så var det over-eller?

Jeg kommer selvfølgelig aldri "over" Palestina. Landet og folket har blitt en del av meg, har krøpet helt inn til ryggraden og sjela og tankene mine. Dessuten så planlegger jeg å reise ned igjen i begynnelsen av februar.78///////////////////////////////////

,,,,,,,,,,,,,,,,m3gffgvtgv ( det som står foran parentesen, er gamlekatta Pennys bidrag, hun sitter oppå laptopen min. Hun vil være helt oppe på meg nå.

Hvis jeg tyder budskapet hennes, så vil hun ikke jeg skal reise tilbake før i 2078..)

Jeg er altså hjemme på Hamar igjen, og det er godt. Sjøl om det er kaldt ute, har vi varme og isolerte hus, vi har ovner og peiser, vi har tette tak, vi har nok av varmt vann. Ole Paus har engang sagt:" Her i Norge har vi alt, men det er også alt vi har".Han er inne på noe der, den gode Paus.

Jeg,- og de fleste andre,- er bekvemme og ganske så materialistiske. Det er ikke noe galt i det, hvis vi bare ikke glemmer alle de andre viktige tingene. RESPEKT, MENNESKEVERD,LIKEVERD.

Jeg hadde forøvrig en meget hyggelig (!!!) innsjekking på Ben Gurion - undrenes tid er ikke forbi. Jeg grudde meg som alltid på forhånd fordi jeg hater å juge.

Jeg sto nå der i køen, ivrig strikkende som alltid, da den første sikkerhetsoffiseren nærmet seg smilende! Hun ba om pass og billett og jeg ba om å få lov å ta med strikkinga ombord. Etter å ha konferert med en kollega, fikk jeg lov,- særlig fordi jeg demonstrerte at pinnene var av bambus og brakk lett. Så spurte hun hva jeg hadde gjort, og jeg svarte at jeg hadde skrevet om kirker. ( og det var da ganske sant..) Så spurte hun de obligatoriske spørsmålene om gaver og slikt, men gavene hadde jeg jo sendt til Norge allerede, så der slapp jeg også å juge. Så -lykke! - spurte hun om jeg hadde venner eller slektninger i Israel, og det har jeg jo ikke!!!! Alle mine bor i Palestina.

Og da, mine venner, fikk jeg for første gang en gul lapp på bagasje og på pass. Den gule lappen betyr tydeligvis "fritt fram", så derfra seilte jeg gjennom de 4 følgende kontrollene med et salig smil mens jeg takket og takket Gud i Himmelen.

Undrenes tid er ikke forbi. Eller,- hvis dere foretrekker å kalle det flaks, -så gjør nå det.

Så nå sitter jeg her med en malende katt og en laptop og den obligatoriske kaffekoppen og røyken og har det fint.

Om et par dager kommer det ei pakke i posten med 14.4 kg. ting og tang fra Betlehem , masse fine ting + mange olivensertifikat. Jeg lurer på om jeg skal få til en julemesse??

Dere skal i få fall få beskjed.

Takk for følget!

Nå venter en dusj på et varmt og skinnende rent bad ( takk Kjetill) og ei brødskive med yndlingspålegget mitt ( takk Kjetill)

REFLEKSJONER

Bloggen min har mangla bilder lenge, nå. Jeg ser at det blir litt kjedelig. Jeg legger inn et par gamle bilder, jeg! Det ene viser med all tydelighet at nytt liv kan gro midt i betong og mur,jeg tror at det en dag vil skje for den palestinske staten også.- Det andre er ganske enkelt fra et grønnsakmarked. Alle syns-og luktinntrykkene herfra er veldig Palestina for meg.

-Før våkna jeg grytidlig om morran ved at det ble kalt til bønn fra minareten. Det hører jeg ikke lenger.Nå våkner jeg som oftest ved at sola skinner rett inn på meg slik i halvni-tida. Det kommer jeg til å savne i november-Norge.

