Så kommer drosja snart. jeg skal hjem til Norge.
Takk for at dere har fulgt med meg på reisen.
Jeg håper VELDIG at jeg skal tilbake hit.
Eldbjørg
søndag 7. november 2010
lørdag 6. november 2010
sISTE UKA
I morgen kveld/ natt drar vi hjem. Det er helt utrolig at jeg har vært borte i 6 uker. Neste gang tror jeg at jeg må bli lengre.Nå er jo Kjetill og Bjørn her, og vi skal rekke alt mulig på kortest mulig tid,- så det er full fart. I dag har de to reist til Hebron, jeg har en god del å ordne her. Blant annet skulle jeg legge inn flere bilder på bloggen, men det fiksa jeg ikke denne gangen.( joda, noen få klarte jeg!!)
Vi har vært på grensa til Gaza, vi har vært i Gamlebyen, vi har vært hos Huda og Aburami, vi har vært i Deheisha, vi har vært på grillfest...
Nå må jeg reise avgårde og sende alle broderiene mine, hvis jeg har de i kofferten blir jeg antagelig stoppa på flyplassen.
Jeg har forøvrig skaffa meg en bag som blir stående her nede med ting jeg ikke trenger i Norge. greit å ha til neste gang.
Nyeste om lille Zain som var på sykehuset: Oprasjonen hjalp ingen ting, hevelsene ble bare verre. De skal på kontroll i morgen, men det er helt usikkert hva som nå skal skje. Foreldrene har fått tillatelse til å reise med henne til Jerusalem i morgen.
onsdag 3. november 2010
MANNFOLKBESØK
Mandag kveld kom Kjetill og Bjørn. De hadde reist helt nordfra Tiberias, krysset grensen mellom Israel og Palestina oppe ved Jenin, og kjørt hele Vestbredden nedover.
I leiebil med gule skilter.
Bilen hadde definitivt ikke vært populær i Jenin og Nablus,- folk der kunne jo ikke vite at disse to kara slett ikke var bosettere med onde hensikter, men norske og rimelig vennligsinnede turister.
Utenfor Ramallah hadde de blitt stoppet på et sjekkpunkt og spurt hvem de var og hvor de skulle. Da Kjetill hadde svart at de var " turister i Palestina",- kom de ikke lenger. Via mange og lange krokveger hit og dit ( var innom i Jerusalem), hadde de nå fått tråkla seg videre sørover og hit til Beit Sahour. Turen fra Ramallah og hit tok laaaang tid, men fram kom de, og i god behold.
Etterpå har alt gått slag i slag med besøk her og der,- severdigheter, besøk osv.Jeg hadde ( har) ei lang liste med "MUST", - vi jobber oss gjennom den.
I går ettermiddag dro vi til Jerico og Dødehavet, hvor Bjørn prøvde saltvannet.
I dag har vi vært på langtur. Vi dro tversover til Sderot, som er grenseby mot Gaza, og så ned til selve grensepasseringen ved Erez. Jeg tok mange bilder og ble skjelt ut av israelske soldater på hebraisk. Jeg lot som jeg overhodet ikke skjønte bæra, fortsatte å ta bilder og svarte de på norsk. Ikke særlig vellykka, men bildene ble tatt. ( skal legge de ut på bloggen i morgen). Vi dro før det ble for ampert.
Det er vanskelig å sammenligne grensen mot Gaza med noe annet enn et fengsel. Det ER et fengsel,- og mur og piggtråd strekker seg så langt øyet ser.
Så tilbake til Jerusalem og kjære Jerusalem hotell, - kvittet oss med leiebilen og gikk en fin tur i Garden of Tomb hvor det var mye folk og vakker salmesang. Buss 24 tilbake til Gilo sjekkpunkt, drosje hjem.- så ut med Nisreen og ungene til en herlig middag med gamle tradisjonelle retter. Den siste delen droppa Bjørn, han hadde plager med isjas og tok det med ro hjemme.
Det var Bjørns første møte med Gilo sjekkpunkt i kveld. Det sjekkpunktet gjør noe med folk. Kan noen gå gjennom det uten at livet blir forandra?
Jeg tviler.
Dere kommer vel ikke hit alle sammen. Men: Gå inn på Youtube og søk på Gilo checkpoint, så får dere opp noen små videoer. De sier en del, sjøl om nok ikke noe kan sammenlignes med å være der sjøl.
Nå sover kara, jeg skal også snart ta kvelden. I morgen skal vi til Jerusalem igjen for å gå i Gamlebyen og for å besøke Getsemane. Kanskje får vi også med oss noe " house demolition", dvs. der som israelerne kaster ut palestinere fra hjemmene deres og overtar huset selv, eller river det. det pågår noe nå igjen i Øst-jerusalem.
I leiebil med gule skilter.
Bilen hadde definitivt ikke vært populær i Jenin og Nablus,- folk der kunne jo ikke vite at disse to kara slett ikke var bosettere med onde hensikter, men norske og rimelig vennligsinnede turister.
Utenfor Ramallah hadde de blitt stoppet på et sjekkpunkt og spurt hvem de var og hvor de skulle. Da Kjetill hadde svart at de var " turister i Palestina",- kom de ikke lenger. Via mange og lange krokveger hit og dit ( var innom i Jerusalem), hadde de nå fått tråkla seg videre sørover og hit til Beit Sahour. Turen fra Ramallah og hit tok laaaang tid, men fram kom de, og i god behold.
Etterpå har alt gått slag i slag med besøk her og der,- severdigheter, besøk osv.Jeg hadde ( har) ei lang liste med "MUST", - vi jobber oss gjennom den.
I går ettermiddag dro vi til Jerico og Dødehavet, hvor Bjørn prøvde saltvannet.
I dag har vi vært på langtur. Vi dro tversover til Sderot, som er grenseby mot Gaza, og så ned til selve grensepasseringen ved Erez. Jeg tok mange bilder og ble skjelt ut av israelske soldater på hebraisk. Jeg lot som jeg overhodet ikke skjønte bæra, fortsatte å ta bilder og svarte de på norsk. Ikke særlig vellykka, men bildene ble tatt. ( skal legge de ut på bloggen i morgen). Vi dro før det ble for ampert.
Det er vanskelig å sammenligne grensen mot Gaza med noe annet enn et fengsel. Det ER et fengsel,- og mur og piggtråd strekker seg så langt øyet ser.
Så tilbake til Jerusalem og kjære Jerusalem hotell, - kvittet oss med leiebilen og gikk en fin tur i Garden of Tomb hvor det var mye folk og vakker salmesang. Buss 24 tilbake til Gilo sjekkpunkt, drosje hjem.- så ut med Nisreen og ungene til en herlig middag med gamle tradisjonelle retter. Den siste delen droppa Bjørn, han hadde plager med isjas og tok det med ro hjemme.
Det var Bjørns første møte med Gilo sjekkpunkt i kveld. Det sjekkpunktet gjør noe med folk. Kan noen gå gjennom det uten at livet blir forandra?
Jeg tviler.
Dere kommer vel ikke hit alle sammen. Men: Gå inn på Youtube og søk på Gilo checkpoint, så får dere opp noen små videoer. De sier en del, sjøl om nok ikke noe kan sammenlignes med å være der sjøl.
Nå sover kara, jeg skal også snart ta kvelden. I morgen skal vi til Jerusalem igjen for å gå i Gamlebyen og for å besøke Getsemane. Kanskje får vi også med oss noe " house demolition", dvs. der som israelerne kaster ut palestinere fra hjemmene deres og overtar huset selv, eller river det. det pågår noe nå igjen i Øst-jerusalem.
lørdag 30. oktober 2010
OG DET SKJEDDE I DE DAGER
Busslaster fulle av turister kommer og går til buss-stasjonen i Betlehem. Den ligger et kvartal unna Fødselskirken.
Jeg har aldri sett tilnærmingsvis så mange turister her før som det er nå. Folk fra alle nasjoner og tungemål,- som det heter. Først går en guide med vimpel eller paraply eller noe. Bak kommer gjengen,- utstyrt med et eller annet kjennetegn som viser hvor/ hvem de hører til.
Alle går inn i kirken, får sin informasjon på dertil egnet språk, står i kø for å komme ned i krypten hvor selve fødselsplassen og krybben var,- så ut igjen, tilbake til bussene og ut av Betlehem.
Kirken ( eller eg. 3 sammenhengende kirker for gresk ortodokse, romersk katolske og armenisk kirke), er stappfulle fra morgen til kveld.
Alt dette er selvfølgelig vel og bra.
Ellers i Betlehems gater er det knapt nok en turist å oppdrive,og souvernirhandlerne døser bak skrankene sine. Jeg snakket litt med min gode venn John i fem-tida i går. Han har forretning et kvartal fra fødselskirken. Han hadde i går solgt for 40 shekel,- dvs. 60 kroner. Ikke så mye å fø en familie på.
Årsakene kan være sammensatte, men jeg vil fortelle en historie jeg hørte for noen dager siden:
På en av gruppeturene hadde det vært noen svensker. På veg til Betlehem hadde de av guiden blitt fortalt hvordan de skulle oppføre seg i Betlehem: Ikke se til høyre eller venstre. Se aldri en araber i øynene, ikke stopp for å se på gateselgernes varer. Man kan aldri stole på en araber, så vær forsiktige, hold sammen!
Svensken som fortalte dette, hadde syntes det hørtes voldsomt ut, og hadde dagen etter reist tilbake til Betlehem på egen hånd. Han hadde selvfølgelig truffet bare vennlige og høflige arabere..
En annen årsak til manglende salg i Betlehem, er at reiseselskapene gjør avtaler med utvalgte souvinirbutikker mot en provisjon på opptil 40%. Det blir en vinn-vinn situasjon for både disse butikkene og for reiseselskapene, -turistene betaler åkke som. Taperne er kjøpmennene i Betlehem. Jeg er rimelig sikker på at en av butikkene her i Beit Sahour har en slik ordning, for der er det ofte busser utenfor. Ellers så er visstnok de fleste av disse butikkene på " den riktige siden" av muren.
Lurer på hva Jesus tenker om alt dette??
Det er vanskelig å finne det nyfødte og uskyldige barnet i krybben i Betlehem anno 2010.
Av de mer prosaiske ting så kan jeg fortelle at det har regnet i natt (hurra), og at jeg har fått ny dusj hvor det går an å regulere varmt og kaldt vann (hurra)
Jeg har aldri sett tilnærmingsvis så mange turister her før som det er nå. Folk fra alle nasjoner og tungemål,- som det heter. Først går en guide med vimpel eller paraply eller noe. Bak kommer gjengen,- utstyrt med et eller annet kjennetegn som viser hvor/ hvem de hører til.
Alle går inn i kirken, får sin informasjon på dertil egnet språk, står i kø for å komme ned i krypten hvor selve fødselsplassen og krybben var,- så ut igjen, tilbake til bussene og ut av Betlehem.
Kirken ( eller eg. 3 sammenhengende kirker for gresk ortodokse, romersk katolske og armenisk kirke), er stappfulle fra morgen til kveld.
Alt dette er selvfølgelig vel og bra.
Ellers i Betlehems gater er det knapt nok en turist å oppdrive,og souvernirhandlerne døser bak skrankene sine. Jeg snakket litt med min gode venn John i fem-tida i går. Han har forretning et kvartal fra fødselskirken. Han hadde i går solgt for 40 shekel,- dvs. 60 kroner. Ikke så mye å fø en familie på.
Årsakene kan være sammensatte, men jeg vil fortelle en historie jeg hørte for noen dager siden:
På en av gruppeturene hadde det vært noen svensker. På veg til Betlehem hadde de av guiden blitt fortalt hvordan de skulle oppføre seg i Betlehem: Ikke se til høyre eller venstre. Se aldri en araber i øynene, ikke stopp for å se på gateselgernes varer. Man kan aldri stole på en araber, så vær forsiktige, hold sammen!
Svensken som fortalte dette, hadde syntes det hørtes voldsomt ut, og hadde dagen etter reist tilbake til Betlehem på egen hånd. Han hadde selvfølgelig truffet bare vennlige og høflige arabere..
En annen årsak til manglende salg i Betlehem, er at reiseselskapene gjør avtaler med utvalgte souvinirbutikker mot en provisjon på opptil 40%. Det blir en vinn-vinn situasjon for både disse butikkene og for reiseselskapene, -turistene betaler åkke som. Taperne er kjøpmennene i Betlehem. Jeg er rimelig sikker på at en av butikkene her i Beit Sahour har en slik ordning, for der er det ofte busser utenfor. Ellers så er visstnok de fleste av disse butikkene på " den riktige siden" av muren.
Lurer på hva Jesus tenker om alt dette??
Det er vanskelig å finne det nyfødte og uskyldige barnet i krybben i Betlehem anno 2010.
Av de mer prosaiske ting så kan jeg fortelle at det har regnet i natt (hurra), og at jeg har fått ny dusj hvor det går an å regulere varmt og kaldt vann (hurra)
torsdag 28. oktober 2010
FOTBALLKAMP!
Jeg har vært på fotballkamp!
Det foregikk i Al-Kadr, like oppi høgga her. Det ene laget besto av godt voksne italienske munker, motspillerne var et sammensatt palestinsk lag. Det hele ble startet på en høyst formell måte med taler og hornmusikk og fotografering og menn i mørk dress.
Etter det var det meste uformelt, særlig på tribunene. Galematias!
Vanvittig høyt lydnivå, flagg, trommer, megafoner, roping, heiing- selvfølgelig mer og mer etter hvert som palestinerne skåret mål etter mål, mens munkene mest peste rundt på jakt etter ballen. Jeg var der sammen med Nisreen ( som er lærer), og en gjeng av studentene hennes. Utrolig artig, selv om jeg ikke fikk med meg alle målene. -Det ble 8-1 ( tror jeg)-og en blant publikum vant en rundreise til Italia. Fine greier,-selv om MUREN snodde seg som en lang slange like oppe i åssida, og vi kjørte 7 stykker i en liten Peuguot med radioen på full guffe.
. Etterpå satte Nisreen meg av på Grotto,.resturanten like ved der jeg bor. Der satt jeg aldeles stille og alene og tok meg et glass vin før jeg like stille og alene rusla hjem i måneskinnet.Stillhet kan være veldig godt.
mandag 25. oktober 2010
ZAIN
Zain er ei jente på 8 år, nest yngst i en søskenflokk på 4, og hun er en av Nisreens utallige nieser.
Zain ble født med et spesielt handicap. Hun hadde noen små utvekster/ kuler på kroppen, særlig på halsen og den venstre armen. Ingen hadde sett noe lignende.
Etterhvert som jenta vokste til, økte kulene i antall og størrelse. Kulene/ svultsene gjør at også områdene rundt blir hovent og underlig svampete. Mange leger har klødd seg i hodet.
For noen måneder siden fikk familien kontakt med et sykehus i Jerusalem som er spesialister på lignende syndromer. Zains tilfelle er så spesielt at hun skulle få gratis operasjon og behandling ( forskning). De skal åpne noen kuler og drenere +++, ikke vet jeg.
I morgen er dagen for innleggelse, og på onsdag skal hun opereres.
Foreldrene søkte om å få reise til sykehuset sammen med datteren sin, men fikk avslag fra de israelske myndighetene.
Noen (sykehuset??) tok da kontakt med israelerne for å prøve å få omgjort avslaget.
I kveld,- etter timer med venting nede i Hebron,- kunne begge foreldrene overlykkelige vise fram tillatelsen sin! Den gjelder for 3 dager f.o.m. i morgen, og de får ikke bevege seg utenfor sykehusets område. Jeg var hjemme hos de og fikk oversatt det meget formelle brevet. ( bilde/håndavtrykk/årsak/tillatt tid osv.)
Historien slutter der.
Jeg håper bare så inderlig at Zain får behandling/ hjelp som gjør henne bedre,
Zain ble født med et spesielt handicap. Hun hadde noen små utvekster/ kuler på kroppen, særlig på halsen og den venstre armen. Ingen hadde sett noe lignende.
Etterhvert som jenta vokste til, økte kulene i antall og størrelse. Kulene/ svultsene gjør at også områdene rundt blir hovent og underlig svampete. Mange leger har klødd seg i hodet.
For noen måneder siden fikk familien kontakt med et sykehus i Jerusalem som er spesialister på lignende syndromer. Zains tilfelle er så spesielt at hun skulle få gratis operasjon og behandling ( forskning). De skal åpne noen kuler og drenere +++, ikke vet jeg.
I morgen er dagen for innleggelse, og på onsdag skal hun opereres.
Foreldrene søkte om å få reise til sykehuset sammen med datteren sin, men fikk avslag fra de israelske myndighetene.
Noen (sykehuset??) tok da kontakt med israelerne for å prøve å få omgjort avslaget.
I kveld,- etter timer med venting nede i Hebron,- kunne begge foreldrene overlykkelige vise fram tillatelsen sin! Den gjelder for 3 dager f.o.m. i morgen, og de får ikke bevege seg utenfor sykehusets område. Jeg var hjemme hos de og fikk oversatt det meget formelle brevet. ( bilde/håndavtrykk/årsak/tillatt tid osv.)
Historien slutter der.
Jeg håper bare så inderlig at Zain får behandling/ hjelp som gjør henne bedre,
søndag 24. oktober 2010
Om det å drive landbruk i Palestina.
Vi skulle plukke oliven i Al Walaja- dalen. Det er utrolig vakker dal hvor dalsidene er delt inn i terasser der det dyrkes oliven og druer. På en av toppene troner klosteret Cremisan. Der har italienske munker dyrket druer/ produsert vin i mer enn hundre år.På andre topper, derimot, har det kommet opp israelske bosettinger. I mellom bosettingene er det bygget en flott motorvei tvers over dalen ( litt praktisk må man jo ha det..) Israelerne syntes også det virket skummelt med palestinske bønder der langt under dem, - så da stengte de av dalen med gjerder og piggtråd og vakttårn og sjæfere og overvåkingskameraer og slikt.
Den eneste muligheten for å komme inn i dalen med bil, er å være ikke- palestiner og dessuten ha gule skilter på bilen ( palestinske skilter er hvite og grønne).
Vi hadde fått leid buss med riktige skilter og en israelsk sjåfør som skulle kjøre oss inn. Passene var klare i hånda, og selv om pulsen nok banket ekstra hos noen, gikk det smertefritt å komme gjennom sjekkpunktet. Formelt sett var vi bare turister på dagstur, og hadde ikke peiling på oliven og slikt.
Amon, bonden ønsket oss velkommen,- bussen forsvant,- vi plukket oliven i sola og hadde det flott. Så viste det seg at bussen ikke kunne/ ville hente oss. OK. Da var det bare en ting å gjøre, å gå den motsatte vegen tilbake og ut gjennom porten i iggtrådgjerdet - dvs hvis soldatene tillot det. Vi hadde jo ikke kommet inn den vegen! Etter en halvtime på støvete landeveg, og med deltagere med stokker + diverse,- nærma vi oss porten. Amon, som har nøkkel, skyndte seg å låse opp og vi var meget raske med å komme oss igjennom uten at soldatene kom ut av vaktbua. Reddet!
