Apartheid i praksis- ny variant

For de av dere som ikke leser FB: Israelske myndigheter har funnet på noe "lurt". Nå kan ikke lenger palestinere i Jerusalem bruke busser som også brukes av bosettere. Jeg har fått opplyst at dette trådte i kraft fom i går. Altså: hvis busselskapet eies av jøder og går i vanlig trafikk i byen med blant annet bosettere, så - beklager arabere -dere får gå. Det gjeler også den "trikkelinjen" som går gjennom byen. Husker dere Rosa Parks på 1960 tallet? Hun startet på et vis menneskerettighetsbevegelsen i USA. Lurer på hva slags reaksjoner det vil bli her. Ingen?? Jeg føler bare lammelse.

I går var jeg sint, men av en helt annen, og mye mindre viktig grunn. Jeg skulle farge håret, og Nisreens niese driver en frisørsalong,-der fikk jeg time. Frisøren var en ganske ung mann, problemet var bare at han var sikker på at han var verdens beste frisør-minst. Verdensmestere provoserer meg!!
Sitater: dette håret er ikke farget profesjonelt, men det skal jeg gjøre. Dette håret er ødelagt, men når jeg har farget det, vil det aldri mer bli ødelagt. JEG er profesjonell. I Norge har de gjort det feil. Jeg spurte også om han kunne dempe musikken, den sto dundrende høyt på. Han sa at han kunne dempe litt, men ingen ting skjedde. Etter ti minutter spurte jeg på nytt, sa at jeg fikk hodepine. Da dempet han LITT. Han vred og vrengte på hodet mitt og "kommanderte" meg til å gjøre sånn og slik. Ikke noe "please" der i gården. Jeg ble strammere og strammere i maska. Tilslutt gikk jeg ut for å ta en røyk etter at han endelig hadde fått fargen inn i håret. Nisreen kom etter, og jeg freste, men sa at jeg skulle snakke med han selv etterpå. Hun mente at vi hadde misforstått hverandre, og at fyren nå var så lei seg fordi jeg var bisk. Fint! sa jeg.
Da han var ferdig;- etter 2,5 time(!), sa jeg- høflig men ikke blid,- at resultatet var helt ok, det skulle blott mangle i og med at han arbeidet i en salong, men at han var langt fra verdens beste og at han hadde en del å lære når det gjaldt kundebehandling. Nisreen hadde aldri sett meg sint før, så hun var forskrekket! Ja, ja.

Dette er også dagligliv i Palestina....

Jeg har ennå ikke bestemt meg om jeg skal reise hjem med den billetten jeg har den 5. nov, eller om jeg skal bytte den. Både kropp og sjel har det godt her, så... De hjemme mener at jeg skal være i sola og varmen her, og utsette novemberregnet i Norge.
I kveld er jeg buden hjem til drosjesjåføren min i det nye huset deres.
Nå får jeg vel finne dagen, jeg har et par avtaler på dagen også.

NB: Håret ble helt OK, og jeg fikk avslag i prisen!!

mandag

Jeg er lat. Jeg utsetter å reise hit og dit, men sitter her med mine lydbøker og kaffekoppen. Helsa er fin, det er godt å nyte sommerlige temperaturer sent i oktober. Hadde jeg bodd på en kanariøy så ville jeg ikke tenkt at jeg "skulle noe" heller, men her er det litt annerledes.  Hofta/ryggen gir meg mange begrensninger, men først og fremst er et nok latskapen som rår.

 Livet går sin vante gang oppe i Bethlehem. Turistbussene har kommet tilbake, litt handel blir det vel for de som fallbyr varene sine like utenfor fødselskirken. Kirken restaureres i disse dager i likhet med det store forretningsbygget på the Square.Det snakkes om at souqen skal "fjernes" og erstattes med moderne butikker. Ingen er happy for det,- folk sier at da kan man heller reise til Tel Aviv. Bethlehem er og skal være en gammel og ærverdig by med sine trange gater og eldgamle hus og smug.- sier alle jeg snakker med, og jeg er enig. Sjøl bor jeg inne i en bakgate i Beit Sahour og sliter med  finne fram hvis jeg kommer fra en uvant retning....., men det er greit. ( og litt pinlig).

Som forventet ble med lite mediedekning da et palestinsk barn ble drept av en settler,, og desto mer da et israelsk barn ble drept av en palestiner. Den vestlige verden fornekter seg ikke. Alle barn har da samme verdi!!!!!!!

Jeg blir så oppgitt og sliten, men sola skinner og olivenhøsten går sin gang, og alle skjemmer meg bort. Vi vet overhode ikke hvor godt vi har det i Norge.

 Nei, nå må jeg gi meg før oppgittheten tar overhånd, hvordan klarer palestinerne "to keep hope alive"?Dersom jeg hadde vært gutt og 14 år ville vel også jeg kastet stein mot alt israelsk som rørte seg, og dermed blitt "terrorist"?

 Jeg får ta meg en kaffekopp til. Om ikke lenge kommer Kristel og plukker meg opp.

Fredelig

Det har vært noen stygge hendelser de siste dagene. først ble to palestinske småjenter meid ned av en settler,-en av jentene døde.

I går ble en baby drept av en palestinsk bilfører, og en kvinne hardt skadet.

Vold avler vold, det er en spiral som aldri stopper, og som bare gjør vondt verre.

Jeg har ikke god nok oversikt over hvordan mediene dekker dette, men er stygt redd for at sistnevnte hendelse får mest spalteplass. Håper at jeg tar feil! Alle liv er like verdifulle.

Her i Beit Sahour synes livet fredelig, men uroen er like rundt hjørnet. I går var en norsk gruppe borte i Aida camp sammen med Eirik Mills da IDF begynte å skyte tåregass inn i huset de var i. Palestinske ungdommer kasta stein. Dagligliv her.

Jeg plukka oliven i går! Takket være snille venner ble jeg kjørt helt inn til olivenlunden og satt på bakken og plukket olivenen opp i bøtter. Det var en gruppe folk fra mange land som var der, og jeg fikk igjen oppleve den gode stemningen og gleden av å gjøre litt nytte for meg. Lunsjen var IKKE ris og kylling, men derimot linsesuppe og dawali!

Forleden dag var Amani og jeg på en rask handletur hvor vi rakk å bruke maange penger på bare jenteting! Klær, sminke, sko... Herlig ufornuftig!!

Mao: Jeg har det veldig bra, og kanskje fordi det er trusler og  problemer alle steder, så er det ekstra godt å bare gjøre noe herlig sprøtt en (sjelden) gang i blant.

På lørdag skal vi kanskje i en lekepark med ungene. Slik går no dagan. 

REISEDAGER

Palestina gir meg små og store gleder hver dag, men noen store begivenheter som andre kanskje er interessert i, er det smått med.

På søndag var det en bosetter som visstnok med viten og vilje kjørte bilen rett over to småjenter. Den ene døde, den andre ligger på sykehus. Men,- dette kommer ikke ut i utenlandsk media som så spesielt. Israelske myndigheter skal visstnok undersøke saken, men ingen har særlig tro på at det fører til noe. Palestinske liv har så uendelig liten verdi for makthaverne. Det arabiske ordet for -esel- er hamarr (ikke hamar!!), og det brukes generelt om palestinerne- av herrefolket.

