Jeg var ute med søpla i stad, og traff på huseieren. Skal du ut og kjøre, sa jeg. Neida, svarte han,- men i dag har vi vann, så da får jeg passe på å vanne litt. Ja, det er vel kanskje Palestina i et nøtteskall.
Jeg har pakka, sagt adjø til alle og enhver, rydda og ordna,- nå venter gulvvasken( jeg utstår ikke å vaske gulv!!) Sami ringte akkurat og bekreftet henting i morra tidlig.
Tvillingene skjønner ikke at det blir lenge til vi ser hverandre igjen,- det gjør jeg.
Vel, lenge?? Jeg har ikke sett mine i Norge på over 2 mnd, og i februar reiser jeg etter planen ned igjen, så.. Alt er relativt.
Det skal bli godt å komme hjem nå. Jeg er rimelig fed up av alle slags problemer hos alle,-orke ikke å forholde meg til alt. Det skal bli fint å treffe mine, å alltid ha varmt vann og godt trykk i dusjen i et bad med varme i gulvet. Det skal bli godt å kunne gå på CC og skjønne hva jeg kjøper, det skal bli godt å kjøre bil igjen, å spise fersk fisk og Mokkatrøffel(!!), osv.
Selvfølgelig vil jeg savne vennene her, men hvis Gud gir meg dager, så reiser jeg ned igjen. Håper at jeg får noen anledninger til å snakke til folk i Norge om livet her nede.
Det er flere som streiker her nå,-blant annet UNRWA. Lønningene,- hvis de kommer,- er svært lave, og alle priser stiger. Det er kul krampe å klare seg på en vanlig lønning, mange er desperate. Noen bruker sine siste shekel på å spille på lotteriet i håp om å vinne potten. Jeg forstår dem!!!
For sånn omtrent 30 år siden kunne en kjøpe det som trengtes i en storfamilie for 200 NIS i uka, og lønningene var bare litt lavere enn nå. Nå trenges nok det 4-dobbelte for de samme varene. Strøm og vann distribueres( selvfølgelig) av Israel, og de prisene er himmelhøye.
Jeg har sett mange tomme kjøleskap, men dersom begge foreldre er i jobb, barneflokken ikke er for stor, og det ikke er streik,- ja, da rusler og går det.( hvis man ikke blir syk og trenger lege/ sykehus/medisiner/ CT..)
Jeg kommer til å bli folkevond neste gang vanlige folk klager hjemme. ( ja, det finnes fattige hjemme og, jeg vet det).
Som vanlig gruer jeg meg til flyplass-utspørringen i morra. Lurer på om jeg skal fortelle at jeg har besøkt samaritanene? De er jo "jøder", men bor på Vestbredden. Vi får se.
Nå skal jeg høre på Johnny Cash og vaske gulv før jeg finner senga. Takk for følget så langt.
tirsdag 19. november 2013
søndag 17. november 2013
søndag-ettertanke
Jeg leser iblant andre blogger fra Palestina. De er fine, de er politiske, de forteller om uro, arrestasjoner, IDF, de reflekterer..
Min blogg er ganske kjedelig, jeg vet det. Livet mitt her er godt, jeg er sammen med venner, jeg deler det glade og det triste med dem, jeg leker med unger og lager mat og prater med folk... Helt vanlige ting.Det er sjelden jeg høre på nyhetene,- orker ikke. Ganske så sløvt.
I går natt, f.eks, var det raid igjen inne i Bilin. Ja,- hvor mange ganger har vel ikke det skjedd?
Palestinske barn blir arrestert,- som vanlig.
Samtidig vet jeg hvorfor jeg er slik; jeg er maktesløs ovenfor storpolitikken. Jeg forsøker å hjelpe enkeltmennesker og små grupper, thats`ìt.
Jeg forsøker å informere,men til hvilken nytte?
De siste dagene har jeg ( dumt nok) utvekslet meninger med en MIFF tilhenger.Det er fullstendig dødfødt. I dag fortalte han meg at jeg var i Gaza for et år siden(!), og at det var bare latterlig at jeg ikke kjente noen som ville utrydde Israel. Da ga jeg opp. Hvis Israel har bare slike venner,hva skal de da med fiender?
Det er bare noe få dager til jeg vender nesa hjemover. I dag skal jeg sende en masse varer, og jeg har begynt nedtellingen/ryddingen/pakkingen.
I går var det en fin dag!! Jeg var delvis i bursdagsselskap, delvis var jeg på matlagings-dugnad. Vi var vel 7 kvinner som jobba i mange timer, mannen i huset sto for stekinga i en utendørs bakerovn. Herlig med arbeidsfelleskap!
Etterpå var det bursdag med bløtkake og sang og stjerneskudd, og på hjemvei kjøpte jeg meg vin. Hva mer kan en få ut av en dag??
Kvelden før,- på fredag, var vi på en av disse BBQ- ene oppe i Deheishe som jeg er så glad i.Masser av folk, masse mat, masse latter. Det foregår,- som før,- i et uferdig hus og vi sitter på utrangerte bilseter og det ryker av grillen og ungene løper rundt og jeg kjenner hvor godt jeg har det. Fullmåne-gode venner.( dessuten utsikt til muren som slynger seg gjennom landskapet)Vi har så mye å lære, vi bortskjemte nordmenn.
Min blogg er ganske kjedelig, jeg vet det. Livet mitt her er godt, jeg er sammen med venner, jeg deler det glade og det triste med dem, jeg leker med unger og lager mat og prater med folk... Helt vanlige ting.Det er sjelden jeg høre på nyhetene,- orker ikke. Ganske så sløvt.
I går natt, f.eks, var det raid igjen inne i Bilin. Ja,- hvor mange ganger har vel ikke det skjedd?
Palestinske barn blir arrestert,- som vanlig.
Samtidig vet jeg hvorfor jeg er slik; jeg er maktesløs ovenfor storpolitikken. Jeg forsøker å hjelpe enkeltmennesker og små grupper, thats`ìt.
Jeg forsøker å informere,men til hvilken nytte?
De siste dagene har jeg ( dumt nok) utvekslet meninger med en MIFF tilhenger.Det er fullstendig dødfødt. I dag fortalte han meg at jeg var i Gaza for et år siden(!), og at det var bare latterlig at jeg ikke kjente noen som ville utrydde Israel. Da ga jeg opp. Hvis Israel har bare slike venner,hva skal de da med fiender?
Det er bare noe få dager til jeg vender nesa hjemover. I dag skal jeg sende en masse varer, og jeg har begynt nedtellingen/ryddingen/pakkingen.
I går var det en fin dag!! Jeg var delvis i bursdagsselskap, delvis var jeg på matlagings-dugnad. Vi var vel 7 kvinner som jobba i mange timer, mannen i huset sto for stekinga i en utendørs bakerovn. Herlig med arbeidsfelleskap!
Etterpå var det bursdag med bløtkake og sang og stjerneskudd, og på hjemvei kjøpte jeg meg vin. Hva mer kan en få ut av en dag??
Kvelden før,- på fredag, var vi på en av disse BBQ- ene oppe i Deheishe som jeg er så glad i.Masser av folk, masse mat, masse latter. Det foregår,- som før,- i et uferdig hus og vi sitter på utrangerte bilseter og det ryker av grillen og ungene løper rundt og jeg kjenner hvor godt jeg har det. Fullmåne-gode venner.( dessuten utsikt til muren som slynger seg gjennom landskapet)Vi har så mye å lære, vi bortskjemte nordmenn.
tirsdag 12. november 2013
Samaria
Samarialandskapet er vakkert. Slakke åser med oliventrær, små kronglete landsbyer, et naturvernområde. Vi var innom to steder på vår veg nordover- Burqa,- ( som betyr skinnende steiner), og Sabastia ( samaria) som i en fjern fortid var hovedstad for den delen av landet.
Vi var buden hjem til en familie i Burqa hvor vi blant annet møtte to menn som nylig var løslatt fra israelske fengsler etter hhv. 24 og 26 år. Den ene av de hadde i tillegg hatt husarrest i noen år. Nå var de vel snaut 50, så de visste ikke om noe særlig annet enn livet innenfor murene.
Vi var minst 25 mennesker i huset, og ble servert stor lunsj. Stående. Det var ganske enkelt ikke stoler ( men sofaer), så vi sto. Hvorfor ikke??
De to løslatte sa ikke så mye. Fysisk sett så de ut til å være i ok form, men særlig han ene var underlig grå i ansiktet, og så bare rett fram,- møtte ikke blikket til noen. Lurer på hva han tenker og føler? Neppe revansj, han virka svært depressiv og nærmest uklar. Jeg vet ikke hva slags behandling de hadde fått, men vet at mange politiske fanger blir torturert.
Etterpå dro vi og besøkte en eldre kvinne som bodde i noe som var nærmest en ruin. Hennes sønn ble også arrestert for over 20 år siden. Han kom ikke levende fra det.
Vi plukket appelsiner fra trærne. Vi fikk kaffe og kaker. Vi kunne fritt dra videre. De andre måtte bli igjen.
Så dro vi til Sebastia. En aldeles nydelig landsby hvor døperen Johannes hadde fått en kirke oppkalt etter seg. Nå var det bare ruiner igjen. Det fantes også rester av et Forum Romanum, unger lekte blant søylene. I souvenirbutikken hadde de verdens vakreste håndhamrede sølvarmbånd som var laget av beduiner nede i Negev-ørkenen. Det holdt hardt å forlate det....Jeg kjøpte et kart i stedet.
Bilder kommer i morgen, jeg klarte å glemme kameraet mitt hos " småfuglene"..
Vi var buden hjem til en familie i Burqa hvor vi blant annet møtte to menn som nylig var løslatt fra israelske fengsler etter hhv. 24 og 26 år. Den ene av de hadde i tillegg hatt husarrest i noen år. Nå var de vel snaut 50, så de visste ikke om noe særlig annet enn livet innenfor murene.
Vi var minst 25 mennesker i huset, og ble servert stor lunsj. Stående. Det var ganske enkelt ikke stoler ( men sofaer), så vi sto. Hvorfor ikke??
De to løslatte sa ikke så mye. Fysisk sett så de ut til å være i ok form, men særlig han ene var underlig grå i ansiktet, og så bare rett fram,- møtte ikke blikket til noen. Lurer på hva han tenker og føler? Neppe revansj, han virka svært depressiv og nærmest uklar. Jeg vet ikke hva slags behandling de hadde fått, men vet at mange politiske fanger blir torturert.
Etterpå dro vi og besøkte en eldre kvinne som bodde i noe som var nærmest en ruin. Hennes sønn ble også arrestert for over 20 år siden. Han kom ikke levende fra det.
Vi plukket appelsiner fra trærne. Vi fikk kaffe og kaker. Vi kunne fritt dra videre. De andre måtte bli igjen.
Så dro vi til Sebastia. En aldeles nydelig landsby hvor døperen Johannes hadde fått en kirke oppkalt etter seg. Nå var det bare ruiner igjen. Det fantes også rester av et Forum Romanum, unger lekte blant søylene. I souvenirbutikken hadde de verdens vakreste håndhamrede sølvarmbånd som var laget av beduiner nede i Negev-ørkenen. Det holdt hardt å forlate det....Jeg kjøpte et kart i stedet.
Bilder kommer i morgen, jeg klarte å glemme kameraet mitt hos " småfuglene"..
mandag 11. november 2013
Alle fugler små de er.
Som vi vet så finnes det pasjonerte jegere. Denne karen jeg snakker om, skyter på alt som flyr. Med sprettert. Visstnok vanlig jaktvåpen på disse kanter. Han er gift med en av mine venner. Hun legger fangsten i fryseren. I går skulle vi ta fatt på den, dvs. fangsten-
Plastposer med halvtinte fugleskrotter kom på bordet. 2 duer, resten var små, små fugler, flere mindre enn spurver. Noen var vakre med fargerike fjør og langt nebb. Nå skulle de bli til mat,- ikke bare mat, men DELIKATESSER.
Ribbing var første post, så fjerning av mage og nebb og klør. Vasking i flere vann,- og -fram med steikepanna.
Ja, jeg var med på det. Jeg bestemte meg for å klare det, og ikke la meg overvinne av brekningsfornemmelsene.
Jeg spiste en ørliten skrott. Smaken var isolert sett helt fin, mentalt så var det aldeles grusomt. Aldeles grusomt. Helt jæ... ille.
Jeg spiser rype og storfugl med stoooort velbehag, men disse ørsmå skapningene her????
Never again.
Plastposer med halvtinte fugleskrotter kom på bordet. 2 duer, resten var små, små fugler, flere mindre enn spurver. Noen var vakre med fargerike fjør og langt nebb. Nå skulle de bli til mat,- ikke bare mat, men DELIKATESSER.
Ribbing var første post, så fjerning av mage og nebb og klør. Vasking i flere vann,- og -fram med steikepanna.
Ja, jeg var med på det. Jeg bestemte meg for å klare det, og ikke la meg overvinne av brekningsfornemmelsene.
Jeg spiste en ørliten skrott. Smaken var isolert sett helt fin, mentalt så var det aldeles grusomt. Aldeles grusomt. Helt jæ... ille.
Jeg spiser rype og storfugl med stoooort velbehag, men disse ørsmå skapningene her????
Never again.
fredag 8. november 2013
DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN
Hjemme igjen etter en lang og interessant tur nordover.
Her er jeg med en utgave av den barmhjertige samaritan anno 2013.Mellom oss er Toraen.
Baha hadde en gruppe fra Abu Dabi her, og jeg fikk være med dem ut i det blå. Det som lokket meg til å bli med, var at vi skulle besøke samaritanene som bor oppe på Garisimfjellet ved Nablus.
Etter 2.5 time og en del leting, var vi der. Inne i det nye og flotte museet fikk vi en lang og innholdsrik forklaring på mangt og mye. Men,- alt foregikk på arabisk, så... Neida, det var ikke så gæli, Ibtisam ( amerikansk-palestinsk,- bosatt i Emiratene) satt ved siden av meg og oversatte hviskende til engelsk en god del.
Det er artig med samaritanene. De er nå en gruppe i denne verden på ca. 500 personer fordelt på to steder: Garisim og Holon utenfor Tel Aviv. Like fullt er de klippefaste i sin tro om å ha funnet det eneste rette svaret på historien, og den eneste rette tro.
-De har en grei slektstavle som går fra Adam til Moses: 26 ledd. Etter det er det en like grei slektstavle på sånn ca. 150 ledd fram til i dag.
Full oversikt.
Det var på Garisim Abraham ble bedt av Gud om å ofre Isak.
Det er på Garisim at Templet skal bygges opp igjen, og restene av det gamle ligger slett ikke i Jerusalem, men på det selvsamme fjell .
Samaritanene er israelere i religion, men ikke i politikk.
De skal ikke gifte seg utenom gruppen. ( problem, problem, masse inngifte, nå skal visstnok noen menn få finne seg kvinne utenfor klanen)
De er opptatt av astrologi, og av betydningen av ens navn.
Slektskap med samaritanene kan ses på øreflippen(?)
De faster,- men bare en dag om gangen. Barn fra ett år må faste!!! Da lærer de små seg lidelsen, og derved lærer de behovet for å hjelpe andre,
De har 3 pass: Israelsk, palestinsk og samaritansk.
De leser Toraen på gammel-hebraisk, snakker arabisk, samt har sin egen dialekt.
De er verdens minste religiøse sekt nå, men har i tidligere tider vært så mange som 3 mill.
De har bodd her på fjellet i 3-4000 år,- eller - bestandig.- som de sier.
På toppen av fjellet er den en offerplass hvor de under høytidelige seremonier ofrer lam, men vi hadde ikke adgang dit.
De deltar ikke i IDF.
Mao: Rimelig spesiell gjeng som bor på et vakkert sted i vakre hus med blomstrende hager.
Jeg må lese meg opp mer på disse folka her, og samtidig justere event. feil og misforståelser av det jeg fikk fortalt.
Her er hele slekta, fra Adam til Moses.
Gjenstand fra museet, ser det kjent ut for noen??
Utsikt mot Nablus by.
Her er jeg med en utgave av den barmhjertige samaritan anno 2013.Mellom oss er Toraen.Baha hadde en gruppe fra Abu Dabi her, og jeg fikk være med dem ut i det blå. Det som lokket meg til å bli med, var at vi skulle besøke samaritanene som bor oppe på Garisimfjellet ved Nablus.