-På den andre siden så skal det bli veldig greit å handle inn mat og også forstå HVA jeg kjøper! Mitt "palestinske kjøkken" vinner ingen gourmetpris.

-gleder meg til varmt baderomsgulv. Huseierne her har imidlertid senest i dag sagt at de vil legge inn varmeovn på badet til neste gang jeg kommer.

-Det skal bli herlig å kjøre bil igjen, men nå er jo den stakkars bilen min på verksted, da.

-Sist, men mest, skal det bli stort å møte familie og venner igjen.

-Forleden kveld hadde Abdallah fra SOS children village og jeg en lang og god samtale over et måltid mat. Vi snakket om religioner og om tro, om kultur, tradisjon, kjønnsforskjeller, moral..., i det hele tatt. Han er ungkar, palestiner og rundt 35 kanskje, så sånn sett har vi ikke mye til felles. Likevel, vi utvekslet tanker og ideer og prinsipper, og hadde ingen ide om at vi skulle bli enige. Det ble vi ikke heller, på mange punkter.Poenget, gleden over samtalen, var at vi kunne snakke sammen sånn! Forstå-ikke forstå, enig-ikke enig,-men hele tiden respekt.

Jeg synes ofte, og kanskje er jeg slik sjøl også,- at vi hjemme i Norge blir så opphengt i enighet og i det å snakke mer enn å lytte. ( antagelig sitter jeg skikkelig i glasshus nå)

Nåja, jeg får slutte før jeg forsvinner bort i filosofien.

11-11-2011

I det siste så har det vært en del skriverier i avisene om den 11.11.11. Er det en spesiell viktig dato når spesielle ting skal skje?

Jeg tenker nå som så at hver eneste dato er helt ny og aldri brukt før, og at det alltid vil hende noe spesielt for noen hver dag.

Ikke desto mindre, i dag fikk Martha beskjed om at hun hadde bestått sin Master med glans!

Gratulerer! eller Mabrook!, som de sier på disse kanter av verden.

Vi gleder oss med henne-

Jeg har vært på konsert i Fødselskirken og hørt på Elverum Damekor. De var flinke, og hadde et krevende program. 12 damestemmer blir likevel i spinkleste laget i en stor kirke, selv om de hadde orgel attåt. Vakkert, det var det. Litt rart,også, at det var Elverumsfolk som opptrådte i kirka her. De sang to norske sanger, resten på engelsk. De bodde i Jerusalem, da. Hadde vært nordover i Israel, og skulle rett tilbake til Jerusalem nå.Jeg sa til en av dem at det var synd de ikke fikk se mer av Palestina, men vet ikke om budskapet ble oppfatta.

Det var vel dagens begivenheter.. Ellers så går no dagan med sine vanlige og daglige ting slik som de skal. I morgen skal jeg sende mange kilo ting og tang fra Betlehem express.

Jaja

Billetten hjem er kjøpt. Tirsdag kveld kommer jeg fra Israel via Berlin til Gardermoen. Foreløpig orker jeg ikke å tenke på utspørringen på flyplassen her. Skal jeg snakke sant til en forandring? Si at jeg har vært i Palestina? Jeg har jo lov til det, rent formelt, men da blir det en masse styr og ståk. Det er også greit nok, men hva om de nekter meg innreise neste gang?? Skal jeg benekte dattera mi enda en gang? Fy f.. for en flyplass. De få gangene jeg får lyst til å banne, er når det gjelder de såkalte "sikkerhetsrutinene"i Israel.

Inntil videre har jeg det godt her. Det er et par personer jeg "burde" ha tatt kontakt med her, og som jeg ikke har gjort. Årsaken er at jeg ikke har hatt det overskuddet jeg gjerne skulle ønske meg. Skjebnen ville det annerledes. I kveld tok jeg med meg ei bok og gikk på nærmeste restaurant for å kjøpe meg et måltid mat i fred og ro.Først kom restaurantinnehaveren bort til bordet mitt og ville prate, han husket meg fra før. Jeg ble invitert over til bordet hans,men takket høflig -nei.