Lørdag dro Kirsti og jeg opp til Nablus for å treffe de to kara som i forrige måned var gjester hos Eidsiva på Hamar. De møtte smilende opp og tok oss først ut til lunsj og etterpå hjem til en av familiene i en landsby utenfor Nablus. Der var bestemor og 5 barn samt 10 barnebarn samlet. ( det var 5 barnebarn til, og to kvinner var gravide)
Som alltid fikk vi en varm velkomst og ble servert te og brus og kaker og a vi lekte og tøysa litt med ungene, var smilene enda bredere.
Vi rakk også en snartur opp til samaritanerne før en drosje tok oss de smale og kronglete veiene til Salfit.
Vel fremme ringte en av våre nablusvenner og spurte om alt var bra, hadde vi funnet våre venner i Salfit? Omsorg, omsorg, omsorg.

Ja, våre to norske solidaritetsarbeidere i Salfit møtte oss, og vi tilbrakte kvelden og natta der. De var to fine unge kvinner, men fant seg nok ikke helt til rette i byen og i jobben. ( når  sant skal sies så virka ikke Salfit som verdens triveligste by, heller)
På søndag dro vi til Qualqilia. Det er en by helt inntil grensen av Israel, og med muren som synlig veiviser. Qualqilia er ikke pen. (Jeg har vært der i Zoo en gang før, og det er en kjempeekkel dyrehage) Nå holdt vi oss langt unna dyrehagen. Vi satte oss på et spisested, og ba om kaffe. Beklager, ingen kaffe. ÅÅÅÅ. Vent, vent. Mannen ringte og etter 4 minutter kom det en annen en inn med to kopper nytrukket kaffe. Vi spiste og drakk, og spurte om hvor vi kunne få et bykart. Hm, hm. En av servitørene tok med seg Kirsti. Nedover gata, inn i et hus,  gjennom noen kontorer,- og voila! der fikk hun et aldeles flott bykart.
Vi skulle betale 13 shekel for mat og kaffe. Jeg ga han 15, og ville at han skulle beholde 2. Nei, nei. 13 var 13. Kirsti kjøpte en flaske vann. For free! Enjoy your stay.
Vi rusla litt før hofta mi meldte pass, og jeg satte meg i en gebrekkelig sofa på fortauet utenfor et bilverksted. Etter to minutter kom det en mann og spurte om jeg trengte noe. Kaffe? Te? En bedre stol?
Det er slik jeg alltid opplever palestinerne.

Så gikk turen med buss ned til Ramallah. Vi så de flotte hovedveiene her og der, men de er forbeholdt andre enn oss, må vite. Vi zigzaget oss opp og ned trange daler og bratte kurver og brukte nærmere to timer på 4?? mil, men kom trygt til Ramallah.
Det hadde vært/var et voldsomt uvær i distriktet. Regn og flom og vind, veiene var skylt bort, vannspruten sto opp av kumlokkene i gatene. Jeg aner ikke hvor buss-sjåføren førte oss, men det var langt ut på jorder, gjennom svære kratere av vann og på krøtterstier hvor jeg nok aldri hadde vært før. Langt om lenge kom vi inn på asfaltert vei igjen. I den bratteste dalen ( Wadi Nar) mellom Ramallah og Bethlehem, hadde trailerne stanset og gitt opp. Det var for farlig å kjøre under slike værforhold. Vår sjåfør snirklet seg meget pent og pyntelig frem, og vi havnet trygt i Beit Sahour. På Singer cafe var Baha og Neda og Tariq og flere kjente. Godt å komme hjem!!

tilbake igjen

Onsdag ble en laaaang dag underveis. Imidlertid fikk jeg, uvisst av hvilken grunn, tildelt et sete på businessklasse fra Istanbul til Tel Aviv. Det var godt, det! Noen koffert fant jeg ikke ved ankomst til det hellige? land. Etter en times venting og rot oppdaget jeg tilfeldig en koffert som surra alene rundt på et helt annet bagasjebånd ,og som ligna veldig på min. Joda, den hadde kommet med et tidligere fly fra Tyrkias land og vi kunne gjenforenes.. Da var klokka nærmere ett om natta, men min trofaste sjåfør ventet utenfor terminalen og vi kjøret FORT på nattstille veier hit til Beit Sahour hvor Kirsti ventet med smil og klem!  Godt å være tilbake!!
I dag: opp til min kjære familie, så besøke St. John, konsert og middag på the Square og nå en stille kveld med laptop og et vinglass. Verden er slett ikke  verst.
På lørdag drar vi etter planen til Nablus. Morgendagen ligger åpen.

PÅ HAMAR

I helga døde min gamle og kjære svigerfar, så jeg dro hjem for å være sammen med familien. Jeg drar snart ned igjen, men inntil da: ingen blogg fra Palestina.

PALESTINA PÅ GODT OG VONDT

Det er langt på natt, jeg skal snart finne senga, men skal først forklare overskriften på dagens blogg.

Da jeg sto opp i dag, var det ikke noe strøm i huset. Imidlertid så er det ganske vanlig, så takket være gassen fikk jeg meg morraskaffen min og forlot heimen.

Klokka halv ti i kveld kom jeg tilbake til et  meget mørklagt hus. Prøvde sikringene, men alt så ut til å være i orden. Ringte husleier. Ikke svar. Sendte melding til huseier, og fikk tilbakemelding: Beklager, er bortreist i bryllup, ring Yasser. Hm. Yasser er mellom-mann mellom huseier, Baha og meg. Jeg ringte Baha. Han skulle ringe Yasser. Yasser var ikke hjemme. Baha ringte Madsji. Madsji kom. Problemet var antagelig at man måtte ha betalt på et kort som puttes inn i strømsystemet et eller annet sted, og som da altså gir lys så lenge det er penger på  kortet. Dette mystiske kortet befant seg oppe i 2. etasje et sted. Madsji gikk på jakt med lommelykt og fant det etter litt leting.

Hvor kunne man så få fylt opp dette lysgivende kortet sent en torsdagskveld? Jo, antagelig på en bestemt butikk. Madsji dro, jeg satt ute  med stearinlys og hvitvin og dingla med beina.. Ti minutter senere kom den gode hjelper tilbake, og ett minutt senere flommet lyset! Moralen er: Peeng på bok! (les:kort)

This is  Palestine! Håpløse systemer, men alltid gode hjelpere for hånden.

 I morgen skal jeg med Nisreen til Ramallah i forlovelsesselskap.   Jeg har det godt, meg fattes intet.           