Etter 2.5 time og en del leting, var vi der. Inne i det nye og flotte museet fikk vi en lang og innholdsrik forklaring på mangt og mye. Men,- alt foregikk på arabisk, så... Neida, det var ikke så gæli, Ibtisam ( amerikansk-palestinsk,- bosatt i Emiratene) satt ved siden av meg og oversatte hviskende til engelsk en god del.
Det er artig med samaritanene. De er nå en gruppe i denne verden på ca. 500 personer fordelt på to steder: Garisim og Holon utenfor Tel Aviv. Like fullt er de klippefaste i sin tro om å ha funnet det eneste rette svaret på historien, og den eneste rette tro.
-De har en grei slektstavle som går fra Adam til Moses: 26 ledd. Etter det er det en like grei slektstavle på sånn ca. 150 ledd fram til i dag.
Full oversikt.
Det var på Garisim Abraham ble bedt av Gud om å ofre Isak.
Det er på Garisim at Templet skal bygges opp igjen, og restene av det gamle ligger slett ikke i Jerusalem, men på det selvsamme fjell .
Samaritanene er israelere i religion, men ikke i politikk.
De skal ikke gifte seg utenom gruppen. ( problem, problem, masse inngifte, nå skal visstnok noen menn få finne seg kvinne utenfor klanen)
De er opptatt av astrologi, og av betydningen av ens navn.
Slektskap med samaritanene kan ses på øreflippen(?)
De faster,- men bare en dag om gangen. Barn fra ett år må faste!!! Da lærer de små seg lidelsen, og derved lærer de behovet for å hjelpe andre,
De har 3 pass: Israelsk, palestinsk og samaritansk.
De leser Toraen på gammel-hebraisk, snakker arabisk, samt har sin egen dialekt.
De er verdens minste religiøse sekt nå, men har i tidligere tider vært så mange som 3 mill.
De har bodd her på fjellet i 3-4000 år,- eller - bestandig.- som de sier.
På toppen av fjellet er den en offerplass hvor de under høytidelige seremonier ofrer lam, men vi hadde ikke adgang dit.
De deltar ikke i IDF.
Mao: Rimelig spesiell gjeng som bor på et vakkert sted i vakre hus med blomstrende hager.
Jeg må lese meg opp mer på disse folka her, og samtidig justere event. feil og misforståelser av det jeg fikk fortalt.
Her er hele slekta, fra Adam til Moses.
Gjenstand fra museet, ser det kjent ut for noen??
Utsikt mot Nablus by.
Resten av turen får jeg skrive om i morgen, nå er jeg stuptrøtt!!
tirsdag 5. november 2013
GEOGRAFI
Det er kanskje greit med litt politisk geografi etter gårdagens sjekkpunkt-virvar.
Altså: Elva Jordan renner fra Genesaretsjøen og ut i Dødehavet- ca. 12 mil lenger sør. Grenseovergangen som jeg brukte, ligger helt nede ved Dødehavet. (420?) meter under havets overflate.
På østsida av elva ligger staten Jordan, på vestsida ligger Israel/ Vestbredden. Før 1967 var det palestinerne som hadde kontrollen langs elva på denne siden. Israelerne har overtatt/ okkupert hele Jordandalen og med det også tilgangen til vannet. Jordanelva er forresten redusert til en liten bekk. Inne i den okkuperte Jordandalen ligger Jeriko. Den byen er fortsatt under palestinsk styring, men er omgitt av store israelske grønnsak/fruktplantasjer og jødiske bosettinger samt en masse "closed military zones".
Jeriko ligger bare noen få kilometer fra grenseovergangen.og byen ligger altså som en palestinsk øy inne i et israelsk landskap.
På den israelske grensestasjonen finnes det flere muligheter for transport: Israelske busser som tar deg til Jerusalem, busser fra Jeriko som tar deg til den palestinske grensestasjonen inne i Jeriko hvor du må vise gyldig pass/dokumenter, eller også israelske drosjer som enten tar deg til "hvorsomhelst" i Israel, -eller noen hundre meter bort på et jorde. Dette jordet er like ved en hovedvei hvor palestinske drosjer har lov å kjøre,- de får ikke kjøre helt inn til grensen.
Jeg har vært der nede 3 ganger. Første gangen tok vi buss til Jerusalem. Andre gangen tok jeg israelsk drosje til ut på jordet hvor Hazem sto, i går klarte jeg altså å finne den bussen som gikk til Jeriko. Jeg irriterer meg fortsatt over meg sjøl. Neste gang skal jeg være mer presis i omtale av sjekkpunkter!!!
Jeg led ingen nød og var overhodet ikke bekymret, men min stakkars sjåfør var fortvilet over å ha "mistet meg", og redd for at noe hadde tilstøtt meg. Han hadde til og med ringt Baha :" I have lost Elda!!" og visstnok også spurt noen politi om de hadde sett meg... Nå har han fått mitt andre telefonnummer også.
Epilog: Det hender vi reiser fra hytta og inn til Långflon i Sverige for å kjøpe sigaretter. Der står det et skilt:- Riksgrens Sverige- på den ene siden. Når vi skal hjem, står det - riksgrense Norge-. That is. Greit det, syns nå jeg.
Nede her går Jordanelva
Martha og Roald
Hagl og torden i Amman
vakker hage
Kjetill skuer utover Amman
flotte dyr!!!
grønnsakmarkedet i Jerico
Altså: Elva Jordan renner fra Genesaretsjøen og ut i Dødehavet- ca. 12 mil lenger sør. Grenseovergangen som jeg brukte, ligger helt nede ved Dødehavet. (420?) meter under havets overflate.
På østsida av elva ligger staten Jordan, på vestsida ligger Israel/ Vestbredden. Før 1967 var det palestinerne som hadde kontrollen langs elva på denne siden. Israelerne har overtatt/ okkupert hele Jordandalen og med det også tilgangen til vannet. Jordanelva er forresten redusert til en liten bekk. Inne i den okkuperte Jordandalen ligger Jeriko. Den byen er fortsatt under palestinsk styring, men er omgitt av store israelske grønnsak/fruktplantasjer og jødiske bosettinger samt en masse "closed military zones".
Jeriko ligger bare noen få kilometer fra grenseovergangen.og byen ligger altså som en palestinsk øy inne i et israelsk landskap.
På den israelske grensestasjonen finnes det flere muligheter for transport: Israelske busser som tar deg til Jerusalem, busser fra Jeriko som tar deg til den palestinske grensestasjonen inne i Jeriko hvor du må vise gyldig pass/dokumenter, eller også israelske drosjer som enten tar deg til "hvorsomhelst" i Israel, -eller noen hundre meter bort på et jorde. Dette jordet er like ved en hovedvei hvor palestinske drosjer har lov å kjøre,- de får ikke kjøre helt inn til grensen.
Jeg har vært der nede 3 ganger. Første gangen tok vi buss til Jerusalem. Andre gangen tok jeg israelsk drosje til ut på jordet hvor Hazem sto, i går klarte jeg altså å finne den bussen som gikk til Jeriko. Jeg irriterer meg fortsatt over meg sjøl. Neste gang skal jeg være mer presis i omtale av sjekkpunkter!!!
Jeg led ingen nød og var overhodet ikke bekymret, men min stakkars sjåfør var fortvilet over å ha "mistet meg", og redd for at noe hadde tilstøtt meg. Han hadde til og med ringt Baha :" I have lost Elda!!" og visstnok også spurt noen politi om de hadde sett meg... Nå har han fått mitt andre telefonnummer også.
Epilog: Det hender vi reiser fra hytta og inn til Långflon i Sverige for å kjøpe sigaretter. Der står det et skilt:- Riksgrens Sverige- på den ene siden. Når vi skal hjem, står det - riksgrense Norge-. That is. Greit det, syns nå jeg.
Nede her går Jordanelva
Martha og Roald
Hagl og torden i Amman
vakker hage
Kjetill skuer utover Amman
flotte dyr!!!
grønnsakmarkedet i Jericomandag 4. november 2013
jordan tur-retur
Vi har vært på trivelig besøk hos Martha og Liam i Amman! De har det godt sammen, kattene er noen skjønnheter, og alt er vel. En engelsk pub er en engelsk pub også i Amman, og supermarkedene står ikke tilbake for de amerikanske. Leiligheten er helt nydelig og har en frodig og vakker hage!
Turen til Amman gikk som planlagt. Alt tok sin tid, og alle skulle ha betalt for at vi dro inn, hhv, ut av landet, men alle stemplet alt og alle var happy. Hvis en da ikke regner så mye på den lange køen,- gikk det smertefritt. På andre siden av den siste sperringen sto ei smilende Martha og ventet i sola.
I dag kjørte Kjetill meg til grensen,- jeg skulle tilbake hit, han drar til Norge i morgen.
Så startet returen. Etter nye betalinger og stemplinger kunne jeg vinke farvel til han og begynne på første busstur. Det gikk aldeles fint også på neste grensestasjon ( kø, riktignok) og jeg fortalte min vanlige historie som jeg nå snart tror på sjøl,- de ga meg 3 mnd nytt visum til Israel!!
Det var da jeg tabbet meg ut. Jeg spurte om bil/buss til checkpunktet for Palestina. Det skulle en drosje fra Bethlehem plukke meg opp. Billett ble ordnet. Nytt spørsmål til bussjåføren: stopper denne bussen ved checkpunktet? Ja, ja.
OK. Vi kjørte. Hazem visste at jeg var på veg.
Men, nei. Bussen kjørte fort og greit forbi checkpunktet og inn til Jerico hvor den stoppet utenfor en terminal og alle gikk inn der for ny passkontroll. -Er dette checkpunktet?? - ja-. Hm. hva nå. Er det endrede rutiner for inn- og utkjøring? Jeg ventet en stund, og ble servert kaffe av en daddelselgende og vennlig mann.
Etter en stund ringte jeg Hazem. Where are you, Elda? Jeg prøvde å forklare. Tida gikk. Så ringte jeg igjen. Jo, han var like i nærheten, men hadde ikke tillatelse til å kjøre drosja inn på selve terminalen. Kunne jeg komme ut på veien slik og slik? Mannen med dadlene overtok telefonen. Ok, OK. Daddelmannen vinket på en annen kar som skulle ledsage meg og posene mine til rett sted.
Før vi kom så langt, sto Hazem der med åpne armer, men et noe forknytt smil. Han hadde forsøkt å ringe meg mange ganger, men hans telefon funka ikke der ( annet nettverk...)
Jeg la sakene i bilen, men hadde ikke tillatelse til å sette meg inn før utenfor terminalen. En politimann skulle ha 50 NIS av Hazem fordi han hadde kjørt lengere enn tillatt.
Hazem var illsint. Ikke på meg,- som han burde vært,- men på alle bestemmelser og reguleringer og gudene vet hva.
Så dro i hjemover etter at Hazem hadde forsynt meg med bananer og mandariner fra det lokale grønnsakmarkedet.
For et styr!! Jeg følte meg mildest talt veldig dum. Hadde jeg bedt om å bli kjørt til det israelske sjekkpunktet, hadde alt dette vært unngått.
TURISTER SKULLE HOLDE SEG HJEMME.
Nå er jeg tilbake i Beit Sahour takket være Hazem, jeg har sovet noen timer og det er svarte natta utenfor vinduene mine.
Får vel finne igjen senga. Bildene får komme i morgen.
Turen til Amman gikk som planlagt. Alt tok sin tid, og alle skulle ha betalt for at vi dro inn, hhv, ut av landet, men alle stemplet alt og alle var happy. Hvis en da ikke regner så mye på den lange køen,- gikk det smertefritt. På andre siden av den siste sperringen sto ei smilende Martha og ventet i sola.
I dag kjørte Kjetill meg til grensen,- jeg skulle tilbake hit, han drar til Norge i morgen.
Så startet returen. Etter nye betalinger og stemplinger kunne jeg vinke farvel til han og begynne på første busstur. Det gikk aldeles fint også på neste grensestasjon ( kø, riktignok) og jeg fortalte min vanlige historie som jeg nå snart tror på sjøl,- de ga meg 3 mnd nytt visum til Israel!!
Det var da jeg tabbet meg ut. Jeg spurte om bil/buss til checkpunktet for Palestina. Det skulle en drosje fra Bethlehem plukke meg opp. Billett ble ordnet. Nytt spørsmål til bussjåføren: stopper denne bussen ved checkpunktet? Ja, ja.
OK. Vi kjørte. Hazem visste at jeg var på veg.
Men, nei. Bussen kjørte fort og greit forbi checkpunktet og inn til Jerico hvor den stoppet utenfor en terminal og alle gikk inn der for ny passkontroll. -Er dette checkpunktet?? - ja-. Hm. hva nå. Er det endrede rutiner for inn- og utkjøring? Jeg ventet en stund, og ble servert kaffe av en daddelselgende og vennlig mann.
Etter en stund ringte jeg Hazem. Where are you, Elda? Jeg prøvde å forklare. Tida gikk. Så ringte jeg igjen. Jo, han var like i nærheten, men hadde ikke tillatelse til å kjøre drosja inn på selve terminalen. Kunne jeg komme ut på veien slik og slik? Mannen med dadlene overtok telefonen. Ok, OK. Daddelmannen vinket på en annen kar som skulle ledsage meg og posene mine til rett sted.
Før vi kom så langt, sto Hazem der med åpne armer, men et noe forknytt smil. Han hadde forsøkt å ringe meg mange ganger, men hans telefon funka ikke der ( annet nettverk...)
Jeg la sakene i bilen, men hadde ikke tillatelse til å sette meg inn før utenfor terminalen. En politimann skulle ha 50 NIS av Hazem fordi han hadde kjørt lengere enn tillatt.
Hazem var illsint. Ikke på meg,- som han burde vært,- men på alle bestemmelser og reguleringer og gudene vet hva.
Så dro i hjemover etter at Hazem hadde forsynt meg med bananer og mandariner fra det lokale grønnsakmarkedet.
For et styr!! Jeg følte meg mildest talt veldig dum. Hadde jeg bedt om å bli kjørt til det israelske sjekkpunktet, hadde alt dette vært unngått.
TURISTER SKULLE HOLDE SEG HJEMME.
Nå er jeg tilbake i Beit Sahour takket være Hazem, jeg har sovet noen timer og det er svarte natta utenfor vinduene mine.
Får vel finne igjen senga. Bildene får komme i morgen.
torsdag 31. oktober 2013
BILDER
Her lages det shrak.
Jide, jide, janke..
Poster av de forlovede.
Stor stas.
Opp i lufta!!!
Velkomstkomite. Min vertsfamilie.Fredsfohandlinger??
Hvor har det blitt av de bildene jeg la ut her forleden dag? Rare greier.
Nå ja, jeg finner de kanskje igjen. Det er noe med meg og bilder, det blir bare tull.
For noen få dager siden skjedde det saker og ting som visstnok skal få fart i de pågående fredsforhandlingene: Det ble frigitt en god del palestinske fanger fra israelske fengsler, det ble bestemt at det skal bygges hundrevis av nye jødiske bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og så arresterte IDF en god slump med nye palestinere.
Men,- la meg nå ta det som var gledelig: Mange palestinere (67??) ble løslatt. Alle hadde sittet inne mer enn 20 år, dvs. fra før Oslo- avtalen.
Hit til Bethlehem kom det tre, en fra hver flyktningleir. De hadde sittet henholdsvis 24, 26, og 31 år pga. kriminelle handlinger mot israelere, så antagelig har de sonet for sine handlinger nå.
Det er alltid usikkert hvem som blir løslatt, de pårørende kan bare håpe hver gang noe slikt skjer. Man fylte i hvert fall opp flere busser herfra og dro opp til Ramallah hvor løslatelsen skulle finne sted. Bussene var der i 5-tida, men først etter midnatt slapp de ut folka, som da ble satt i andre biler og fraktet hit ned til Beit Sahour hvor den egentlige løslatelsen fant sted.
Min kontakt Mahmoud fra Aida var en av de som var med på hele runden. Det var dansing i gatene i Aida, man spiste og feiret hele natta, ingen sov. Han kom p jobb tidlig på morran uten å ha hatt blund på øynene.