Midt i måltidet var det en mann som kom imot meg med et stort smil. Det var en av de to jeg skulle ha kontaktet. Han heter Abdallah og jobber i SOS barnelandsbyer i Betlehem. Men, der var han altså! Vi skal spise middag sammen på lørdag, og det blir sikkert veldig bra. I fjor prøvde jeg å få til en ordning med at han skulle besøke SOS ( og oss) i Norge, men det gikk ikke.

Det er ikke mye som er enkelt for palestinerne. I dag hørte jeg at dersom en palestiner mottar over en viss sum ( ganske lav) fra utlandet, så vil banken måtte kontakte de palestinske OG israelske myndigheter for å foreta en grundig sjekk. Grunn: Myndighetene vil forsikre seg om at pengene ikke skal gå til å støtte Hamas. Jaja.

I morgen skal jeg på konsert i Fødselskirken. Ikke bare det, det er Elverum damekor som synger!!

Referat kommer.

Full dag, halvfull kvinne

Før jeg skriver noe mer, så må jeg få referere en (rasistisk) vits jeg hørte i dag: En gang var en amerikaner, en russer og en jøde i en forretning sammen og skulle handle. De spurte etter en gitt vare, men den butikkansatte svarte: Beklager, det har vi ikke på lager.

Hva betyr det -å ikke ha?- spurte amerikaneren.

Hva betyr - lager-? spurte russeren.

Hva betyr- beklager?- spurte jøden.

( jeg er nå halvvegs i mitt 3. rødvinsglass og har mistet alle hemninger.)( Hva er hemninger?)

Dagen startet med at jeg etter både bønner og spark måtte gi opp vaskemaskinen min enda en gang. Den vil ikke, så altså stor klesvask for hånd.

Betlehem neste, litt ærend og en prat med Mike og John og Sumar. Jeg er buden dit på søndagsmiddag, det blir koselig.

Iblant slenger jeg innom Fødselskirken. Så også i dag.Der var det fullstappa overalt,- folk fra Mexico, Brasil, Italia, Japan +++ Jeg havna i en slags gudstjeneste på italiensk. Masse prester og andre geistlige, en så ut til å være minst biskop. Kirka var som sagt tråkka, og det ble messet og sunget og spilt orgel og lest fra Bibelen. Nå er min italiensk bare ørlite grann bedre enn arabisken, men jeg fikk med meg at de leste fra Lukas 2: juleevangeliet.Litt i tidligste laget, spør du meg. Men, i Betlehem er det jo en slags julestemning året rundt. En av forretningene spiller amerikanske julesanger nå!

Etterpå rusla jeg ned til Nisreen og fikk middag og te og ikke minst en god prat, og jeg fikk strikka ferdig den lua jeg holdt på med. Nisreen hadde besøk av sin eldste bror. Han bor i Syria- utenfor Damaskus. Trivelig kar som hadde syrisk kone, fransk pass og jobba i forsikring. Han sa at dersom jeg kom til Syria så behøvde jeg ikke tenke på hotell. De hadde to hus og en kjempehage, jeg var velkommen når som helst. En dag så gjør jeg det ratt.

Jeg har de siste dagene hatt mailutveksling med Øyvind fra Høgskolen i Vestfold. Han er her i Palestina med studenter hvert år, og akkurat nå er de her i Betlehem. Han ringte og inviterte meg bort til hotellet der de bor, og jeg har hatt en usedvanlig trivelig kveld sammen med han, en kollega og to av studentene. Det er så mye fine folk!! Øyvind er en av dem. Han fortalte at det var han som sammen med Dag Hareide startet den Reisende Folkehøgskolen for mange år tilbake. Han har også jobbet for FN og for Flyktninghjelpen i Gaza.Nærmere midnatt kom jeg hjem. Jeg gikk fra Grand Hotell hvor folka fra høgskolen bor,- gjennom den nattestille souquen mot Manger Square. To katter og noen få ungdommer var å se- ellers bare stengt og stille. Så kom en taxi som tok meg hjem.Jeg tenker med sorg på alle i Oslo som er redde for å gå alene ute om kvelden. Det er langt tryggere her hos de skumle palestinerne!