September 2014 Hjemme igjen i Beit Sahour. Jeg har flyttet! Nå ar jeg fått en koselig, men ganske så nedslitt leilighet i gamlebyen her i B.S. Stue, kjøkken, soverom, bad samt en fin uteplass- alt i en fredelig liten gatestump . Her skal det bli bra! Hit kom jeg i går kveld og dette skriver jeg midt på natta. Søvnen har kommet og gått, så nå er det «morraskaffe» sjøl om klokka bare er 4 pluss litt til. Jeg hadde en interessant tur hit i går. I Wien ventet de på meg med rullestol ved flyet…. Jeg hadde bedt om sånn flyplassbil, men altså. Ja, ja, en gang må være den første. I gaten til Tel Aviv var det sånn omtrent 100 ortodokse jøder som ventet på samme fly som meg. I hadde det meget travelt med alle ritualene, hattene, sjalene, skriftene tingtangene og krøllene sine. Greit nok det, men jeg har problemer med å forstå at deres Gud krever så mange ytre ting av dem,- de overtok gaten fullstendig. Jeg følte meg som tilskuer til et underlig skuespill. Det tok laaang tid å få alle på plass i flyet. Alt utstyret tok all bagasjeplassen og litt til, og kaoset hersket. Vi kom oss på vingene etter en ekstra halvtime. På Ben Gurion ventet det bil på meg, så fort og greit kom jeg uten en eneste anstrengelse gjennom flyplassen. Liker!!! ( hva har skjedd? Et stempel i passet uten et spørsmål?). Å være minusvalido,- som de sier i Spania,- har definitivt sine fordeler. Sol og sommer ventet meg i Tel Aviv, men ingen Sami. Jeg rakk både en og to sigaretter før han dukket opp. Bilen, - denne gangen en jeep, - hadde en svært så dårlig dag. Motoren hadde tilnærmet null drivkraft, og stoppet gang på gang. Vi brukte over to timer på det som normalt tar 45 minutter. Stakkars mann. Vel innenfor murer og sjekkpunkter bestilte han en annen drosje til meg som tok meg til Singer Cafe hvor kjære Baha ventet med åpne armer og hvor jeg fikk meg både et hvitvinsglass og en omelett av en

Arabisk barne-TV og Lars Monsen

De siste ukene har min TV-underholdning i hovedsak bestått av arabisk barne-TV, ispedd noen episoder av Arabic Idol og The Voice.
Ikke det verste, det. Barne-Tv har mye bra, bl. annet smurfene, Tom og Jerry og et marokkansk program som minner om - Den levende skogen.
Dette var inntil her forleden. Da fant jeg ut at nå var det så gode mottakerforhold natterstid at jeg kunne få inn NRK nett-TV,- og der er det som bekjent litt av hvert.
Jeg fant Monsen på villtur.

Jeg fikk så hjemlengsel!!! Først og fremst til Julussdalen og hytta, dernest til alle luktene og alt det grønne og kjente. Riktignok føler jeg meg hjemme her, og vennene mine sier det bare er spørsmål om tid før jeg får palestinsk ID, men..
Jeg er norsk langt inn i margen når det gjelder natur, lyder og lukter, - og skulle gjerne tatt med meg den palestinske omsorgen og gjestfriheten til Norge!

I dag er det søndag. Jeg rydder og pakker og skal på alle -ha det godt- visittene.
Ettersom det er siste gangen jeg bor akkurat her, så sorterer og organiserer og fordeler jeg etter beste evne. 5 år har det blitt i denne leiligheten nå, så det er litt rart å tømme den for alt personlig.

De bombet i Gaza i natt. Det er troppesamlinger ved grensa i Erez. Jeg vet ikke hvor mye f....skap som er utført denne gangen. En av toppene i den israelske regjering ser folk midt i øya og sier at palestinerne er som dyr og at de ikke fortjener å leve, -så hva kan vi vel vente oss?
Fortell meg: hvordan kan presumtivt oppegående mennesker fordømme et helt folkeslag slik? Det er noe som er riv rav ruskende galt. ( joda, jeg vet om mine egne svarte hull(=fordommer),men de får jeg sloss med sjøl. Jeg husker hva en tidligere kollega av meg fortalte. Han var på veg til Soul, og på flyplassen i Singapore sto flykapteinen og ønsket velkommen om bord. Kapteinen var koreaner, mørk og kortvokst. Min kollega tenkte da i et glimt: Hjelpe meg, skal denne lille mørke mannen styre dette store flyet?? I hans hode var flykapteiner blonde og høye. Det hender vi møter oss sjøl skikkelig i døra, så da gjelder det summe seg og ta et oppgjør med seg sjøl.

Jeg skal derimot bare ta meg en dusj før alle dagens visitter.

GRUPPER SOM KOMMER OG GRUPPER SOM GÅR

Det ble snakket norsk ved nabobordet der jeg satt og strikket og drakk kaffe. 5 ivrige unge jenter. Etter en stund tilkjennega jeg at jeg skjønte de de sa, og ble prompte bedt om å sette meg sammen med dem. De var del av en større gjeng fra en folkehøgskole nordpå som var på skikkelig jordomseiling,- og som mer enn gjerne ville dele spennende opplevelser med meg. Amazonasjungel med båtvelt, New York, fjerne Østen. Og- Palestina. De snakket og spurte og var noenlunde velorientert og veldig trivelige. Visste jeg om noen av flykting-leirene? Jeg visste. Hvordan få se en leir? Jeg ba Mustafa kelner om å komme, han bor i Aida. De gjorde en avtale om å møtes neste dag klokka ett, og i dag fikk jeg referat.
Jentene hadde vært i leiren hele dagen fram til sene kveld. De ble vist rundt, de kom hjem til familier, de fikk selvfølgelig mat og te og kaffe og argile. De hadde sett og lyttet og spurt,- og hadde lovet å skrive om dette når de kom tilbake til skolen og hverdagen. Så bra!! Det trengs ungdom som ser alvoret i Palestina, og som forteller videre.

I dag traff jeg på en godt voksen kvinne med armen i gips og skrubbsår i fjeset. Hun var en av en gruppe på 16 fra Sarpsborg som hadde gått de 140 km. fra Nasaret til Betlehem. 10 dager hadde en svært innholdsrike turen tatt. En utfordring både fysisk og mentalt. Alle hadde gjennomført, inklusive damen som hadde tryna og brukket armen underveis.Det er 15 faste sjekkpunkter på den turen. ...Vi fikk dessverre bare en kort tid sammen før hun skulle videre.

I dag var også dagen for å se på event. ny leilighet. Det var nedtur, det! Åjameg så stygg og ukoselig og diger og nedslitt og gardinløs og....Der vil jeg ikke bo! Da blir det å se etter noe annet. Klarer jeg det ikke nå, så får jeg  bare lagre sakene mine et sted og satse på at noen venner finner noe til meg før høsten og neste reise kommer.
Det ordner seg nok. Nå sorterer og organisere og pakker jeg ting og tang.
Om noen få dager er jeg tilbake på Hamar. Jeg har blitt lovet både dawali og shis barak før jeg drar. Hjemme vil jeg ha fersk fisk og saftig biff!