Mannen fra Aida som var løslatt, hadde sittet i 24 år. Han ble i sin tid tatt sammen med sin kone. De hadde bare vært gift noen uker. Kona ble drept av IFD der og da. Nå er han hjemme igjen. Mon tro hva han tenker o fred og fredsavtaler??
Jeg må slutte nå, snart kommer drosja som skal ta oss til nærmeste checkpunkt fra grensa til Jordan. Derfra er det ny drosje til den israelske grensestasjonen, sjekking, buss til den jordanske grensen, sjekking- og så ut på andre sida. Håper det ikke tar for mange timer og blir alt for trøblete. For å si det sånn: det er ikke akkurat noe Schengen..
Nå ja, jeg finner de kanskje igjen. Det er noe med meg og bilder, det blir bare tull.
For noen få dager siden skjedde det saker og ting som visstnok skal få fart i de pågående fredsforhandlingene: Det ble frigitt en god del palestinske fanger fra israelske fengsler, det ble bestemt at det skal bygges hundrevis av nye jødiske bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og så arresterte IDF en god slump med nye palestinere.
Men,- la meg nå ta det som var gledelig: Mange palestinere (67??) ble løslatt. Alle hadde sittet inne mer enn 20 år, dvs. fra før Oslo- avtalen.
Hit til Bethlehem kom det tre, en fra hver flyktningleir. De hadde sittet henholdsvis 24, 26, og 31 år pga. kriminelle handlinger mot israelere, så antagelig har de sonet for sine handlinger nå.
Det er alltid usikkert hvem som blir løslatt, de pårørende kan bare håpe hver gang noe slikt skjer. Man fylte i hvert fall opp flere busser herfra og dro opp til Ramallah hvor løslatelsen skulle finne sted. Bussene var der i 5-tida, men først etter midnatt slapp de ut folka, som da ble satt i andre biler og fraktet hit ned til Beit Sahour hvor den egentlige løslatelsen fant sted.
Min kontakt Mahmoud fra Aida var en av de som var med på hele runden. Det var dansing i gatene i Aida, man spiste og feiret hele natta, ingen sov. Han kom p jobb tidlig på morran uten å ha hatt blund på øynene.
Mannen fra Aida som var løslatt, hadde sittet i 24 år. Han ble i sin tid tatt sammen med sin kone. De hadde bare vært gift noen uker. Kona ble drept av IFD der og da. Nå er han hjemme igjen. Mon tro hva han tenker o fred og fredsavtaler??
Jeg må slutte nå, snart kommer drosja som skal ta oss til nærmeste checkpunkt fra grensa til Jordan. Derfra er det ny drosje til den israelske grensestasjonen, sjekking, buss til den jordanske grensen, sjekking- og så ut på andre sida. Håper det ikke tar for mange timer og blir alt for trøblete. For å si det sånn: det er ikke akkurat noe Schengen..
mandag 28. oktober 2013
Ektefelle og selskap og slikt
På fredag kom Kjetill, og flyplass-folka hadde vært OK. Det er alltid spennende på Ben Gurion.
Nå har vi brukt dagene til å besøke venner her og der, og til å være med på forlovelsesinngåelse med fest. Jeg har vært på en del slike sermonier, men for han var det første gang.
Det var huseiernes yngste sønn som forlovet seg etter alle kunstens regler. " Bare" 150 gjester. To gresk- ortodokse prester sto for selve inngåelsen med mye sermoni og mange velsignelser. Den kvinnelige delen av paret,- nydelige Shofia,- var iført det jeg vil kalle brudekjole uten slør, og bar en bukett med røde roser. Alle var glade, og så var det mat-dans-mat-dans, dans, dans. Drikkevarer er mineralvann, øl og arak.
Vi satt sammen med folk jeg kjente fra før, og hadde det hyggelig på alle vis. Jeg visste jo på forhånd at det ikke ville bli servert vin, men var tross alt litt skuffet over at hovedretten til middagen var kylling også denne gangen. Skjønner ikke at folk ikke blir lei kylling!!!!
Kjetill tok mange bilder, så vi får se om jeg klarer å få de over på PCn.
Jeg har kanskje sagt det før; her er det foreldrene til sønnen som bekoster forlovelse, husvære og bryllup. Noen ganger kan sønnen selv være med på moroa, men det er foreldrenes ansvar. Så, nå har mine kjære huseiere ett år eller to på seg til å sørge for husvære til det nye paret. Det kan være alt fra et rom i huset ( det er de med dårligst økonomi, selvfølgelig), til et stort og prangende hus. Som oftest- blant de jeg kjenner- blir det en form for påbygg på et allerede eksisterende hus.
I går satt vi hos Huda på sykehuset noen timer, og fikk samtidig god tid til å snakke med noen av sønnene hennes, både om livet i sin alminnelighet og om politikk i særdeleshet.
Jeg har gått til innkjøp av mange nydelige oliven- smykker, det skal bli fint å selge på Hamar, og jeg skal også handle inn flere nye ting.
Nå på mandag morgen har Kjetill reist opp til Ramallah for å ordne seg et visum til Jordan, jeg skal på fysikalsk behandling, og så venter to vennetreff senere i dag. Det er så mange vi skal rekke på de få dagene han er her.
Altså: ingen spesielle ting her fra Midt-Østen denne gang, bare de vanlige dagene sammen med vanlige folk. Og sola, den skinner.
Nå har vi brukt dagene til å besøke venner her og der, og til å være med på forlovelsesinngåelse med fest. Jeg har vært på en del slike sermonier, men for han var det første gang.
Det var huseiernes yngste sønn som forlovet seg etter alle kunstens regler. " Bare" 150 gjester. To gresk- ortodokse prester sto for selve inngåelsen med mye sermoni og mange velsignelser. Den kvinnelige delen av paret,- nydelige Shofia,- var iført det jeg vil kalle brudekjole uten slør, og bar en bukett med røde roser. Alle var glade, og så var det mat-dans-mat-dans, dans, dans. Drikkevarer er mineralvann, øl og arak.
Vi satt sammen med folk jeg kjente fra før, og hadde det hyggelig på alle vis. Jeg visste jo på forhånd at det ikke ville bli servert vin, men var tross alt litt skuffet over at hovedretten til middagen var kylling også denne gangen. Skjønner ikke at folk ikke blir lei kylling!!!!
Kjetill tok mange bilder, så vi får se om jeg klarer å få de over på PCn.
Jeg har kanskje sagt det før; her er det foreldrene til sønnen som bekoster forlovelse, husvære og bryllup. Noen ganger kan sønnen selv være med på moroa, men det er foreldrenes ansvar. Så, nå har mine kjære huseiere ett år eller to på seg til å sørge for husvære til det nye paret. Det kan være alt fra et rom i huset ( det er de med dårligst økonomi, selvfølgelig), til et stort og prangende hus. Som oftest- blant de jeg kjenner- blir det en form for påbygg på et allerede eksisterende hus.
I går satt vi hos Huda på sykehuset noen timer, og fikk samtidig god tid til å snakke med noen av sønnene hennes, både om livet i sin alminnelighet og om politikk i særdeleshet.
Jeg har gått til innkjøp av mange nydelige oliven- smykker, det skal bli fint å selge på Hamar, og jeg skal også handle inn flere nye ting.
Nå på mandag morgen har Kjetill reist opp til Ramallah for å ordne seg et visum til Jordan, jeg skal på fysikalsk behandling, og så venter to vennetreff senere i dag. Det er så mange vi skal rekke på de få dagene han er her.
Altså: ingen spesielle ting her fra Midt-Østen denne gang, bare de vanlige dagene sammen med vanlige folk. Og sola, den skinner.
torsdag 24. oktober 2013
DESSA FÆLE ARABERA.........
Følgende skjedde i dag: Jeg rinte Hazem- drosjesjåføren "min". Han kom, men ganske så forsinka, og var stressa. Unger skulle hentes å skolen, han var sent ute,- i det hele tatt. Det var tett trafikk, alt tok tid. Hazem tuta og klagde over at han var sliten. Jeg lurte på hvordan blodtrykket hans var?
Nå vel, han kjørte meg dit jeg skulle, alt var greit.
I løpet av dagen var jeg her og der, og da jeg skulle hjem sånn i 9-tida i kveld, var jeg i Bethlehem sentrum. Jeg tok derfor en tilfeldig drosje derfra og hjem.
10 minutter på 10 ringte telefonen. Det var Hazem. " Elda, where are you"?
" At home". But,... is everything OK? Yes. "Good, I just wonder because you did not call me tonight!" Just relax, my friend, and go to bed!
Sånn er det her. Jeg klager ikke over servicen, akkurat!!
Nå vel, han kjørte meg dit jeg skulle, alt var greit.
I løpet av dagen var jeg her og der, og da jeg skulle hjem sånn i 9-tida i kveld, var jeg i Bethlehem sentrum. Jeg tok derfor en tilfeldig drosje derfra og hjem.
10 minutter på 10 ringte telefonen. Det var Hazem. " Elda, where are you"?
" At home". But,... is everything OK? Yes. "Good, I just wonder because you did not call me tonight!" Just relax, my friend, and go to bed!
Sånn er det her. Jeg klager ikke over servicen, akkurat!!
tirsdag 22. oktober 2013
ALZHEIMER M.M.
Også her til lands er Alzheimer er stort problem,- både for den som rammes, men kanskje enda mer for pårørende. her finnes det tilnærmet ingen sykehjem, og slett ikke for senile. Jeg hørte i kveld om ei som fikk sykdommen før fylte 50, og den hadde utviklet seg i ekspressfart. Nå var hun helt på bleiestadiet,-bokstavelig talt. Alle funksjoner var borte,- inklusive språket. Hun skrek derimot, i blant i timevis. Familien hadde mer enn fulltidsjobb med henne, og fremtiden hadde ingen lyspunktet for noen av dem. Ille, ille.
Har dere spist Haggis, den skotske nasjonalretten? I dag har jeg testa ut den palestinske varianten. I tre dager nå hadde 8 kvinner jobbet med 15 sauemager for å produsere denne delikatessen(?) Man vanner og rensker og deler og fyller og syr og koker biter av sauemager... Joda, det var egentlig bedre enn Haggis, men blir neppe min yndlingsrett. Dessuten så det ganske så ekkelt ut, men "if you are in Rome,"- osv.
En liten venninne har til sin store, store sorg måttet slutte på den skolen hun har gått på i mange år ( privat) for å begynne på en kommunal. Årsak: penger, så klart. Det som er særlig interessant sett med norske øyne, er at hun ( muslim)ikke vil bruke hijab( hun er 10 år), og da får hun ikke være med på religionsundervisningen!! Akk, ja, det er mange innfallsvinkler til ting og tang. Er det ikke aldeles meningsløst at et hodeplagg skal være så himla viktig- her og i Norge!!!
I morgen skal jeg på fysikalsk behandling, nå er det kvelden.
Har dere spist Haggis, den skotske nasjonalretten? I dag har jeg testa ut den palestinske varianten. I tre dager nå hadde 8 kvinner jobbet med 15 sauemager for å produsere denne delikatessen(?) Man vanner og rensker og deler og fyller og syr og koker biter av sauemager... Joda, det var egentlig bedre enn Haggis, men blir neppe min yndlingsrett. Dessuten så det ganske så ekkelt ut, men "if you are in Rome,"- osv.
En liten venninne har til sin store, store sorg måttet slutte på den skolen hun har gått på i mange år ( privat) for å begynne på en kommunal. Årsak: penger, så klart. Det som er særlig interessant sett med norske øyne, er at hun ( muslim)ikke vil bruke hijab( hun er 10 år), og da får hun ikke være med på religionsundervisningen!! Akk, ja, det er mange innfallsvinkler til ting og tang. Er det ikke aldeles meningsløst at et hodeplagg skal være så himla viktig- her og i Norge!!!
I morgen skal jeg på fysikalsk behandling, nå er det kvelden.
lørdag 19. oktober 2013
4 små, 3 store og en servis.
Vi har vært i Qualqilia. Quaqilia er et høl. Jeg får kanskje utdype litt:
Saken er den; ikke langt unna her, sånn om lag 2 kilometer, ligger det en ZOO. Den "lille" ulempen er at den ligger på andre siden av muren. og altså utilgjengelig for alle Vestbreddens barn. Sikkert pga. sikkerhet.
Men, ingen grunn til å fortvile! Palestina har sin egen ZOO, må vite,- oppe i Qualqilia. Vi dro avgårde. Apekatter og sjiraffer,- here we come!
På veien nordover opplevde vi regnskyll og 3 bilulykker. Veiene er jo å bratte at de kan brukes på begge sider, så når det regner, blir de skumle. Vår sjåfør var imidlertid tryggheten selv.
Veien gikk etter hvert gjennom delvis grønne lier, og dersom vi ikke løftet blikket for mye, var det vakkert. Løftet vi derimot blikket litt, så vi at på hver eneste topp var det en j..... bosetting- x 1, x2, x3,x4,x5...., og med dertil hørende vakttårn, piggtråd, stengte porter osv. (Hvordan kan noen tro på en to-statsløsning?)
Etter snaue to timer var vi fremme. I Qualqilia er det en vakker moske og minaret. Da har jeg sagt det som er bra om det stedet.
nåvel,- vi fant målet vårt; en park med dyr og fornøyelser.
Masse folk, masse søppel, lite dyr.
Jeg kunne akseptert både søppel og styr, men forholdene hos dyrene var så ille!!
To flodhester lå i en liten dam av skittent vann. 4 løver hadde en liten betongplass å røre seg på, to brunbjørner likeså. Vadefugler svømte rundt i ei suppe av gørr. DET VAR SÅ ILLE!!!!
Hadde jeg hatt ansvaret så skulle hele greia vært stengt der og da, og de arme kreaturene skulle fått korteste veien til dyrehimmelen.
Jeg er generelt ikke glad i dyrehager, det er så, men jeg har jo sett bra varianter også. Ikke her.
Fornøyelsesavdelingen var nedslitt, men den funka. De to største ungene koste seg, de to minste synes det var best å sitte på armen.
To og en halv time brukte vi før vi vendte nesa og servisen sørover igjen. De utrolige ungene maste eller klagde ikke en eneste gang, og mørket hadde kommet da jeg ble satt av utenfor heimen.
Vi har vært i Qualqilia, jeg skal ikke dit igjen.
Nei, jeg tok ingen bilder av dyrene.
Makaber turistgreie: Tornekroner til salgs.
Fullmånen henger på en lyktestolpe..
Glad lita frøken.
Matpause.
Saken er den; ikke langt unna her, sånn om lag 2 kilometer, ligger det en ZOO. Den "lille" ulempen er at den ligger på andre siden av muren. og altså utilgjengelig for alle Vestbreddens barn. Sikkert pga. sikkerhet.
Men, ingen grunn til å fortvile! Palestina har sin egen ZOO, må vite,- oppe i Qualqilia. Vi dro avgårde. Apekatter og sjiraffer,- here we come!
På veien nordover opplevde vi regnskyll og 3 bilulykker. Veiene er jo å bratte at de kan brukes på begge sider, så når det regner, blir de skumle. Vår sjåfør var imidlertid tryggheten selv.
Veien gikk etter hvert gjennom delvis grønne lier, og dersom vi ikke løftet blikket for mye, var det vakkert. Løftet vi derimot blikket litt, så vi at på hver eneste topp var det en j..... bosetting- x 1, x2, x3,x4,x5...., og med dertil hørende vakttårn, piggtråd, stengte porter osv. (Hvordan kan noen tro på en to-statsløsning?)
Etter snaue to timer var vi fremme. I Qualqilia er det en vakker moske og minaret. Da har jeg sagt det som er bra om det stedet.
nåvel,- vi fant målet vårt; en park med dyr og fornøyelser.
Masse folk, masse søppel, lite dyr.
Jeg kunne akseptert både søppel og styr, men forholdene hos dyrene var så ille!!
To flodhester lå i en liten dam av skittent vann. 4 løver hadde en liten betongplass å røre seg på, to brunbjørner likeså. Vadefugler svømte rundt i ei suppe av gørr. DET VAR SÅ ILLE!!!!
Hadde jeg hatt ansvaret så skulle hele greia vært stengt der og da, og de arme kreaturene skulle fått korteste veien til dyrehimmelen.
