg fant kofferten min og sto og venta og følte meg ganske så dum.
Når skyvedørene i blant gikk opp ut til terminalen, kunne jeg se Ingebjørg smilende og vinkende.
Etter et lite kvarter dukket fyren opp igjen med både pass og visum, og ble med meg ut til Ingebjørg hvor de nødvendige data ble fylt inn og telefonnummer behørig registrert. SÅ var jeg i Libanon og kunne få velkomstklemmen!
Kanskje de bør være ekstra forsiktige når en enslig og overmoden skandinav dukker opp midt på natta uten hotell?
Abonner på:
Innlegg (Atom)