SLITEN

Ja, i kveld er jeg sliten. Jeg har vært oppe i Deheisha i sånn omtrent seks timer og spist en masse-selvfølgelig, og truffet en masse folk-selvfølgelig. Ikke noe galt i det, tvert i mot,- men når x- antall unger leker og roper og løper og griner, og når alle røyker vannpipe så jeg bare øyner andre siden av rommet,- når alle småjentene vil sitte på fanget eller ha meg med på div. og når alle samtaler foregår i forrykende tempo på arabisk....., ja, da blir en halvfrisk og (halv)gammel bestemor fra Norge rimelig sliten.
Men, nå sitter jeg her i freden og roden med et glass kald hvitvin og kan bare takke for alt jeg får være med på.
Jeg har forresten truffet både Ala og Ala i dag. Førstnevnte er en mann, den andre en kvinne. Ala traff jeg første gang for kanskje for 1 1/2 år siden. Da var hun forlovet med Mohammad, og var DEN jåledokka.- egentlig et fremmedelement i denne storfamilien hvor alle er veldig jordnære. Hun hadde kjempelange lakkerte negler, en kunstferdig frisyre og var sterkt- og vakkert- sminket.
Nå, derimot, hadde det skjedd noe. Hun var gravid i 8. mnd, og var forandret. Veldig forandret. Borte var neglene og det meste av sminken, borte var de flotte klærne og det oppsatte håret. Tilbake var en sliten og høygravid kvinne i grå joggedress med hår som hang litt tilforlatelig ned over skuldrene. Thats life. Jeg får håpe de får en baby som ikke er alt for krevende. Jeg var i bryllupet deres i fjor. Året før var jeg på hennafest til Ala oppe i Jenin. Det var samme dag som krigen i Gaza startet.

Når jeg først snakker om giftemål og babyer og slikt: I går kveld besøkte jeg H....,- noen av dere kjenner han fra Norge/ Porsgrunn. Han har vært gift med sin vakre og unge kone en god stund nå, men de venter veldig på at hun skal bli gravid.
Jeg spurte han om han hadde det bra. Joda, sa han ( her kommer slarven), det var bare det at han sov for lite. Javel?? Jo, altså-kona hans jobbet ikke og studerte ikke. Han hadde foreslått begge deler, men nei takk- hun foretrakk å være hjemme. Hun sov mye om dagen, sa han, så når han kom hjem etter jobb og var sliten, da ville hun være våken og han ville sove. Jo, jo. Jeg liker også å sove, men.. Lager hun mat til deg når du kommer fra jobb,- spurte jeg. Inshallah- litt sånn etter som, forsto jeg.

Vi var 7 personer der i heimen i går kveld, vi spiste kjøpepizza og salater og så på finalen i The Voice ( full styrke), og så ble jeg kjørt hjem-tankefull.

I morgen er det bare en uke til jeg skal hjem til Norge! Jeg har en klar følelse av at det vil bli noen hektiske dager.

Jeriko

Det hevdes at Jeriko er verdens eldste by. Kan godt hende det, gammel er den der den ligger omtrent 400 meter under havnivå,- et lite stykke Palestina midt inne i okkuperte områder. Nesten i Jordan. Jeg har vært der flere ganger, men har ennå til gode å se de urgamle severdighetene som finnes her og der.
Heller ikke i dag skulle vi beskue gamle dager, men derimot besøke Bananaland,- et stort og fint område for store og små.
Ahmed hentet som avtalt, og 3 voksne pluss 4 barn dro på tur. Egentlig er det ikke lange veien, men i dag var det saktegående kø ved et av sjekkpunktene. Det er israelske soldater, selvfølgelig, og det hjelper ikke at vegen går på palestinsk område.
This is Palestine.
I Bananaland er det masse ferskvann! Kanaler, bassenger, vanntrapper.. De fire små vet jo ikke om større vann enn et badekar, så gjett om det var stas. Igjen og igjen og igjen skulle det sprutes og plaskes og vasses og lekes.... Blå lepper og iskalde unger sjøl om sommerdagen var helt flott, og varmen der nede aldeles herlig. På`n igjen med tørre bukser,- mer bading!
Vi

 

 

 

 

 

 

grillet og vi koste oss. Vi red på kamel og på hest og lekte og spiste is. Jeg frydet meg over glade fjes!! 

På hjemveg, med 4 sovende barn i bilen, hadde israelerne laget seg en ekstra vegsperring like utenfor Beit Sahour. Man legger ganske enkelt en slags spikermatte i vegbanen,- så da er det jo bare å stoppe. Ja, ja.

HAIFA-UTEN MEG

Som overskriften sier,- det ble ikke noe Haifa på meg. Lungebetennelsen har skylda.
Det viktige var derimot at min venninne og hennes syke barn kom seg både dit og tilbake uten problemer. En blogg er som bekjent en åpen side, så jeg skal ikke gå i detaljer. Men: man trenger en dertil egnet person fra israelsk side som ikke har motforestillinger mot å kjøre folk ulovlig til lege. Man trenger også litt forkledning, litt mot og litt flaks. De hadde de. De var 3 timer hos professoren som nå er opphøyet til helgen hos mammaen..., og med løfte om at han kan operere barnet  med laser og forventer et godt resultat. I tillegg besøkte de den landsbyen min venninne kom fra, og de kjøpte fersk fisk fra Middelhavet! Klokka 8 i går kveld var de tilbake, lykkelige og slitne. So far so good.

I dag har jeg vært på sykebesøk her igjen,( hos dialysepasienten) jeg har spist mengder av dawali ( å, så godt!),hatt en lang og god middagslur, og jeg har vært oppe i Deheise camp og truffet mange venner- den ene er en aldeles ny og nydelig liten venn- Talia på 2 mnd. Det holdt på å ikke bli noe Deheise. Palestinsk politi hadde stengt av veiene inn pga. noe uro inne i leiren, men min drosjesjåfør kjenner bakveiene, så vi kom oss fram.

Jeg har kanskje fått ny leilighet! De som jeg nå har bodd hos de siste fem årene skal bygge om leiligheten til yngste sønn, men etter alle solemerker så blir mitt nye bosted avklart i løpet av en liten uke. Spent!
Det er interessant å følge med i Hamar Arbeiderblad og les kommentarene til mine leserinnlegg vedr. Palestina. Noen står på skikkelig for å overbevise seg sjøl og andre om jeg jeg er dum og ikke har forstått noen ting. En skrev mye om hvor viktig og riktig det var at folk sto timesvis i kø hver natt for å komme seg på jobb. Noen skriver at Palestina ikke finnes, og/eller at det er krig mellom Palestina og Israel. Alle her er visstnok terrorister. Litt tilbake til historien fra i går: Min venninne måtte bruke drosje hele veien nordover, for på både buss og tog kreves det gyldig ID, dvs. tillatelse til å oppholde seg i landet. Altså: drosje ( i dyre dommer) for min "terroristvennine og hennes barn på 11 år" Det er sikkert lurt, og de er sikkert skumle. Eller?