Jeg er generelt ikke glad i dyrehager, det er så, men jeg har jo sett bra varianter også. Ikke her.
Fornøyelsesavdelingen var nedslitt, men den funka. De to største ungene koste seg, de to minste synes det var best å sitte på armen.
To og en halv time brukte vi før vi vendte nesa og servisen sørover igjen. De utrolige ungene maste eller klagde ikke en eneste gang, og mørket hadde kommet da jeg ble satt av utenfor heimen.
Vi har vært i Qualqilia, jeg skal ikke dit igjen.
Nei, jeg tok ingen bilder av dyrene.
fredag 18. oktober 2013
El Eid
I dag var det DEN STORE DAGEN. Høytiden er til minne om da Isak ville ofre sin førstefødte Ismael (født av trellkvinnen Hagar, ifølge Bibelen), men Gud ga Isak et lam å ofre i stedet. Altså slakter man lam. Overalt. På terrasser, i hager og bakgårder.
Sjøl hadde jeg store planer om å overvære en slakting, men da jeg våkna klokka 7, nektet kroppen min å stå opp. Så,- jeg krølla meg sammen og sov blidelig i flere timer til. Da jeg omsider kom meg avgårde, lå dyret ferdig partert, og jeg fikk det servert på fat litt senere i dag.
Denne første dagen i høytiden er det altså slakting. Så skal alle menn besøke sine nærmeste kvinnelige slektninger. Kvinnene er hjemme i dag. Mennene medbringer noe lammekjøtt,og gjerne litt penger til kvinner og barn. De blir til gjengjeld traktert md brus, kaffe og snop og eller kaker.
Alle tar på sine nyinnkjøpte klær. Ungene kjøper mere snop for pengene de har fått. Flere besøkende betyr nye runder med kaffe og søtsaker. Og så litt mere søtsaker. Te, kanskje, eller Cola. Så kommer det en lunsj innimellom, og nå i kveld var det BBQ av nyslaktet lam. Med kaker og kaffe etterpå.
Jeg er stappmett, selv om mitt inntak av søte saker er svært begrenset. Godt å komme hjem til et glass vin og en aldeles stille leilighet...
Jeg har prøvd å finne ut hva den viktigste delen av feiringen er, men som hjemme så er nok det svært varierende. Ungene er imidlertid veldig viktige, slik som i vår julefeiring. Det helt store for muslimer, er å være i Mekka nå og gjøre Hadsj, men de fleste må nøye seg med å se det på TV. Hadsj ( eller hvordan det nå skrives) , pilegrimsreise, er en av de viktigste tingene en muslim kan gjøre. Man skal gå rundt den svarte stenen-Kaba-,x antall ganger og gjøre bot. I kunnskapen min om dette er det store svarte hull....
Også de kristne her har høytid/ ferie. Som før sagt så er tradisjonene tett knyttet sammen her i Bethlehemsområdet. Alle skolene holder stengt, og tradisjonene med å besøke familien, gjelder begge religioner.
Sjøl hadde jeg store planer om å overvære en slakting, men da jeg våkna klokka 7, nektet kroppen min å stå opp. Så,- jeg krølla meg sammen og sov blidelig i flere timer til. Da jeg omsider kom meg avgårde, lå dyret ferdig partert, og jeg fikk det servert på fat litt senere i dag.
Denne første dagen i høytiden er det altså slakting. Så skal alle menn besøke sine nærmeste kvinnelige slektninger. Kvinnene er hjemme i dag. Mennene medbringer noe lammekjøtt,og gjerne litt penger til kvinner og barn. De blir til gjengjeld traktert md brus, kaffe og snop og eller kaker.
Alle tar på sine nyinnkjøpte klær. Ungene kjøper mere snop for pengene de har fått. Flere besøkende betyr nye runder med kaffe og søtsaker. Og så litt mere søtsaker. Te, kanskje, eller Cola. Så kommer det en lunsj innimellom, og nå i kveld var det BBQ av nyslaktet lam. Med kaker og kaffe etterpå.
Jeg er stappmett, selv om mitt inntak av søte saker er svært begrenset. Godt å komme hjem til et glass vin og en aldeles stille leilighet...
Jeg har prøvd å finne ut hva den viktigste delen av feiringen er, men som hjemme så er nok det svært varierende. Ungene er imidlertid veldig viktige, slik som i vår julefeiring. Det helt store for muslimer, er å være i Mekka nå og gjøre Hadsj, men de fleste må nøye seg med å se det på TV. Hadsj ( eller hvordan det nå skrives) , pilegrimsreise, er en av de viktigste tingene en muslim kan gjøre. Man skal gå rundt den svarte stenen-Kaba-,x antall ganger og gjøre bot. I kunnskapen min om dette er det store svarte hull....
Også de kristne her har høytid/ ferie. Som før sagt så er tradisjonene tett knyttet sammen her i Bethlehemsområdet. Alle skolene holder stengt, og tradisjonene med å besøke familien, gjelder begge religioner.
Jeg er sint!!!
Forleden kveld skulle jeg opp til Deheishe, og fant meg en taxi oppe i Bethlehem. Jeg hadde truffet sjåføren før, en ung og blid mann. Vi gjorde avtale om pris.
Da vi kom til oppkjøringen til leiren, stoppa han og fortalte meg at han ikke ville kjøre lengre.
????? Nei, altså, det var så mange unger som lekte i de trange gatene, og noen hadde plastikkgeværer som de kunne skyte på bilen hans med..
Hallo!!
Jeg er redd, sa han,- for bilen min.
Jeg bruker krykke sa jeg, og du er min sjåfør, kjør meg dit jeg skal! Jeg er ikke redd. -Nix.- Ok, sa jeg, da betaler jeg ikke. Jamen, jomen. De kan skade bilen min. Jeg skjønner at bilen din er viktigere enn meg, sa jeg. Dette er siste gang jeg kjører med deg, og jeg skal fortelle dine kollegaer hvordan du er. Så slengte jeg noen shekel til han, og forlot bilen fresende. Blodtrykket var skyhøyt i ei lang stund!!
Det hjalp godt å bli møtt av en gjeng blide unger og en stor og skravlete familie!
Lille Karim på 3 mnd. er siste tilvekst til familien. Han er en blid liten fyr som smiler og gurgler bare han får pupp og oppmerksomhet. Han blir ammet midt mellom sigarettrøykende og arqilarøykende..
Riktignok er jeg ikke spesielt begeistret for den norske røykeloven, men det er da lov å bruke hue? Jeg velger å gå ut og røyke når han er i nærheten, men det synes de andre er ganske så snålt.
Da vi kom til oppkjøringen til leiren, stoppa han og fortalte meg at han ikke ville kjøre lengre.
????? Nei, altså, det var så mange unger som lekte i de trange gatene, og noen hadde plastikkgeværer som de kunne skyte på bilen hans med..
Hallo!!
Jeg er redd, sa han,- for bilen min.
Jeg bruker krykke sa jeg, og du er min sjåfør, kjør meg dit jeg skal! Jeg er ikke redd. -Nix.- Ok, sa jeg, da betaler jeg ikke. Jamen, jomen. De kan skade bilen min. Jeg skjønner at bilen din er viktigere enn meg, sa jeg. Dette er siste gang jeg kjører med deg, og jeg skal fortelle dine kollegaer hvordan du er. Så slengte jeg noen shekel til han, og forlot bilen fresende. Blodtrykket var skyhøyt i ei lang stund!!
Det hjalp godt å bli møtt av en gjeng blide unger og en stor og skravlete familie!
Lille Karim på 3 mnd. er siste tilvekst til familien. Han er en blid liten fyr som smiler og gurgler bare han får pupp og oppmerksomhet. Han blir ammet midt mellom sigarettrøykende og arqilarøykende..
Riktignok er jeg ikke spesielt begeistret for den norske røykeloven, men det er da lov å bruke hue? Jeg velger å gå ut og røyke når han er i nærheten, men det synes de andre er ganske så snålt.
lørdag 12. oktober 2013
BURSDAG -OG SÅ NOEN REFLEKSJONER
Nå kom jeg akkurat fra bursdagsselskapet til Ahmed- 1 år. Der var det 30-40 unger eller noe slikt, allverdens slekt med tanter, bestemødre , fettere og kusiner, og noen få fedre. Fedrene satt på terrassen i en krok og snakket om viktige(?) ting. Omtrent som i Norge, med andre ord??
Åkkesom, det var full fart med kaker og brus, og høylytt arabisk musikk, og ungene begynte å danse,- så ble de voksne med. Jeg kunne jo heller ikke dy meg da jeg ble spurt, så det gikk fint i noen minutter, men så ble det nok for både hofta og meg. Artig var det!!!!
Nå skal jeg steke meg svinekjøtt. Yes, yes, første gang på snart en måned, det skal bli bra. Jeg kjøpte meg rødvin på veien hjem.
Så noen estetikk- refleksjoner. Da vi for mange år siden var i Nicaragua, skjønte jeg for alvor at estetikk ikke var et objektiv begrep. Der satte de opp hyttene sine med forskalingsbord, og fikk de en krone til overs så hang de opp en glitterlenke på veggene og syntes det var fint. Småjentene var kledd som små prinsesser, I blant minner Palestina meg om Nicaragua: Ungene skal først og fremst være rene og velstelte og med pene klær, jeg tror at svært mange dusjer hver dag, selv om det er lite vann. Badene mangler alltid noe- om ikke annet så noen fliser her og der, eller noen vannrør som er litt på halv tolv.
Bord og benker og gulv vaskes og vaskes, men skitten på veggene,- og særlig på alle lysbrytere(!) tilsynelatende ikke affiseres. I blant klør jeg i fingrene etter å vaske lysbrytere..
Den største forskjellen mellom Norge og her, finner vi likevel utenfor boligene. Der er det fritt fram. Der jeg var i dag, for eksempel, har de brukt masse tid og penger på noe slags arabisk-inspirert takdekor inne, og sofaene er store og myke. Utafor, derimot, er det fullstendig "byggeplass". Terrassen er stor, men med et ujevnt betongdekke, og med masse "ræl" overalt. Slik har det vært siden leiligheten sto ferdig for 3 år siden.
Trapper og innkjørsler er også gjerne preget av søppel og uferdighet. Nå før El Eid så blir gardiner tatt ned og vasket og masse forberedelser gjort, men altså utafor husene...., jeg sier ikke mer.
Det er ganske så interessant å registrere, vi i Norge tror selvfølgelig at vi har sett og skjønt " de riktige og viktige" tingene, men kanskje er det ikke slik??
Jeg kommer nå til å fortsette med å sope og spyle utenfor hjemmet, uansett om jeg er her eller i Norge.
Den skal tidlig krøkes som god danser skal bli.
Marhaba!
Åkkesom, det var full fart med kaker og brus, og høylytt arabisk musikk, og ungene begynte å danse,- så ble de voksne med. Jeg kunne jo heller ikke dy meg da jeg ble spurt, så det gikk fint i noen minutter, men så ble det nok for både hofta og meg. Artig var det!!!!
Nå skal jeg steke meg svinekjøtt. Yes, yes, første gang på snart en måned, det skal bli bra. Jeg kjøpte meg rødvin på veien hjem.
Så noen estetikk- refleksjoner. Da vi for mange år siden var i Nicaragua, skjønte jeg for alvor at estetikk ikke var et objektiv begrep. Der satte de opp hyttene sine med forskalingsbord, og fikk de en krone til overs så hang de opp en glitterlenke på veggene og syntes det var fint. Småjentene var kledd som små prinsesser, I blant minner Palestina meg om Nicaragua: Ungene skal først og fremst være rene og velstelte og med pene klær, jeg tror at svært mange dusjer hver dag, selv om det er lite vann. Badene mangler alltid noe- om ikke annet så noen fliser her og der, eller noen vannrør som er litt på halv tolv.
Bord og benker og gulv vaskes og vaskes, men skitten på veggene,- og særlig på alle lysbrytere(!) tilsynelatende ikke affiseres. I blant klør jeg i fingrene etter å vaske lysbrytere..
Den største forskjellen mellom Norge og her, finner vi likevel utenfor boligene. Der er det fritt fram. Der jeg var i dag, for eksempel, har de brukt masse tid og penger på noe slags arabisk-inspirert takdekor inne, og sofaene er store og myke. Utafor, derimot, er det fullstendig "byggeplass". Terrassen er stor, men med et ujevnt betongdekke, og med masse "ræl" overalt. Slik har det vært siden leiligheten sto ferdig for 3 år siden.
Trapper og innkjørsler er også gjerne preget av søppel og uferdighet. Nå før El Eid så blir gardiner tatt ned og vasket og masse forberedelser gjort, men altså utafor husene...., jeg sier ikke mer.
Det er ganske så interessant å registrere, vi i Norge tror selvfølgelig at vi har sett og skjønt " de riktige og viktige" tingene, men kanskje er det ikke slik??
Jeg kommer nå til å fortsette med å sope og spyle utenfor hjemmet, uansett om jeg er her eller i Norge.
Den skal tidlig krøkes som god danser skal bli.
Marhaba!onsdag 9. oktober 2013
LITT AV HVERT
I dag har jeg stort sett vært hjemme. Jeg satt ute med lunsjen min og en bok da husverten kom og spurte om jeg hadde " a day off?".
Gårsdagen tilbrakte jeg stort sett på sykehuset mens Huda lå med dialyse. Det foregår på sykehuset i Beit Jala, som er offentlig og elendig- etter norske normer.
De er 8 meget slitte liggestoler inne på en sal hvor dialysen foregår. Midt på gulvet står det en søppeldunk som gradvis fylles av tomme slanger og intravenøsposer, samt brukte slanger med blod i. Den tømmes i 4- tida, da er den smekkfull. Jeg var fristet til å ta bilde, men lot det være. De ansatte gjør så godt de kan under rådende forhold. Det er ikke noen form for sengetøy og slikt, pasientene må selv ta med seg det de trenger,. pledd, tepper, vann...
Gratis -er det imidlertid.
Nå i kveld var jeg en liten tur oppe i Bethlehem og fant meg en matbit på The Square. Mahmoud var på jobb, så vi slo av en prat. Han fortalte meg at han hadde diabetes, og hadde hatt det i mange år,- det var helt ukjent for meg. Det hadde brutt ut da han satt i fengsel. Nå var han avhengig av insulin flere ganger om dagen, og det er ( selvfølgelig) et problem her.
En måneds forbruk koster 300 NIS. Ikke så kjempedyrt, men når lønninga er 2000, er det nok. Fordi han er flyktning, har han rett til noe fra UNRWA, men det er heller ikke bare, bare. UNRWA får insulin fra Jordan eller Israel. På grensen blir som bekjent alt sjekket, og dersom insulinen er i varmen noen minutter, mister den effekten, men det er ikke noe israelske soldater på grensevakt bryr seg et skvatt om.
Mahmoud fortalte at UNRWA ofte ikke har insulin på lager heller, - virksom eller ei.
Senest i går kveld hadde han besvimt pga lavt blodsukker, men hadde ikke insulin, ei heller penger til å kjøpe. Han hadde ringt en venn som også er diabetiker, og så tatt en drosje til han og fått låne insulin for en ukes forbruk.
Det er ikke mye som er lettvint her.
Det skjer hyggelige ting også: Jeg satt oppe ved Fødselskirken nå i kveld og ventet på at Hazem skulle komme og ta meg hjem, da en liten bil bråstoppet ved meg og en smilende kar stupte ut og ropte Eldbjørg!! Det var Hussam Burhan, min palestinske venn fra Porsgrunn/ Bethlehem. Kjempekoselig!
Han var sammen med sin vakre frue (YES!). Jeg ble buden hjem til de på lørdag. Så, så koselig at livet smiler til Hussam!!
Jeg er så glad.
Gårsdagen tilbrakte jeg stort sett på sykehuset mens Huda lå med dialyse. Det foregår på sykehuset i Beit Jala, som er offentlig og elendig- etter norske normer.
De er 8 meget slitte liggestoler inne på en sal hvor dialysen foregår. Midt på gulvet står det en søppeldunk som gradvis fylles av tomme slanger og intravenøsposer, samt brukte slanger med blod i. Den tømmes i 4- tida, da er den smekkfull. Jeg var fristet til å ta bilde, men lot det være. De ansatte gjør så godt de kan under rådende forhold. Det er ikke noen form for sengetøy og slikt, pasientene må selv ta med seg det de trenger,. pledd, tepper, vann...