Nå sitter jeg altså her med mitt tredje rødvinsglass for i kveld, og kan ikke annet enn å takke for dagen.

Ferie i Israel

Vi fire- Martha, Liam, Kjetill og jeg,- har vært på 3-dagers biltur i Israel.

Bakgrunnen var at Martha og Liam ønsket seg noen dager uten murer og piggtrådgjerder, og med butikker, Middelhav og vakre strender.

Det fikk vi.

Kysten av Israel er vakker, velstelt og vestlig.

Vi har vært på Ikea og på Hennes & Mauritz, og vi har handla. Vi har spist lange og gode måltider, og vi har bodd på et utrolig stilig hotell i den gamle bymuren i Akko, og på et annet hotell i Tel Aviv med bølgebrus rett utenfor vinduet. Vi har kjørt på raske og snorrette motorveier, og tråkla oss vei gjennom ukjente byer.

Alt har fungert. Vi har prøvd å ikke snakke politikk, men konsentrert oss om alt det fine vi har sett, og om lamper og tepper på Ikea.

I Tel Aviv traff vi to hyggelige kelnere på en restaurant.

Så reiste vi hjem til Palestina,- til Ramallah og til Beit Sahour.

Historien kan for så vidt stoppe der.

Tusenvis av mennesker reiser slik i Israel, og tror de vet hvordan livet er her nede, fordi de ser livet til jødene og til turistene.

Bak alle murene og piggtrådgjerdene og sjekkpunktene finnes den en annen verden- den palestinske.Den er usynlig for alle de på den andre siden, og slik er det vel også ment å være.

Det blir umulig å sammenligne, umulig å snakke om likheter og forskjeller. Myntenheten er den samme, og det er vel det.

Jeg skulle så gjerne klare å formidle noen av de følelsene jeg sitter med, men vet ikke hvordan.

Kjetill sa det så riktig da vi så en pusse-gata-lastebil på en fra før av ren strandpromenade i Tel Aviv: Det er motbydelig. Det dekker det meste.

Forstå meg rett; det er fint med rene gater og med flotte veianlegg. Det som er så aldeles ubegripelig, er at Israel skal behandle land og folk i Gaza og på Vestbredden som ...., jeg leter etter ord: som skadedyr? som smittsomme?, og få aksept for dette i deler av den vestlige verden, ikke minst i USA.

Forhandlinger, -sier de store gutta- gi og ta, -sier de.

Hva mer kan palestinerne miste? Det eneste de har, er sin verdighet, sin vennlighet og gjestfrihet og sine dype røtter til den palestinske jorda.

Kanskje kunne jødene trenge å få litt palestinsk vennlighet? Kanskje kunne noen av de hundretusener av innvandrere til Israel uten ( eller med en liten dråpe) jødisk blod i årene trenge litt andre røtter til jorda enn det som Moses har sagt at de har?

Kjetill er her

Det har vært "intet nytt fra blogg-fronten" en stund nå.

Jeg har besøk av mannen min, og vi har vært rundt omkring og besøkt kjentsfolk og handla mer palestinavarer til videresalg. Ikke så mye blogg-stoff, med andre ord.

I går var Kjetill inne i Jerusalem, i bydelen Silwan. Jeg holdt hus her, det er så mange lange og bratte bakker i Silwan.

Dere har kanskje hørt om Silwan i mediene. Den ligger rett nedenfor Gamlebyen, ned mot Kedrondalen. Det er en del av Øst-Jerusalem, og derfor bosatt av palestinere. Imidlertid foregår det arkeologiske utgravinger der, israelerne graver fram rester av urgammel bebyggelse. ( king Davids City). Så langt burde alt være vel og bra, men i denne prosessen så blir palestinske beboere kastet ut av husene sine, hus blir jevnet med jorden, innbyggere blir møtt med sperringer og tåregass. Det er pro-palestinske demonstrasjoner der hver fredag.