Bildet viser noe frukt som jeg fikk i dag. "hjertet" i forgrunnen er en kiwi- spesielt til meg. Ja, så er det vel slik terrorister gjør, da?

ittno knussel

Denne gangen skal jeg være selfi; det er visstnok det det heter nå. Altså: I hele desember sleit jeg med en lungebetennelse som ikke ville gi slipp. En lang og trøblete historie. Åkkesom, jeg ble da bra tilslutt.
Da jeg nå hadde blitt forkjøla, og etter hvert kjente en "velkjent" sperre nede i bronkiene mine, gikk jeg på klinikken her. Lege-røntgen-lege. Svar: ny lungebetennelse. Javel, ja. Så satte de i gang: 5+2 cl. hydrocortison + antibiotika rett i en vene. Så innhaleringsmaskin tilsatt ???? Så 2 resepter på gudene-vet-hva; dvs. det var noe for å åpne bronkier samt en slags sterk antibiotika. Ja, ja. Blir jeg ikke frisk av detta, så veit ikke jeg. Jeg skulle i tillegg bruke alle mine vanlige medisiner. De gjør ikke noe hælvvegas her på disse kanter. Nå blinker jeg vel kjemi som et juletre! Passer bra her ved Betlehem..
Hadde vært fint å bli fort frisk, i morra er planen å dra til Haifa med  venninne og sykt barn.

etterord??

Telefonhistorien min blir stadig lengre. I dag kunne Nisreen fortelle at hun hadde kommet i drosje når dette her pågikk. Det hadde stått mange drosjer der, og også politibiler. Nisreens sjåfør hadde sjekka hva det var, og kommet tilbake med beskjed: Det var en ikke-palestinsk dame som hadde blitt frastjålet en telefon. Hun bodde i Beit Sahour, visstnok. Nisreen hadde ikke spurt om navn, men tenkt på meg. Neste dag, altså da mobilen hadde tilbrakt natta hos politiet, ble hun oppringt, og hadde svart -Hi, Elda- da hun så det var "jeg" som ringte. Oh no. Politiet. Om hun kjente denne Elda? Så absolutt,- Elda var en nær venn. Så fikk hun brokker av historien. Nisreen tilbød seg så å reise til politistasjonen for å hente telefonen for meg, men den gang ei. Her trengtes det pass og personlig oppmøte. En regel er en regel er en regel. Rene NAV!!
Jaja, men. Lurer på når jeg får høre om dette i en  butikk eller hos naboen?

HISTORIEN OM EN MOBILTELEFON ELLER OM PALESTINSK POLITI.

Onsdag kveld slik i 7-tida, dro jeg hjem fra bursdagsselskap. Good bye, 14 lekende og masete og hylende unger.. Magdi brakte med stille og trygt hjem. Etter en stund oppdaget jeg at mobiltelefonen min.- den lokale-, ikke hadde blitt med meg hjem.
Jeg ringte Amani med den andre mobilen; har jeg glemt mobilen hos deg? Nei,- men nå skal du høre:
Her begynner historien:

Etter at Magdi hadde kjørt meg hjem, fikk han en annen kunde. Denne kunden fant min telefon-som hadde falt ut av lomma mi og ned på gulvet i drosja.
Er denne din, sjåfør? Nei, den tilhører antagelig min forrige kunde-Elda.
Kan du bevise det? Jeg er politimann fra Hebron, skjønner du. Har du stjålet denne telefonen? Nei! Vi kan jo dra sammen hjem til Elda og gi den til henne. Nix, jeg tror deg ikke. Hallo,- Elda trenger kanskje denne i natt, hun kan bli syk og trenge hjelp! Nix. Se på anropsregisteret da, sa Magdi,- hun har ringt meg. Bruk nummeret, så ser du. Mannen fra Hebron ringte- fra min telefon til Magdis,- men ingenting overbeviste den standhaftige politimannen. Også et par andre numre ble oppringt, de bekreftet at det så absolutt var Eldas telefon. Til ingen nytte.
Denne særs skumle mobilen skulle innleveres på hovedpolitistasjonen i Betlehem, der måtte jeg hente den selv.
Så skjedde, og en lett fortvilet Magdi, som ikke hadde mitt andre telefonnummer, måtte se den lille svarte og ytterst fredsommelige mobilen ble innelåst hos MYNDIGHETENE. Basta.
I dag fikk jeg den igjen etter å ha fremvist pass ( hm, this is not Elda but Eldbor???), signert et papir med mange stempler og etter at jeg klaget på den ihuga fyren fra Hebron som slett ikke har noe juridisk myndighet her i byen.
Jeg kunne bare takke Magdi, sende sms til alle involverte partnere, og så tok jeg meg et glass vin og viftet med tærne i Betlehem. Hadde det enda dreid seg om et gjenglemt gevær???

Lek

Med ryggen til muren, og med storslått utsikt over Betlehem, ligger parken Mari Dotti.
Caritas,- den katolske kirkes hjelpeorganisasjon- eier stedet. Det er grønne plener, vakre trær, blomster og busker, benker og stier. OG-en mengde av ulike lekeapparater for barn. Jeg har vært der sammen med mine 4 palestinske "barnebarn" samt deres mamma og tante. 3 nydelige timer i vårsola.
Da jeg ankom alene i drosja, sto det en mannsperson ved inngangen. - are you Elda- spurte han. Yeah. -They are waiting for you. Ok, thanks.
Jeg spurte folka mine om de kjente denne mannen. Nix. Forklaringen var at da ungene hadde kommet, hadde de spurt hvor teta Elda var. Her var hun, 4 minutter senere.
Så godt med grønt gras under beina! Enskjønt,- det luktet ingenting, og det skal jo gras gjøre - hvis det er ekte og norsk og slikt.
Nei, jeg lengter ikke hjem, men jeg kjenner samtidig hvor inderlig glad jeg er i gras- grønt og frodig og velduftende.

Jeg går til fysioterapeut nesten hver annen dag. Sist gang ble jeg lagt på " pinebenken". Jeg ble bundet fast, fast med reimer og greier, og så begynte en maskin å draaa meg. Litt skummelt. Hensikten er å dra skivene i ryggen litt fra hverandre, slik at de nervene som ligger i klem skal få det litt romsligere. Det hjalp faktisk litt!
Dagene går fort, selv om jeg ikke gjør noe særlig. Jeg har allerede vært her halve tida, og det er fortsatt mange jeg ikke har truffet av venner og kjente. Sløvt.

Det er fredelig i byen igjen. "Opprøret" varte en dag. Hva skal de stille opp med?

Dagene som kommer og går og som ER livet.

Følgende hendte for noen dager siden, men likevel. Jeg startet dagen med å ligge rett ut og høre på en spansk smør-tenor som sang om hjerte og smerte. Det passet godt, jeg var til behandling hos fysioterapeut dr. Issam i Souq Asab. For en times vondgod behandling med varme, oljemassasje, ultralyd og kortbølgebehandling, betalte jeg 75 kroner. Da var smørsanger og arabisk kaffe inkludert.
Våren har forsvunnet herfra nå, og jeg hadde kledd på meg alt for lite, men trengte mer garn. Trygve og jeg beveget oss sakte, men sikkert gjennom souqen i Betlehem, men jeg frøys. Altså stupte vi inn i en butikk hvor jeg handla tjukk og ikke så aller verst jakke og et par sokker og betalte 30 NIS. Nei takk, det skal IKKE pakkes inn. Rett på. Godt og godt.