Hva slags restriksjoner og problemer Amon får oppleve nå etterpå,- vet vi foreløpig ikke. Jeg skal melde tilbake når jeg får vite noe mer.
Det er ikke akkurat enkelt å drive jordbruk i Palestina, og murene og gjerdene og sjekkpunktene og bosettingene blir flere og flere og flere. Det siste nå er at israelerne har delt en landsby like borti her midt i to uten noen mulighet for folka der å krysse delelinjen. Landsbyen vil måtte bli evakuert, palestinerne har ingen mulighet til å fungere uten tilgang på mat, legehjelp, skoler etc.
Jeg hadde en lusjavtale med Raji og Abdullah denne dagen, men måtte ringe og si at jeg var meget forsinket. Ja, ja, slikt skjer. De kom og hentet meg i Betlehem og tok meg til en nydelig og luftavkjølt resturant hvor vi hadde en strålende måltid sammen. Etterpå ble jeg kjørt hjem i fullmåneskinn fra en svart og skyfri himmel.
Selv om klokka da bare var 7, hadde jeg gjort mitt for dagen.
Raji og Abdullah vil gjerne ta med Kjetill, Bjørn og meg til Nablus. Jeg håper vi får det til.
( har jeg forresten fortalt at Bjørn Gullaker kommer nedover sammen med Kjetill? Bjørn var i sin tid Kjetills forlover, og er en trivelig kar som bor i Åsgårdsstrand og som skal til Palestina for første gang. Jeg gleder meg!)
I dag, søndag,- fikk jeg gårsdagen litt midt i panna, så jeg har hatt meg fri! Søndag er som bekjent hviledag: Jeg hviler. Senere i dag skal jeg prøve å laste ned noen flere bilder. Jeg er utrolig dum med slikt. Det er rene flaksen når jeg får det til.
Den eneste muligheten for å komme inn i dalen med bil, er å være ikke- palestiner og dessuten ha gule skilter på bilen ( palestinske skilter er hvite og grønne).
Vi hadde fått leid buss med riktige skilter og en israelsk sjåfør som skulle kjøre oss inn. Passene var klare i hånda, og selv om pulsen nok banket ekstra hos noen, gikk det smertefritt å komme gjennom sjekkpunktet. Formelt sett var vi bare turister på dagstur, og hadde ikke peiling på oliven og slikt.
Amon, bonden ønsket oss velkommen,- bussen forsvant,- vi plukket oliven i sola og hadde det flott. Så viste det seg at bussen ikke kunne/ ville hente oss. OK. Da var det bare en ting å gjøre, å gå den motsatte vegen tilbake og ut gjennom porten i iggtrådgjerdet - dvs hvis soldatene tillot det. Vi hadde jo ikke kommet inn den vegen! Etter en halvtime på støvete landeveg, og med deltagere med stokker + diverse,- nærma vi oss porten. Amon, som har nøkkel, skyndte seg å låse opp og vi var meget raske med å komme oss igjennom uten at soldatene kom ut av vaktbua. Reddet!
Hva slags restriksjoner og problemer Amon får oppleve nå etterpå,- vet vi foreløpig ikke. Jeg skal melde tilbake når jeg får vite noe mer.
Det er ikke akkurat enkelt å drive jordbruk i Palestina, og murene og gjerdene og sjekkpunktene og bosettingene blir flere og flere og flere. Det siste nå er at israelerne har delt en landsby like borti her midt i to uten noen mulighet for folka der å krysse delelinjen. Landsbyen vil måtte bli evakuert, palestinerne har ingen mulighet til å fungere uten tilgang på mat, legehjelp, skoler etc.
Jeg hadde en lusjavtale med Raji og Abdullah denne dagen, men måtte ringe og si at jeg var meget forsinket. Ja, ja, slikt skjer. De kom og hentet meg i Betlehem og tok meg til en nydelig og luftavkjølt resturant hvor vi hadde en strålende måltid sammen. Etterpå ble jeg kjørt hjem i fullmåneskinn fra en svart og skyfri himmel.
Selv om klokka da bare var 7, hadde jeg gjort mitt for dagen.
Raji og Abdullah vil gjerne ta med Kjetill, Bjørn og meg til Nablus. Jeg håper vi får det til.
( har jeg forresten fortalt at Bjørn Gullaker kommer nedover sammen med Kjetill? Bjørn var i sin tid Kjetills forlover, og er en trivelig kar som bor i Åsgårdsstrand og som skal til Palestina for første gang. Jeg gleder meg!)
I dag, søndag,- fikk jeg gårsdagen litt midt i panna, så jeg har hatt meg fri! Søndag er som bekjent hviledag: Jeg hviler. Senere i dag skal jeg prøve å laste ned noen flere bilder. Jeg er utrolig dum med slikt. Det er rene flaksen når jeg får det til.
fredag 22. oktober 2010
Fredag 22.10.10
Så har det jammen gått ei uke til, snart. I dag har jeg hatt en fredelig dag, prøvd å være litt husmor og slikt. Jeg kan ikke fordra gulvvask!!
Jeg har to overnattingsgjester, et belgisk og pengelens par som blir et par dager. De er veldig hyggelige.
Vi var en tur oppe på AIC ( alternativ information center) og så en film som heter " East side Story". Meget informativ og lærerik. Etterpå tok de to kvelden, mens jeg har vært oppe hos husverten/ vertinnen og lært meg hvordan man lager Shiz barac( gudene vet hvordan det skrives). Det er i hvert fall en nydelig, arabisk matrett. Jeg fikk også med meg en liter nypresset olivenolje fra hagen "min". Den skal jeg ta med til Norge.
I morgen er det plukking igjen. Det er mye uro blant bosetterne nå, de går snart løs på gud og hvermann,- men jeg regner med at vi holder oss utenom skuddlinjene. Lurer veldig på hvordan bosetterne er skrudd sammen i hue. Det siste jeg hørte, var at i en bosetting hadde de latt all kloakken fra husene sine renne ut over åkrene til palestinerne. Hva er det den oppvoksende slekt av bosettere blir lært opp til?? Bare hat og forakt overfor palestinerne, og det samme skjer selvfølgelig også motsatt veg.
Kjære Gud,- det er så langt fram til fred og forlik!
Det jeg er HELT SIKKER PÅ, er at alt det som skjer her nede, IKKE er Guds vilje eller religionens vilje, men menneskeskapt.
Jeg får vel legge meg og sove. KEEP HOPE ALIVE heter olivenkampanjen. Vi må det.
Jeg har to overnattingsgjester, et belgisk og pengelens par som blir et par dager. De er veldig hyggelige.
Vi var en tur oppe på AIC ( alternativ information center) og så en film som heter " East side Story". Meget informativ og lærerik. Etterpå tok de to kvelden, mens jeg har vært oppe hos husverten/ vertinnen og lært meg hvordan man lager Shiz barac( gudene vet hvordan det skrives). Det er i hvert fall en nydelig, arabisk matrett. Jeg fikk også med meg en liter nypresset olivenolje fra hagen "min". Den skal jeg ta med til Norge.
I morgen er det plukking igjen. Det er mye uro blant bosetterne nå, de går snart løs på gud og hvermann,- men jeg regner med at vi holder oss utenom skuddlinjene. Lurer veldig på hvordan bosetterne er skrudd sammen i hue. Det siste jeg hørte, var at i en bosetting hadde de latt all kloakken fra husene sine renne ut over åkrene til palestinerne. Hva er det den oppvoksende slekt av bosettere blir lært opp til?? Bare hat og forakt overfor palestinerne, og det samme skjer selvfølgelig også motsatt veg.
Kjære Gud,- det er så langt fram til fred og forlik!
Det jeg er HELT SIKKER PÅ, er at alt det som skjer her nede, IKKE er Guds vilje eller religionens vilje, men menneskeskapt.
Jeg får vel legge meg og sove. KEEP HOPE ALIVE heter olivenkampanjen. Vi må det.
onsdag 20. oktober 2010
"ALLE TIDERS TIRSDAG" ( FRITT ETTER STEINBECK)
Det kan kanskje virke som det skjer en masse her nede hver eneste dag. Slik er det ikke ( heldigvis).
Noen dager er meget slappe og ikke mye å skrive hjemmat om.
Gårsdagen- tirsdag- var derimot stappfull av opplevelser, selv om jeg ikke dro hjemmefra før halv ett.
Jeg hadde en avtale med ei dame som heter Ahlam,- en kontakt jeg hadde fått via Torill Eide. Ahlam arbeider ( gratis) med grupper av kvinner som ønsker mer utdanning og skolering; i første rekke for å kunne hjelpe egne barn med lekser. Det er undervisning i engelsk, arabisk og matte.
Ahlam er ei flott kvinne i 40 årene. Utseendet hennes er litt spesielt,bl. annet er nesa veldig skjeiv og rar.
Ahlam fortalte sin historie: 16 år gammel hadde hun vært med i en voldelig demonstrasjon mot israelerne. Hun hadde stått med en Molotovcoctail i hånden da hun ble tatt. Soldatene hadde slått ansiktet hennes mot en murvegg til det hadde fått helt i stykker, nesa var brukket og hun hadde aldri blitt som før igjen. Hun ble idømt 5 års fengsel, men slapp ut etter 3 pga sin unge alder. Men -sa hun-det kom ikke en lyd fra meg. Jeg er sterk. -
Nå hadde Ahlam fått MS,- men det hindret henne ikke i å arbeide for kvinnenes sak. ( you know, I`m strong)
Jeg skal treffe kvinnegruppa hennes før jeg drar hjem igjen,- kanskje kan jeg bidra med noe der.
Etterpå ble jeg med Ahlam bort til Tagreed( broderilæreren), hvor jeg fikk lunsj og dessuten kjøpte meg en vakker bluse.
Tagreed er vokst opp i Aida flyktningeleir her i Betlehem. Hun skulle dit bort med noen broderier, så jeg ble med. Jeg har ikke vært i Aida før, men har fra ulike hold hørt at det drives mye konstruktivt arbeid der og at det stadig er internasjonale som arbeider der i perioder. Denne leiren er liten,- bare drøye 5 tusen mennesker. Den ligger kloss opp mot muren. På senteret der drives det undervisning ( vi braste rett inn i en franskklasse), opplæring i søm, gym for kvinner, produksjon av kort og bilder mm, og det er leketilbud for ungene. Det er også en gruppe kvinner som er døve og eller blinde- de lager noen flotte smykker!!
Jeg hadde en ny avtale klokka 6: SOS barnelandsby i Betlehem.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men sjøl hadde jeg et svært så overfladisk kjennskap til disse barnelandsbyene på forhånd.
Familien ( Hagen/Mellums) palestinske asylsøker Hussam som pt.bor i Porsgrunn, og som har vært på Hamar noen ganger, vokste opp her i SOS village. Han hadde ivret på at jeg skulle besøke barndomshjemmet hans og treffe hans bror Abdullah.
Jeg traff Abdullah + mange flere, jeg traff Hussams beste venn Raji, jeg fikk omvisning og te og mat og te og kaffe og te..., og jeg fikk et fantastisk innblikk i hvordan livet i en SOS barnelandsby er. Klokka 11 i går kveld ringte Hussam fra Porsgrunn til Abdulla. Han fikk nok litt bakoversveis da det var jeg som tok telefonen!
Abdullah kjørte meg hjem litt før midnatt. Da var jeg stuptrøtt og overmettet med inntrykk.
Alle tiders tirsdag!
Noen dager er meget slappe og ikke mye å skrive hjemmat om.
Gårsdagen- tirsdag- var derimot stappfull av opplevelser, selv om jeg ikke dro hjemmefra før halv ett.
Jeg hadde en avtale med ei dame som heter Ahlam,- en kontakt jeg hadde fått via Torill Eide. Ahlam arbeider ( gratis) med grupper av kvinner som ønsker mer utdanning og skolering; i første rekke for å kunne hjelpe egne barn med lekser. Det er undervisning i engelsk, arabisk og matte.
Ahlam er ei flott kvinne i 40 årene. Utseendet hennes er litt spesielt,bl. annet er nesa veldig skjeiv og rar.
Ahlam fortalte sin historie: 16 år gammel hadde hun vært med i en voldelig demonstrasjon mot israelerne. Hun hadde stått med en Molotovcoctail i hånden da hun ble tatt. Soldatene hadde slått ansiktet hennes mot en murvegg til det hadde fått helt i stykker, nesa var brukket og hun hadde aldri blitt som før igjen. Hun ble idømt 5 års fengsel, men slapp ut etter 3 pga sin unge alder. Men -sa hun-det kom ikke en lyd fra meg. Jeg er sterk. -
Nå hadde Ahlam fått MS,- men det hindret henne ikke i å arbeide for kvinnenes sak. ( you know, I`m strong)
Jeg skal treffe kvinnegruppa hennes før jeg drar hjem igjen,- kanskje kan jeg bidra med noe der.
Etterpå ble jeg med Ahlam bort til Tagreed( broderilæreren), hvor jeg fikk lunsj og dessuten kjøpte meg en vakker bluse.
Tagreed er vokst opp i Aida flyktningeleir her i Betlehem. Hun skulle dit bort med noen broderier, så jeg ble med. Jeg har ikke vært i Aida før, men har fra ulike hold hørt at det drives mye konstruktivt arbeid der og at det stadig er internasjonale som arbeider der i perioder. Denne leiren er liten,- bare drøye 5 tusen mennesker. Den ligger kloss opp mot muren. På senteret der drives det undervisning ( vi braste rett inn i en franskklasse), opplæring i søm, gym for kvinner, produksjon av kort og bilder mm, og det er leketilbud for ungene. Det er også en gruppe kvinner som er døve og eller blinde- de lager noen flotte smykker!!
Jeg hadde en ny avtale klokka 6: SOS barnelandsby i Betlehem.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men sjøl hadde jeg et svært så overfladisk kjennskap til disse barnelandsbyene på forhånd.
Familien ( Hagen/Mellums) palestinske asylsøker Hussam som pt.bor i Porsgrunn, og som har vært på Hamar noen ganger, vokste opp her i SOS village. Han hadde ivret på at jeg skulle besøke barndomshjemmet hans og treffe hans bror Abdullah.
Jeg traff Abdullah + mange flere, jeg traff Hussams beste venn Raji, jeg fikk omvisning og te og mat og te og kaffe og te..., og jeg fikk et fantastisk innblikk i hvordan livet i en SOS barnelandsby er. Klokka 11 i går kveld ringte Hussam fra Porsgrunn til Abdulla. Han fikk nok litt bakoversveis da det var jeg som tok telefonen!
Abdullah kjørte meg hjem litt før midnatt. Da var jeg stuptrøtt og overmettet med inntrykk.
Alle tiders tirsdag!
mandag 18. oktober 2010
søndag 17. oktober 2010
Torill Eide fra Odal og Amira fra Dheisha
I går,- lørdag,- traff jeg for første gang Torill Eide fra Mo i Nord Odal. Møtestedet var en leilighet i Beit Jala. Torill viste seg å være en høyst oppegående og svært trivelig og engasjert kvinne på godt over 70. Hun arrangerer turer rundt i Israel og Palestina, og bobler over av ideer og prosjekter. Vi tilbrakte noen fine timer sammen. Desverre skulle hun hjem dagen etter, men vi rakk å utveksle tanker og planer og adresser og telefonnumre... Hennes vertinne var en palestinsk kvinne som underviser i søm og broderi, så jeg fikk jo helt blod på tann!
På hjemvei stoppa jeg ved nærmeste butikk for å kjøpe vaskepulver. Desverre, sa innehaveren, det er tomt til mandag.
Men, sa han, "hvis du trenger det før, så kan jeg bare stikke hjem og hente noe av det vi har, slik at du klarer deg i helga."
Er det rart jeg er glad i folka her?
I dag startet olivenhøstingen. Alt fungerte som det skulle, bortsett fra at det er den varmeste oktober måned her på en kvinnsalder, så det gikk med mye vann i tørre struper.
Denne olivenlunden lå like ved en by-pass-road, og på toppen av åsen er det en israelsk bosetting.
Det var god avling, men olivenen var liten i størrelse. Inntil for 4 år siden hadde fruktene vært mye større.
Da kom altså bosettingen, og med den noen digre pumper som pumpa opp grunnvannet og la det i rør opp til bosettingen. De store pumpehusene lå kanskje 5 meter fra nærmeste oliventre, behørig inngjerdet og låst.
Jeg blir så inn i hampen provosert!!
Denne bonden,- med sin kone og sine elleve barn.- hadde pleiet og stelt oliventrærne i alle, alle år fordi de var HANS! Så bestemmer noen seg for å bosette seg på toppen, og da sørger den israelske staten for vann, må vite.
Altså pumper man vannet opp til bosetterne, og oliventrærne tørker mer eller mindre på røttene.
Verden- det vil si VI- ser på!
Jeg ser og opplever så mye her nede at jeg iblant blir immun, men fy søren så forbannet jeg har vært i dag.
Olivenplukkerne er 75 i tallet, fordelt på 13 ulike nasjoner: Japan, USA, Australia, Spania, Tyskland, Nederland, England, Sverige, Norge, Canada, Frankrike samt 2 til som jeg ikke husker.
Vi er delt inn i 2 grupper/ 2 busser.
Jeg har truffet bare et par av plukkerne før. En av de er Eric. Han er 83 år og ikke den sprekeste, men jammen var han ikke her også i år. Min gruppe består stort sett av gamlinger som meg. Jeg tror (håper?) at flere av de er en god del eldre, men har ikke spurt!!
Noen av plukkerne er svært lite orientert. Vi gikk langs muren inne i Betlehem i dag, og da hadde en eller annen spurt om muren var mer enn det vi så der(!)
Muren er over 740 km. lang, vi så noen få meter. En annen hadde spurt om vi skulle reise til Vestbredden en dag...
Jeg er glad de ikke spurte meg, jeg hadde kommet til å få så hakaslepp at jeg sikkert hadde sagt noe kjempedumt. Det er jo vel og bra at folk flest ikke har allverdens kunnskap om hvordan det er her, men jeg ville nå tro at de som kommer for å plukke oliven, skulle vite litt mer???
Baha, lederen vår,kommenterte bare at det var noen som fikk en bratt læringskurve, ja!
Etter plukkingen stoppet vi for en kort omvisning i Deheisha camp. Gjett om jeg var stolt da jeg fant ut at vi plutselig var i "gata" til Amira! Jeg forta meg inn og ga henne en klem og forta meg ut igjen for ikke å miste resten av gjengen i labyrinten.
En fin dag.
Nå tar jeg kvelden.
På hjemvei stoppa jeg ved nærmeste butikk for å kjøpe vaskepulver. Desverre, sa innehaveren, det er tomt til mandag.
Men, sa han, "hvis du trenger det før, så kan jeg bare stikke hjem og hente noe av det vi har, slik at du klarer deg i helga."
Er det rart jeg er glad i folka her?
I dag startet olivenhøstingen. Alt fungerte som det skulle, bortsett fra at det er den varmeste oktober måned her på en kvinnsalder, så det gikk med mye vann i tørre struper.