Gratis -er det imidlertid.
Nå i kveld var jeg en liten tur oppe i Bethlehem og fant meg en matbit på The Square. Mahmoud var på jobb, så vi slo av en prat. Han fortalte meg at han hadde diabetes, og hadde hatt det i mange år,- det var helt ukjent for meg. Det hadde brutt ut da han satt i fengsel. Nå var han avhengig av insulin flere ganger om dagen, og det er ( selvfølgelig) et problem her.
En måneds forbruk koster 300 NIS. Ikke så kjempedyrt, men når lønninga er 2000, er det nok. Fordi han er flyktning, har han rett til noe fra UNRWA, men det er heller ikke bare, bare. UNRWA får insulin fra Jordan eller Israel. På grensen blir som bekjent alt sjekket, og dersom insulinen er i varmen noen minutter, mister den effekten, men det er ikke noe israelske soldater på grensevakt bryr seg et skvatt om.
Mahmoud fortalte at UNRWA ofte ikke har insulin på lager heller, - virksom eller ei.
Senest i går kveld hadde han besvimt pga lavt blodsukker, men hadde ikke insulin, ei heller penger til å kjøpe. Han hadde ringt en venn som også er diabetiker, og så tatt en drosje til han og fått låne insulin for en ukes forbruk.
Det er ikke mye som er lettvint her.
Det skjer hyggelige ting også: Jeg satt oppe ved Fødselskirken nå i kveld og ventet på at Hazem skulle komme og ta meg hjem, da en liten bil bråstoppet ved meg og en smilende kar stupte ut og ropte Eldbjørg!! Det var Hussam Burhan, min palestinske venn fra Porsgrunn/ Bethlehem. Kjempekoselig!
Han var sammen med sin vakre frue (YES!). Jeg ble buden hjem til de på lørdag. Så, så koselig at livet smiler til Hussam!!
Jeg er så glad.
mandag 7. oktober 2013
Ramallah og litt til
I fårgårs skjedde det ille ting ved en flyktningleir i nærheten av Ramallah. En palestiner forsøkte å klatre opp en mur ved en bosetting, det ble tumulter, og palestineren skadet stygt en bosetterkvinne (barn?). Det går ulike historier. Uansett så var det ille, og det har selvfølgelig fått etterspill, men det er vanskelig å få tak i korrekte opplysninger. Jeg har ikke lest nyhetene nå i kveld.
I går var jeg i hvert fall i Ramallah med Nisreen og Amina, og vi hadde en fin, om enn stressende dag. Ramallah var preget av demonstrasjoner og trafikk-kork og med stappfulle gater. Ikke vet jeg hva de demonstrerte for og/eller imot,- fortsett fra at hovedparolen visstnok var " free Palestine", og flaggene var gule = Fatah.
Vi krongla oss rundt i Nisreens leiebil. Hun skulle ordne noe for jobben sin og måtte til i utdanningsdep., jeg skulle ha visum til Jordan, og Amani skulle ha seg nye klær til El Eid.
Alt ble gjennomført,jeg fikk også tak i litt ullgarn og noen pinner, men utvalget er til å gråte over. Vi damene avsluttet med en god lunsj før vi satte kursen sørover igjen. Ute på Qualania checkpunkt var det hel- stopp, så der ble vi stående leeenge. Ikke noe bråk der som vi registrerte, men litt lenger sør ( ved avkjøringen til Al Ram), brant det i bildekk.
Vi kom oss hjem uten viderverdigheter.
Jeg hadde en avtale med "kelner-familien min", så mye forsinket kom jeg til de oppe i Doha, og ble traktert slik bare palestinere kan. Veldig trivelig familie et en helt ekstra koselig leilighet, men jeg var helt slakt da jeg etter hvert fikk meg en drosje hjem og stupte i seng.
Ikke desto mindre var jeg fit for fight tidlig i morges, og ble med en ung venninne på et ærend som hun hadde ikke lyst til å dra alene til. Noen ganger er det greit med en " gammeltante"
Kjøpt og tilberedt fersk fisk har jeg også gjort i dag,- ikke hverdagskost her! Godt, godt, med saus kokt på fiskekraft, kokte pottiter og salat.
Det meste handler om El Eid her nå. Den begynner om en uke. Nye klær til ungene og slakting av lam er det viktigste.Et (levende) lam koster opptil 3000 NIS, en grusom mengde penger for de fleste. Vi er heldige i Norge som spiser rimelig ribbe til jul, men jula pleier å bli dyr nok likevel for oss også... Her er det ikke noe snakk om gavehysteri, men ungene får gjerne 10 NIS av hver av de voksne i familien,- som blir brukt til snop.
Forleden dag var jeg borte på Maan Lil -Hayat med penger, og bestilte samtidig flere varer. Det er altså den organisasjonen som sysselsetter psykisk utviklingshemmede ungdom og som lager produkter i tovet ull. Nå blir det mulig å kjøpe ull-krybber og ull-engler til jul! På Tante Gerda.
Demonstrasjon på Yassir Arafat-plassen i Ramallah
Figuren oppe i flaggstanga er IKKE levende!
Flotte damer på restaurant.
I går var jeg i hvert fall i Ramallah med Nisreen og Amina, og vi hadde en fin, om enn stressende dag. Ramallah var preget av demonstrasjoner og trafikk-kork og med stappfulle gater. Ikke vet jeg hva de demonstrerte for og/eller imot,- fortsett fra at hovedparolen visstnok var " free Palestine", og flaggene var gule = Fatah.
Vi krongla oss rundt i Nisreens leiebil. Hun skulle ordne noe for jobben sin og måtte til i utdanningsdep., jeg skulle ha visum til Jordan, og Amani skulle ha seg nye klær til El Eid.
Alt ble gjennomført,jeg fikk også tak i litt ullgarn og noen pinner, men utvalget er til å gråte over. Vi damene avsluttet med en god lunsj før vi satte kursen sørover igjen. Ute på Qualania checkpunkt var det hel- stopp, så der ble vi stående leeenge. Ikke noe bråk der som vi registrerte, men litt lenger sør ( ved avkjøringen til Al Ram), brant det i bildekk.
Vi kom oss hjem uten viderverdigheter.
Jeg hadde en avtale med "kelner-familien min", så mye forsinket kom jeg til de oppe i Doha, og ble traktert slik bare palestinere kan. Veldig trivelig familie et en helt ekstra koselig leilighet, men jeg var helt slakt da jeg etter hvert fikk meg en drosje hjem og stupte i seng.
Ikke desto mindre var jeg fit for fight tidlig i morges, og ble med en ung venninne på et ærend som hun hadde ikke lyst til å dra alene til. Noen ganger er det greit med en " gammeltante"
Kjøpt og tilberedt fersk fisk har jeg også gjort i dag,- ikke hverdagskost her! Godt, godt, med saus kokt på fiskekraft, kokte pottiter og salat.
Det meste handler om El Eid her nå. Den begynner om en uke. Nye klær til ungene og slakting av lam er det viktigste.Et (levende) lam koster opptil 3000 NIS, en grusom mengde penger for de fleste. Vi er heldige i Norge som spiser rimelig ribbe til jul, men jula pleier å bli dyr nok likevel for oss også... Her er det ikke noe snakk om gavehysteri, men ungene får gjerne 10 NIS av hver av de voksne i familien,- som blir brukt til snop.
Forleden dag var jeg borte på Maan Lil -Hayat med penger, og bestilte samtidig flere varer. Det er altså den organisasjonen som sysselsetter psykisk utviklingshemmede ungdom og som lager produkter i tovet ull. Nå blir det mulig å kjøpe ull-krybber og ull-engler til jul! På Tante Gerda.
onsdag 2. oktober 2013
LIV OG LÆRE + litt arabisk
Akk, ja. I kveld har jeg fått en lang, meget åpenhjertig og ganske så personlig betroelse fra en ung venn.
Riktignok kjenner jeg han ganske godt og har besøkt familien hans. Han er en av mine yndlingskelnere, men likevel.
Det handlet om røykeslutt, om ekteskapet og om alkoholforbruk.
Som kjent drikker muslimer sjelden i offentlighet, det er mot Koranens ord. Imidlertid så skjer det jo en del saker som er " unntatt offentlighet".
Dere skal slippe å høre hele historien. Jeg bare konstaterer at min ærlige og herlige venn også har sine " svin på skogen".Dvs; det uttrykket passer svært så dårlig - svin- er mer tabu enn alkohol, men whisky er jo så godt..noen ganger. Akk ja.
Jeg ble utrolig imponert over meg selv på samme restaurant.
Hør bare: Ana bidi kahoa arabie bidin sukar, min fadlek. Yes!! Jeg fikk min arabiske kaffe uten sukker! Wow- det tok da ikke så mange år!
Etterpå ba jeg om mteke, og askebegeret kom. Selvfølgelig takket jeg pent på arabisk: Shukran ktir. Kanskje om en sånn cirka 20 år til så kan jeg føre en enkel samtale..
Tidligere i kveld, da jeg bestilte vin (nbid) spurte kelneren om jeg ville ha " o bird may" ( kaldt vann) også, og jeg svarte klart og greit at det ville jeg ikke ha i dag, takk. På arabisk. Wow.
Som sagt, om tjue år, Insh Allah.
NB: Jeg har hørt løse rykter om at noen lærer fortere enn meg (?)(?)
Kjære datter og andre som KAN dette her: Ikke kikk på detaljer da, jeg forsto og ble forstått,
Riktignok kjenner jeg han ganske godt og har besøkt familien hans. Han er en av mine yndlingskelnere, men likevel.
Det handlet om røykeslutt, om ekteskapet og om alkoholforbruk.
Som kjent drikker muslimer sjelden i offentlighet, det er mot Koranens ord. Imidlertid så skjer det jo en del saker som er " unntatt offentlighet".
Dere skal slippe å høre hele historien. Jeg bare konstaterer at min ærlige og herlige venn også har sine " svin på skogen".Dvs; det uttrykket passer svært så dårlig - svin- er mer tabu enn alkohol, men whisky er jo så godt..noen ganger. Akk ja.
Jeg ble utrolig imponert over meg selv på samme restaurant.
Hør bare: Ana bidi kahoa arabie bidin sukar, min fadlek. Yes!! Jeg fikk min arabiske kaffe uten sukker! Wow- det tok da ikke så mange år!
Etterpå ba jeg om mteke, og askebegeret kom. Selvfølgelig takket jeg pent på arabisk: Shukran ktir. Kanskje om en sånn cirka 20 år til så kan jeg føre en enkel samtale..
Tidligere i kveld, da jeg bestilte vin (nbid) spurte kelneren om jeg ville ha " o bird may" ( kaldt vann) også, og jeg svarte klart og greit at det ville jeg ikke ha i dag, takk. På arabisk. Wow.
Som sagt, om tjue år, Insh Allah.
NB: Jeg har hørt løse rykter om at noen lærer fortere enn meg (?)(?)
Kjære datter og andre som KAN dette her: Ikke kikk på detaljer da, jeg forsto og ble forstått,
tirsdag 1. oktober 2013
HALLO VERDEN!!
I går, den 30. sept., var Johan Falkbergets fødselsdag ( 1879) Som barn leste han " Le Miserable", og som forfatter ble han et talsrør for de fattige og underkuede. Bøkene hans er stadig like aktuelle, og hadde han levet nå, kunne han ha fylt mange nye bøker om alle de utfordringene fattigfolk og folk uten rettigheter stadig møter,- blant annet her i Palestina. Falkberget var småkårsfolks talsmann. Palestina trenger mange dyktige talsmenn og -kvinner!!
Se! Hør! verden der ute! Vi sliter!
-mot okkupasjonsmakt
-mot trakassering
-mot fattigdom
-mot korrupsjon
Vi vil bare en framtid for ungene våre.
Vi vil bare en framtid for landet vårt, for livet vårt, for rettferdighet.
Se! Hør! verden der ute.
Vi er palestinere, men vi har ingen frihet, ingen rettferdighet.
Oliventreets røtter er våre røtter. men de står i okkupert jord.
Palestinas røde jord.
Se! Hør! verden der ute! Vi sliter!
-mot okkupasjonsmakt
-mot trakassering
-mot fattigdom
-mot korrupsjon
Vi vil bare en framtid for ungene våre.
Vi vil bare en framtid for landet vårt, for livet vårt, for rettferdighet.
Se! Hør! verden der ute.
Vi er palestinere, men vi har ingen frihet, ingen rettferdighet.
Oliventreets røtter er våre røtter. men de står i okkupert jord.
Palestinas røde jord.
VALG
Ja, så er altså valgets resultat endt med en blå-blå regjering samt en samarbeidsavtale som stiller mange spørsmålstegn, og noen få avklaringer. Jeg forsøker å se resultatet med palestinske øyne, men innser at jeg ikke har godt nok grunnlag for å danne meg noen kvalifisert gjetning om hvordan det er. Den palestinske virkelighet er så uendelig fjern fra den norske.
I de to ukene jeg har vært her til nå, har fokuset vært på skyhøye sykehusregninger, manglende tillatelse for pårørende å besøke sine nærmeste på sykehuset, manglende lønn for de som er i arbeid, og manglende arbeid for så veldig mange. I tillegg kommer den store forskjellen på privatskoler og offentlige skoler både når det gjelder kvalitet og økonomi. Som jeg vel har sagt før, - folk gjør alt de kan for å holde ungene på private skoler, men det koster skjorta.
I dag har som kjent USA mislykket i å få godta et statsbudsjett, mye på grunn av Obamas helsereform. Jeg er rimelig sikker på at folk her svært gjerne ville hatt en slik helsereform,- tenk å kunne få nødvendig behandling uten å ha en masse penger!!!
Tilbake til den nye norske regjeringen,- jo,- jeg gruer meg til å få Frpfolk som ministre. Kanskje var det lurt av Venstre og KRF å holde seg utenfor,- men likevel. Det eneste jeg har fått med meg som sikkert, er at Lofoten, Vesterålen og Senja er fredet i 4 år, og det er utmerket. Så ble jeg først så glad fordi det ble sagt at lengeværende asylbarn nå skulle få bli,- men dette viste seg jo å ikke være så opplagt. Nå er det visst ikke barna, men det landet de kom fra, som blir utslagsgivende.
Det blir en uklar og spennende tid fremover, med eller uten hjemmebrenning eller noen av de andre viktige Frp-sakene....
Både i Norge, her i Palestina og i USA skulle jeg ønske at " -eg tykkje støtt at det høve best å hjelpa den som det trenger mest",- var det som var gjeldende politikk. Slik er dessverre ikke verden. En verden jeg sjøl er en del av,- en god venn himla med øynene da jeg kjøpte tunfisk til husets katt. Var det ingen grenser for sløsing?? Hm.
Jeg prøver å strikke litt, men her på disse kanter er det kul krampe å få tak i tynne strikkepinner og skikkelig garn. Nå sitter jeg her med ekkelt syntetisk garn og pinner nr. 4. Det blir ikke pene plagg av slikt- mener nå jeg. Skal forsøke oppe i Ramallah en dag.
Min kjære Huda er på bedringens vei, og utskrevet fra sykehus nr. 3. Den siste operasjonen snudde sykdomsbildet, så nå tør vi håpe på stadig bedring. Neste skritt er å forsøke å finne en leilighet til henne og yngste sønn. Jeg håper det går!!! Det handler ikke om manglende leiligheter, men - som alltid - om mangel på penger. Hun har "bare" tatt vare på og oppdratt 8 unger ++ og er syk, men her gis det ingen uttelling. Jeg fikk vite at muslimske barn forplikter seg til å sørge for økonomien og omsorgen til foreldre over 60 år. Det er nok mye bra i det sånn prinsipielt, men når arbeidsløsheten er som her og alt bare blir dyrere hele tida, så er det lettere sagt enn gjort. De kristne her har noen aldershjem, men også for de er det skikkelig nedtur å ta en forelder dit.
Hjemmebasert omsorg har ingen hørt om.
Ja, ja. Dette ble bare noen ustrukturerte tanker om samfunn og slikt.