Der var altså Kjetill på en guidet tur i går. Det hadde vært interessant, sa han,- men samtidig lite nytt; vi kjenner etterhvert til så mange former for etnisk rensning. Bosetterorganisasjonen El-Ad har visstnok overtatt omtrent 90 % av alle boliger. El-Ad har egen væpnet milits. Ved en anledning gravet de en tunnel som " tilfeldigvis" gikk rett under skolen i Silwan. Den datt ned, gitt. Huff , så leit.

NB. På YouTube finnes det flere lenker til Silwan.

Beit Sahour er et lite sted hvor alle kjenner alle, og hvor slike som meg selvfølgelig synes godt i terrenget og blir prata om. For meg er det bare en fordel, men det er sikkert ikke like enkelt for ungdommer på vift.

Det er 53 drosjer i Beit Sahour. De aller fleste av disse kjører meg hjem uten at jeg må forklare vegen, og de vet at Hazem er "min" sjåfør og at Baha er min venn. De har full oversikt over hvor jeg var med gruppa mi, når jeg har reist til sjekkpunktet, eller når jeg har vært på butikken. Helt greit, som sagt, men Mari som var her på besøk, fikk litt hakaslepp.

Det er også en fordel for meg at ikke sjåførene tar overpris eller begynner å foreslå rundreiser hit og dit.

Jeg er delvis "local". Bra det.

Jeg blir møtt med store smil etter avstemmingen i UNESCO. Norge stemte for!! Jeg er også selvfølgelig veldig glad for det, men innser at palestinsk medlemskap i UNESCO har både + og - sider. USA vil jo nå stoppe all tilførsel av penger til organisasjonen.

Ellers så er jeg i en svært så interessant mail- utveksling med Fokus Sabratour. Det er et reisebyrå i Kristiansand som påberoper seg å være religiøst og politisk nøytralt. Når jeg leser om turene deres hit ned, blir jeg meget provosert, og har altså tatt opp saker og ting med byrået. Sikkert til ingen verdens nytte, men ganske artig. På en av turene hit så skal turdeltagerne " med selvsyn få se hvor mye og hva slags gods som blir fraktet inn i Gaza".

Nesten litt humoristisk. Murer og gjerder og konflikter og slikt, blir ellers ikke nevnt. På en annen tur skal deltagerne få bli med på noe skikkelig spennende; de skal få kjøre i pansret buss til en vakker jødisk by som ligger på et fjell(!) Mao: de skal til til bosettingen Karnei Shomron.

Politisk nøytral????

Nå skal jeg gi meg, vi skal til Jerusalem for å hente en leiebil, og så drar vi opp til Martha og Liam i Ramallah. Vi skal være sammen med de i helga, og gleder oss til det.

Olivenfestival

I går, søndag, var det olivenfestival i Betlehem. Manger Square var fylt opp med salgsboder, en scene og mye folk. ( og nydelige glovarme maiskolber)

Det var ikke bare olivenprodukter som ble solgt, også ulike former for palestinsk håndarbeid. Utstillerne var ulike organisasjoner; Fairtrade Palestine, Women Cooperation og slike. Masse vakkert, og jeg klarte ikke å dy meg, men handla både sånt og slikt. Det vakreste av alt var noen små og tova "betlehemsstaller", og også juletrepynt i samme stil.

Så var det noen som ropte navnet mitt, og der sto Tagreed og hennes datter Rana. De representerer organisasjonen Annajdha. Dette er en organisasjon som skal styrke kvinners stilling ved bl. annet å få kvinner i arbeid og å gi de generell opplæring i ulike fag.

Jeg kjenner de fra før, det var Tagreed som første gangen tok meg med til kultursenteret i Aida camp. Hun er skredder, og hun broderer de aller vakreste ting. Det ble ei ny veske på meg.

Jeg kjente stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tatt kontakt nå i høst, og lovet på tro og ære og gjøre avtale med henne til uka. Kvinneklassen min har jeg også forsømt, shame on me.