Denne olivenlunden lå like ved en by-pass-road, og på toppen av åsen er det en israelsk bosetting.
Det var god avling, men olivenen var liten i størrelse. Inntil for 4 år siden hadde fruktene vært mye større.
Da kom altså bosettingen, og med den noen digre pumper som pumpa opp grunnvannet og la det i rør opp til bosettingen. De store pumpehusene lå kanskje 5 meter fra nærmeste oliventre, behørig inngjerdet og låst.
Jeg blir så inn i hampen provosert!!
Denne bonden,- med sin kone og sine elleve barn.- hadde pleiet og stelt oliventrærne i alle, alle år fordi de var HANS! Så bestemmer noen seg for å bosette seg på toppen, og da sørger den israelske staten for vann, må vite.
Altså pumper man vannet opp til bosetterne, og oliventrærne tørker mer eller mindre på røttene.
Verden- det vil si VI- ser på!
Jeg ser og opplever så mye her nede at jeg iblant blir immun, men fy søren så forbannet jeg har vært i dag.
Olivenplukkerne er 75 i tallet, fordelt på 13 ulike nasjoner: Japan, USA, Australia, Spania, Tyskland, Nederland, England, Sverige, Norge, Canada, Frankrike samt 2 til som jeg ikke husker.
Vi er delt inn i 2 grupper/ 2 busser.
Jeg har truffet bare et par av plukkerne før. En av de er Eric. Han er 83 år og ikke den sprekeste, men jammen var han ikke her også i år. Min gruppe består stort sett av gamlinger som meg. Jeg tror (håper?) at flere av de er en god del eldre, men har ikke spurt!!
Noen av plukkerne er svært lite orientert. Vi gikk langs muren inne i Betlehem i dag, og da hadde en eller annen spurt om muren var mer enn det vi så der(!)
Muren er over 740 km. lang, vi så noen få meter. En annen hadde spurt om vi skulle reise til Vestbredden en dag...
Jeg er glad de ikke spurte meg, jeg hadde kommet til å få så hakaslepp at jeg sikkert hadde sagt noe kjempedumt. Det er jo vel og bra at folk flest ikke har allverdens kunnskap om hvordan det er her, men jeg ville nå tro at de som kommer for å plukke oliven, skulle vite litt mer???
Baha, lederen vår,kommenterte bare at det var noen som fikk en bratt læringskurve, ja!
Etter plukkingen stoppet vi for en kort omvisning i Deheisha camp. Gjett om jeg var stolt da jeg fant ut at vi plutselig var i "gata" til Amira! Jeg forta meg inn og ga henne en klem og forta meg ut igjen for ikke å miste resten av gjengen i labyrinten.
En fin dag.
Nå tar jeg kvelden.
fredag 15. oktober 2010
GUDMUND HERNES SIN LOV
ER DET IKKE NOE SOM HETER AT ALT SOM KAN GÅ GALT,- GÅR GALT?
Jeg har en klar følelse at dette har vært en slik dag.
Jeg skulle møte Aburami ved sjekkpunktet klokka halv ti. For en gangs skyld var drosjesjåfør Hazem over ti minutter forsinket.Når jeg kom til sjekkpunktet, var ikke Aburami å se.
Jeg stilte meg i køen- den var LAANG.
Lengere ble den, de jødiske soldatene hadde tatt lunsjpause eller noe slik, for ingen ting skjedde på halvannen time. Alle porter lyste rødt, og stemningen ble ganske så amper mens køen vokste og vokste.
Halv tolv var jeg igjennom. Alle forsøk på å få tak i Aburami per telfon, var mislykket.
Jeg tok nå likevel bussen inn til Jerusalem og tenkte at jeg vel ville finne det norske utenrikskontoret. Det ble en varm og lang tur hvor jeg fant både svenske og danske kontorer, men ingen visste om noe norsk kontor.
Telefon til Kjetill- hjelp-internett!!
Kontoret skulle befinne seg på et sted som heter Al-Ram,kunne Kjetill fortelle.
Drosje. Sjåføren var en meget vennlig og hjelpsom jøde (!!), og la dessuten ut om hvor fantastisk jeg var- skulle vi kanskje drikke kaffe sammen eller noe?? Han var skilt, nevnte han. Takk, men nei takk.
Kanskje en annen gang? Kanskje det.
Etter ganske så mye leting fant vi det norske kontoret vi lette etter. Det lå slett ikke inne i Jerusalem, men inne i en avkrok med 8 meter mur på 2 sider. Takket være en lokalkjent bilmekaniker som ble med i drosja og viste veg, gikk det bra, og jeg fikk utrettet ærendet mitt.
Aburami ringte da og fortalte at han hadde prøvd å finne meg, men trodde kanskje vi hadde misfordtått hverandre. Han hadde reist til Ramallah da han ikke fant meg på det norske utenrikskontoret.
Så dere skjønner, dette var ikke my lucky day.
Det var godt å komme tilbake til Betlehem og lunsj.
Etter 20 minutter hjemme i Beit Sahour kom Nisreen og hentet meg, nå var det grilling og bursdagsselskap langt oppe i en ås hos noen av hennes utallige søsken med familier. Var vi 14 mon tro?
Nå er jeg hjemme og NÅ skal jeg ha meg et glass vin. Muslimske selskap er svært koselige og de er svært alkoholfrie.
Klokka er bare halv ni- det kjennes svært mye seinere ut. Ittno nachspiel i kveld, nei.
Jeg har en klar følelse at dette har vært en slik dag.
Jeg skulle møte Aburami ved sjekkpunktet klokka halv ti. For en gangs skyld var drosjesjåfør Hazem over ti minutter forsinket.Når jeg kom til sjekkpunktet, var ikke Aburami å se.
Jeg stilte meg i køen- den var LAANG.
Lengere ble den, de jødiske soldatene hadde tatt lunsjpause eller noe slik, for ingen ting skjedde på halvannen time. Alle porter lyste rødt, og stemningen ble ganske så amper mens køen vokste og vokste.
Halv tolv var jeg igjennom. Alle forsøk på å få tak i Aburami per telfon, var mislykket.
Jeg tok nå likevel bussen inn til Jerusalem og tenkte at jeg vel ville finne det norske utenrikskontoret. Det ble en varm og lang tur hvor jeg fant både svenske og danske kontorer, men ingen visste om noe norsk kontor.
Telefon til Kjetill- hjelp-internett!!
Kontoret skulle befinne seg på et sted som heter Al-Ram,kunne Kjetill fortelle.
Drosje. Sjåføren var en meget vennlig og hjelpsom jøde (!!), og la dessuten ut om hvor fantastisk jeg var- skulle vi kanskje drikke kaffe sammen eller noe?? Han var skilt, nevnte han. Takk, men nei takk.
Kanskje en annen gang? Kanskje det.
Etter ganske så mye leting fant vi det norske kontoret vi lette etter. Det lå slett ikke inne i Jerusalem, men inne i en avkrok med 8 meter mur på 2 sider. Takket være en lokalkjent bilmekaniker som ble med i drosja og viste veg, gikk det bra, og jeg fikk utrettet ærendet mitt.
Aburami ringte da og fortalte at han hadde prøvd å finne meg, men trodde kanskje vi hadde misfordtått hverandre. Han hadde reist til Ramallah da han ikke fant meg på det norske utenrikskontoret.
Så dere skjønner, dette var ikke my lucky day.
Det var godt å komme tilbake til Betlehem og lunsj.
Etter 20 minutter hjemme i Beit Sahour kom Nisreen og hentet meg, nå var det grilling og bursdagsselskap langt oppe i en ås hos noen av hennes utallige søsken med familier. Var vi 14 mon tro?
Nå er jeg hjemme og NÅ skal jeg ha meg et glass vin. Muslimske selskap er svært koselige og de er svært alkoholfrie.
Klokka er bare halv ni- det kjennes svært mye seinere ut. Ittno nachspiel i kveld, nei.
torsdag 14. oktober 2010
HEBRON + MER
Klokka 12 reiste vi til Hebron, og uten stopp på checkpunktene var vi framme en time senere.
Hebron er en by sør for Betlehem hvor den etniske rensingen er mer påfallende enn noe annet sted. Hebron er en gammel og vakker palestinsk by.
Imidlertid er det ca. 400 ortodokse jøder som har funnet ut at de vil bo der. Fordi israelsk lov sier at en samling på mer enn 30 personer har krav på beskyttelse, er det i Hebron omtrent 2000 israelske soldater som da beskytter disse 400 personene.
Jødene bor i et område i byen i 2. og 3. etasje, og noen gater er også forbeholdt jødene.
På gateplan bor palestinerne, hvis da ikke hele gata er avsperret og stengt av de samme jødene. I gamlebyen er det gater som er fullstendig stengt, andre gater har netting over gata. Ned på nettingen kaster jødene skrot, flasker, etterlatenskaper,.plast osv. osv. Det er soldater og overvåkningskameraer som følger med i alt som skjer. Palestinerne får ikke bevege seg opp i etasjene.
Vi traff en palestiner som ba oss hjem til seg, dvs. til sin brors familie. der gikk vi opp på taket og kunne med selvsyn se på galskapen. Det er vanskelig,- for ikke å si umulig,- å begripe at noen få mennesker kan kontrollere en hel by uten lov. Vi sto på taket og så jødiske barn som kom ut fra en skole, - beskyttet av soldater. Da soldaten som sto med en telefon så oss, -tok telefonen og sa ett eller annet til gudene vet hvem, -ba palestineren oss om å gå ned fra taket. Dette er ikke stedet man hisser til bråk ( desverre).
Vi ble servert kaffe og hilste på familiens yngste- lille Mahmod(?) på 7 mnd. Et vidunderlig vakkert lite guttebarn. Hva slags framtid vil han få? Hvor lenge skal vanviddet vare? Når skal palestinerne få frihet i eget land?
I vinduskarmene var det meget reelle merker etter jødiske Molotovcoctailer.
Etter å ha gått gjennom souqen kom vi til checkpunktet utenfor Abrahams moskee. Desverre var den stengt akkurat da,- så vi gikk ned gata til den jødiske lille biten av byen. Gata er tillatt bruk for palestinere på den ene siden, den andre siden er forbeholdt jøder og kristne.
Vi var sultne og fant en jødisk cafe, men orka ikke å kjøpe noe der, det blir FOR meningsløst å støtte disse settlerne.
Vi gikk derimot inn i den jødiske delen av " moskeen", dvs. hvor en kan se Abrahams gravsted. Lenger kom vi ikke. Inn i selve moskeen hvor en Brooklynjøde for noen år tilbake skjøt og drepte 28 muslimer i bønn,- dit kom vi ikke i dag. ( Den selvsamme jøden blir behørig feiret og har fått sin egen statue i Hebron...)
Vel tilbake i Betlehem og resturant Square, havna vi mitt oppe i en festkveld på plassen. Masse folk, masse lyd, sang, dans, taler,mer sang og dans og lyd...
Midt oppe i dette kaoset dukkket Mari opp. Mari er GoCY- er, og bor i Beit Sahour.
Mari hadde med seg to norske gjester som var på en ukestur her nede.
Disse to var ekteparet Johanne Hugo og Sindre Bjerkestrand fra Hamar. Det er bare ikke mulig, - men slik var det. For de ikke- innvidde: Johannes mor ( Bente) var Marthas elskede barnehagestyrer, senere har Johanne vært Jannes elev, og Sindre har gått på musikklinja på Stange vg!( Sindres far er Steinar Bjerkestrand)
Så ble det mat og prat og så danset jeg dabke!!
Etterhvert rusla vi nedover bakken på jakt etter en drosje hjem. Ei drosje stoppa opp aldeles av seg sjøl, og sjåføren ropte "Elda!" Det var Hazem,- og han tok oss trygt og sikkert hjem.
En fantastisk dag. Jeg føler meg så utrolig velsignet og priviligert som kan oppleve dette.
Mitt elskede og varme og okkuperte og stolte Palestina.
Hebron er en by sør for Betlehem hvor den etniske rensingen er mer påfallende enn noe annet sted. Hebron er en gammel og vakker palestinsk by.
Imidlertid er det ca. 400 ortodokse jøder som har funnet ut at de vil bo der. Fordi israelsk lov sier at en samling på mer enn 30 personer har krav på beskyttelse, er det i Hebron omtrent 2000 israelske soldater som da beskytter disse 400 personene.
Jødene bor i et område i byen i 2. og 3. etasje, og noen gater er også forbeholdt jødene.
På gateplan bor palestinerne, hvis da ikke hele gata er avsperret og stengt av de samme jødene. I gamlebyen er det gater som er fullstendig stengt, andre gater har netting over gata. Ned på nettingen kaster jødene skrot, flasker, etterlatenskaper,.plast osv. osv. Det er soldater og overvåkningskameraer som følger med i alt som skjer. Palestinerne får ikke bevege seg opp i etasjene.
Vi traff en palestiner som ba oss hjem til seg, dvs. til sin brors familie. der gikk vi opp på taket og kunne med selvsyn se på galskapen. Det er vanskelig,- for ikke å si umulig,- å begripe at noen få mennesker kan kontrollere en hel by uten lov. Vi sto på taket og så jødiske barn som kom ut fra en skole, - beskyttet av soldater. Da soldaten som sto med en telefon så oss, -tok telefonen og sa ett eller annet til gudene vet hvem, -ba palestineren oss om å gå ned fra taket. Dette er ikke stedet man hisser til bråk ( desverre).
Vi ble servert kaffe og hilste på familiens yngste- lille Mahmod(?) på 7 mnd. Et vidunderlig vakkert lite guttebarn. Hva slags framtid vil han få? Hvor lenge skal vanviddet vare? Når skal palestinerne få frihet i eget land?
I vinduskarmene var det meget reelle merker etter jødiske Molotovcoctailer.
Etter å ha gått gjennom souqen kom vi til checkpunktet utenfor Abrahams moskee. Desverre var den stengt akkurat da,- så vi gikk ned gata til den jødiske lille biten av byen. Gata er tillatt bruk for palestinere på den ene siden, den andre siden er forbeholdt jøder og kristne.
Vi var sultne og fant en jødisk cafe, men orka ikke å kjøpe noe der, det blir FOR meningsløst å støtte disse settlerne.
Vi gikk derimot inn i den jødiske delen av " moskeen", dvs. hvor en kan se Abrahams gravsted. Lenger kom vi ikke. Inn i selve moskeen hvor en Brooklynjøde for noen år tilbake skjøt og drepte 28 muslimer i bønn,- dit kom vi ikke i dag. ( Den selvsamme jøden blir behørig feiret og har fått sin egen statue i Hebron...)
Vel tilbake i Betlehem og resturant Square, havna vi mitt oppe i en festkveld på plassen. Masse folk, masse lyd, sang, dans, taler,mer sang og dans og lyd...
Midt oppe i dette kaoset dukkket Mari opp. Mari er GoCY- er, og bor i Beit Sahour.
Mari hadde med seg to norske gjester som var på en ukestur her nede.
Disse to var ekteparet Johanne Hugo og Sindre Bjerkestrand fra Hamar. Det er bare ikke mulig, - men slik var det. For de ikke- innvidde: Johannes mor ( Bente) var Marthas elskede barnehagestyrer, senere har Johanne vært Jannes elev, og Sindre har gått på musikklinja på Stange vg!( Sindres far er Steinar Bjerkestrand)
Så ble det mat og prat og så danset jeg dabke!!
Etterhvert rusla vi nedover bakken på jakt etter en drosje hjem. Ei drosje stoppa opp aldeles av seg sjøl, og sjåføren ropte "Elda!" Det var Hazem,- og han tok oss trygt og sikkert hjem.
En fantastisk dag. Jeg føler meg så utrolig velsignet og priviligert som kan oppleve dette.
Mitt elskede og varme og okkuperte og stolte Palestina.
onsdag 13. oktober 2010
Flyktninger i 62 år
Gårsdagen brukte vi i Dheisha refugee camp. For David, Grethe og Inger Andrea ble det en sterk opplevelse.
Vi hadde først en omvisning på Phoenix center, så kom Nadji, lederen av senteret og orienterte. For meg er det mye kjent stoff, naturlig nok. Jeg er så takknemlig for at flere får innsyn og kunnskap om noe av leirens lange og vanskelige skjebne og på den måten styrker oppunionen mot undertrykking og okkupasjon.
Mine kjære venner fra Norge er meget reflekterte og engasjerte og jeg vet at de vil bringe sine egne erfaringer og tanker videre til andre.
Etter en tid kom Nisreen og ungene, og så besøkte vi Amira,- Nisreens nydelige gamle mor. Amira bærer- som så mange her- alltid nøklen til huset sitt i landsbyen Zakkaria med seg. Zakkaria ble tatt av israelerne i 1948.
Den eldste generasjonen i leirene nekter å gi opp håpet om å kunne vende tilbake, men håpet er også alt de har igjen.
Nisreen - som selv er født og oppvokst i leiren - tok oss med på en rundtur i leiren, og vi endte i hjemmet til Naji og Suheir. Som noen av dere kanskje husker så er det Suheir som samordner " broderikvinnene" mine.
Det var store nyheter i hjemmet. Mourad-eldste sønn- var ferdig med sitt sosionomstudie nå i vår. Nå hadde han reist til Italia og begynt på en mastergrad i samfunnsstudier. Studiene foregikk på italiensk, så det var ikke enkelt å være han! Mamman gråt og lo om hverandre i savn og i stolthet.
Vi ble selvfølgelig buden på mat, og Naji viste mange bilder fra intifadaen og fra portforbudstider i leiren. Suheir fortalte.
Vi var der i timer. " Jeg kunne lyttet hele natten," utbrøt David.
Det var kveld og mørkt da vi ble kjørt tilbake til hotell Sahara og deretter satte oss på nærmeste resturant for å fordøye inntrykkene.
Det lå forresten en pen bunke broderier og ventet på meg,- tenk julegaver, folkens!
( hadde jeg nå bare husket hvordan jeg får ut bilder på bloggen...,.)
I dag har jeg hviledag.
I morgen venter Hebron.
Vi hadde først en omvisning på Phoenix center, så kom Nadji, lederen av senteret og orienterte. For meg er det mye kjent stoff, naturlig nok. Jeg er så takknemlig for at flere får innsyn og kunnskap om noe av leirens lange og vanskelige skjebne og på den måten styrker oppunionen mot undertrykking og okkupasjon.
Mine kjære venner fra Norge er meget reflekterte og engasjerte og jeg vet at de vil bringe sine egne erfaringer og tanker videre til andre.
Etter en tid kom Nisreen og ungene, og så besøkte vi Amira,- Nisreens nydelige gamle mor. Amira bærer- som så mange her- alltid nøklen til huset sitt i landsbyen Zakkaria med seg. Zakkaria ble tatt av israelerne i 1948.
Den eldste generasjonen i leirene nekter å gi opp håpet om å kunne vende tilbake, men håpet er også alt de har igjen.
Nisreen - som selv er født og oppvokst i leiren - tok oss med på en rundtur i leiren, og vi endte i hjemmet til Naji og Suheir. Som noen av dere kanskje husker så er det Suheir som samordner " broderikvinnene" mine.
Det var store nyheter i hjemmet. Mourad-eldste sønn- var ferdig med sitt sosionomstudie nå i vår. Nå hadde han reist til Italia og begynt på en mastergrad i samfunnsstudier. Studiene foregikk på italiensk, så det var ikke enkelt å være han! Mamman gråt og lo om hverandre i savn og i stolthet.
Vi ble selvfølgelig buden på mat, og Naji viste mange bilder fra intifadaen og fra portforbudstider i leiren. Suheir fortalte.
Vi var der i timer. " Jeg kunne lyttet hele natten," utbrøt David.
Det var kveld og mørkt da vi ble kjørt tilbake til hotell Sahara og deretter satte oss på nærmeste resturant for å fordøye inntrykkene.
Det lå forresten en pen bunke broderier og ventet på meg,- tenk julegaver, folkens!
( hadde jeg nå bare husket hvordan jeg får ut bilder på bloggen...,.)
I dag har jeg hviledag.
I morgen venter Hebron.
mandag 11. oktober 2010
Mandag, slik i 12-tida.
Jeg har besøk! I går brukte vi dagen i Betlehem. Sakte tempo, kikka, prate med venner, var i fødselskirken, god lunsj på Betlehems beste resturant, rusla i souqen, litt småhandel..
I dag har Grete, David og Inger Andrea reist inn til Jerusalem, jeg valgte å bli hjemme. det er jo mye flott å se inne i den hellige staden, men checkpunktene gjør meg så forbannet og deprimert at jeg ikke drar innover oftere enn jeg må.
Jeg skal inn på fredag, skal følge min venn Aburami til det norske utenrikskontoret for å se om det går an å få fortgang i visumsøknaden hans.
Jeg skal forsøke å arrangere en tur til Hebron for mine venner og meg selv, og skal også gjøre en avtale oppe i Deheisha- flyktningleiren.
Først skal jeg ned på JAI , ( der som Martha var), det har kommet flere venner fra Europa som jeg gleder meg til å hilse på.
Mao: en slakk dag, men jeg trenger slike.
Det kunne vært greit å være 25 år og full av krefter, men, men.
Nyt høstfargene der hjemme! Vi venter fortsatt på regn.
I dag har Grete, David og Inger Andrea reist inn til Jerusalem, jeg valgte å bli hjemme. det er jo mye flott å se inne i den hellige staden, men checkpunktene gjør meg så forbannet og deprimert at jeg ikke drar innover oftere enn jeg må.
Jeg skal inn på fredag, skal følge min venn Aburami til det norske utenrikskontoret for å se om det går an å få fortgang i visumsøknaden hans.
Jeg skal forsøke å arrangere en tur til Hebron for mine venner og meg selv, og skal også gjøre en avtale oppe i Deheisha- flyktningleiren.
Først skal jeg ned på JAI , ( der som Martha var), det har kommet flere venner fra Europa som jeg gleder meg til å hilse på.
Mao: en slakk dag, men jeg trenger slike.
Det kunne vært greit å være 25 år og full av krefter, men, men.
Nyt høstfargene der hjemme! Vi venter fortsatt på regn.
lørdag 9. oktober 2010
En flott lørdag
Å, for en fin dag!
Når sant skal sies så var jeg på sykehuset i går fordi lungene mine slo seg helt vrange.
Etter halvannen intensiv behandling og nye medisiner var jeg (nesten) klar til dans!!
Så jeg våkna uthvilt i dag, og vertinnen Munira kom med kaffe på senga. Etterhvert gikk jeg opp til sentrum uten pusteproblemer og gjorde innkjøp. Lunsj hos vertskapet, så en god del telefoner for å skaffe hotell til ventende gjester fra Norge ( takk til verten min,-Imad,- som sto for de fleste)
I 7-tida kom mine venner fra Bergen og så dro vi på fordrag ( Rachel Corries foreldre var her, for de som kjenner den saken), før vi spiste en laaang og sen middag på resturanten The Tent som ligger like borti her. Kjempekoselig på alle vis!
En prima dag. Jeg er priviligert og takker Gud.
I morgen skal vi "gjøre" Betlehem, jeg gleder meg til å guide!!
Når sant skal sies så var jeg på sykehuset i går fordi lungene mine slo seg helt vrange.
Etter halvannen intensiv behandling og nye medisiner var jeg (nesten) klar til dans!!
Så jeg våkna uthvilt i dag, og vertinnen Munira kom med kaffe på senga. Etterhvert gikk jeg opp til sentrum uten pusteproblemer og gjorde innkjøp. Lunsj hos vertskapet, så en god del telefoner for å skaffe hotell til ventende gjester fra Norge ( takk til verten min,-Imad,- som sto for de fleste)
I 7-tida kom mine venner fra Bergen og så dro vi på fordrag ( Rachel Corries foreldre var her, for de som kjenner den saken), før vi spiste en laaang og sen middag på resturanten The Tent som ligger like borti her. Kjempekoselig på alle vis!
En prima dag. Jeg er priviligert og takker Gud.
I morgen skal vi "gjøre" Betlehem, jeg gleder meg til å guide!!
torsdag 7. oktober 2010
http://www.recept.nu/1.310554/nawal_zaaroura/soppor_grytor/kottfars/maklobe
Tja, overskriften ble noe spesiell. Den henviser til en side hvor du finner oppskrift på Maklobe-en av mine matfavoritter her nede. Maklobe betyr visstnok opp-ned-mat. Jeg så at oppskriften har mer kylling enn ris,- men i virkelighetens verden er det motsatt. I maklobe er det mye ris, mye poteter, mye squash, mye auberginer, mye urtekrydder og litt kylling.
Jeg har spist det nå i kveld. Huda, min gode venn, sendte med meg et stor porsjon da jeg var oppe der forleden. Godt, godt.
Hun klaget over prisen på grønnsakene i år. Men hva med kylling, sa jeg,- er den også blitt dyrere? Neida, blåste hun,- men hva skal man med kylling hvis man ikke har grønnsaker?
Slik kan det også sees.
Ellers så har jeg visse vanskeligheter med innkjøp her. Det aller, aller meste er israelsk.( bortsett fra kylling og de fleste grønnsakene) Jeg kan tenke boikott så mye jeg vil,det hjelper ikke.
Hvetemel er israelsk. Juicen er israelsk ( det hender at jeg finner palestinsk),vaskemidler, hygieneartikler,alt i boksevarer..
Sigaretter og vin er herfra, det er jo noe!
Jeg skulle ønske jeg forsto av etiketten hvor i " Israel" tingene kom fra, for en mengde varer blir produsert langt her inne i Palestina på de jødiske bosettingene. Min hebraisk er - mildt sagt- utilstrekkelig,-det eneste jeg begriper er at varene har hebraiske skrifttegn i stedet for arabiske!
Alt dette er selvfølgelig også et stort problem for mange butikker,- de ønsker å ha et godt vareutvalg, men må bite i det svært så sure eplet.Også import fra andre land blir i stor grad regulert av israelske myndigheter.
For å si det på en annen måte,- det er veldig mye lettere å boykotte israelske varer på CC enn her.
Da jeg i stad kikka etter oppskrifter på maklobe, kom jeg over en fin side. Den heter -Behind the wall- og har mange fine artikler om livet bak murene.
Murer, ja. Jeg hørte forleden at flere nå kaller Betlehem for en ghetto, og har ingen problemer med å forstå ordbruken. Innenfor murene her går nå livet sin gang,- men ikke prøv å flytt på deg!
Helt til slutt i dag: Av en eller annen grunn går klokka på bloggen riv rav ruskandes gæli. Dette skriver jeg klokka 22.50, men det skal bli spennende å se hvilket klokkeslett som dukker opp unger innlegget
Jeg har spist det nå i kveld. Huda, min gode venn, sendte med meg et stor porsjon da jeg var oppe der forleden. Godt, godt.
Hun klaget over prisen på grønnsakene i år. Men hva med kylling, sa jeg,- er den også blitt dyrere? Neida, blåste hun,- men hva skal man med kylling hvis man ikke har grønnsaker?
Slik kan det også sees.
Ellers så har jeg visse vanskeligheter med innkjøp her. Det aller, aller meste er israelsk.( bortsett fra kylling og de fleste grønnsakene) Jeg kan tenke boikott så mye jeg vil,det hjelper ikke.
Hvetemel er israelsk. Juicen er israelsk ( det hender at jeg finner palestinsk),vaskemidler, hygieneartikler,alt i boksevarer..
Sigaretter og vin er herfra, det er jo noe!
Jeg skulle ønske jeg forsto av etiketten hvor i " Israel" tingene kom fra, for en mengde varer blir produsert langt her inne i Palestina på de jødiske bosettingene. Min hebraisk er - mildt sagt- utilstrekkelig,-det eneste jeg begriper er at varene har hebraiske skrifttegn i stedet for arabiske!
Alt dette er selvfølgelig også et stort problem for mange butikker,- de ønsker å ha et godt vareutvalg, men må bite i det svært så sure eplet.Også import fra andre land blir i stor grad regulert av israelske myndigheter.
For å si det på en annen måte,- det er veldig mye lettere å boykotte israelske varer på CC enn her.
Da jeg i stad kikka etter oppskrifter på maklobe, kom jeg over en fin side. Den heter -Behind the wall- og har mange fine artikler om livet bak murene.
Murer, ja. Jeg hørte forleden at flere nå kaller Betlehem for en ghetto, og har ingen problemer med å forstå ordbruken. Innenfor murene her går nå livet sin gang,- men ikke prøv å flytt på deg!
Helt til slutt i dag: Av en eller annen grunn går klokka på bloggen riv rav ruskandes gæli. Dette skriver jeg klokka 22.50, men det skal bli spennende å se hvilket klokkeslett som dukker opp unger innlegget
onsdag 6. oktober 2010
SLIK GÅR NO DAGAN
tirsdag den 5. oktober.
Så sitter jeg igjen på Casa Nova cafe ved Manger Squere - krybbeplassen -her i Betlehem.
Ikke er de spesielt vennlige her, ganske dyrt er det også, men atmosfæren er herlig avslappende.
Jeg sitter ute under et svalt soltak, det er mengder av blomster i krukker og kar OG et lite springvann som risler og renner. Betlehems eneste, meg bekjent.
Her trives jeg. Kan godt sitte en time eller mer,- glo på folk eller bare ut i lufta, lese en bok og vifte med tærne.
Dagens "meny" er omtrent som vanlig: En americano, et stykke tiramisu og et glass med lokal hvitvin. Tilsammen 37 shekel,- ca. 50 kroner.
Nå ringer det fra klokkene i Fødselskirken.
Så sitter jeg igjen på Casa Nova cafe ved Manger Squere - krybbeplassen -her i Betlehem.
Ikke er de spesielt vennlige her, ganske dyrt er det også, men atmosfæren er herlig avslappende.
Jeg sitter ute under et svalt soltak, det er mengder av blomster i krukker og kar OG et lite springvann som risler og renner. Betlehems eneste, meg bekjent.
Her trives jeg. Kan godt sitte en time eller mer,- glo på folk eller bare ut i lufta, lese en bok og vifte med tærne.
Dagens "meny" er omtrent som vanlig: En americano, et stykke tiramisu og et glass med lokal hvitvin. Tilsammen 37 shekel,- ca. 50 kroner.
Nå ringer det fra klokkene i Fødselskirken.
mandag 4. oktober 2010
SMÅTT OG GODT
Så er jeg ferdig med å sove halve døgnet, og kan begynne å fungere normalt igjen.
Dessuten har temperaturen sunket en smule.
Nå venter de " store" tingene som f.eks. å anskaffe en leselampe ved senga, kjøpe et par tepper til mine (stygge) sofaer og anskaffe meg en gradestokk.
I forgårs var jeg på konsert her oppe i Beit Sahour, jeg har truffet gode venner herfra, jeg har prata med Mari ett eller annet som er her i sammen ærend som Martha var ( GoCY), og funnet ut at den samme Mari bor like ved tippinga på Hamar. Verden er ikke så stor, som bekjent.
Kjøpmannen på hjørnet er like blid som alltid, og Hazem- drosjesjåføren - like pålitelig.
I går kveld var jeg oppe hos familien Hilo. De har akkurat gifta bort dattera si, og mor Huda gå meg alle detaljer om forberedelser, forlovelse og bryllup. Et bryllup her nede er knyttet til ørten ulike og gamle tradisjoner, og gjestelisten var på ca. 1000. Alt dette skjedde i september, så jeg gikk glipp av det. Tusen gjester betyr imidlertid ikke mat til så mange, de kommer til den siste delen av bryllupet hvor hovedhensikten er å se og å bli sett, og å danse, danse, danse.
Jeg skal besøke de nygifte snart.
Jeg støtte også på en gjeng nordmenn som presiserte at de var her for å støtte KRISTNE palestinere. Vel og bra det, men hvordan ser de forskjell på kristne og muslimske palestinere??
En gruppe tyske speiderledere var dypt rystet over sine opplevelser her i Palestina. De hadde først vært i Israel, og trodde at alt var vel -helt til de oppdaget at jødene ( dvs den israelske regjering) ,bruker de samme hersketeknikker og fryktregimer som nazistene brukte under 2. verdenskrig.
Mange sov nok urolig etter denne erfaringen.
Jeg undres igjen og igjen: Følger ikke folk med på alt som blir skrevet og sagt om israelsk undertrykkelse, eller nekter de bare å tro det helt til de får det midt i kvitøyet??
Det er mer enn normal vannmangel her på grunn av heten og tørken. Grønnsak-avlingene har slått feil, og alt er dyrt. I kilo tomater koster 15 kroner, det er over dobbelt av det vanlige.
Jeg har en dusj som sildrer og renner, den skal jeg benytte meg av nå.
Vi snakkes.
Dessuten har temperaturen sunket en smule.
Nå venter de " store" tingene som f.eks. å anskaffe en leselampe ved senga, kjøpe et par tepper til mine (stygge) sofaer og anskaffe meg en gradestokk.
I forgårs var jeg på konsert her oppe i Beit Sahour, jeg har truffet gode venner herfra, jeg har prata med Mari ett eller annet som er her i sammen ærend som Martha var ( GoCY), og funnet ut at den samme Mari bor like ved tippinga på Hamar. Verden er ikke så stor, som bekjent.
Kjøpmannen på hjørnet er like blid som alltid, og Hazem- drosjesjåføren - like pålitelig.
I går kveld var jeg oppe hos familien Hilo. De har akkurat gifta bort dattera si, og mor Huda gå meg alle detaljer om forberedelser, forlovelse og bryllup. Et bryllup her nede er knyttet til ørten ulike og gamle tradisjoner, og gjestelisten var på ca. 1000. Alt dette skjedde i september, så jeg gikk glipp av det. Tusen gjester betyr imidlertid ikke mat til så mange, de kommer til den siste delen av bryllupet hvor hovedhensikten er å se og å bli sett, og å danse, danse, danse.
Jeg skal besøke de nygifte snart.
Jeg støtte også på en gjeng nordmenn som presiserte at de var her for å støtte KRISTNE palestinere. Vel og bra det, men hvordan ser de forskjell på kristne og muslimske palestinere??
En gruppe tyske speiderledere var dypt rystet over sine opplevelser her i Palestina. De hadde først vært i Israel, og trodde at alt var vel -helt til de oppdaget at jødene ( dvs den israelske regjering) ,bruker de samme hersketeknikker og fryktregimer som nazistene brukte under 2. verdenskrig.
Mange sov nok urolig etter denne erfaringen.
Jeg undres igjen og igjen: Følger ikke folk med på alt som blir skrevet og sagt om israelsk undertrykkelse, eller nekter de bare å tro det helt til de får det midt i kvitøyet??
Det er mer enn normal vannmangel her på grunn av heten og tørken. Grønnsak-avlingene har slått feil, og alt er dyrt. I kilo tomater koster 15 kroner, det er over dobbelt av det vanlige.
Jeg har en dusj som sildrer og renner, den skal jeg benytte meg av nå.
Vi snakkes.
lørdag 2. oktober 2010
Turen videre.
Grunnen til at det nå kommer det ene blogginnlegget etter det andre, er mangel på internett i forrige uke.
Dette innlegget som kommer nå, skrives hjemme i Beit Sahour. Her er det kontakt med eteren.- jeg har faktisk fått kobling per ledning, så nå kan jeg skrive og surfe i vei! I tillegg kan jeg lese nyheter fra Norge/Hamar!!
Dette innlegget handler om turen min i går-fredag.
Dagen starta med drosje fra Ingebjørg og til flyplassen i Beirut. Da var klokka 6.00 Jeg hadde ingen billett, men dro avgårde i god tro. Middle East Airways solgte meg fort og greit en plass på morrasflyet, og litt før 10.00 landet vi i Amman i Jordan. Der klarte jeg igjen å rote til med visumet mitt. ( hvorfor skal alle bruke forskjellig system?)
Utenfor flyplassen sto ivrige drosjesjåfører klare til tur, og 45 minutter senere var jeg på King Hussein Bridge, som er grensestasjonen mellom Jordan og Israel. Jeg var der før klokka elleve, så etter alle regler, planer og solemerker skulle grensen være open. De valgte å stenge foran nesa på meg.
Dette har jeg vært med på før, det er reinspikka lureri. Det har seg nemlig slik at samtidig som de stenger grensa, åpner de ved siden av den såkalte VIP inngangen. Bare kom, her er det åpent hvis du betaler 94 dollar!!
Valget står mellom å returnere til Amman å vente til neste dag, eller å betale.
Lurer på hvordan grensevaktene fordeler disse inntektene seg i mellom?
94 dollar fattigere ble jeg VIP i Jordan, så over i ingenmannsland før jeg måtte passere nåløyet som er den israelske grensestasjonen ( Allenby bridge) litt lenger bort.
Den israelske grensepolitiet sitter inne i en forhøyet luke. Jeg må stå på tærne for å få nesa over kanten.
Forhøret og juginga begynte. Hvor skulle jeg bo-kjente jeg noen-hvorfor kom jeg-hvor lenge skulle jeg være-hvorfor dro jeg alene osv.osv.
Tilslutt var hun fornøyd og sa: Ok, I will accept your passport.
Tenk det.
Neste post var minibuss ( sherut) til Jerusalem.
Neste stopp var Jerusalem Hotel med pause og bestilling av drosje som hadde tillatelse til å kjøre i Palestina.
Så kom jeg hjem hit og ble tatt i mot som en lenge ventet gjest og så slokna jeg og sov i timesvis-
Dette innlegget som kommer nå, skrives hjemme i Beit Sahour. Her er det kontakt med eteren.- jeg har faktisk fått kobling per ledning, så nå kan jeg skrive og surfe i vei! I tillegg kan jeg lese nyheter fra Norge/Hamar!!
Dette innlegget handler om turen min i går-fredag.
Dagen starta med drosje fra Ingebjørg og til flyplassen i Beirut. Da var klokka 6.00 Jeg hadde ingen billett, men dro avgårde i god tro. Middle East Airways solgte meg fort og greit en plass på morrasflyet, og litt før 10.00 landet vi i Amman i Jordan. Der klarte jeg igjen å rote til med visumet mitt. ( hvorfor skal alle bruke forskjellig system?)
Utenfor flyplassen sto ivrige drosjesjåfører klare til tur, og 45 minutter senere var jeg på King Hussein Bridge, som er grensestasjonen mellom Jordan og Israel. Jeg var der før klokka elleve, så etter alle regler, planer og solemerker skulle grensen være open. De valgte å stenge foran nesa på meg.
Dette har jeg vært med på før, det er reinspikka lureri. Det har seg nemlig slik at samtidig som de stenger grensa, åpner de ved siden av den såkalte VIP inngangen. Bare kom, her er det åpent hvis du betaler 94 dollar!!
Valget står mellom å returnere til Amman å vente til neste dag, eller å betale.
Lurer på hvordan grensevaktene fordeler disse inntektene seg i mellom?
94 dollar fattigere ble jeg VIP i Jordan, så over i ingenmannsland før jeg måtte passere nåløyet som er den israelske grensestasjonen ( Allenby bridge) litt lenger bort.
Den israelske grensepolitiet sitter inne i en forhøyet luke. Jeg må stå på tærne for å få nesa over kanten.
Forhøret og juginga begynte. Hvor skulle jeg bo-kjente jeg noen-hvorfor kom jeg-hvor lenge skulle jeg være-hvorfor dro jeg alene osv.osv.
Tilslutt var hun fornøyd og sa: Ok, I will accept your passport.
Tenk det.
Neste post var minibuss ( sherut) til Jerusalem.
Neste stopp var Jerusalem Hotel med pause og bestilling av drosje som hadde tillatelse til å kjøre i Palestina.
Så kom jeg hjem hit og ble tatt i mot som en lenge ventet gjest og så slokna jeg og sov i timesvis-
http://al-jalil.com/
Her kan dere lese om Al-Jalil og Ingebjørgs arbeid. (Kalles Inga her nede, jeg kalles Elda)
Rashedieh flyktningeleir
Helt sør i Libanon,- nedenfor Tyr og mot grensen til Kaanaens land,- ligger den palestinske flyktningeleiren med ca.25 000 personer. Der har den ligget siden 1963, og det er lite som tyder på at den skal opphøre med det første.
Det er i denne leiren Ingebjørg legger ned så mye arbeid , krefter og penger. Hennes store prosjekt er Al-Jalil.- å opprette en ungdomsklubb i leiren. Huset/stedet skal gi ungdommene tilbud om ulike konstruktive tiltak. Jeg kan si mye om Al-Jalil, men jeg anbefaler dere heller å gå inn på prosjektets hjemmeside- der er et en mengde nyttig informasjon!
Kjetill og jeg var der nede i mai i år, og nå var det fint å komme tilbake.
Det tok riktignok halvannen timers venting i solsteika for å komme inn ( leiren er inngjerdet og med soldater på vakt),for byråkratiets sendrektighet slo ut i all sin prakt. Så kom en smilende Yousef i sin eldgamle og gjennomrustne Mercedes og plukket opp oss og bagasjen vår.
Vi var i leiren et døgn. Ingebjørg hadde forberedt at jeg skulle komme og at jeg var interessert i å kjøpe broderier.
Slik kom jeg til dekket bord i både direkte og overført betydning!
Alia, lederen av kvinnegruppa,- stilte opp med et stort måltid, mange medsøstre og mengder med vakre håndarbeider. For meg var det bare å velge og vrake. Vi hadde en fin tid sammen, knyttet kontakter og diskuterte senere kjøp. Det kunne ikke bedre være!
Det var også 4 norske kvinner i leiren nå. To var solidaritetsarbeidere fra den norske palestinakomiteen, de to andre var sykepleiestudenter som var der i 3,års praksis.
Alle bodde hos Amira med familie. Amira driver et slags pensjonat i tillegg til jobben sin på sykestua. Ingebjørg og jeg bodde også der. Madrasser på gulvet er standard, men maten var utmerket, dusjen virka sånn passe, og Amira er et nydelig varmt menneske som sprer en trygg og god atmosfære rundt seg,
Ingebjørg kjenner alle i leiren, så vi måtte innom både her og der for å prate og spise og drikke kaffe og te.
Det var et flott døgn, og jeg dro derfra med en stor pose vakre broderier, gode minner og forsikring om at jeg skal komme tilbake.
Det er i denne leiren Ingebjørg legger ned så mye arbeid , krefter og penger. Hennes store prosjekt er Al-Jalil.- å opprette en ungdomsklubb i leiren. Huset/stedet skal gi ungdommene tilbud om ulike konstruktive tiltak. Jeg kan si mye om Al-Jalil, men jeg anbefaler dere heller å gå inn på prosjektets hjemmeside- der er et en mengde nyttig informasjon!
Kjetill og jeg var der nede i mai i år, og nå var det fint å komme tilbake.
Det tok riktignok halvannen timers venting i solsteika for å komme inn ( leiren er inngjerdet og med soldater på vakt),for byråkratiets sendrektighet slo ut i all sin prakt. Så kom en smilende Yousef i sin eldgamle og gjennomrustne Mercedes og plukket opp oss og bagasjen vår.
Vi var i leiren et døgn. Ingebjørg hadde forberedt at jeg skulle komme og at jeg var interessert i å kjøpe broderier.
Slik kom jeg til dekket bord i både direkte og overført betydning!
Alia, lederen av kvinnegruppa,- stilte opp med et stort måltid, mange medsøstre og mengder med vakre håndarbeider. For meg var det bare å velge og vrake. Vi hadde en fin tid sammen, knyttet kontakter og diskuterte senere kjøp. Det kunne ikke bedre være!
Det var også 4 norske kvinner i leiren nå. To var solidaritetsarbeidere fra den norske palestinakomiteen, de to andre var sykepleiestudenter som var der i 3,års praksis.
Alle bodde hos Amira med familie. Amira driver et slags pensjonat i tillegg til jobben sin på sykestua. Ingebjørg og jeg bodde også der. Madrasser på gulvet er standard, men maten var utmerket, dusjen virka sånn passe, og Amira er et nydelig varmt menneske som sprer en trygg og god atmosfære rundt seg,
Ingebjørg kjenner alle i leiren, så vi måtte innom både her og der for å prate og spise og drikke kaffe og te.
Det var et flott døgn, og jeg dro derfra med en stor pose vakre broderier, gode minner og forsikring om at jeg skal komme tilbake.
fredag 1. oktober 2010
Byblos
Ingebjørg og jeg har vært i Byblos.Det er en eldgammel by nord i landet, med en ca.7000 år gammel historie. Da korsfarerne inntok byen, hadde den vært en viktig handelsby i tusener av år.
Ulike herskere har kommet og gått, kulturer har blomstret , kulturer har falt.Gamlebyen er en eneste lang historievandring med innslag fra fønikere, romerske søyler, korsfarerborger, kirker, moskeer...
Vi vandret på eldgamle brolegninger hvor bygningene på hver side var nesten intakte, men hvor krydderbodene sloss om plassen med internettcafeer.
Nede på havna fant vi oss en skyggefull resturant hvor atmosfæren var behagelig og maten utmerket, og hvor Middelhavet lå som blå evighet utenfor.
Så tok vi lokalbussen tilbake til Beirut, og stoppa på City Mall for å handle.
City Mall er en koloss av stormarked som virker underlig malplassert i Beirut, blant gamle og skakke hus, nye moderne bygninger som reises med oljepenger fra Gulfen, og sammenraste kvartaler gjennomboret med kulehull fra de mange kriger.
Nå er både Beirut og hele Libanon en underlig sammenblanding av alt, omtrent som et puslespill hvor bitene ikke passer helt sammen.
Befolkningen er en sammenblanding av shia- og sunnimuslimer, av ulike kristne grupperinger, drusere og andre. De ulike gruppene bor nesten helt adskilt,- i en ås er det bare katolikker, i et annet område bare shiamuslimer. Noen områder er Hispollaland.
Dessuten bor med mange palestinere i landet fordelt på sine 12 leirer, men de er ikke betraktet som fullverdige borgere, og har en meget begrenset handlefrihet på alle områder.
Ingebjørg bor i en liten og trivelig leilighet utenfor sentrum av Beirut på et sted som heter Fanar.
Hun har fått kjærest! En sjarmerende kristen libaneser med snille øyne som stiller opp og kjører oss fra a til b til c i sin (meget) velbrukte Honda.
Ulike herskere har kommet og gått, kulturer har blomstret , kulturer har falt.Gamlebyen er en eneste lang historievandring med innslag fra fønikere, romerske søyler, korsfarerborger, kirker, moskeer...
Vi vandret på eldgamle brolegninger hvor bygningene på hver side var nesten intakte, men hvor krydderbodene sloss om plassen med internettcafeer.
Nede på havna fant vi oss en skyggefull resturant hvor atmosfæren var behagelig og maten utmerket, og hvor Middelhavet lå som blå evighet utenfor.
Så tok vi lokalbussen tilbake til Beirut, og stoppa på City Mall for å handle.
City Mall er en koloss av stormarked som virker underlig malplassert i Beirut, blant gamle og skakke hus, nye moderne bygninger som reises med oljepenger fra Gulfen, og sammenraste kvartaler gjennomboret med kulehull fra de mange kriger.
Nå er både Beirut og hele Libanon en underlig sammenblanding av alt, omtrent som et puslespill hvor bitene ikke passer helt sammen.
Befolkningen er en sammenblanding av shia- og sunnimuslimer, av ulike kristne grupperinger, drusere og andre. De ulike gruppene bor nesten helt adskilt,- i en ås er det bare katolikker, i et annet område bare shiamuslimer. Noen områder er Hispollaland.
Dessuten bor med mange palestinere i landet fordelt på sine 12 leirer, men de er ikke betraktet som fullverdige borgere, og har en meget begrenset handlefrihet på alle områder.
Ingebjørg bor i en liten og trivelig leilighet utenfor sentrum av Beirut på et sted som heter Fanar.
Hun har fått kjærest! En sjarmerende kristen libaneser med snille øyne som stiller opp og kjører oss fra a til b til c i sin (meget) velbrukte Honda.
Regler og rutiner og slikt
På flyet mellom Oslo og Riga ble jeg servert to varme og gode måltider. Samtidig. Et med fisk, et med kjøtt. Forklaringen er "enkel".
For en tid tilbake bestilte jeg tur fra Oslo via Riga til Amman. Billetten kunne byttes. Planene ble endret, jeg skulle til Beirut i stedet. Men, desverre- sa Airbaltic,- man kan ikke bytte destinasjon, bare dato. Da så. Jeg måtte kjøpe ny billett.
På flyet til Riga fikk jeg altså et fiskemåltid som reisende til Amman, og et kjøttmåltid som reisende til Beirut.
Jeg spiste opp alt, men cabinpersonalet lurte nok litt.
Vel fremme i Beirut måtte jeg fylle ut en visumsøknad med ulike spørsmål. Hvor skulle jeg bo? Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen adresse, men at jeg ville blitt møtt på flyplassen av en venn.
Dette satte fart i en offiser. Slikt gjør man ikke. Han tok passet og søknaden min og forsvant i det blå. Jeg fant kofferten min og sto og venta og følte meg ganske så dum.
Når skyvedørene i blant gikk opp ut til terminalen, kunne jeg se Ingebjørg smilende og vinkende.
Etter et lite kvarter dukket fyren opp igjen med både pass og visum, og ble med meg ut til Ingebjørg hvor de nødvendige data ble fylt inn og telefonnummer behørig registrert. SÅ var jeg i Libanon og kunne få velkomstklemmen!
Kanskje de bør være ekstra forsiktige når en enslig og overmoden skandinav dukker opp midt på natta uten hotell?
For en tid tilbake bestilte jeg tur fra Oslo via Riga til Amman. Billetten kunne byttes. Planene ble endret, jeg skulle til Beirut i stedet. Men, desverre- sa Airbaltic,- man kan ikke bytte destinasjon, bare dato. Da så. Jeg måtte kjøpe ny billett.
På flyet til Riga fikk jeg altså et fiskemåltid som reisende til Amman, og et kjøttmåltid som reisende til Beirut.
Jeg spiste opp alt, men cabinpersonalet lurte nok litt.
Vel fremme i Beirut måtte jeg fylle ut en visumsøknad med ulike spørsmål. Hvor skulle jeg bo? Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen adresse, men at jeg ville blitt møtt på flyplassen av en venn.
Dette satte fart i en offiser. Slikt gjør man ikke. Han tok passet og søknaden min og forsvant i det blå. Jeg fant kofferten min og sto og venta og følte meg ganske så dum.
Når skyvedørene i blant gikk opp ut til terminalen, kunne jeg se Ingebjørg smilende og vinkende.
Etter et lite kvarter dukket fyren opp igjen med både pass og visum, og ble med meg ut til Ingebjørg hvor de nødvendige data ble fylt inn og telefonnummer behørig registrert. SÅ var jeg i Libanon og kunne få velkomstklemmen!
Kanskje de bør være ekstra forsiktige når en enslig og overmoden skandinav dukker opp midt på natta uten hotell?
fredag 24. september 2010
hacking og influensa
Fredag den 24.sept.
Det er ikke støtt at alt går etter planen. I forrige innlegg skrev jeg at jeg skulle på sopptur. Mens jeg var der oppe i skogen, begynte mobilen min å ringe. En etter en fortalte meg at jeg var blitt hacka på mailen, og at "jeg" hadde sendt tiggerbrev til alle kontaktene mine. Så da var det bare å komme seg hjem og prøve å rydde opp i det. Det har tatt utrolig mange og sure timer for å få avklart og forklart og ringt og.... Så fikk jeg influensa, og senga var eneste aktuelle sted.
Nu går alt så meget bedre!!
Kofferten er snart ferdigpakket, jeg har et lass med medisiner og i morgen drar jeg via Riga til Beirut.Bøker og lydbøker, strikketøy, presanger, klær, ladere i diverse varianter,- alt er på plass.
Jeg har også to avtaler i Betlehem med venner fra Norge. Gleder meg til alt sammen.
Det er 29 +grader der og solskinn.
Det er ikke støtt at alt går etter planen. I forrige innlegg skrev jeg at jeg skulle på sopptur. Mens jeg var der oppe i skogen, begynte mobilen min å ringe. En etter en fortalte meg at jeg var blitt hacka på mailen, og at "jeg" hadde sendt tiggerbrev til alle kontaktene mine. Så da var det bare å komme seg hjem og prøve å rydde opp i det. Det har tatt utrolig mange og sure timer for å få avklart og forklart og ringt og.... Så fikk jeg influensa, og senga var eneste aktuelle sted.
Nu går alt så meget bedre!!
Kofferten er snart ferdigpakket, jeg har et lass med medisiner og i morgen drar jeg via Riga til Beirut.Bøker og lydbøker, strikketøy, presanger, klær, ladere i diverse varianter,- alt er på plass.
Jeg har også to avtaler i Betlehem med venner fra Norge. Gleder meg til alt sammen.
Det er 29 +grader der og solskinn.
onsdag 15. september 2010
Høsttur 2010
Den 25. september setter jeg meg på flyet som skal ta meg til Beirut i Libanon. Ja, du leste riktig, jeg starter i Libanon denne gangen. Ingebjørg Kvarekvål er min vert og mentor. Vi skal reise ned til flyktningeleiren Rashedieh sør i Libanon. Noen av dere så fotoutstillingen " Eyes of Children" på biblioteket på Hamar,- den utstillingen er fra Rashedieh. Kjetill og jeg var der en snartur i mai og knyttet noen kontakter. Nå drar jeg tilbake i håp om å få til en kvinnegruppe som kan brodere varer for salg.
Etter noen dager i Libanon skal jeg over til Palestina. Det kan bli en utfordring, for det går ikke fly mellom Libanon og Israel.. Jeg kommer tilbake til det etterhvert.
Jeg har fått hyggelig mail fra vertskapet mitt i Beit Sahour, Palestina. Leiligheten min står klar, jeg er hjertelig velkommen!
Jeg er der i tankene alt.
Sist søndag traff jeg gode venner som jeg har blitt kjent med i Palestina, og alt rykket så mye nærmere, -olivenhøstingen, Betlehem, flyktningeleirene, vennene, maten osv.osv.
Det er en del å gjøre her hjemme før jeg drar,- blant annet skal jeg være med på stiftelsesmøtet for Ship to Gaza Hamar.( STGH) Jeg er i valgkomiteen og har snakket med så utrolig positive mennesker. Herlig!
Nå venter imidlertid Furuberget og den gule trompetkantarellen.
Etter noen dager i Libanon skal jeg over til Palestina. Det kan bli en utfordring, for det går ikke fly mellom Libanon og Israel.. Jeg kommer tilbake til det etterhvert.
Jeg har fått hyggelig mail fra vertskapet mitt i Beit Sahour, Palestina. Leiligheten min står klar, jeg er hjertelig velkommen!
Jeg er der i tankene alt.
Sist søndag traff jeg gode venner som jeg har blitt kjent med i Palestina, og alt rykket så mye nærmere, -olivenhøstingen, Betlehem, flyktningeleirene, vennene, maten osv.osv.
Det er en del å gjøre her hjemme før jeg drar,- blant annet skal jeg være med på stiftelsesmøtet for Ship to Gaza Hamar.( STGH) Jeg er i valgkomiteen og har snakket med så utrolig positive mennesker. Herlig!
Nå venter imidlertid Furuberget og den gule trompetkantarellen.
onsdag 10. mars 2010
Om det Å SE
Jeg er vel hjemme i Norge igjen. Til fungerende kloakk, varme baderomsgulv, butikksentre, nok varmt vann,- alt dette som vi tar for gitt. Og for all del, jeg setter svært stor pris på det alt sammen!!
Dessuten har jeg de fleste av familiemedlemmene mine her, og min aller beste venn,- Ingeborg.
Alt dette er så godt å komme tilbake til.
Dessuten er den flotte norske våren i anmarsj!
Jeg skal likevel fortelle en liten historie som ble meg fortalt i forrige uke,- en historie om to palestinske brødre.
Bror B arbeider i en internasjonal organisasjon i Beit Sahour. Han organiserer og koordinerer grupper av folk som kommer som frivillige eller observatører og slikt. Han har ikke tillatelse til å reise til Israel.
Bror S har tillatelse. Han jobber i bygningsbransjen i Jerusalem og må gjennom checkpunktet hver dag.
En natt/morgen, fortalte bror B, hadde han tatt med seg en gruppe internasjonale bort til checkpunktet for at de skulle få se med egne øyne hvordan det var der.
Og der, inneklemt blant hundrer av andre i den trange inngjerningen, fikk han øye på bror S.
Begge hadde smilt litt og sagt at dette var jo et artig sammentreff, men så hadde de fått problemer med å si noe mer, og nærmest også med å se på hverandre.
Det var vanskelig å forklare, sa bror B,- det hadde på et vis blitt nedverdigende for begge to. En sto som dyr i bur, den andre sto utenfor og betraktet.
Det hadde gått lang tid etterpå før de hadde klart å opptre "vanlig" sammen igjen.
Dette var hele historien. Den har malt rundt i hodet mitt i mange dager.
Jeg mener, disse to karene vet så inderlig vel hvordan den andres situasjon er, og likevel..
ALLE STATSMENN OG -KVINNER BURDE SE DETTE MED EGNE ØYNE, ALLER HELST MED ET NÆRT FAMILIEMEDLEM PÅ ANDRE SIDA AV NETTING OG PIGGTRÅD OG MASKINPISTOLER.
Dessuten har jeg de fleste av familiemedlemmene mine her, og min aller beste venn,- Ingeborg.
Alt dette er så godt å komme tilbake til.
Dessuten er den flotte norske våren i anmarsj!
Jeg skal likevel fortelle en liten historie som ble meg fortalt i forrige uke,- en historie om to palestinske brødre.
Bror B arbeider i en internasjonal organisasjon i Beit Sahour. Han organiserer og koordinerer grupper av folk som kommer som frivillige eller observatører og slikt. Han har ikke tillatelse til å reise til Israel.
Bror S har tillatelse. Han jobber i bygningsbransjen i Jerusalem og må gjennom checkpunktet hver dag.
En natt/morgen, fortalte bror B, hadde han tatt med seg en gruppe internasjonale bort til checkpunktet for at de skulle få se med egne øyne hvordan det var der.
Og der, inneklemt blant hundrer av andre i den trange inngjerningen, fikk han øye på bror S.
Begge hadde smilt litt og sagt at dette var jo et artig sammentreff, men så hadde de fått problemer med å si noe mer, og nærmest også med å se på hverandre.
Det var vanskelig å forklare, sa bror B,- det hadde på et vis blitt nedverdigende for begge to. En sto som dyr i bur, den andre sto utenfor og betraktet.
Det hadde gått lang tid etterpå før de hadde klart å opptre "vanlig" sammen igjen.
Dette var hele historien. Den har malt rundt i hodet mitt i mange dager.
Jeg mener, disse to karene vet så inderlig vel hvordan den andres situasjon er, og likevel..
ALLE STATSMENN OG -KVINNER BURDE SE DETTE MED EGNE ØYNE, ALLER HELST MED ET NÆRT FAMILIEMEDLEM PÅ ANDRE SIDA AV NETTING OG PIGGTRÅD OG MASKINPISTOLER.
søndag 7. mars 2010
STOP THE WALL
Jeg har kanskje ikke skrevet om "Stop the Wall campain" før, men jeg vet mange av dere kjenner til organisasjonen. I forrige uke sto det noe i norske medier om at kontoret de hadde oppe i Ramallah, var totalødelagt av israelere.
Nå holder israelerne på å grave opp gamle oliventrær i Beit Jala for å forlenge muren der borte, og på den måten fjerne enda mer land fra palestinerne.
Svært mange av demonstrasjonene her nede bunner i akkurat dette, naturlig nok. Nye murer-flere gjerder, mer piggtråd, flere landsbyer som blir delt, flere olivenlunder som blir uframkommelige.
De to siste ukene har de arrestert 9 personer som er knyttet til Stop the Wall.
Da jeg slo på PC`n nå, så jeg at en gutt på 14 år er hardt skadet i en landsby like nord for Ramallah. Soldatene hadde brukt gummi/stålkuler. Kula hadde truffet gutten i panna og gått inn i hjernen,- han blir operert. Han hadde demonstrert mot stengingen av landsbyen sin. Det er godt mulig han hadde kasta stein, jeg vet ikke.
Montro om soldatene føler seg tøffe.
Nå holder israelerne på å grave opp gamle oliventrær i Beit Jala for å forlenge muren der borte, og på den måten fjerne enda mer land fra palestinerne.
Svært mange av demonstrasjonene her nede bunner i akkurat dette, naturlig nok. Nye murer-flere gjerder, mer piggtråd, flere landsbyer som blir delt, flere olivenlunder som blir uframkommelige.
De to siste ukene har de arrestert 9 personer som er knyttet til Stop the Wall.
Da jeg slo på PC`n nå, så jeg at en gutt på 14 år er hardt skadet i en landsby like nord for Ramallah. Soldatene hadde brukt gummi/stålkuler. Kula hadde truffet gutten i panna og gått inn i hjernen,- han blir operert. Han hadde demonstrert mot stengingen av landsbyen sin. Det er godt mulig han hadde kasta stein, jeg vet ikke.
Montro om soldatene føler seg tøffe.
lørdag 6. mars 2010
Lørdag i Betlehem
Jeg dro opp til Betlehem i dag,- siste turen dit denne gangen. Casa Nova er et gjestehus og en resturant som ligger ved Manger Squere, altså like utenfor fødselskirken. Jeg tror stedet er bygget for franciskanere. De har i hvert fall god hvitvin der, så det hender jeg kjøper meg et glass og sitter og koper. Slik også i dag.
Klientellet er enten ulike typer munker ( dongeri under den svarte kappa), eller turister, men det er skjelden mange der. 11 katter har sin faste base der, imidlertid, og det er en hyggelig kar som sørger for at de får mat.
Etterpå gikk jeg innom fødselskirken igjen, men der er det som vanlig vanskelig å finne ro med høymælte guider og fotograferende turister. Jeg havna forøvrig opp i en gresk-ortodoks begravelse, men aner ikke hva som skjedde. Det endte med at de bar kista ut og rundt hjørnet, etter kista kom prestene pluss en del andre menn, lenger bak fulgte kvinnene. Jeg leste forresten i dag at de ultraortodokse jødene nå har begynt med kjønnsdelte busser i Jerusalem. Mennene foran, kvinnene bak. Jo, jo.
Etterpå rusla jeg meg en tur i Soukhen, dvs. alle de smale bakgatene i Betlehem hvor lokalen handler. Jeg har vært i soukher i andre land også, der pleier det å være fullt av storøyde og fotograferende turister. Ikke i Betlehem. Jeg så ingen som så " ikke- arabisk"ut. Men, jeg liker å gå der. Det er et forrykende menneskehav, fullt kaos, du får kjøpt alt fra ferske jordbær(!) og levende høner til vaskemaskiner, det finns skreddere og skomakere og videobutikker, parfymerier og klesbutikker. +++
Jeg fant meg et bakeri hvor de holdt på å steke småbrød inne i en kjempeovn med åpen flamme. For 1 shekel fikk jeg meg et alldeles nystekt og varmt brød som jeg spiste på min videre ferd.
Oh, du velsignede!
Selvfølgelig måtte jeg også innom "John Souvenir "og hilse på pluss få te og en prat, og så Servis hjem til Beit Sahour. Jeg gikk av på butikken oppi gata og kjøpte meg en kartong sigaretter ( skal smugle)og en flaske hvitvin ( skal drikke). 200 shekel ( 300 kroner) akkurat. Det er ikke så verst pris det? I Norge ville prisen vært 720 + 100 = 820 kroner slik omtrent.
Nå har sola gått ned.
Jeg skal pakke.
Det var vel det.
Klientellet er enten ulike typer munker ( dongeri under den svarte kappa), eller turister, men det er skjelden mange der. 11 katter har sin faste base der, imidlertid, og det er en hyggelig kar som sørger for at de får mat.
Etterpå gikk jeg innom fødselskirken igjen, men der er det som vanlig vanskelig å finne ro med høymælte guider og fotograferende turister. Jeg havna forøvrig opp i en gresk-ortodoks begravelse, men aner ikke hva som skjedde. Det endte med at de bar kista ut og rundt hjørnet, etter kista kom prestene pluss en del andre menn, lenger bak fulgte kvinnene. Jeg leste forresten i dag at de ultraortodokse jødene nå har begynt med kjønnsdelte busser i Jerusalem. Mennene foran, kvinnene bak. Jo, jo.
Etterpå rusla jeg meg en tur i Soukhen, dvs. alle de smale bakgatene i Betlehem hvor lokalen handler. Jeg har vært i soukher i andre land også, der pleier det å være fullt av storøyde og fotograferende turister. Ikke i Betlehem. Jeg så ingen som så " ikke- arabisk"ut. Men, jeg liker å gå der. Det er et forrykende menneskehav, fullt kaos, du får kjøpt alt fra ferske jordbær(!) og levende høner til vaskemaskiner, det finns skreddere og skomakere og videobutikker, parfymerier og klesbutikker. +++
Jeg fant meg et bakeri hvor de holdt på å steke småbrød inne i en kjempeovn med åpen flamme. For 1 shekel fikk jeg meg et alldeles nystekt og varmt brød som jeg spiste på min videre ferd.
Oh, du velsignede!
Selvfølgelig måtte jeg også innom "John Souvenir "og hilse på pluss få te og en prat, og så Servis hjem til Beit Sahour. Jeg gikk av på butikken oppi gata og kjøpte meg en kartong sigaretter ( skal smugle)og en flaske hvitvin ( skal drikke). 200 shekel ( 300 kroner) akkurat. Det er ikke så verst pris det? I Norge ville prisen vært 720 + 100 = 820 kroner slik omtrent.
Nå har sola gått ned.
Jeg skal pakke.
Det var vel det.
onsdag 3. mars 2010
smått og godt
Det blåser noe voldsomt i dag. I følge YR skal det bli skikkelig varmt her fra og med mandag, men da er jeg hjemme og skal møte våren der.
Ellers så går nå dagene sin gang.
Det viste seg at demonstrasjonen som jeg skrev om, endte med tre lettere skadde personer.
I går var jeg på besøk hos Baha nede ved YMCA. Han var den første palestineren jeg ble skikkelig godt kjent med i sin tid. Nå har han begynt å lære seg å spille klarinett! Han har lært urolig mye siden han begynte for tre måneder siden,- og jeg tipset han om Edward Grieg,- han er flink nok til det allerede. Så prata vi en masse og drakk kaffe og te og kaffe...
På hjem hjem stakk jeg innom kjøpmannen på hjørnet. Det er en godt voksen mann med kone og barn. Han er blant de få som ikke skal kysse på begge kinn, men smiler og tar meg i handa og ønsker meg velkommen, - hver gang.
I motsetning til de fleste andre matbutikkene her i Beit Sahour, selger han ikke alkohol, men ellers så er det et skikkelig gammeldags landhandleri. ( ikke ferskvarer bortsett fra brød, men det er det vanlige) Pengene er i en skuff.Ellers har han alt fra spekepølse og egg til kladdebøker og (stygge) souvenirer.
Det var stille i butikken da jeg kom, så han begynte å prate om livet sitt. Etter en time måtte jeg gå, men da hadde jeg hørt om militærtjeneste/ høy offiserstatus i Abu Dabi, om prostituerte i Istanbul og Thailand og om veien tilbake hit. Ja, ja. Stilleste vann har den dypeste grunn.
Ellers så har jeg sommerplaner!
Hvis alt går slik vi vil, kommer Aburami til Norge til sommeren, for deretter å reise til Belgia for å besøke eldste sønnen sin som bor der. Håper veldig at vi får det til, det er som bekjent ikke helt enkelt å bare sette seg på et fly for palestinerne. Dersom han får visum til Jordan, og dersom han ikke blir stoppa på grensen, og dersom Kjetill og jeg sender en skriftlig innbydelse, - så skulle det gå.
Jeg ba selvfølgelig Huda, kona hans også, men hun takket nei. Hun har ei skrøpelig helse, og synes det er best hjemme. Synd, for Huda har ikke vært utenfor Palestina på over 20 år.
I kveld skal jeg spise middag på resturant sammen med Nisreen og ungene.
I morgen reiser jeg opp til Martha og Liam i Ramallah.
Snart er det hjemtur, men senest i går sa huseieren min at jeg selvfølgelig skulle få leie her igjen når som helst. Jeg reiser nok ned igjen.
søndag 28. februar 2010
Demonstrasjon
I dag har vi vært med på demonstrasjon oppe på Ush Grab. Det ble ganske voldsomt etter hvert.Det finnes et parti her som kaller seg PNI, og som prøver å være en mellomting mellom Hamas og Fatah ( svært forenklet) Lederen heter Mostafa Barghouthi. Han var her i dag, sammen med mange demonstranter med oransje flagg, samt mange internasjonale ( inklusive oss). Planen var å gå dit ned som vi/jeg planta oliventrær for et par uker siden, og så holde en appell. Dette er som jeg tidligere har skrevet, palestinsk jord som israelerne nå vil ta.
Slik gikk det ikke.
Israelske politi og soldater kom, og sa at vi skulle fjerne oss innen fem minutter. Det gjorde vi ikke. Da begynte bråket OG styrtregnet.
Israelerne kastet først smellgranater for å skremme oss vekk, det lyktes bare delvis. Vi hørte også at det ble brukt skarpe skudd, men antagelig bare opp i lufta.
Så begynte noen unggutter å kaste stein i retning israelerne. Det provoserte nok voldsomt, for da kom tåregassgranatene. Liam, stakkar, sto like ved en soldat som kasta tåregass, men kom seg unna uten å bli innhentet av gassen. Regnet hølja ned. Martha grep tak i meg og vi løp så søla skvatt retning hovedveien. Da kom det en israelsk politibil i motsatt retning, altså mot oss.
Det føltes ganske rart, -hva nå?
Den unge sjåføren bak rattet gassa imidlertid bare ekstra godt da han passerte oss på en halvmeters avstand så regnvann og søle skvatt. Han skulle vel demonstrere hvor tøff han var.
Etterhvert var alle demonstranter spredd for alle vinder, og vi søkte tilflukt ( mest mot regnet) i en trappeoppgang, så fant vi en bil med kjentsfolk i og satt der ei stund.
Så stilna det hele, vi stoppa lokalbussen som kom forbi og kom oss hjem. Gjennomvåte og med en spesiell erfaring rikere.
Var det farlig? Ja, antagelig.
Var jeg redd? Nei, jeg var så opptatt av å prøve å finne ut hva som rører seg inne i hodene på israelerne, men jeg begriper det ikke.
Både Martha og Liam var så ergerlig for at ungguttene begynte å kaste stein, de visste jo at det ville gjøre situasjonen verre. Jeg forstår det.
Ikke forsvarer jeg det, og dessuten er det selvfølgelig helt dødfødt å sloss med steiner mot geværer og tåregassgranater. Likevel har jeg en slags forståelse for det. Hvordan kan ungdommen få gitt uttrykk for all frustrasjon, all håpløshet?
De fleste demonstrantene var forøvrig godt voksne folk. Kvinner i hijab,voksne menn..
( bildene gir kanskje ikke noen ide om hvordan det var, men etterhvert hadde jeg nok med å løpe vekk og la kamera være kamera)
Inne i gamlebyen i Jerusalem har det vært voldsomheter i dag. Israelerne kastet tåregassgranater inn i Al-Aqsa moskeen under bønnen.
Dette er Palestina i dag.
Jeg sitter nå tørr og varm foran PC`n og drikker rødvin midt på dagen. Martha og Liam har reist opp til Ramallah igjen.
Om ei uke skal jeg hjem til Norge. Palestinerne må bli her.
lørdag 27. februar 2010
BILDER?
Nå har Martha vist meg det igjen hvordan jeg får bilder fra kameraet til PV`n til bloggen,- så da spørs det om jeg klarer å omsette det i praksis...
Før jeg begynner å rote med det, kan jeg fortelle at alt er vel her nede. Dagene går bare så altfor fort!
Martha kom ned fra Ramallah i går, og kjæresten Liam kom i dag, kjempekoselig! Martha serverte meg frokost på senga i dag, deilig, deilig. Så er vi jo buden hit og dit og skal treffe både den andre og den tredje.
I dag har vi vært i Beit Jala hvor det finnes en slakter som har fersk svinekjøtt. Vi HAMSTRA!! Kylling og ris er godt det, men det er nå rart med det. I kveld skal jeg lage middag med helstekt svinefilet, sopp, fløtegratinerte poteter og salat. Yes!
Det har vært skikkelig storm her et par dager. Bøttevis av regn, vind av kuling styrke, torden og lyn. Spennende! ( I hvert fall for meg som bor oppe på en høyde og slipper å få hus og vei oversvømt) I morgen skal det visst bli en ny runde med kuling, men så blir alt så meget bedre
Når været er dårlig så virker internett bare av og til, likedan er det med strømmen. Jeg får derfor passe på å skrive nå som det virker!
Alle diskuterer politikk her. Mange har mista håpet. Mike, en god venn ( som kjørte oss til Beit Jala i dag), sier at han overhodet ikke kan tenke seg å stifte familie og få barn her i Palestina. Hvorfor sette barn til verden i et land uten framtid, sier han
Mange er kritiske til UNWRA (FN), og mener at de gjør svært lite bortsett fra å kjøre rundt i fine biler. Barneskolen i Deheisha drives av UNWRA. Den er svært nedslitt med ødelagte vinduer og lite eller ingen oppvarming, overfylte klasserom og mangel på lærere. Klinikken som de driver i leiren er gratis, men skal dekke ca. 12000 personer og har en -1- lege. Hvis man må ha mere hjelp enn en klinikk kan tilby, for eksempel operasjoner,-blir man sendt videre,- men da dukker problemene med checkpoints og tillatelser opp. En dame jeg kjenner, fikk store hjerteproblemer. Hun ble liggende/sittende i en bil på checkpointet i tre timer før de ble sluppet gjennom og til sykehuset i Ramallah. Det var en glovarm dag uten luftingsanlegg i bilen, og hun klarte ikke å gå inn i en event skygge.
Jeg har ikke kunnskap nok om UNWRA til å vurdere hvor gode eller dårlige de er, eller hvordan skyld og ansvar skal fordeles. Jeg vet bare at det er veldig vanskelig å være palestiner.
Hjemme i Norge ser jeg at det finnes grupper som "ikke vil kjøre taxi med muslimske sjåfører". En annen gruppe er de som " ikke er redd muslimer". For meg blir begge deler like sprøtt.
-Når jeg tar drosje,- her eller hjemme, så vil jeg komme fra A til B på en grei måte, gjerne med en sjåfør som yter service-. Hvem eller hva han/ hun tror på, spiller null rolle, men kjøreegenskapene er viktig
-Jeg er redd fundamentalister, samme hva slags religion de har. Men jeg er like mye eller like lite redd muslimer/ kristne/ ateister/ buddhister/jøder eller .... generelt. Folk er da så forskjellige! Skulle vi kanskje danne en facebookgruppe som heter " jeg er ikke redd kristne???"
Inni hue mitt blir dette bare tøys.
Nåja, dette var dagens utbrudd.
Nå skal jeg prøve å legge ut bilder, ønsk meg lykke til.
Som dere ser så klarte jeg å få til bilder! Det ville vært ekstra fint dersom jeg kunnet sette tekst under hvert enkelt, men det blir for mye forlangt. Bildet av den vakre hagen er fra Garden of Tomb i Jerusalem. Bildet med militære er fra olivenplantingen. De andre bildene er fra et hjem i Deheisha.Det bildet som viser en åker med masse hvite greier, er nyplantinger med oliventrær med beskyttelse rundt. Husene i bakgrunnen er en israelsk bosetting.
Da sender jeg dette nå som jeg har kontakt med uteverdenen.
I morgen er det demonstrasjon.
mandag 22. februar 2010
DEHEISHA
Kjære blogglesere.
Dersom dere savner bilder på bloggen min, så har det sin naturlige forklaring: Den lille og svært nødvendige koblingsledningen ligger trygt igjen hjemme på Hamar. Men, kanskje Martha har en å låne meg. Jeg treffer henne til helga, så vi får håpe.
Dagen i dag har jeg tilbragt i og ved Deheisha.
Føørst og fremst har jeg handlet en masse nye broderier! Håper at noe faller i smak for noen av dere. Jeg planlegger å ha stand på Erik Fosse-arrangementet i Rådhuset den 16. mars. Løp og kjøp!!
Jeg har også truffet noen av de damene som broderer. Ei som heter Monah, kikket på den veska jeg bhar gått med i vinter, og fortalte at den hadde hun laget! Alle har sin stil og sitt særpreg.
Jeg tror at jeg har nevnt en familie som har det ekstra ille. mor, far og 6 barn på 15? kv. meter. Jeg var der i dag, og fikk servert sterk arabisk kaffe sittende på gulvet på en tynn madrass. Mammaen heter Jehad. Jeg ga henne de pengene jeg fikk ekstra av dere ved forrige salg. Dessuten fikk de strikke-lappe-teppet jeg har laget.( jeg sa at det var fra mine venner, mange har jo bidratt med garn) Begge deler ble veldig godt mottatt, og Monah ønske seg tilsvarende teppe. Strikk lapper, folkens!
Det mest utrolige er den gjestfriheten og gleden de viser for den minste ting.
Jeg har en slags ide om å få til en fadderordning for Jehad og hennes familie,men det skal jeg komme tilbake til. Saken er at de nå har blitt tildelt ca. 100 kvadratmeter land like utenfor leiren. Der kan de sette opp et lite hus når/ hvis de får økonomisk hjelp til byggematerialer. Jobben vil i så fall bli gjort på dugnad. Det kunne vært fint å bidra med litt...
Etterpå var jeg på kranselag. En fetter av noen hadde fått opp taket på det nye huset sitt, og alle ble buden på fest, Ris og LAM!! voila.
Så gikk turen ned til vakre, gamle mor til Nisreen. Hun er en av de som pusser nøkkelen til gamlehuset sitt fortsatt. Hun er utrolig varm, -gammel som sagt, tjukk og tannløs, men full av styrke og vennlighet. Jeg føler at jeg blir mottatt som en kjær venn. Folk kom og gikk selvfølgelig, og nesten ingen snakket engelsk,- men klemmer og kyss på begge kinn er ingen dårlig erstatning.
Nisreen kom og tok meg med, denne gangen til en søster. Mer kaffe og te. Vi var 5 arabiske kvinner + meg i et rom,- damene snakket høyt og intens mens jeg strikka,- når sant skal sies så fikk jeg assosiasjoner til en hønsegard..
Nadji, lederen på Phoeniq senter, har reist til Jordan i dag. Han er svartelistet av israelerne, men via noen som kjente noen som kjente noen, kom han over til Jordan. Han skal på en kongress, og etterpå drar han til Italia, Frankrike og kanskje Norge! Det ville glede meg umåtelig hvis jeg kunne treffe han på hjemlige trakter! Han skal hele vegen være med på div. arrangementer/ møter.
Jeg lærte forresten i dag at de mest vanskeligstilte i Deheisha får matforsyninger fra UNWRA hver 3. mnd. Maismel, olje, sukker, litt kylling + noe jeg ikke husker. Nå har de vært i leiren i over seksti år, og fortsatt er situasjonen slik, det er en skam!
Det er mye uroligheter her nå,- demonstrasjoner, steinkasting ( palestinere) gummikuler og tåregass( israelere) Folk tror det vil bli verre.
Nå skal jeg gi meg. Norge har som bekjent tatt en gull og en bronse i dag, så da trenger jeg ikke å passe på radiosendingene lengre.
Dersom dere savner bilder på bloggen min, så har det sin naturlige forklaring: Den lille og svært nødvendige koblingsledningen ligger trygt igjen hjemme på Hamar. Men, kanskje Martha har en å låne meg. Jeg treffer henne til helga, så vi får håpe.
Dagen i dag har jeg tilbragt i og ved Deheisha.
Føørst og fremst har jeg handlet en masse nye broderier! Håper at noe faller i smak for noen av dere. Jeg planlegger å ha stand på Erik Fosse-arrangementet i Rådhuset den 16. mars. Løp og kjøp!!
Jeg har også truffet noen av de damene som broderer. Ei som heter Monah, kikket på den veska jeg bhar gått med i vinter, og fortalte at den hadde hun laget! Alle har sin stil og sitt særpreg.
Jeg tror at jeg har nevnt en familie som har det ekstra ille. mor, far og 6 barn på 15? kv. meter. Jeg var der i dag, og fikk servert sterk arabisk kaffe sittende på gulvet på en tynn madrass. Mammaen heter Jehad. Jeg ga henne de pengene jeg fikk ekstra av dere ved forrige salg. Dessuten fikk de strikke-lappe-teppet jeg har laget.( jeg sa at det var fra mine venner, mange har jo bidratt med garn) Begge deler ble veldig godt mottatt, og Monah ønske seg tilsvarende teppe. Strikk lapper, folkens!
Det mest utrolige er den gjestfriheten og gleden de viser for den minste ting.
Jeg har en slags ide om å få til en fadderordning for Jehad og hennes familie,men det skal jeg komme tilbake til. Saken er at de nå har blitt tildelt ca. 100 kvadratmeter land like utenfor leiren. Der kan de sette opp et lite hus når/ hvis de får økonomisk hjelp til byggematerialer. Jobben vil i så fall bli gjort på dugnad. Det kunne vært fint å bidra med litt...
Etterpå var jeg på kranselag. En fetter av noen hadde fått opp taket på det nye huset sitt, og alle ble buden på fest, Ris og LAM!! voila.
Så gikk turen ned til vakre, gamle mor til Nisreen. Hun er en av de som pusser nøkkelen til gamlehuset sitt fortsatt. Hun er utrolig varm, -gammel som sagt, tjukk og tannløs, men full av styrke og vennlighet. Jeg føler at jeg blir mottatt som en kjær venn. Folk kom og gikk selvfølgelig, og nesten ingen snakket engelsk,- men klemmer og kyss på begge kinn er ingen dårlig erstatning.
Nisreen kom og tok meg med, denne gangen til en søster. Mer kaffe og te. Vi var 5 arabiske kvinner + meg i et rom,- damene snakket høyt og intens mens jeg strikka,- når sant skal sies så fikk jeg assosiasjoner til en hønsegard..
Nadji, lederen på Phoeniq senter, har reist til Jordan i dag. Han er svartelistet av israelerne, men via noen som kjente noen som kjente noen, kom han over til Jordan. Han skal på en kongress, og etterpå drar han til Italia, Frankrike og kanskje Norge! Det ville glede meg umåtelig hvis jeg kunne treffe han på hjemlige trakter! Han skal hele vegen være med på div. arrangementer/ møter.
Jeg lærte forresten i dag at de mest vanskeligstilte i Deheisha får matforsyninger fra UNWRA hver 3. mnd. Maismel, olje, sukker, litt kylling + noe jeg ikke husker. Nå har de vært i leiren i over seksti år, og fortsatt er situasjonen slik, det er en skam!
Det er mye uroligheter her nå,- demonstrasjoner, steinkasting ( palestinere) gummikuler og tåregass( israelere) Folk tror det vil bli verre.
Nå skal jeg gi meg. Norge har som bekjent tatt en gull og en bronse i dag, så da trenger jeg ikke å passe på radiosendingene lengre.
fredag 19. februar 2010
Jeriko
Jeriko regnes for å være verdens eldste bebodde by. Den ligger litt nord for Dødehavet, 250 meter under havets overflate. De av dere som kan bibelhistorien, husker kanskje at Josva inntok byen ved å blåse så lenge i basunene at murene falt. Det var dengang.Nå skal det nok mer enn basuner til.
Jeg har alltid ønsket meg å reise til Jeriko, men først i kveld ble det virkelighet.
Hva er da mer naturlig enn å gå på tivoli???
Yes, jeg har vært i Jeriko, og jeg har vært på tivoli der.
Men,- for å begynne med begynnelsen: Det var i ettermiddag at Nisreen og jeg fant ut at vi skulle dra. Det er egentelig ikke lange stubben herfra, kanskje 2 mil(?), men ikke dessto mindre tar det sin tid.
Først krongler man seg fram til Abu Dis. Der setter en 8 meter høy mur et effektivt skille tvers igjennom byen. Så opp og ned og bort på umulig smale veier/ gater før vi er inne på en israelsk motorveg som tar oss nesten fram. Så et nytt jorde før vi er i Jeriko. 5 kontrollpunkter ( isralske soldater, i godlune i dag). En time og tjue minutter, men ungene i baksetet var henrykte!
Med en 6 åring og en 11 åring er tivoli et godt stoppested. Karuseller, ballonger, kamel- og ponniridning, snop og brus..
Første gangs besøk i Jeriko ble ikke så veldig historisk kanskje, men innmari hyggelig!
Neste gang tar jeg det i dagslys, men stjernene lyste og månesigden lå som en robåt på himmelen, gradestokken viste 26 grader + ( Jeriko er mye varmere enn her) klokka ni om kvelden.
Mhammad og Sandra ( ungene) sovnet i baksetet, jeg ble satt av utenfor døra og gikk rett inn til to OL gull! Hva mer kan man ønske seg av en kveld?
NB: Nisreen fortalte om da hun i fjor sommer var i Jordan. Da hadde de kjørt nedover langs Dødehavet i 3 timer, og for Nisreen var dette første gangen i livet hun hadde kjørt så langt uten et eneste checkpunkt....
Jeg har alltid ønsket meg å reise til Jeriko, men først i kveld ble det virkelighet.
Hva er da mer naturlig enn å gå på tivoli???
Yes, jeg har vært i Jeriko, og jeg har vært på tivoli der.
Men,- for å begynne med begynnelsen: Det var i ettermiddag at Nisreen og jeg fant ut at vi skulle dra. Det er egentelig ikke lange stubben herfra, kanskje 2 mil(?), men ikke dessto mindre tar det sin tid.
Først krongler man seg fram til Abu Dis. Der setter en 8 meter høy mur et effektivt skille tvers igjennom byen. Så opp og ned og bort på umulig smale veier/ gater før vi er inne på en israelsk motorveg som tar oss nesten fram. Så et nytt jorde før vi er i Jeriko. 5 kontrollpunkter ( isralske soldater, i godlune i dag). En time og tjue minutter, men ungene i baksetet var henrykte!
Med en 6 åring og en 11 åring er tivoli et godt stoppested. Karuseller, ballonger, kamel- og ponniridning, snop og brus..
Første gangs besøk i Jeriko ble ikke så veldig historisk kanskje, men innmari hyggelig!
Neste gang tar jeg det i dagslys, men stjernene lyste og månesigden lå som en robåt på himmelen, gradestokken viste 26 grader + ( Jeriko er mye varmere enn her) klokka ni om kvelden.
Mhammad og Sandra ( ungene) sovnet i baksetet, jeg ble satt av utenfor døra og gikk rett inn til to OL gull! Hva mer kan man ønske seg av en kveld?
NB: Nisreen fortalte om da hun i fjor sommer var i Jordan. Da hadde de kjørt nedover langs Dødehavet i 3 timer, og for Nisreen var dette første gangen i livet hun hadde kjørt så langt uten et eneste checkpunkt....
torsdag 18. februar 2010
Kvinner
På denne kanten av verden har klokka blitt fem på 10 på kvelden, og jeg har akkurat hørt på radio en glad Tora Berger bli gratulert med olympisk gull. Heia!
Olympiske leker gjør meg litt scitzofren,- hele dagen er jeg i Palestina, men på kvelden er jeg i Norge/ Vancouver.
I går gjorde jeg derimot et nytt og hyggelig bekjentskap med ei spansk dame,- Erika fra Pamplona. ( det er den byen med okseløp i gatene).Erika er journalist og free-lancer og +/- 30 år. Siden 2008 har hun gjort som meg og bodd her nede i perioder, men i motsetning til meg som bare kan motta penger fra NAV hver måned, må Erika selge artikler til ulike magasiner for å livnære seg. Erika er ei kjempekoselig dame, og også venn av Mike og John oppe i souvenirbutikken i Betlehem. Opplegget nå var at hun skulle lære Mike spansk, og han skulle lære henne arabisk. Undervisningen foregikk på engelsk ute på gata med div. tilhørere rundt, en flott form for voksenopplæring!
I dag har jeg vært i Deheisha. Godt å komme dit igjen og treffe gamle kjente! Jeg satt lenge og snakket med Suheir, det er hun som organiserer broderiene som kvinnene lager. Suheir skal til Paris på en stor kvinnekonferanse i begynnelsen av mars. Der skal hun snakke om kvinners situasjon i flyktningeleirer. Det kommer også kvinner fra leirer i Libanon, muligens fra Rashediah. Suheir er tøff og svært engasjert og vil sikkert gjøre et sterkt inntrykk. Hun snakker ikke fransk, men det blir brukt tolk.
Alle 4 ungene kom og gikk. Mourad, den eldste sønnen, som nå er i gang med siste semester i sin sosionomutdanning, snakket svært ivrig med sin mor og søster om ett eller annet på arabisk, og jeg forsto selvfølgelig ikke et kvidder. Jeg sa imidlertid på engelsk at sjøl om jeg ikke forsto, så syntes jeg det sto skrevet over hele ansiktet hans at han var forelsket. Mor og søster brølte av latter, Mourad ble rød som en tomat. Joda, det stemte det.Gutten hadde stjerner i øya, og skulle kanskje vise frem dama til mor og far dagen etter. Jeg har sagt det før, - den viktigste kommunikasjonen er språkløs!
Etter middag og kaffe og røyk og avtaler om broderier, kjørte eldste datter Haneen meg hjem. Hun er en skjønnhet med et ferskt førerkort og pappa Najis bil. Jenta snodde seg med utrolig sikkerhet gjennom smugene i Deheisha og tok meg elegant hjem. Haneen er på andre året av sin medie/ foto- utdanning. I dag hadde hun hatt deleksamen og fått A.
KVINNER, sier nå jeg bare.
Nå skal denne kvinnen her drikke hvitvin og høre om skiskytergutta kan matche jentene.
Olympiske leker gjør meg litt scitzofren,- hele dagen er jeg i Palestina, men på kvelden er jeg i Norge/ Vancouver.
I går gjorde jeg derimot et nytt og hyggelig bekjentskap med ei spansk dame,- Erika fra Pamplona. ( det er den byen med okseløp i gatene).Erika er journalist og free-lancer og +/- 30 år. Siden 2008 har hun gjort som meg og bodd her nede i perioder, men i motsetning til meg som bare kan motta penger fra NAV hver måned, må Erika selge artikler til ulike magasiner for å livnære seg. Erika er ei kjempekoselig dame, og også venn av Mike og John oppe i souvenirbutikken i Betlehem. Opplegget nå var at hun skulle lære Mike spansk, og han skulle lære henne arabisk. Undervisningen foregikk på engelsk ute på gata med div. tilhørere rundt, en flott form for voksenopplæring!
I dag har jeg vært i Deheisha. Godt å komme dit igjen og treffe gamle kjente! Jeg satt lenge og snakket med Suheir, det er hun som organiserer broderiene som kvinnene lager. Suheir skal til Paris på en stor kvinnekonferanse i begynnelsen av mars. Der skal hun snakke om kvinners situasjon i flyktningeleirer. Det kommer også kvinner fra leirer i Libanon, muligens fra Rashediah. Suheir er tøff og svært engasjert og vil sikkert gjøre et sterkt inntrykk. Hun snakker ikke fransk, men det blir brukt tolk.
Alle 4 ungene kom og gikk. Mourad, den eldste sønnen, som nå er i gang med siste semester i sin sosionomutdanning, snakket svært ivrig med sin mor og søster om ett eller annet på arabisk, og jeg forsto selvfølgelig ikke et kvidder. Jeg sa imidlertid på engelsk at sjøl om jeg ikke forsto, så syntes jeg det sto skrevet over hele ansiktet hans at han var forelsket. Mor og søster brølte av latter, Mourad ble rød som en tomat. Joda, det stemte det.Gutten hadde stjerner i øya, og skulle kanskje vise frem dama til mor og far dagen etter. Jeg har sagt det før, - den viktigste kommunikasjonen er språkløs!
Etter middag og kaffe og røyk og avtaler om broderier, kjørte eldste datter Haneen meg hjem. Hun er en skjønnhet med et ferskt førerkort og pappa Najis bil. Jenta snodde seg med utrolig sikkerhet gjennom smugene i Deheisha og tok meg elegant hjem. Haneen er på andre året av sin medie/ foto- utdanning. I dag hadde hun hatt deleksamen og fått A.
KVINNER, sier nå jeg bare.
Nå skal denne kvinnen her drikke hvitvin og høre om skiskytergutta kan matche jentene.
tirsdag 16. februar 2010
PALESTINSK AFTEN
I blant arrangeres det noe hjemme som kalles palestinsk aften. Da er det sang og dans og spennende mat. Ikke noe feil ved det. Min palestinske aften har ikke vært akkurat slik, men like bra.
Jeg reiste til Nisreen, en venninne, klokka tre. Hun jobber som dramalærer på en fransk privatskole i Betlehem, er skilt og har to barn,- Mhammad og Sandra,- 11 og 6 år. Herlig gjensyn! På no time hadde hun fikset middag, kylling, poteter, løk, paprika, brød og tsatsiki. Panna på bordet, ingen spiseredskap. Man tager en brødbit og fisker opp mat med den, kyllinbitene spises med fingrene. En nabo kom innom, unger gikk til og fra. Så lek med Sandra, vi har tidligere lekt " Lille Petter edderkopp" ( på norsk), og det var fortsatt populært. Mhammad og en kompis var på dataen.
Nisreen har kjøpt seg bil nå, ( en brukt Peuguot) og var overlykkelig for det, selv om det selvfølgelig er bankens bil i LANG tid fremover. Hun har veldig lite penger, men står på, og er et arbeidsjern uten like.
Etterhvert ville hun vise meg bilen, og vi dro avsted med baksetet fullt av unger. Havna hos hennes eldste søster som bor i utkanten av Betlehem. Nisreen har seks brødre og tre søstre. En bror bor i Syria, tre bor i Deheisha flyktningeleir ( i likhet med hennes mor), resten i Betlehem.
Huset krydde av folk! Alle var søsken eller svogre eller søskenbarn eller noe annet. TV`n sto som alltid på for fullt. Alle prata høyt på arabisk. Etterhvert ble vi servert arabisk kaffe. Folk røykte vannpipe eller sigaretter. Noen kom, andre gikk. Da jeg forsøkte å telle, var vi 12 personer.
En bror, Ibrahim, snakket godt engelsk. Han jobber for UNWRA ( FN) i Deheisha, og har med matutdeling å gjøre. Han viste meget stolt fram sin tillatelse til å reise til Jerusalem( Israel), den gjaldt for tre mnd. og imellom 5 om morran og sju om kvelden. Han og jeg var de eneste i huset som hadde slik tillatelse.
