Om det å drive landbruk i Palestina.

Vi skulle plukke oliven i Al Walaja- dalen. Det er utrolig vakker dal hvor dalsidene er delt inn i terasser der det dyrkes oliven og druer. På en av toppene troner klosteret Cremisan. Der har italienske munker dyrket druer/ produsert vin i mer enn hundre år.På andre topper, derimot, har det kommet opp israelske bosettinger. I mellom bosettingene er det bygget en flott motorvei tvers over dalen ( litt praktisk må man jo ha det..) Israelerne syntes også det virket skummelt med palestinske bønder der langt under dem, - så da stengte de av dalen med gjerder og piggtråd og vakttårn og sjæfere og overvåkingskameraer og slikt.
Den eneste muligheten for å komme inn i dalen med bil, er å være ikke- palestiner og dessuten ha gule skilter på bilen ( palestinske skilter er hvite og grønne).
Vi hadde fått leid buss med riktige skilter og en israelsk sjåfør som skulle kjøre oss inn. Passene var klare i hånda, og selv om pulsen nok banket ekstra hos noen, gikk det smertefritt å komme gjennom sjekkpunktet. Formelt sett var vi bare turister på dagstur, og hadde ikke peiling på oliven og slikt.
Amon, bonden ønsket oss velkommen,- bussen forsvant,- vi plukket oliven i sola og hadde det flott. Så viste det seg at bussen ikke kunne/ ville hente oss. OK. Da var det bare en ting å gjøre, å gå den motsatte vegen tilbake og ut gjennom porten i iggtrådgjerdet - dvs hvis soldatene tillot det. Vi hadde jo ikke kommet inn den vegen! Etter en halvtime på støvete landeveg, og med deltagere med stokker + diverse,- nærma vi oss porten. Amon, som har nøkkel, skyndte seg å låse opp og vi var meget raske med å komme oss igjennom uten at soldatene kom ut av vaktbua. Reddet!
Hva slags restriksjoner og problemer Amon får oppleve nå etterpå,- vet vi foreløpig ikke. Jeg skal melde tilbake når jeg får vite noe mer.
Det er ikke akkurat enkelt å drive jordbruk i Palestina, og murene og gjerdene og sjekkpunktene og bosettingene blir flere og flere og flere. Det siste nå er at israelerne har delt en landsby like borti her midt i to uten noen mulighet for folka der å krysse delelinjen. Landsbyen vil måtte bli evakuert, palestinerne har ingen mulighet til å fungere uten tilgang på mat, legehjelp, skoler etc.

Jeg hadde en lusjavtale med Raji og Abdullah denne dagen, men måtte ringe og si at jeg var meget forsinket. Ja, ja, slikt skjer. De kom og hentet meg i Betlehem og tok meg til en nydelig og luftavkjølt resturant hvor vi hadde en strålende måltid sammen. Etterpå ble jeg kjørt hjem i fullmåneskinn fra en svart og skyfri himmel.
Selv om klokka da bare var 7, hadde jeg gjort mitt for dagen.

Raji og Abdullah vil gjerne ta med Kjetill, Bjørn og meg til Nablus. Jeg håper vi får det til.
( har jeg forresten fortalt at Bjørn Gullaker kommer nedover sammen med Kjetill? Bjørn var i sin tid Kjetills forlover, og er en trivelig kar som bor i Åsgårdsstrand og som skal til Palestina for første gang. Jeg gleder meg!)

I dag, søndag,- fikk jeg gårsdagen litt midt i panna, så jeg har hatt meg fri! Søndag er som bekjent hviledag: Jeg hviler. Senere i dag skal jeg prøve å laste ned noen flere bilder. Jeg er utrolig dum med slikt. Det er rene flaksen når jeg får det til.