Oppe hos Mike og John var det fullt av nordmenn. Jeg skrev om Erik prest i et tidligere innlegg, dette var deler av hans gruppe som nå satt og drakk te og løste verdensproblemer på "vanlig måte."

Mike og John er et lite lokalt senter, her har jeg truffet mye fine folk, så også disse fra Uranienborg menighet.

I dag er Kjetill på veg fra Kairo og hitover. Jeg strikker sokker og hører på dårlige nyheter fra Gaza.

Dager kommer- dager går

Det skjer vel ikke de store tingene av allmenn interesse her i Beit Sahour.

Jeg får imidlertid stadig mer innblikk i folks økonomiske problemer.

En venninne har en datter som er mye syk, og mammaen har tatt henne med til allverdens leger og sykehus. Ulike medisiner er forsøkt, men uten hjelp. Nå hadde mammaen hørt om en spesialist i Jordan. Hun fikk en avtale, lånte penger opp over pipa, og de dro avgårde. 5 dager på spesialistsykehuset + turen, kostet 4000 dollar.( ca.14.ooo NIS). (Alene)mammaen tjener ca. 3000NIS i mnd.

Sykehusoppholdet var svært krevende for begge to, datteren gjennomgikk en masse timeslange tester, og mammaen satt stort sett på en stol ved senga om natta.

Vel hjemme, og med et lønnlig håp om at den nye behandlingen skulle hjelpe, gikk dattera på skolen igjen. Hun er 10 år.

Etter to timer på skolen, ble hun veldig svimmel, og falt og slo hodet i asfalten. Ble bevisstløs, og ble sendt til det private sykehuset i Betlehem som skolen bruker.

I 12 timer var hun bevisstløs, men kom seg etterhvert. Det var ikke brudd på hjerneskallen slik de først frykta. Mammaen ringte meg fullstendig oppløst. Jeg var en del på sykehuset sammen med de. MR koster 700 NIS per gang, og frøkna hadde 3. Mammaen må legge ut disse pengene, men skolen vil senere refundere. I tillegg koster det mye å ligge på sykehuset, og igjen satt mammaen og duppa på en stol ved senga.

Nå er de hjemme igjen, og prøver begge å komme seg til hektene.

Ikke vet jeg hvordan de skal klare å betale på lånet.

Ellers så har jeg hatt- og har-trivelig besøk!

På onsdag kom Mari fra Hamar, hun er på en to-ukers ferietur på gamle trakter.

I går kom Martha og Liam ned fra Ramallah, og vi meska oss med svinekjøtt med sopp og fløte.

På søndag kommer Kjetill fra Egypt.

I går var jeg oppe hos yndlingsfamilien min. Der var mor, far, 1 datter, 1 svigersønn, 2 svigerdøtre samt 5 barnebarn under fem år og 1 barnebarn på åtte. Stille var det ikke, men koselig,og den hjemmelagde maten var super som alltid.

Er det noen sak?

Vi er buden i bryllup i Beirut! Hurra, da er det jo flott at noen i familien er like i nærheten. Trodde vi. Vårt norske pass ble stemplet ved innreise til Israel. Libanon aksepterer ikke reisende som har vært i Israel. Altså trengte vi nytt pass.

Hallo, hallo norske ambassade i Tel Aviv,- kan vi få nytt pass?

Jada, ikke noe problem, men det hjelper ikke. Det nye passet må også stemples Tel Aviv,og da kommer dere ikke inn i Libanon.

Hallo,hallo, norske ambassade i Beirut, kan vi komme inn i landet via Jordan og med israelsk og jordansk stempel i passet? Dessverre. Ikke prøv engang, dere vil bli stående på flyplassen i Amman ( Jordan).

Hallo, hallo, norske representasjonskontor i Al-Ram. Kan dere hjelpe oss. Nei, dessverre. Nå står det jo ingen steder at det er forbudt å reise fra Israel til Libanon, men....

Hallo, hallo norske ambassade i Amman. Kan vi få nytt pass hos dere? Vi skulle vært i Beirut.

Tja og tjo. