Flyktninger i 62 år

Gårsdagen brukte vi i Dheisha refugee camp. For David, Grethe og Inger Andrea ble det en sterk opplevelse.
Vi hadde først en omvisning på Phoenix center, så kom Nadji, lederen av senteret og orienterte. For meg er det mye kjent stoff, naturlig nok. Jeg er så takknemlig for at flere får innsyn og kunnskap om noe av leirens lange og vanskelige skjebne og på den måten styrker oppunionen mot undertrykking og okkupasjon.
Mine kjære venner fra Norge er meget reflekterte og engasjerte og jeg vet at de vil bringe sine egne erfaringer og tanker videre til andre.
Etter en tid kom Nisreen og ungene, og så besøkte vi Amira,- Nisreens nydelige gamle mor. Amira bærer- som så mange her- alltid nøklen til huset sitt i landsbyen Zakkaria med seg. Zakkaria ble tatt av israelerne i 1948.
Den eldste generasjonen i leirene nekter å gi opp håpet om å kunne vende tilbake, men håpet er også alt de har igjen.
Nisreen - som selv er født og oppvokst i leiren - tok oss med på en rundtur i leiren, og vi endte i hjemmet til Naji og Suheir. Som noen av dere kanskje husker så er det Suheir som samordner " broderikvinnene" mine.
Det var store nyheter i hjemmet. Mourad-eldste sønn- var ferdig med sitt sosionomstudie nå i vår. Nå hadde han reist til Italia og begynt på en mastergrad i samfunnsstudier. Studiene foregikk på italiensk, så det var ikke enkelt å være han! Mamman gråt og lo om hverandre i savn og i stolthet.
Vi ble selvfølgelig buden på mat, og Naji viste mange bilder fra intifadaen og fra portforbudstider i leiren. Suheir fortalte.
Vi var der i timer. " Jeg kunne lyttet hele natten," utbrøt David.
Det var kveld og mørkt da vi ble kjørt tilbake til hotell Sahara og deretter satte oss på nærmeste resturant for å fordøye inntrykkene.
Det lå forresten en pen bunke broderier og ventet på meg,- tenk julegaver, folkens!
( hadde jeg nå bare husket hvordan jeg får ut bilder på bloggen...,.)
I dag har jeg hviledag.
I morgen venter Hebron.