I de to ukene jeg har vært her til nå, har fokuset vært på skyhøye sykehusregninger, manglende tillatelse for pårørende å besøke sine nærmeste på sykehuset, manglende lønn for de som er i arbeid, og manglende arbeid for så veldig mange. I tillegg kommer den store forskjellen på privatskoler og offentlige skoler både når det gjelder kvalitet og økonomi. Som jeg vel har sagt før, - folk gjør alt de kan for å holde ungene på private skoler, men det koster skjorta.
I dag har som kjent USA mislykket i å få godta et statsbudsjett, mye på grunn av Obamas helsereform. Jeg er rimelig sikker på at folk her svært gjerne ville hatt en slik helsereform,- tenk å kunne få nødvendig behandling uten å ha en masse penger!!!
Tilbake til den nye norske regjeringen,- jo,- jeg gruer meg til å få Frpfolk som ministre. Kanskje var det lurt av Venstre og KRF å holde seg utenfor,- men likevel. Det eneste jeg har fått med meg som sikkert, er at Lofoten, Vesterålen og Senja er fredet i 4 år, og det er utmerket. Så ble jeg først så glad fordi det ble sagt at lengeværende asylbarn nå skulle få bli,- men dette viste seg jo å ikke være så opplagt. Nå er det visst ikke barna, men det landet de kom fra, som blir utslagsgivende.
Det blir en uklar og spennende tid fremover, med eller uten hjemmebrenning eller noen av de andre viktige Frp-sakene....
Både i Norge, her i Palestina og i USA skulle jeg ønske at " -eg tykkje støtt at det høve best å hjelpa den som det trenger mest",- var det som var gjeldende politikk. Slik er dessverre ikke verden. En verden jeg sjøl er en del av,- en god venn himla med øynene da jeg kjøpte tunfisk til husets katt. Var det ingen grenser for sløsing?? Hm.
Jeg prøver å strikke litt, men her på disse kanter er det kul krampe å få tak i tynne strikkepinner og skikkelig garn. Nå sitter jeg her med ekkelt syntetisk garn og pinner nr. 4. Det blir ikke pene plagg av slikt- mener nå jeg. Skal forsøke oppe i Ramallah en dag.
Min kjære Huda er på bedringens vei, og utskrevet fra sykehus nr. 3. Den siste operasjonen snudde sykdomsbildet, så nå tør vi håpe på stadig bedring. Neste skritt er å forsøke å finne en leilighet til henne og yngste sønn. Jeg håper det går!!! Det handler ikke om manglende leiligheter, men - som alltid - om mangel på penger. Hun har "bare" tatt vare på og oppdratt 8 unger ++ og er syk, men her gis det ingen uttelling. Jeg fikk vite at muslimske barn forplikter seg til å sørge for økonomien og omsorgen til foreldre over 60 år. Det er nok mye bra i det sånn prinsipielt, men når arbeidsløsheten er som her og alt bare blir dyrere hele tida, så er det lettere sagt enn gjort. De kristne her har noen aldershjem, men også for de er det skikkelig nedtur å ta en forelder dit.
Hjemmebasert omsorg har ingen hørt om.
Ja, ja. Dette ble bare noen ustrukturerte tanker om samfunn og slikt.
søndag 29. september 2013
FØDSEL UNDER INTIFADA
Denne historien utspant seg i Ramallah under den 2.Intifadaen 1 2002.
Moren ventet barn nummer 2. Eldstemann var 3 år. Ektemannen, som jobbet på sykehuset ,- var dagen i forveien blitt arrestert sammen med fem andre helsearbeidere. De ble bakbundet, kneblet og fikk bind for øynene. Så ble de fremstilt på en israelsk video som terrorister. Israelske myndigheter hadde overtatt de palestinske TV - stasjonene, og i tillegg til å vise denne videoen gang på gang, sendte de bare sexfilmer.
Ramallah var beleiret, ingen vanlige kjøretøy hadde anledning til å trafikkere veiene.
Moren fikk veer. Hun ringte etter Røde Halvmåne-ambulansen, men de ble nektet å reise ut. Det samme skjedde da hun ringte sykehuset,- ingen ambulanse. Etter 5 timer gikk vannet. Hun ringte igjen, denne gangen til legen. Nei, han kunne ikke hjelpe, men fortalte henne hva hun trengte for å klare fødselen alene ( sammen med sin lille sønn). Tilslutt var det en pansret bil som fikk tillatelse, men nektet å ta med 3-åringen. Nabokona tilbød seg å passe den lille. Det endte godt, barn nummer to kom til verden på sykehuset - med keisersnitt.
Bare en av de mange historiene,- lignende skjer hver dag rundt i verden, og dessverre langt fra alltid med godt utfall. Det er dette krig handler om.
Moren ventet barn nummer 2. Eldstemann var 3 år. Ektemannen, som jobbet på sykehuset ,- var dagen i forveien blitt arrestert sammen med fem andre helsearbeidere. De ble bakbundet, kneblet og fikk bind for øynene. Så ble de fremstilt på en israelsk video som terrorister. Israelske myndigheter hadde overtatt de palestinske TV - stasjonene, og i tillegg til å vise denne videoen gang på gang, sendte de bare sexfilmer.
Ramallah var beleiret, ingen vanlige kjøretøy hadde anledning til å trafikkere veiene.
Moren fikk veer. Hun ringte etter Røde Halvmåne-ambulansen, men de ble nektet å reise ut. Det samme skjedde da hun ringte sykehuset,- ingen ambulanse. Etter 5 timer gikk vannet. Hun ringte igjen, denne gangen til legen. Nei, han kunne ikke hjelpe, men fortalte henne hva hun trengte for å klare fødselen alene ( sammen med sin lille sønn). Tilslutt var det en pansret bil som fikk tillatelse, men nektet å ta med 3-åringen. Nabokona tilbød seg å passe den lille. Det endte godt, barn nummer to kom til verden på sykehuset - med keisersnitt.
Bare en av de mange historiene,- lignende skjer hver dag rundt i verden, og dessverre langt fra alltid med godt utfall. Det er dette krig handler om.
fredag 27. september 2013
LØRDAG MORGEN I BEIT SAHOUR
Lørdagsmorgener her i Beit Sahour er en fredelig affære. Særlig her oppe på toppen hvor jeg bor. Nesten som på Ajer, men bare nesten.
Det finnes ikke mengder av vissent løv på bakken, for selv om de her regner "høst" fra høstjevndøgn, så minner det lite om hva vi forbinder med den årstiden. I går var det 26 varmegrader i skyggen, og trærne er like grønne året rundt. Kveldene er vel litt kjøligere, men foreløpig har jeg ikke hatt bruk for jakke, eller " trengt for" som er et internuttrykk i familien vår.
Det er heller ingen som går tur med hunden her. Her i huset har de en revelignende hund, men han rusler rundt på eiendommen og ser ut til å ha et godt liv. Meg er han overhodet ikke interessert i. Katten derimot, setter stor pris på tunfisken jeg varter opp med. Amani fikk bakoversveis i går da jeg kjøpte tunfisk til katta!! Til og med et dyrt merke! (3 NIS for en boks)
Her oppe har vi omreisende selgere som roper ut sine tilbud i megafon fra en gammel lastebil. Skal det være grønnsaker eller brukte ting- og tang? Vil du kanskje selge jernskrot? Isbilen,- den mangler. Vi har heller ikke avisbud eller postmann. Jeg tror ikke det finnes noe system med avis på døra, og posten blir hentet på postkontoret. I den grad posten kommer eller går, da. Det er langt fra sikkert. Regningen fra E- verket kommer,- den blir stukket inn mellom to sprinkler i porten.
Bønneropene fra minaretene har vi ikke på Ajer,- her kaller de folket til bønn 5 ganger i døgnet. Første bønn er omtrent i soloppgang,- sånn i 6-tida. De første gangene jeg var hernede, vekket det meg,- men de har for lenge siden blitt en del av de normale lydene som jeg ikke registrerer. Unntaket er fredagsbønnen klokka 12, for da er det en times preken som toner utover landskapet. Det eneste jeg forstår, er avslutningsordene: Gud er stor.
Jeg skjønner imidlertid noen flere arabiske ord nå enn før, men snakker like lite. Jeg er vel som et lite barn med lav IQ, språkopplæring går utrolig tregt, men jeg gjenkjenner altså noe her og der. ( særlig når tvillingene på 18 mnd. snakker, det sier mye om nivået)
Tvillingene, ja. De er to herlige og totalt forskjellige krabater. Den ene er en handlingens "mann", han handler først og tenker ( kanskje) etterpå. Det lyser skøyer av øynene hans, og han ser på livet som en stor utfordring som han til enhver tid skal utforske. Broren, derimot, er en liten tenker. Han kan sitte i en krok og pusle med sitt, og lar resten av verden gå sin gang.
Storebror på 6, har hjemmelekser hver dag. Han sitter ganske så lenge med engelsk-, arabisk- eller matteleksene. Så får de poeng og bedømmelse. "min" elev er blant de flinkeste i klassen, så for han er det jo stas å komme hjem med full score og " exellent". Hvordan de er for de som henger litt etter, er en annen sak. Så vidt jeg vet, er det ikke noe diskusjon om hvorvidt det er gunstig eller ikke med karakterer fra dag en.
Han går på privatskole som eies og drives av SOS children village, men systemet er det samme overalt.
Å bruke krykke er tungvint, men det har også sine lyse sider. Når jeg handler, blir jeg tilbudt hjelp til å finne varer, så blir varene pakket og bragt ut i drosja. Da Janne og jeg var på Tenerife i sommer, fant vi ut at "funksjonshemmet" het "minusvalido" på spansk. Her gjør de det de kan for å fjerne denne " minusen".
I går kveld hilste jeg på Sofie, som snart skal forlove seg med husets sønn Adi. Hun er vakker som en ???, tja- vakker er hun. Det blir nok selskap på meg i oktober!
Huda opereres nå. Jeg håper å kunne ta en tur ned til Hebron i dag.
Jeg har ikke lest nyheter herfra i dag, bare HA,- og der er ikke problemene de helt store, heldigvis. I går så jeg på "Nytt på Nytt"!!!!
Jeg får vel se på det siste nye herfra også, men det er sjelden oppløftende lesing.
Det finnes ikke mengder av vissent løv på bakken, for selv om de her regner "høst" fra høstjevndøgn, så minner det lite om hva vi forbinder med den årstiden. I går var det 26 varmegrader i skyggen, og trærne er like grønne året rundt. Kveldene er vel litt kjøligere, men foreløpig har jeg ikke hatt bruk for jakke, eller " trengt for" som er et internuttrykk i familien vår.
Det er heller ingen som går tur med hunden her. Her i huset har de en revelignende hund, men han rusler rundt på eiendommen og ser ut til å ha et godt liv. Meg er han overhodet ikke interessert i. Katten derimot, setter stor pris på tunfisken jeg varter opp med. Amani fikk bakoversveis i går da jeg kjøpte tunfisk til katta!! Til og med et dyrt merke! (3 NIS for en boks)
Her oppe har vi omreisende selgere som roper ut sine tilbud i megafon fra en gammel lastebil. Skal det være grønnsaker eller brukte ting- og tang? Vil du kanskje selge jernskrot? Isbilen,- den mangler. Vi har heller ikke avisbud eller postmann. Jeg tror ikke det finnes noe system med avis på døra, og posten blir hentet på postkontoret. I den grad posten kommer eller går, da. Det er langt fra sikkert. Regningen fra E- verket kommer,- den blir stukket inn mellom to sprinkler i porten.
Bønneropene fra minaretene har vi ikke på Ajer,- her kaller de folket til bønn 5 ganger i døgnet. Første bønn er omtrent i soloppgang,- sånn i 6-tida. De første gangene jeg var hernede, vekket det meg,- men de har for lenge siden blitt en del av de normale lydene som jeg ikke registrerer. Unntaket er fredagsbønnen klokka 12, for da er det en times preken som toner utover landskapet. Det eneste jeg forstår, er avslutningsordene: Gud er stor.
Jeg skjønner imidlertid noen flere arabiske ord nå enn før, men snakker like lite. Jeg er vel som et lite barn med lav IQ, språkopplæring går utrolig tregt, men jeg gjenkjenner altså noe her og der. ( særlig når tvillingene på 18 mnd. snakker, det sier mye om nivået)
Tvillingene, ja. De er to herlige og totalt forskjellige krabater. Den ene er en handlingens "mann", han handler først og tenker ( kanskje) etterpå. Det lyser skøyer av øynene hans, og han ser på livet som en stor utfordring som han til enhver tid skal utforske. Broren, derimot, er en liten tenker. Han kan sitte i en krok og pusle med sitt, og lar resten av verden gå sin gang.
Storebror på 6, har hjemmelekser hver dag. Han sitter ganske så lenge med engelsk-, arabisk- eller matteleksene. Så får de poeng og bedømmelse. "min" elev er blant de flinkeste i klassen, så for han er det jo stas å komme hjem med full score og " exellent". Hvordan de er for de som henger litt etter, er en annen sak. Så vidt jeg vet, er det ikke noe diskusjon om hvorvidt det er gunstig eller ikke med karakterer fra dag en.
Han går på privatskole som eies og drives av SOS children village, men systemet er det samme overalt.
Å bruke krykke er tungvint, men det har også sine lyse sider. Når jeg handler, blir jeg tilbudt hjelp til å finne varer, så blir varene pakket og bragt ut i drosja. Da Janne og jeg var på Tenerife i sommer, fant vi ut at "funksjonshemmet" het "minusvalido" på spansk. Her gjør de det de kan for å fjerne denne " minusen".
I går kveld hilste jeg på Sofie, som snart skal forlove seg med husets sønn Adi. Hun er vakker som en ???, tja- vakker er hun. Det blir nok selskap på meg i oktober!
Huda opereres nå. Jeg håper å kunne ta en tur ned til Hebron i dag.
Jeg har ikke lest nyheter herfra i dag, bare HA,- og der er ikke problemene de helt store, heldigvis. I går så jeg på "Nytt på Nytt"!!!!
Jeg får vel se på det siste nye herfra også, men det er sjelden oppløftende lesing.
torsdag 26. september 2013
VOILA!!
Overskriften skyldes en ny vri for å få internett til å virke. Nå har jeg tatt laptopen ut, har droppet kabelen som går til modemet, gått rett på wireless,- og den virker perfekt! Det skal sies at det er noe upraktisk å sitte her på terrassegulvet, men må man så må man...
Jeg har lest Maan News i dag. Det er en nyhetskanal som omfatter denne regionen. Av nyheter kan nevnes:
-israelske styrker invaderte Al Aqsamoskeen
- 17 skadd i opptøyer i Hebron
- flere dusin skadde i opptøyer i Jerusalem
- bosettere og palestinere i bråk i Øst- Jerusalem
-Israel åpner grensen i Rafah i 3 dager (wow !!)
- to palestinere arrestert i Hebron, hvor israelske myndigheter også har stengt av deler av byen.
Ja, det var dagens nyheter.
Jeg har funnet meg en stol, så her kan jeg jo sitte til mørket faller på!!
Sola skinner, men jeg har behagelig skygge.
Katta vil ha mer tunfisk.
Baha ringte nettopp og fortalte at hans mor Huda er flyttet til sykehuset som ligger litt utenfor Hebron. De er flinke der nede.
Jeg har lest Maan News i dag. Det er en nyhetskanal som omfatter denne regionen. Av nyheter kan nevnes:
-israelske styrker invaderte Al Aqsamoskeen
- 17 skadd i opptøyer i Hebron
- flere dusin skadde i opptøyer i Jerusalem
- bosettere og palestinere i bråk i Øst- Jerusalem
-Israel åpner grensen i Rafah i 3 dager (wow !!)
- to palestinere arrestert i Hebron, hvor israelske myndigheter også har stengt av deler av byen.
Ja, det var dagens nyheter.
Jeg har funnet meg en stol, så her kan jeg jo sitte til mørket faller på!!
Sola skinner, men jeg har behagelig skygge.
Katta vil ha mer tunfisk.
Baha ringte nettopp og fortalte at hans mor Huda er flyttet til sykehuset som ligger litt utenfor Hebron. De er flinke der nede.
onsdag 25. september 2013
Min kjære venn Huda er svært syk. Nå er hun flyttet tilbake på et sykehus her i Bethlehem, og ligger på intensiv avdeling. Hjertet hennes er så dårlig, de kan ikke gjøre noe med nyreproblemene nå. Hun har smerter i brystet og mangler livslyst, er bare sliten, sliten. Det eneste positive er at ungene hennes nå kan være hos henne, så noen av de er alltid i nærheten. Tøffe tak for alle.
Dette preger dagene mine i stor grad også, men jeg gjør jo andre ting enn å være hos henne også.
Ellers kan jeg fortelle at nå er Klippemoskeen og Al Aqsa moskeen mer eller mindre invadert av bosettere,- muslimene får ikke komme dit og be. Igjen snakkes det om den 3. intifada, det virker som om flere nå er innstilt på å kjempe, men jeg har ikke snakket med allverdens mange om det.
Misnøyen med PA er stor.
Laptopen min har det ikke bra om dagene, men akkurat nå er den i godlune. I dag fikk jeg lest HA for første gang,- Yeah!
Mine norske venner som er her, farter rundt i høyt tempo og jeg har bare truffet Ingrid, men har et lønnlig håp om å treffe lillehammer-singene(?) i dag. De reiser tilbake til Norge i morgen.
Alt er mye dyrere, en god venninne har måttet ta datteren sin ut av den private skolen hun gikk på, over flyttet henne til en kommunal,- til stor sorg for begge. Men,- min venninne er enslig forsørger og fikk ikke budsjettet til å gå i hop. Dattera gråter hver morgen,- jeg skulle ønske jeg var rik!!!!
Hazem har byttet ut sin meget velbrukte Bora med en ny Skoda, så hans halvferdige hus er fortsatt like halvferdig og vil nok forbli slik lenge. Bilen er jobb for han, så da Boraen hadde gått over 250 000 km, ble det altså nybil, uten mange og dyre reparasjoner.
Sigarettene er nå for øvrig på svenske-nivå-pris..
Som dere skjønner, mine dager og tanker kretser om de nære ting. De viktige analysene kommer muligens senere.
Dette preger dagene mine i stor grad også, men jeg gjør jo andre ting enn å være hos henne også.
Ellers kan jeg fortelle at nå er Klippemoskeen og Al Aqsa moskeen mer eller mindre invadert av bosettere,- muslimene får ikke komme dit og be. Igjen snakkes det om den 3. intifada, det virker som om flere nå er innstilt på å kjempe, men jeg har ikke snakket med allverdens mange om det.
Misnøyen med PA er stor.
Laptopen min har det ikke bra om dagene, men akkurat nå er den i godlune. I dag fikk jeg lest HA for første gang,- Yeah!
Mine norske venner som er her, farter rundt i høyt tempo og jeg har bare truffet Ingrid, men har et lønnlig håp om å treffe lillehammer-singene(?) i dag. De reiser tilbake til Norge i morgen.
Alt er mye dyrere, en god venninne har måttet ta datteren sin ut av den private skolen hun gikk på, over flyttet henne til en kommunal,- til stor sorg for begge. Men,- min venninne er enslig forsørger og fikk ikke budsjettet til å gå i hop. Dattera gråter hver morgen,- jeg skulle ønske jeg var rik!!!!
Hazem har byttet ut sin meget velbrukte Bora med en ny Skoda, så hans halvferdige hus er fortsatt like halvferdig og vil nok forbli slik lenge. Bilen er jobb for han, så da Boraen hadde gått over 250 000 km, ble det altså nybil, uten mange og dyre reparasjoner.
Sigarettene er nå for øvrig på svenske-nivå-pris..
Som dere skjønner, mine dager og tanker kretser om de nære ting. De viktige analysene kommer muligens senere.
torsdag 19. september 2013
VELKOMMEN TIL DET HELLIGE LAND
Jeg skal fortelle om noe som er absolutt ulovlig, så det vil ikke bli noen detaljer,- Internettsider kan som bekjent leses av alle.
De fleste palestinere fra Vestbredden nektes adgang til Israel. Det er mange som av ulike grunner likevel vil/må inn dit, og noen av dem har funnet en måte å gjøre det på.
I Israel er omtrent er omtrent 20 % av innbyggerne palestinere. En del av dem bor rett innenfor muren, og synes det er greit å kunne hjelpe sine landsmenn og å tjene en slant.
Altså: På palestinsk side sette man opp en stige der man vet at det er bor en palestinsk familie på andre siden. Så klatrer man over, blir etter avtale møtt med en ny stige på andre siden, betaler eieren noen shekel, og voila,- man er i Israel.
Det er visstnok et system på dette,- altså hvor ofte stiger må flyttes og avtaler inngås, men det funker ganske ofte. De som jeg kjenner, hadde to ønsker for sitt Israelbesøk: Å komme til Jerusalem og å bade i Middelhavet. De gjorde begge deler. Andre kommer seg inn i landet ved å snike seg gjennom bosettinger om natta. Den varianten brukes av en del palestinere som jobber ulovlig i Israel, og som foretar denne operasjonen tur/retur hver helg, og ellers sover på et gulv på jobben.
Synes du det minner om et fengsel, sa du? Oh Yeah.
De som blir oppdaget av israelske soldater, får minimum 3 mnd. i "ordinært" israelsk fengsel.
Å oppholde seg inne i landet, byr sjelden på slike problemer i og med at så mange av arabisk etnisk herkomst er der lovlig,- det synes jo ikke om man har kommet dit ulovlig eller ei.
Det er ikke dermed sagt at det er enkelt å være palestiner inne i Israel heller. En jeg kjenner, sto i kassekø på et supermarked inne i Israel. Hun skulle ganske enkelt betale for to T-skjorter. Da ble hun meget høylytt trakassert av en eldre jødisk kvinne i samme kø. Hun jeg kjenner ble fortalt at hun var et avskum, at hun ikke hadde noe der å gjøre, at noen burde ta livet av henne, at hun og alle arabere var rotter....
Bare en eneste reaksjon er gangbar: Å bite tennene sammen og ikke si et ord. Alle motreaksjoner vil føre til problemer og bråk.
Velkommen til Israel.
De fleste palestinere fra Vestbredden nektes adgang til Israel. Det er mange som av ulike grunner likevel vil/må inn dit, og noen av dem har funnet en måte å gjøre det på.
I Israel er omtrent er omtrent 20 % av innbyggerne palestinere. En del av dem bor rett innenfor muren, og synes det er greit å kunne hjelpe sine landsmenn og å tjene en slant.
Altså: På palestinsk side sette man opp en stige der man vet at det er bor en palestinsk familie på andre siden. Så klatrer man over, blir etter avtale møtt med en ny stige på andre siden, betaler eieren noen shekel, og voila,- man er i Israel.
Det er visstnok et system på dette,- altså hvor ofte stiger må flyttes og avtaler inngås, men det funker ganske ofte. De som jeg kjenner, hadde to ønsker for sitt Israelbesøk: Å komme til Jerusalem og å bade i Middelhavet. De gjorde begge deler. Andre kommer seg inn i landet ved å snike seg gjennom bosettinger om natta. Den varianten brukes av en del palestinere som jobber ulovlig i Israel, og som foretar denne operasjonen tur/retur hver helg, og ellers sover på et gulv på jobben.
Synes du det minner om et fengsel, sa du? Oh Yeah.
De som blir oppdaget av israelske soldater, får minimum 3 mnd. i "ordinært" israelsk fengsel.
Å oppholde seg inne i landet, byr sjelden på slike problemer i og med at så mange av arabisk etnisk herkomst er der lovlig,- det synes jo ikke om man har kommet dit ulovlig eller ei.
Det er ikke dermed sagt at det er enkelt å være palestiner inne i Israel heller. En jeg kjenner, sto i kassekø på et supermarked inne i Israel. Hun skulle ganske enkelt betale for to T-skjorter. Da ble hun meget høylytt trakassert av en eldre jødisk kvinne i samme kø. Hun jeg kjenner ble fortalt at hun var et avskum, at hun ikke hadde noe der å gjøre, at noen burde ta livet av henne, at hun og alle arabere var rotter....
Bare en eneste reaksjon er gangbar: Å bite tennene sammen og ikke si et ord. Alle motreaksjoner vil føre til problemer og bråk.
Velkommen til Israel.
tirsdag 17. september 2013
Onsdag morgen
I går - tirsdag - treff jeg 12 venner og snakket med ytterligere to på telefon. Det betyr ikke at det var en hektisk dag, jeg satt stort sett og lyttet/spiste/lekte med unger,men ikke desto mindre følte jeg at mine arme sanser ble noe overbelastet. Lucky me!
Jeg traff blant annet Huda. Hun var på sykehuset til dialyse om morgenen, men kom hjem på ettermiddagen. Så, så godt å kunne være sammen med henne!! Helsa er ikke god, men sjøl var hun (evig) optimist som vanlig. At hun hadde vært 12 dager i koma, fikk jeg vite først i går.
Huda er ei flott dame, og er limet i en ganske så mangfoldig familie. Jeg får inderlig håpe det er meningen at hun skal være her en god stund til.
Tvillingene på 19 mnd. brukte en liten time på å bli helt fortrolig med meg, men så var alt ved det gamle!! Jeg skulle bære og leke og mate..
På veg hjem med Hazem, sa han: "der er vennen din" - jeg hadde selvfølgelig ikke sett noe eller noen -men det var altså Ingrid Røe som rusla gatelangs. Vi plukka henne opp, og så avsluttet Ingrid og jeg dagen med et langt og veldig trivelig måltid på Grotto før Trygve og jeg vandret hjem i fullmåneskinnet.
For de av dere som trenger litt info; Ingrid, Aase og Halgrim er alle venner av meg og tidligere palestinafarere. De reiste ned med samme fly som meg, men har sitt eget opplegg de ti dagene de skal være her. Akkurat nå er Aase og Halgrim på en to-dagers tur oppe i Galilea.
Foreløpig vet jeg ikke så mye nytt om situasjonen her, men folk får fortsatt halv eller ingen lønn og prisene går i taket. Så - de klorer seg til tilværelsen - som før.
Nå skal jeg starte dagen så smått.
Jeg traff blant annet Huda. Hun var på sykehuset til dialyse om morgenen, men kom hjem på ettermiddagen. Så, så godt å kunne være sammen med henne!! Helsa er ikke god, men sjøl var hun (evig) optimist som vanlig. At hun hadde vært 12 dager i koma, fikk jeg vite først i går.
Huda er ei flott dame, og er limet i en ganske så mangfoldig familie. Jeg får inderlig håpe det er meningen at hun skal være her en god stund til.
Tvillingene på 19 mnd. brukte en liten time på å bli helt fortrolig med meg, men så var alt ved det gamle!! Jeg skulle bære og leke og mate..
På veg hjem med Hazem, sa han: "der er vennen din" - jeg hadde selvfølgelig ikke sett noe eller noen -men det var altså Ingrid Røe som rusla gatelangs. Vi plukka henne opp, og så avsluttet Ingrid og jeg dagen med et langt og veldig trivelig måltid på Grotto før Trygve og jeg vandret hjem i fullmåneskinnet.
For de av dere som trenger litt info; Ingrid, Aase og Halgrim er alle venner av meg og tidligere palestinafarere. De reiste ned med samme fly som meg, men har sitt eget opplegg de ti dagene de skal være her. Akkurat nå er Aase og Halgrim på en to-dagers tur oppe i Galilea.
Foreløpig vet jeg ikke så mye nytt om situasjonen her, men folk får fortsatt halv eller ingen lønn og prisene går i taket. Så - de klorer seg til tilværelsen - som før.
Nå skal jeg starte dagen så smått.
mandag 16. september 2013
HJEMME I BEIT SAHOUR IGJEN
Er det virkelig nesten et halv år siden sist jeg var her? Det kjennes ikke slik. Synes at jeg akkurat har vært her.
Jeg kom i går, og fikk ingen vanskelige spørsmål på flyplassen. Skulle nesten tro det var et vanlig land jeg hadde kommet til. Sure funksjonærer finnes det jo så mange steder..
Jeg trodde det var min venn Sami som skulle hente, men Ingrid hadde bestilt en annen en som heter Alyan og som jeg ikke kjenner. Imidlertid så er han god venn med Baha, viste det seg, og det var han som hadde kjørt Huda på sykehuset i Jerusalem. I tillegg var han fetter til Christels mann, ja,- du skjønner. Verden er som bekjent ikke så stor.
Her hjemme ventet Munira med klem og smil, leiligheten min sto klar, og sola skinte.
Godt.
Som vanlig fungerte ikke PC og lokaltelefonen, men førstnevnte har som dere ser blitt kvitt nykkene sine, og telefonen trenger et nytt zimkort. Det får den i dag, kona til Hazem ordner det. Hazem har kjøpt seg ny bil, en Skoda,- og jeg registrerte det ikke engang før han sa det. Dere som kjenner meg vet hvor lite jeg registrerer av biler... Den var jo gul, akkurat som den forrige!!
Jeg prøvde å få TV til å virke også, men ga opp. Inshallah- en dag skal jeg lære meg den.
Det ble tidlig kveld i går, etter å ha handla litt, snakket med Amani på telefon, spist litt og tatt et glass rødvin,- så var det kvelden. Nå skal jeg etter hvert opp til Amani. Huda er hjemme igjen nå, hun skal ha dialyse i dag, men er visstnok i noenlunde form. Jeg skal til henne også.
Nisreen har kontaktet meg allerede,- jo dette blir akkurat så travelt og fint som jeg trodde!!
Frokosttid: Mørkt brød, hardkokte egg, syltetøy, juice og sterk kaffe. Perfekt! Hamar Arbeiderblad mangler, men den skal jeg få opp på nett. Meg fattes intet.
Joda, jeg har en vond hofte. Bakkene her blir en utfordring. Jeg får finne ut av hva jeg klarer og ikke klarer. Krykka mi ( heretter bare omtalt som Trygve), er til noe hjelp, og jeg er velutstyrt med medikamenter av ymse slag. Dessuten blir Hazem om mulig enda mer ettertraktet enn før!
Dette blir bra!!!!
En kaffekopp til nå, så skal jeg starte dagen.
Jeg kom i går, og fikk ingen vanskelige spørsmål på flyplassen. Skulle nesten tro det var et vanlig land jeg hadde kommet til. Sure funksjonærer finnes det jo så mange steder..
Jeg trodde det var min venn Sami som skulle hente, men Ingrid hadde bestilt en annen en som heter Alyan og som jeg ikke kjenner. Imidlertid så er han god venn med Baha, viste det seg, og det var han som hadde kjørt Huda på sykehuset i Jerusalem. I tillegg var han fetter til Christels mann, ja,- du skjønner. Verden er som bekjent ikke så stor.
Her hjemme ventet Munira med klem og smil, leiligheten min sto klar, og sola skinte.
Godt.
Som vanlig fungerte ikke PC og lokaltelefonen, men førstnevnte har som dere ser blitt kvitt nykkene sine, og telefonen trenger et nytt zimkort. Det får den i dag, kona til Hazem ordner det. Hazem har kjøpt seg ny bil, en Skoda,- og jeg registrerte det ikke engang før han sa det. Dere som kjenner meg vet hvor lite jeg registrerer av biler... Den var jo gul, akkurat som den forrige!!
Jeg prøvde å få TV til å virke også, men ga opp. Inshallah- en dag skal jeg lære meg den.
Det ble tidlig kveld i går, etter å ha handla litt, snakket med Amani på telefon, spist litt og tatt et glass rødvin,- så var det kvelden. Nå skal jeg etter hvert opp til Amani. Huda er hjemme igjen nå, hun skal ha dialyse i dag, men er visstnok i noenlunde form. Jeg skal til henne også.
Nisreen har kontaktet meg allerede,- jo dette blir akkurat så travelt og fint som jeg trodde!!
Frokosttid: Mørkt brød, hardkokte egg, syltetøy, juice og sterk kaffe. Perfekt! Hamar Arbeiderblad mangler, men den skal jeg få opp på nett. Meg fattes intet.
Joda, jeg har en vond hofte. Bakkene her blir en utfordring. Jeg får finne ut av hva jeg klarer og ikke klarer. Krykka mi ( heretter bare omtalt som Trygve), er til noe hjelp, og jeg er velutstyrt med medikamenter av ymse slag. Dessuten blir Hazem om mulig enda mer ettertraktet enn før!