Garnmannen min,- byens enste,- har en butikk på størrelse
med 1/10 Brustadbu, og det er ting og tang absolutt over alt- opp til taket. Gulvplass? Kanskje 1 kv.meter. Han er stor på lisser og stæsj og knapper og slikt, men mht. garn så har han akrylgarn, og dessuten akryl og akryl. Jeg kjøpte likeså godt akryl, jeg. Blått med glitter i.  Garnmannen ønsket meg velkommen tilbake. Vi har blitt kompiser han og jeg etter hvert.
Nå skal det bli skjørt størrelse 3 år.

Det har vært et voldsomt uvær her noen dager nå. Pøsregn, vind, torden og lyn. Alle hilser det velkommen, bortsett fra klissvåte turister på kort besøk. Jeg holder meg innendørs så mye som mulig og nyter varmeovnen min.
Nå er visstnok det meste over, og temperaturen går smått om senn oppover. Sist natt var det meldt om fare for snø oppe i Beit Jala.... Syden? Oh no.

I dag har jeg igjen hatt kjempekoselig besøk fra Norge; vår gode venn David med søster og far. Kaldt i været, men opphold. Vi gjorde de obligatoriske tingene her i Betlehem, og tilbragte mange timer sammen med lunsj og samtaler og de fikk også hilse på noen av mine gode venner og jeg fikk snakket om mitt kjære Palestina. Det er Davids tredje besøk her, men for de to andre var det første gang. Jeg liker så veldig godt å ta imot venner her!!
Etterpå klippet og farget jeg håret,- gjett om det var påkrevet...Frisøren er arameisk kristen, en av de få familiene her.
Drosjesjåføren som tok meg hjem, derimot,- var beduin. Han fortalte at han bodde i en leir borte ved Herodion( for de av dere som er kjent). Telt var varme, sa han,- der fyrte de med ordentlig ved, steinhus var bare kalde. Sjefen i leiren var en mann med 2 koner og 22 barn. Javel, ja, sa jeg da.
Personlig er jeg glad for å slippe både telt og 22 barn her nå.
Kaldt er det likevel her i steinhuset mitt, jeg trenger ikke å sette hvitvinen i kjøleskapet for å holde den kald. 
Nå venter dyna. 

11. mars

Det siste døgnet er 6 palestinere drept av IDF. I Gaza kom det en drone som bombet et hus, og med det de tre som var i huset. Dessuten en ved Ramallah, en i Nablus, og en ved Allenby bridge. Sistnevnte var en dommer som hadde vært i Jordan og skulle hjem. Reisen og livet sluttet ved sjekkpunktet. Årsakene til all denne drepingen vet jeg ikke. Det sies her at soldatene trodde at dommeren skulle trekke en kniv, men han tok fram en sigarett. Moralen er vel å skyte først og spørre etterpå.
Så; ungdom her i Betlehem reagerer med å tulle inn hodet i kufya, gå til muren og sjekkpunktet her borte, og begynne å kaste stein mot soldatene. Jeg så det sjøl. Steiner så store som en knyttneve eller mindre mot IDFs maskingevær og soldater med visir og hjelm. Rått parti, men ungdommene vil bli skyldige i opptøyer. Punktum.
Jeg prøvde å komme meg fra a til b akkurat da dette pågikk, men det var lettere sagt enn gjort. Totalkaos i trafikken. Igjen snakkes det om 3. intifada. Jeg forstår frustrasjonen sjøl om jeg ikke har noen tro på mer væpnet konflikt. Det er så alt for mange unge lik allerede.
Inne på dialyseavdelingen på sykehuset- dit jeg omsider kom fram til for å besøke min kjære venninne, sto TVn på og holdt oss oppdatert. Vel, sendingen var på arabisk,- men brann og blod forteller også sin historie.

Midt i galskapen så går livet videre. Nå kaller imamen til bønn her i Omar-moskeen ved Fødselsplassen. Jeg spiser lunsj. Min venninne er hjemme igjen fra dialysen for denne gangen. hun er langt fra bra. Dialyse 4 ganger i uka, svakt hjerte og diabetes og et blodtrykk som nesten ikke slår ut på skalaen. Det er ikke noe jeg kan gjøre bortsett fra å gi litt nærhet og omsorg.

I morgen kommer det flere venner fra Bergen/ Norge. De blir vel advart på flyplassen om at det er farlig her i Palestina..... Abu Masem har visstnok kommet med en uttalelse i dag, men jeg vet ikke hva han har sagt.
Så, hva gjør jeg? Jeg drikker mitt vin og lurer på hvorfor Abrahams barn ikke lenger kan leve i fred og fordragelighet med hverandre slik de i hovedsak gjorde fram til 1948. Min venn Mustafa sa nå: Vi håper alle at fremtiden skal bli bedre, men det ser verre og verre ut.

Dette får være nok for i dag. Det fine ved dagen er at min yngste datter har bursdag. HURRA!!

Om å ta tak i taket

Det som kanskje først og fremst kjennetegner et palestinsk hus( i motsetning til  et israelsk et), er den svarte plastdunken på taket. Der fyller man på kjøpt vann, -det som kommer fra det kommunale vannverket, blir svært ofte utilstrekkelig, og man må kjøpe i dyre dommer. På israelske tak ser man ikke plastdunker. De har alltid nok vann i springen. Årsaken er ganske enkelt den at mens palestinerne får tilgang på under 20 %, så tar israelerne resten. Boret opp i palestinsk jord. Det kalles sikkert demokrati det også. ?

En annen ting som kjennetegner palestinske hus, er uferdige tak. Betong og armeringsjern og brask sammen med en gammel sofa eller to; det er det vanlige. Om noen år vil det kanskje bli en etasje til oppå taket- den dagen en av sønnene trenger et sted å bo med kone og barn.
Inntil da- betong og brask. Og sofa. Der sitter man da og nyter frisk luft, drikker kaffe og røyker argile mens unger løper rundt og livet er rimelig godt. 
Med mine norske øyne lurer jeg veldig på hvorfor folk ikke kan ta et tak på taket??

 Jeg kom nettopp fra Betlehem hvor jeg hadde spist litt og drukket hvitvinen min på The Square. Drosje hjem. En sjåfør vinket på meg, men han er så nysgjerrig, så han orker jeg ikke. Nestemann så trivelig ut. Kan du ta meg til Beit Sahour? Jada, han visste hvor jeg bodde, han hadde kjørt meg for 3 mnd. siden. Han fortalte at han hadde 5 barn,- den eldste var 15. Det er mange munner å mette. Det var broren hans som eide drosja. Bensinen koster 7 shekel for literen, altså sånn ca. 11 kroner. Han hadde nesten ikke hatt noen turer før i dag, det er ustyrtelig mange drosjer her. Man blir ikke rik av å være drosjesjåfør her, jeg betaler 20 shekel for turen.
Har jeg feiret 8. mars? Vel, neppe. Jeg har spist makloube, strikket, lekt med unger, kjøpt blomster til en blomsterkasse,drukket kaffe på Stars & Bucks, vandret gjennom souqen og hilst på John og Samar før jeg havnet på min faste restaurant. Ja, jeg har kjøpt meg en ny makeup- krem også! Dyr.Dessuten har jeg skrevet et innlegg på FB som nok provoserer. Nei, dette svarer nok ikke til kvinnefrigjøring...Skitt au.