Etterpå kjørte Nisreen meg hjem,-full guffe på bilradioen med arabisk popmusikk.
En ekte palestinsk aften!
To av ungene,- Sandra og Lamar, tok en drøss med bilder i heimen. Jeg skal forsøke å legge de ut etterhvert. Nå skal jeg legge meg, skuffet igjen over den norske innsatsen i OL, men radioen/ PC`n min funker hver dag i hvertfall.
Jeg reiste til Nisreen, en venninne, klokka tre. Hun jobber som dramalærer på en fransk privatskole i Betlehem, er skilt og har to barn,- Mhammad og Sandra,- 11 og 6 år. Herlig gjensyn! På no time hadde hun fikset middag, kylling, poteter, løk, paprika, brød og tsatsiki. Panna på bordet, ingen spiseredskap. Man tager en brødbit og fisker opp mat med den, kyllinbitene spises med fingrene. En nabo kom innom, unger gikk til og fra. Så lek med Sandra, vi har tidligere lekt " Lille Petter edderkopp" ( på norsk), og det var fortsatt populært. Mhammad og en kompis var på dataen.
Nisreen har kjøpt seg bil nå, ( en brukt Peuguot) og var overlykkelig for det, selv om det selvfølgelig er bankens bil i LANG tid fremover. Hun har veldig lite penger, men står på, og er et arbeidsjern uten like.
Etterhvert ville hun vise meg bilen, og vi dro avsted med baksetet fullt av unger. Havna hos hennes eldste søster som bor i utkanten av Betlehem. Nisreen har seks brødre og tre søstre. En bror bor i Syria, tre bor i Deheisha flyktningeleir ( i likhet med hennes mor), resten i Betlehem.
Huset krydde av folk! Alle var søsken eller svogre eller søskenbarn eller noe annet. TV`n sto som alltid på for fullt. Alle prata høyt på arabisk. Etterhvert ble vi servert arabisk kaffe. Folk røykte vannpipe eller sigaretter. Noen kom, andre gikk. Da jeg forsøkte å telle, var vi 12 personer.
En bror, Ibrahim, snakket godt engelsk. Han jobber for UNWRA ( FN) i Deheisha, og har med matutdeling å gjøre. Han viste meget stolt fram sin tillatelse til å reise til Jerusalem( Israel), den gjaldt for tre mnd. og imellom 5 om morran og sju om kvelden. Han og jeg var de eneste i huset som hadde slik tillatelse.
Etterpå kjørte Nisreen meg hjem,-full guffe på bilradioen med arabisk popmusikk.
En ekte palestinsk aften!
To av ungene,- Sandra og Lamar, tok en drøss med bilder i heimen. Jeg skal forsøke å legge de ut etterhvert. Nå skal jeg legge meg, skuffet igjen over den norske innsatsen i OL, men radioen/ PC`n min funker hver dag i hvertfall.
søndag 14. februar 2010
søndag
Klokka er 3 palestinsk tid, men så langt har det vært en strålende dag! Vi har planta oliventrær rett nedenfor en (stadig voksende) bosetting, men arbeidet gikk med liv og lyst. Det er mange nasjonaliteter i gruppa, blant annet en gjeng fra Kentucky som tilhører den presbyterianske kirke. I deres følge er det en prest.
I og med at det er søndag, holdt han og to til en minigudstjeneste med nattverd ute på markene. En stor sten var dekket med et palestinsk skjerf. Oppe på det sto det brød og et glass med vin. Foran stenen var det plassert to hakker/ greip. Så sang vi litt, det ble lest et par små stykker fra Bibelen som handlet om fred og om å gjøre sverdet om til plog, en av kvinnene ba en bønn om forsoning, så var det nattverd, og til slutt lyste presten velsignelsen over oss.
Det var så flott!
Amerikansk presbyteriansk prest, palestinsk jord, israelske settlere bak vinduene ( kanskje), og så alle vi. Folk fra Sveits og Nederland, fra Tyskland og Norge, fra England og Scotland, fra USA og Palestina og Frankrike. Eukemenisk i beste forstand!
Eldstemann i flokken er en mann fra Bergen på 74 år. Han har reist mye, og snakker russisk og polsk og litt engelsk, men har aldri vært her nede før. Han er utrolig positiv og vitebegjærlig og har nok allerede blitt " avhengig"- som meg.
Nå er plantinga slutt for denne gangen, jeg kom jo hit midt i planteperioden. Vi har planta ca. 1.600 trær. I kveld er det avskjedsfest for de fleste.
Jeg for min del skal opp til Huda og Aburami ( gode venner) klokka seks, men reiser vel tilbake så jeg får med meg litt av festen som er her nede på YMCA i Beit Sahour.
Etterpå der må jeg følge med på OL på radio! ( kommer det snart noen medaljer, eller?)
I og med at det er søndag, holdt han og to til en minigudstjeneste med nattverd ute på markene. En stor sten var dekket med et palestinsk skjerf. Oppe på det sto det brød og et glass med vin. Foran stenen var det plassert to hakker/ greip. Så sang vi litt, det ble lest et par små stykker fra Bibelen som handlet om fred og om å gjøre sverdet om til plog, en av kvinnene ba en bønn om forsoning, så var det nattverd, og til slutt lyste presten velsignelsen over oss.
Det var så flott!
Amerikansk presbyteriansk prest, palestinsk jord, israelske settlere bak vinduene ( kanskje), og så alle vi. Folk fra Sveits og Nederland, fra Tyskland og Norge, fra England og Scotland, fra USA og Palestina og Frankrike. Eukemenisk i beste forstand!
Eldstemann i flokken er en mann fra Bergen på 74 år. Han har reist mye, og snakker russisk og polsk og litt engelsk, men har aldri vært her nede før. Han er utrolig positiv og vitebegjærlig og har nok allerede blitt " avhengig"- som meg.
Nå er plantinga slutt for denne gangen, jeg kom jo hit midt i planteperioden. Vi har planta ca. 1.600 trær. I kveld er det avskjedsfest for de fleste.
Jeg for min del skal opp til Huda og Aburami ( gode venner) klokka seks, men reiser vel tilbake så jeg får med meg litt av festen som er her nede på YMCA i Beit Sahour.
Etterpå der må jeg følge med på OL på radio! ( kommer det snart noen medaljer, eller?)
fredag 12. februar 2010
olivenplanting blant venner og uvenner
I dag har vi plantet 240 oliventre ved Ush Al-Grab! Altså det stedet jeg skrev om i går hvor israelerne vil bygge en ny bosetting. Vi var egentelig 46 personer som kom, men etterhvert dukket det opp en mengde lokale innbyggere som ville være med. De kom i sin beste stas,- gamle menn (dvs. +75?), kvinner i drakt og blanke sko, -alle ville være med. Svetten drev og penklærne var etter hvert ikke like pene, men de ville plante! Dessuten var det MYE mediadekning, TV, radio, aviser.. ( bl. annet Al Jazzera).
GØY!
Så kom selvfølgelig de israelske soldatene, først to jeeper med unge og menige og bevæpnede, så kom offisererne. Etter at vi via ropert ble bedt om å flytte oss til et annet jorde, dro alle israelere, så vi fortsatte bare.
Bonden og brødrene hans var lykkelige.
I ettermiddag kom Martha og Liam fra Ramallah, og nå skal vi ut og spise.
Dagene er varme og solfylte, kveldene er kalde.
Jeg har det veldig bra.
GØY!
Så kom selvfølgelig de israelske soldatene, først to jeeper med unge og menige og bevæpnede, så kom offisererne. Etter at vi via ropert ble bedt om å flytte oss til et annet jorde, dro alle israelere, så vi fortsatte bare.
Bonden og brødrene hans var lykkelige.
I ettermiddag kom Martha og Liam fra Ramallah, og nå skal vi ut og spise.
Dagene er varme og solfylte, kveldene er kalde.
Jeg har det veldig bra.
torsdag 11. februar 2010
Hjemme igjen
Etter frokost rusla jeg meg en tur i det som heter Tomb Garden, og som hjemme kalles for "Gordons Golgata". Det er en vidunderlig vakker, velstelt og stille park. Inne blant blomstrende mandeltrær, smale ganger og bugnende blomster, ligger det en hule inne i fjellet. En liten tom hule uten dikkedarier, og innerst er det en gravplass. På et diskret skilt på veggen står det: "He is not here, for he is risen."
Dette er et sted hvor en del forskere( bl.annet Gordon) tror er stedet hvor Jesus ble gravlagt. Ikke vet jeg, men det er veldig vakkert der og dessuten nesten uten støyende turister og ivrige guider. Det er noe med skjønnheten også, tror jeg, som gjør at folk tier stille eller snakker lavt.
Det stedet inne i Gamlebyen som heter Gravkirken, er en turistmaskin som jeg helst holder meg unna.
Etterpå skaffa folka på hotellet meg en taxi som kunne ta meg helt hjem til Beit Sahour. Sjåføren var ung, vennlig og palestinsk og satte meg av rett utafor døra hjemme. I mellomtiden hadde han snakket masse om okkupasjon og arbeidsledighet og problemer. Han var født og oppvokst i Jerusalem, men har jo ikke de samme rettighetene som jødene der har.
Da vi dro til Beit Sahour, hadde han tillatelse til å kjøre den raskeste vegen,for da hadde han en utenlandsk passasjer. Når han skulle tilbake alene , måtte han dra en lang omveg. Forstå det den som vil.
Vertinne Munira ventet meg med åpne armer, senere kom gemalen Imad, og klokka ett fikk jeg herlig lunsj. De har kjøpt en gassvarmer til leiligheten min, den virker sånn passe..
Nå har jeg innstallert meg, vært på " supern"og hilst på gartneren, og i kveld gikk jeg for å treffe oliventre-folka. Mange gamle gode venner, mange ukjente,- deriblant en haug med nordmenn!
En pensjonert lærer fra Rønningen Folkehøyskole hadde tatt med seg 8 elever hit! Jeg spiste middag sammen med Baha og Christel, for de av dere som har hørt om de.
Bosettingen Har Homa, som er nesten nabo,- har vokst bare siden jeg var her i oktober. Nå har israelerne også begynt å grave på andre sida av Beit Sahour, på et sted som heter Ush Al-Grab. De planlegger å bygge vakttårn og sette opp hus der.Dette er et sted det har vært mye bråk om de siste årene, mange demonstrasjoner ol, men nå blir det vel bosetting der også. Borgermesteren i Beit Sahour har ikke noe han skulle ha sagt overfor dette, visstnok.
I morgen skal vi plante oliventrær. "Keep hope alive"
Dette er et sted hvor en del forskere( bl.annet Gordon) tror er stedet hvor Jesus ble gravlagt. Ikke vet jeg, men det er veldig vakkert der og dessuten nesten uten støyende turister og ivrige guider. Det er noe med skjønnheten også, tror jeg, som gjør at folk tier stille eller snakker lavt.
Det stedet inne i Gamlebyen som heter Gravkirken, er en turistmaskin som jeg helst holder meg unna.
Etterpå skaffa folka på hotellet meg en taxi som kunne ta meg helt hjem til Beit Sahour. Sjåføren var ung, vennlig og palestinsk og satte meg av rett utafor døra hjemme. I mellomtiden hadde han snakket masse om okkupasjon og arbeidsledighet og problemer. Han var født og oppvokst i Jerusalem, men har jo ikke de samme rettighetene som jødene der har.
Da vi dro til Beit Sahour, hadde han tillatelse til å kjøre den raskeste vegen,for da hadde han en utenlandsk passasjer. Når han skulle tilbake alene , måtte han dra en lang omveg. Forstå det den som vil.
Vertinne Munira ventet meg med åpne armer, senere kom gemalen Imad, og klokka ett fikk jeg herlig lunsj. De har kjøpt en gassvarmer til leiligheten min, den virker sånn passe..
Nå har jeg innstallert meg, vært på " supern"og hilst på gartneren, og i kveld gikk jeg for å treffe oliventre-folka. Mange gamle gode venner, mange ukjente,- deriblant en haug med nordmenn!
En pensjonert lærer fra Rønningen Folkehøyskole hadde tatt med seg 8 elever hit! Jeg spiste middag sammen med Baha og Christel, for de av dere som har hørt om de.
Bosettingen Har Homa, som er nesten nabo,- har vokst bare siden jeg var her i oktober. Nå har israelerne også begynt å grave på andre sida av Beit Sahour, på et sted som heter Ush Al-Grab. De planlegger å bygge vakttårn og sette opp hus der.Dette er et sted det har vært mye bråk om de siste årene, mange demonstrasjoner ol, men nå blir det vel bosetting der også. Borgermesteren i Beit Sahour har ikke noe han skulle ha sagt overfor dette, visstnok.
I morgen skal vi plante oliventrær. "Keep hope alive"
Å være underveis
Ikke vet jeg om det er vanlig eller u-vanlig: Å være i underveis-modus. Fra og med toget forlater Hamar stasjon, er jeg UNDERVEIS. Det er en modus nesten uten fortid og fremtid. Her og nå. Tog. Flyplass. Innskjekking. Security.Handle røyk og Lekerolpastiller. Sette på røykeplaster. Go to gate. Vente. Boarding. Ombord. Sitte på flyet, spise, drikke, lese, ta en dupp(?) Ut på neste flyplass, ny security, ny venting, nytt fly.
Det er bare noen få ting som bringer meg ut av denne modusen: Er det røykerom på transittflyplassen, og rekker jeg dit? Joda, jeg har røykeplaster og slipper den verste fysiske abstinensen, men likevel. Oh, du giftige, dyre, vanedannende og nære "venn".
Hvis turen går til Tel Aviv; jo, da lurer jeg på hvordan passkontrollen blir denne gangen, og blir sur innvendig.
Men altså; underveis-modus = jeg er.
Denne gangen startet turen med et lite snupsete Fokker 50 propellfly som ruslet seg sør sørøst-over mot Riga.Upåklagelig service.
Riga flyplass er et fredelig sted ( med røykekrok!), og så ventet en Boing 737( tror jeg), halvfull av reisende som alle skulle til Ben Gurion flyplassen som ligger halvegs mellom Tel Aviv og Jerusalem.
Jeg fikk det midtgang-setet jeg hadde bedt om, og lykke! begge setene innefor meg var ledige. Jeg hadde altså allverdens plass og hadde en utmerket tur nedover. Det var merkelig få ortodokse jøder ombord, bare to menn med ørekrøller og dertil hørende, og noen tilsvarende kvinner. Noen høyrøsta franskmenn/ kvinner foran meg, men ingen skrikete unger.
Så ankomst Ben Gurion midnatt, en aldeles ukomplisert passkontroll/ visumprosess, baggasje, ut, røyk, se etter ledig shuttle til Jerusalem, vente, dra, komme til hotellet i Øst-Jerusalem klokka kvart på to om natta. DA var jeg nesten fremme/hjemme, og kunne kjenne på både før-her-og siden. Har dere det sånn?
Det er bare noen få ting som bringer meg ut av denne modusen: Er det røykerom på transittflyplassen, og rekker jeg dit? Joda, jeg har røykeplaster og slipper den verste fysiske abstinensen, men likevel. Oh, du giftige, dyre, vanedannende og nære "venn".
Hvis turen går til Tel Aviv; jo, da lurer jeg på hvordan passkontrollen blir denne gangen, og blir sur innvendig.
Men altså; underveis-modus = jeg er.
Denne gangen startet turen med et lite snupsete Fokker 50 propellfly som ruslet seg sør sørøst-over mot Riga.Upåklagelig service.
Riga flyplass er et fredelig sted ( med røykekrok!), og så ventet en Boing 737( tror jeg), halvfull av reisende som alle skulle til Ben Gurion flyplassen som ligger halvegs mellom Tel Aviv og Jerusalem.
Jeg fikk det midtgang-setet jeg hadde bedt om, og lykke! begge setene innefor meg var ledige. Jeg hadde altså allverdens plass og hadde en utmerket tur nedover. Det var merkelig få ortodokse jøder ombord, bare to menn med ørekrøller og dertil hørende, og noen tilsvarende kvinner. Noen høyrøsta franskmenn/ kvinner foran meg, men ingen skrikete unger.
Så ankomst Ben Gurion midnatt, en aldeles ukomplisert passkontroll/ visumprosess, baggasje, ut, røyk, se etter ledig shuttle til Jerusalem, vente, dra, komme til hotellet i Øst-Jerusalem klokka kvart på to om natta. DA var jeg nesten fremme/hjemme, og kunne kjenne på både før-her-og siden. Har dere det sånn?
torsdag 21. januar 2010
Planlegging
Denne gangen blir det lettere å planlegge Palestinatur, "learning by doing" er det noe som heter, for nå er det femte gangen jeg reiser nedover.
Billettene er i orden, leiligheten venter, en overnatting på Jerusalem Hotel er i boks,- flere håndarbeider er bestilt fra Deheisha.
Jeg blir også kortere tid denne gangen, bare snaue 4 uker. Jeg drar den 10. februar og er tilbake 8.mars.
Et skår i gleden er at Jared Malsin, den amerikanske journalisten fra Maan News i Betlehem, er kasta ut av Israel og sendt tilbake til USA. Jeg kjenner ikke Jared godt, men han deler ( delte!) leilighet med en av mine nære og gode venner. Dette vil nok prege mange av de jeg kjenner i Beit Sahour og Betlehem.
Jared er en dyktig og trivelig mann som vil bli savnet, og det er selvfølgelig stor frustrasjon over det som har skjedd. Den offisielle israelske begrunnelsen er at han hadde misbrukt visabestemmelsene. ( hvilket jeg også gjør hver gang jeg er nedover---)
Bortsett fra dette så gleder jeg meg til å komme til Palestina igjen. Dvs. min offisielle begrunnelse for å lande på Ben Gurion flyplassen er som vanlig " ferietur i Israel". JEG ER SÅ LEI AV Å JUGE!
Billettene er i orden, leiligheten venter, en overnatting på Jerusalem Hotel er i boks,- flere håndarbeider er bestilt fra Deheisha.
Jeg blir også kortere tid denne gangen, bare snaue 4 uker. Jeg drar den 10. februar og er tilbake 8.mars.
Et skår i gleden er at Jared Malsin, den amerikanske journalisten fra Maan News i Betlehem, er kasta ut av Israel og sendt tilbake til USA. Jeg kjenner ikke Jared godt, men han deler ( delte!) leilighet med en av mine nære og gode venner. Dette vil nok prege mange av de jeg kjenner i Beit Sahour og Betlehem.
Jared er en dyktig og trivelig mann som vil bli savnet, og det er selvfølgelig stor frustrasjon over det som har skjedd. Den offisielle israelske begrunnelsen er at han hadde misbrukt visabestemmelsene. ( hvilket jeg også gjør hver gang jeg er nedover---)
Bortsett fra dette så gleder jeg meg til å komme til Palestina igjen. Dvs. min offisielle begrunnelse for å lande på Ben Gurion flyplassen er som vanlig " ferietur i Israel". JEG ER SÅ LEI AV Å JUGE!
Abonner på:
Innlegg (Atom)