Dette blir bra!!!!
En kaffekopp til nå, så skal jeg starte dagen.
mandag 2. september 2013
Forberedelser
Så skriver vi 2. september. 2 uker fra i dag, reiser jeg tilbake til Palestina.
Ja, det er tidligere enn først planlagt. Den viktigste årsaken er at min kjære venninne Huda har vært kritisk syk, og det så mørkt ut en stund. Nå er hun heldigvis noe bedre, men jeg vil gjerne ned til henne så fort som mulig.
Jeg var også usikker på om jeg først skulle reise til Jordan og besøke mine der, men endte opp med en billett til Ben Gurion og retur fra Amman.
Det har jo blitt slik nå at en ikke kan reise til Israel uten returbillett,- selv ikke om jeg skal til et annet land først.
Siden april har jeg sakte men sikkert handla ting og tang for å ta med meg nedover. Vi var i Kina og Mongolia tidlig i sommer, og der var det jo mye morsomt å kjøpe! En tur til Tenerife avstedkom en pose til, og så har vi jo Cubus og desslike med mye fint barnetøy...... Undres om jeg får plass i kofferten.
Jeg har vært så heldig å få være på Katta i Hamar og holde foredrag om ungdom i Palestina, jeg har holdt et foredrag om palestinske kvinner for IKFF her på Hamar, og den 10. sept. skal jeg til Kongsvinger med samme foredrag. Gleder meg!!
Noe av det jeg synes er ekstra viktig å formidle, er at muslimer ikke er en homogen gruppe med samme livsstil og nærhet til sin religion. Muslimer er akkurat like mangfoldige som kristne. Likhetene mellom de to religionene er dessuten- etter mitt skjønn- større enn forskjellene. Jeg er glad og takknemlig for at jeg er kristen, men ser ingen grunn til å ikke respektere andres ståsted. Det er alle fundamentalistene som skremmer meg,- uavhengig av religiøs bakgrunn.
Krigen i Syria pågår for fullt, Israel rasler med sablene. Det er en urolig tid i et urolig verdenshjørne. Jeg håper og tror at det ikke eskalerer ytterligere. Når er det nok døde mennesker?????
Vi har hatt en fenomenal sommer på Hamar,- nå gleder jeg meg til en like fenomenal høst i mitt andre hjemland.
Ja, det er tidligere enn først planlagt. Den viktigste årsaken er at min kjære venninne Huda har vært kritisk syk, og det så mørkt ut en stund. Nå er hun heldigvis noe bedre, men jeg vil gjerne ned til henne så fort som mulig.
Jeg var også usikker på om jeg først skulle reise til Jordan og besøke mine der, men endte opp med en billett til Ben Gurion og retur fra Amman.
Det har jo blitt slik nå at en ikke kan reise til Israel uten returbillett,- selv ikke om jeg skal til et annet land først.
Siden april har jeg sakte men sikkert handla ting og tang for å ta med meg nedover. Vi var i Kina og Mongolia tidlig i sommer, og der var det jo mye morsomt å kjøpe! En tur til Tenerife avstedkom en pose til, og så har vi jo Cubus og desslike med mye fint barnetøy...... Undres om jeg får plass i kofferten.
Jeg har vært så heldig å få være på Katta i Hamar og holde foredrag om ungdom i Palestina, jeg har holdt et foredrag om palestinske kvinner for IKFF her på Hamar, og den 10. sept. skal jeg til Kongsvinger med samme foredrag. Gleder meg!!
Noe av det jeg synes er ekstra viktig å formidle, er at muslimer ikke er en homogen gruppe med samme livsstil og nærhet til sin religion. Muslimer er akkurat like mangfoldige som kristne. Likhetene mellom de to religionene er dessuten- etter mitt skjønn- større enn forskjellene. Jeg er glad og takknemlig for at jeg er kristen, men ser ingen grunn til å ikke respektere andres ståsted. Det er alle fundamentalistene som skremmer meg,- uavhengig av religiøs bakgrunn.
Krigen i Syria pågår for fullt, Israel rasler med sablene. Det er en urolig tid i et urolig verdenshjørne. Jeg håper og tror at det ikke eskalerer ytterligere. Når er det nok døde mennesker?????
Vi har hatt en fenomenal sommer på Hamar,- nå gleder jeg meg til en like fenomenal høst i mitt andre hjemland.
torsdag 18. april 2013
Hamarvår
Den sene våren gjorde at jeg kom hjem på et perfekt tidspunkt! I løpet av en uke har jeg fått hakket, skuffet, kostet og fjernet is. I går kom utevannet på- nå skal terassene spyles. Jeg trives så utrolig godt med dette arbeidet!!
Det har skjedd andre saker og ting siden jeg kom hjem også:Jeg har blitt skjelt ut, trakkassert, sammenlignet med Hitler og kalt de mest nedverdigende uttrykk. Alt av MIFF-tilhengere. De folka har lite grenser, gitt! Nå tåler jeg godt alt det de slenger ut om meg, men jeg orker ikke å se på alle usannhetene og drittkastingen og truslene mot palestinerne som stadig blir gulpet opp.Derfor kommenterer jeg. Saklig, men ironisk..
Iblant vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte over det som kommer på trykk, at folk virkelig vil dumme seg ut på den måten!
Sant skal sies,- det kan faktisk være litt humoristisk,- noen kommentarer er så usaklige at jeg bare må le, enda så ille det er. En kommentar som skulle vise hvor god kunnskap vedkommende hadde om alt og alle i verden, opplyste meg om at de hadde feriehus i Tyrkia..., da var visst det meste sagt. Jo, jo. At en annen mente at løsningen på konflikten i Midtøsten var å ta livet av alle palestinere, er ikke mye å le av.
Triste saker.
Kameraet mitt er på rep, ingen bilder i dag,- men dere kan jo gå inn og kikke på MIFF sine sider dersom dere orker.
Ha en strålende vårdag.
Det har skjedd andre saker og ting siden jeg kom hjem også:Jeg har blitt skjelt ut, trakkassert, sammenlignet med Hitler og kalt de mest nedverdigende uttrykk. Alt av MIFF-tilhengere. De folka har lite grenser, gitt! Nå tåler jeg godt alt det de slenger ut om meg, men jeg orker ikke å se på alle usannhetene og drittkastingen og truslene mot palestinerne som stadig blir gulpet opp.Derfor kommenterer jeg. Saklig, men ironisk..
Iblant vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte over det som kommer på trykk, at folk virkelig vil dumme seg ut på den måten!
Sant skal sies,- det kan faktisk være litt humoristisk,- noen kommentarer er så usaklige at jeg bare må le, enda så ille det er. En kommentar som skulle vise hvor god kunnskap vedkommende hadde om alt og alle i verden, opplyste meg om at de hadde feriehus i Tyrkia..., da var visst det meste sagt. Jo, jo. At en annen mente at løsningen på konflikten i Midtøsten var å ta livet av alle palestinere, er ikke mye å le av.
Triste saker.
Kameraet mitt er på rep, ingen bilder i dag,- men dere kan jo gå inn og kikke på MIFF sine sider dersom dere orker.
Ha en strålende vårdag.
søndag 7. april 2013
VIRUS
Så måtte jeg til pers også. Det er så mange som har hatt/ har et virus som slår seg på magen,- og i går var det min tur.
Jeg skal ikke gå i detaljer. Imidlertid kom Nisreen utpå dagen og ordna opp masse praktisk, fikk meg omsider på legevakta, og der dyttet de i meg to liter intravenøst tilsatt allverdenes medikamenter samt sendte meg på apoteket for mer.
Jeg fikk ikke lov til å reise hjem, men ble hos Nisreen i natt. Nå er jeg vel det man kaller "delvis"
"Alle" fikk greie på dette, så bekymringsmeldinger strømmet inn, og Nireens måtte ta seg av det også. Det er godt å være blant venner, men jeg anbefaler ikke mage-virus!!
Ja,ja. Nå har jeg en dag mindre på å ordne det jeg må før hjemreise, men det går sin gang.
Forleden kveld ble jeg flira godt av. Det finnes en ørliten sjappe i Beit Sahour med en innehaver de kaller Abu Gabi. Han har en stor og talende papegøye, er en flott gammel mann, og han selger allslags alkohol + sigaretter og ellers litt smått og godt. Hazem har tatt meg dit noen ganger når jeg har trengt røyk eller vin eller brus sent på kvelden, for Abu Gabi stenger "aldri". Han holder visstnok åpent til 2-3 tida på natta..
Det jeg ikke visste, var at Abu Gabi er stedet hvor muslimer fra Hebron og andre steder reiser til for å skaffe seg drikkevarer i skjul. Dit kommer de som slett ikke vil at andre skal vite at de bruker alkohol.
Så, da jeg spurte en annen drosjesjåfør om å stoppe der, og Nisreen også satt i bilen, ble jeg selvfølgelig mobbet så det holdt over min stakkars flaske fransk hvitvin...
Nå må jeg begynne å gjøe noe.
Jeg skal ikke gå i detaljer. Imidlertid kom Nisreen utpå dagen og ordna opp masse praktisk, fikk meg omsider på legevakta, og der dyttet de i meg to liter intravenøst tilsatt allverdenes medikamenter samt sendte meg på apoteket for mer.
Jeg fikk ikke lov til å reise hjem, men ble hos Nisreen i natt. Nå er jeg vel det man kaller "delvis"
"Alle" fikk greie på dette, så bekymringsmeldinger strømmet inn, og Nireens måtte ta seg av det også. Det er godt å være blant venner, men jeg anbefaler ikke mage-virus!!
Ja,ja. Nå har jeg en dag mindre på å ordne det jeg må før hjemreise, men det går sin gang.
Forleden kveld ble jeg flira godt av. Det finnes en ørliten sjappe i Beit Sahour med en innehaver de kaller Abu Gabi. Han har en stor og talende papegøye, er en flott gammel mann, og han selger allslags alkohol + sigaretter og ellers litt smått og godt. Hazem har tatt meg dit noen ganger når jeg har trengt røyk eller vin eller brus sent på kvelden, for Abu Gabi stenger "aldri". Han holder visstnok åpent til 2-3 tida på natta..
Det jeg ikke visste, var at Abu Gabi er stedet hvor muslimer fra Hebron og andre steder reiser til for å skaffe seg drikkevarer i skjul. Dit kommer de som slett ikke vil at andre skal vite at de bruker alkohol.
Så, da jeg spurte en annen drosjesjåfør om å stoppe der, og Nisreen også satt i bilen, ble jeg selvfølgelig mobbet så det holdt over min stakkars flaske fransk hvitvin...
Nå må jeg begynne å gjøe noe.
lørdag 6. april 2013
TIDEN KRYMPER
Å, nå går det så fort mot avreise!! Disse siste dagene blir jeg stressa, og istedet for å gjøre alt i tur og orden, blir jeg gående rundt meg sjøl.
Jeg må sende varer, jeg må ned på YMCA, jeg må til Deheisha, jeg må innom Hassan &co,jeg må gjøre rent i leiligheten...
Så sitter jeg bare her, hører på lydbok og strikker..
Nå ja, jeg kom etterhvert i sving. Nå er det kveld, jeg har sendt pakke hjem,vaska badet, handla litt, vært på ulike steder i Deheishe, og nå er det tid for brødskive og en vinskvett. Livet er bra.
Jeg må sende varer, jeg må ned på YMCA, jeg må til Deheisha, jeg må innom Hassan &co,jeg må gjøre rent i leiligheten...
Så sitter jeg bare her, hører på lydbok og strikker..
Nå ja, jeg kom etterhvert i sving. Nå er det kveld, jeg har sendt pakke hjem,vaska badet, handla litt, vært på ulike steder i Deheishe, og nå er det tid for brødskive og en vinskvett. Livet er bra.
onsdag 3. april 2013
Ramallah og slikt
I går reiste Kirsti og jeg opp til Ramallah sammen med Nisreen. Sistnevnte skulle til legen, vi andre to hadde en avtale med Belals bror.
På veien oppover fikk vi høre at en palestinsk fange var død av kreft i israelsk fengsel, han har visstnok blitt nektet medisinsk behandling. Dette siste har jeg ikke bekreftelse på.
Kirsti og jeg hade god tid, så vi rakla litt og handla litt før vi ble hentet hjem til Belals familie. Veldig trivelige folk. Tre små barn hvorav to superaktive jentunger!!
Så fikk Nisreen beskjed om at hun skulle til ny undersøkelse tilig i dag, så hun måtte overnatte. Kirsti hadde funnet seg et hotellrom,- hun skulle videre nordover i dag. Jeg hadde tenkt meg hjem.
Så begynte demonstrasjonene i Ramallah (pga. av den døde fangen). Jeg ble advart mot å reise ned over Qualania ( og hjem) på kveldstid, folk visste ikke hvoran ting ville utvikle seg.
Vel, vel. Jeg valgte å bli med på Kirstis hotell, hun hadde dobbeltrom.
Det var SÅ ille!!! Møkkete, ekkelt, snuskete, muggete..., you name it.
Så der lå vi i natt- fullt påkledd,- og håpet at småkryp holdt seg unna. Æsj.
Før vi kom så langt, var vi på Quiz! Oh yeah. The Ortodoc club i Ramallah hadde quiz-kveld, og med to til på laget endte vi midt på treet. Vi kunne ittno om film, men mye om kunst og ellers sånn blanda drops. Artig!!
Vi sov rimelig bra blant skitne tepper, men var glad for å komme ut i sola, kjøpe fersk brød og kaffe og falafel før veiene være skiltes: Kirsti til Nablus,- jeg hjem.
Det var fredelig på Qualania, nede på Al Ram var det noen brennende bildekk og sporadisk skyting av ett eller annet,- men vi lukket vinduene i Servicen og fortsatte.
Sjåføren kjørte VELDIG fort sørover, jeg prøvde alt jeg kunne å ikke være redd for at vi skulle hvelve i en sving..
Jeg dro rett opp til Amani og ble dulla med,- nå er jeg hjemme og skal dusje, dusje, dusje.
Al Manara
Lekkert bad.
På veien oppover fikk vi høre at en palestinsk fange var død av kreft i israelsk fengsel, han har visstnok blitt nektet medisinsk behandling. Dette siste har jeg ikke bekreftelse på.
Kirsti og jeg hade god tid, så vi rakla litt og handla litt før vi ble hentet hjem til Belals familie. Veldig trivelige folk. Tre små barn hvorav to superaktive jentunger!!
Så fikk Nisreen beskjed om at hun skulle til ny undersøkelse tilig i dag, så hun måtte overnatte. Kirsti hadde funnet seg et hotellrom,- hun skulle videre nordover i dag. Jeg hadde tenkt meg hjem.
Så begynte demonstrasjonene i Ramallah (pga. av den døde fangen). Jeg ble advart mot å reise ned over Qualania ( og hjem) på kveldstid, folk visste ikke hvoran ting ville utvikle seg.
Vel, vel. Jeg valgte å bli med på Kirstis hotell, hun hadde dobbeltrom.
Det var SÅ ille!!! Møkkete, ekkelt, snuskete, muggete..., you name it.
Så der lå vi i natt- fullt påkledd,- og håpet at småkryp holdt seg unna. Æsj.
Før vi kom så langt, var vi på Quiz! Oh yeah. The Ortodoc club i Ramallah hadde quiz-kveld, og med to til på laget endte vi midt på treet. Vi kunne ittno om film, men mye om kunst og ellers sånn blanda drops. Artig!!
Vi sov rimelig bra blant skitne tepper, men var glad for å komme ut i sola, kjøpe fersk brød og kaffe og falafel før veiene være skiltes: Kirsti til Nablus,- jeg hjem.
Det var fredelig på Qualania, nede på Al Ram var det noen brennende bildekk og sporadisk skyting av ett eller annet,- men vi lukket vinduene i Servicen og fortsatte.
Sjåføren kjørte VELDIG fort sørover, jeg prøvde alt jeg kunne å ikke være redd for at vi skulle hvelve i en sving..
Jeg dro rett opp til Amani og ble dulla med,- nå er jeg hjemme og skal dusje, dusje, dusje.
Al Manara
Lekkert bad.
Abonner på:
Innlegg (Atom)