Et år før gikk jeg i demonstrasjonstog her den 8. mars. Nå har jeg blitt lat, og jeg har ei hofte som skriker hvis jeg går for langt. I morgen skal jeg ringe til fysioterapeuten. Jeg vurderer å leie meg en bil. Joda, drosje er billig og greit, men hvis jeg skal forskjellige ærender så ville det vært kjekt med egen bil, selv om det koster noe mer. Jeg får tenke på det.

Jeg har snakket med to gode venninner i Hamar i dag, det var koselig! Kjetill er på Cuba og har det bra sammen med kompisene sine.
Internet kommer og går. Akkurat nå har jeg kontakt med omverdenen, så jeg får sende dette før det slutter å virke.

Håper at dere lesere har stilt opp på 8. mars bedre enn meg.

SYKEHUS OG SLIKT

Sommeren 2012 ble jeg i hui og hast sendt til sykehus pga. magesmerter. I Sevastopol. Jeg blir minnet om de i disse dager når Sevastopol er i nyhetene mange ganger daglig.Sykehuset der på Krim var et høl, fullstendig nedslitt og med utrangert apparatur, men med dyktige fagfolk ( tror jeg). Hvis noen lurer på hvordan jeg i all verden kunne havne i Ukraina, så var det fordi Kjetill og jeg var på elvecruise der. Legen på båten vår ( som viste seg IKKE å være lege) var sørpe full. Nå ja, jeg er fortsatt blant dere. 

Det statlige sykehuset her i Betlehem er ikke fullt så ille som det ukrainske, men det ligner en del.Jeg har vært der mange ganger. Ikke fordi jeg er syk, men fordi min kjære venn Huda går til nyredialyse flere ganger i uka.Jeg var der i går igjen. Dialyserommet har plass til 8 liggestoler og-hurra-noen stoler er byttet ut siden i oktober. Midt på gulvet står det et digert plastikkspann hvor man kaster brukte slanger etc. Malinga flasser av veggene. Det som likevel er det tristeste, er at jeg kjente igjen nesten alle ansiktene der siden sist jeg var her nede. Kvinner og menn, unge og gamle. Dialyse tre eller fire ganger i uka. Hver behandling tar omtrent 4 timer, så med reisevei så går nesten halve uka bort. Transplantasjon er uaktuelt. Det koster visstnok borti 100 000 kroner, og det er det ingen som har. Det er ikke lett å være syk, og mye verre er det når det ikke finnes penger til helbredende behandling. Det er dårlige framtidsutsikter.

Lunsjen i går ble inntatt på Singer Cafe i Beit Sahour, dit jeg dro sammen med Baha. Vi fikk hilse på lille 2 uker gamle Louisa og stolte, glade og slitne foreldre. Louisa har foreløpig ikke funnet ut at natta er til å sove, men hun er et meget vakkert og velskapt barn.Hun ble født på sykehus på den israelske siden av muren, og har dermed bedre rettigheter enn om hun skulle vært født her.

Et annet par jeg kjenner, fikk sitt første barn for en måned siden. Faren er fra Øst-Jerusalem,moren fra Beit Jala, altså fra den palestinske siden. De valgte å flytte nordover til Nazaret før fødselen. Ikke fordi det var et ønsket bosted, men fordi babyen da ville bli født i Israel og altså få bedre rettigheter i livet. Et alternativ var å flytte til Jerusalem, men der er boligprisene kjempehøye.
 Så vidt jeg vet,er det farens "status" som bestemmer hvem som kan flytte hvor.(?) Reglene er infløkte. Hvorvidt den lille frøkna nå har israelsk statsborgerskap eller bare permanent oppholdstillatelse, glemte jeg å spørre om. Så, nå kjører pappaen to timer hver vei for å komme på jobb. Det er ikke enkelt å være palestiner.

Jeg har igjen vært dum nok til å kommentere noe på MIFFs hjemmesider. Ifølge dem så er det bare israelere som sliter, og bare palestinerne som er slemme. I går var det ei som påsto at jeg løy, og som mente at jeg ikke var her nede i det hele tatt. Jaja men, da er man opprådd for argumenter. Så,- nå dropper jeg MIFF en stund. Jeg liker svært dårlig å bli kalt løgner, men uttalelser fra de folka har neppe injurierende kraft. Vedkommende som kalte meg løgner, er psykiatrisk sykepleier.....

Våren rykker nærmere på mine kanter. Vi har hatt ørkenstøv i lufta et par dager nå, men i dag er det blå himmel. Det har ikke regnet her på hele vinteren, sier folk,- bare kommet litt snø. Sommeren skal nok bli svært tørr og vannløs. På andre siden av dalen, i bosettingen Har Homa, er det nok vann.
This is Palesine.

Aktive dager/ mye byråkrati.

De første dagene ble akkurat slik jeg hadde forventet: Masse folk, mange hjem, mye prat og mye mat.
Det toppet seg i går. Jeg fant ut at jeg hadde truffet 23 forskjellige venner med smått og stort på en og samme dag. 
I dag har jeg "hviledag".
HA hadde trykket mitt siste leserinnlegg om Palestina i dag. Jeg tar gjerne tilbakemeldinger! Går det an å kommentere på bloggen min nå, eller er det noe jeg må gjøre?
Byråkratiet her i landet er fullt på høyde med NAV. Dette skjedde i går: Jeg ble med Nisreen som skulle tegne en forsikring. Første stopp var da forsikringsselskapet. Der fylte hun ut noe papirer for hånd. Neste stopp var en mann med en computer som skrev ut og stemplet. Så dro vi til hennes fagorganisasjon som leste og stemplet. Bilder var nødvendig, så vi dro hjem og hentet ungene. Dette var en søndag, så de kristne fotografene holdt stengt, men vi fant nå en muslimsk en som gjorde jobben. Så skulle vi til en spesiell bank som skulle ta imot ( en masse) penger for forsikringen. Beklager, vi måtte først ha et nytt stempel fra forsikringsselskapet. OK. Det stengte klokka 1, og da var klokka halv to. Da ga jeg opp, og Nisreen skulle ta resten av prosedyren i dag.
Dessuten,-  skrekk og gru,- da vi gikk ut av drosje nr. ?? utenfor banken, glemte jeg krykka mi ( les Trygve) Jeg hadde ifølge Nisreen sett ut som jeg holdt på å besvime, og det var vel ikke så langt fra sannheten. Hun satte i gang å ringe til drosjesjåfører hun kjente. Mens vi sto der så stupte hun ut i gata, plystret høyt mellom tenna, og der stoppet det en drosje litt nedenfor. VÅR drosje. I baksetet lå Trygve, fortvilet og redd(?) Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan hun kunne kjenne igjen en drosje blant alle andre, men det gjorde hun. Lykke, lykke.
Jeg var bedt på lunsj hos Amani, og hun serverte min yndlingsrett; dawali.
I går kveld var jeg bedt på middag hos en svigerinne av henne, og hun serverte min yndlingsrett; dawali. Ja, jeg føler meg velkommen.
Alle ventet på Baha i går. Han har vært i Nord-Irland en måned, så noen dager i Jordan,- i går var han ventet hjem. Baha tilbragte 9 timer på Allenby Bridge i går før han kom seg gjennom, men han kom. Jeg treffer han vel i dag eller i morgen.
Obs: Jeg glemte visst noen folk da jeg telte,- jeg traff jo 3 til også. Ja, ja.

Jeg har hatt mye problemer med computeren min siden jeg kom, men nå tror jeg det meste er ordnet. Jeg er så dum med slikt og jeg bruker så mye tid, men Internett er ekstra viktig for meg når jeg er her.

Nå skal jeg ha meg litt mat og henge noen opp noen klær.

HAMARBESØK

 Da jeg skulle reise opp til Betlehem i går, hadde strømmen gått. I og for seg ingen sjeldenhet, det er bare at da virker heller ikke porten ut mot gata. Så der sto jeg, gjerdet er høyt og piggtråden rusten. På andre siden ventet drosja. Det er da " rådyrene er gode".
Jeg fant meg en stige, bøyde unna noe piggtråd, og til sjåfør Magdis store forskrekkelse begynte jeg å klatre. Det gikk greit, på andre siden av gjerdet hvor det ikke var stige, sto jo han og kunne brukes til klatrestativ.
Uten en skramme, og til Magdis store og skrekkblandede beundring, var jeg nede,- litt stolt. Det er klart,- når kommentarene var: " du er ung, du er sprek, du er tøff og du har sikkert drevet mye med sport"-ja, da var det klatringa verd. Dessuten satt det 4 hamarsinger i Betlehem og ventet på meg.

Hamarsingene,-bestefar, far og to sønner, ventet på The Square. På  restauranten var også min gode venn kelneren Mahmoud, så det ble en hjertelig velkomst for meg. De fire som ventet hadde aldri vært i Palestina før. Bestefaren var svært skeptisk til alt bak murene, hadde jeg blitt fortalt. Nå var det fredag klokka 12, og vi satt rett utenfor moskeen og midt i fredagsbønnen, så starten ble kanskje litt voldsom, ikke vet jeg.
Ikke desto mindre så spiste vi lunsj og hadde det hyggelig, og vi var i Fødselskirken hvor det for en gangs skyld ikke var kø ned til fødselskrypten. Så var det opp til Mike, John og Sumar ( å- så godt å se dem igjen!) hvor det ble te og prat og litt handel.
Da de skulle reise, foreslo jeg at drosja skulle kjøre dem en liten runde i Aida camp, men det ble nedstemt. Jeg tror likevel at de fire hadde fått et positivt 1.inntrykk av Palestina, og for meg er det viktig. Som jeg alltid sier, fine folk er fine folk uansett hvem de er og hvor de er, og mine palestinske venner er blant de aller fineste.

I går kveld var jeg hos Nisreen, Sandra og Mohammad. Sandra er fortsatt mye syk, noe som preget både henne og mammaen. Nå har de funnet fram til en spesialist oppe i Haifa som muligens kan hjelpe den stakkars ungen. Jeg skal bli med når de reiser oppover,- kanskje til uka.
Håper og tror at det finnes hjelp å få. Sandra er bare 11 år, og plages mye med nyrene/urinveiene sine.

Nå skriver vi tidlig lørdag morgen. Sola er oppe og det skal bli en varm dag, sier meteorologene.Jeg skal ta meg en liten dupp til.

HJEMME IGJEN I BEIT SAHOUR.

Jeg lurer på om noen er mer privilegert enn meg. Hør bare:
Flyturen gikk greit, og da jeg kom med bagene mine og Trygve ( les: krykka) til Ben Gurion flyplassen, så var det en vennlig mann som vinket på meg og så at slike som meg (dvs.disabled persons) skulle slippe å stå i lang passkø. Come here!! Egen luke for slike som meg og Trygve. Det er tydelig at gamle damer med krykke ikke utgjør den største sikkerhetsfaren, for etter noen få spørsmål, var jeg gjennom med 3 mnd. visum.
Kofferten kom, og jeg belaget meg på en lang vandring ut av terminalen. Da så jeg en sånn " innebil" som kjører rundt med krøklinger, så jeg spurte om å få bli meg. Ja da! Jeg bilte helt fram til utgangen, og der sto Sami og ventet og tok meg hjem.  I LEXUS, jeg bare nevner det. Nei, det er ikke hans bil, men arbeidsgivers. Samma det.
På veien hit ringte både den ene og den andre og ønsket meg velkommen, og her hjemme venta oppredd seng og ferdig mat.
Er jeg heldig eller heldig?
Jeg dro ganske snart opp til min nr. 1 palestinske familie og har hatt det såååå godt. 4 unger som klemte og koste og skulle "ride ranke" og helst sitte oppå meg, foreldre som ikke visste hva best de skulle gjøre for meg.
Drosjesjåfører med klem og smil, velkomst og hyggelige ord i butikken....
Jeg er så privilegert.
Men NÅ er jeg trøtt, nå.

Snart underveis

Så skriver vi 26. februar. Grytidlig i morgen går flyet mitt, destinasjon er Ben Gurion. Der blir jeg hentet og kjørt direkte hjem til Beit Sahour.

 Her hjemme er det et merkelig vår-vinter-vær. Akkurat nå snør det digre kjerringer, men før i dag strøk en mild sommervind gjennom lufta. Snøen er nesten borte her i lavlandet, til fjells drukner hyttene i snømengder.
I Palestina venter våren. Fine dager, kalde netter.

Jeg gleder meg mye til å treffe alle nære og kjære, og er samtidig bekymret for de som er syke eller arbeidsledige og uten inntekt.
Å pakke kofferten er alltid en utfordring. Jeg synes det er så hyggelig å kjøpe med litt til venner, -det resulterer i at det ikke blir rare plassen igjen til klær og slikt. 20 kg. er ikke så mye...

Den siste tida har jeg vært i ganske så intense meningsutvekslinger med folk som " elsker Israel",- både på FB og i lokalavisa. Det er jo fint at Israel har venner, det trenger de, men samtidig er det trist av saklighetsnivået til tider er usannsynlig lavt hos mine meddebattanter. Jeg blir skjelt ut også,- som " idiot, jødehater, historieløs, mindre enn to hjerneceller osv. Sjøl prøver jeg etter beste evne å formidle de faktum jeg kjenner ganske så godt, og jeg holder meg langt unna personangrep, men til ingen nytte. Jeg tror at kunnskapsnivået om Midtøsten er lavt hos mange, og det er selvfølgelig realt nok. Det som er trist, er at noen likevel snakker med store bokstaver om ting de ikke har peiling på.
Det skjer store og viktige ting i Ukraina nå, for eksempel. Jeg har vært der en gang. Jeg har hørt på norske nyheter. Ut fra det som blir sagt, tror jeg at opposisjonen har mye å fare med. Likevel kan jeg jo ikke begi meg inn i en høylydt offentlig debatt om hva som er hva i Ukraina! Kunnskapsnivået mitt er alt for lavt til det. Det var pent i Kiev og på Krim,- og så da??
Nåvel, tilbake til Palestina. For et par uker sider sendte jeg en e-mail til husverten min der nede, og spurte om det var greit at jeg kom den 27. Svaret var: You are of course always welcome to your home, Elda!               Heldige meg.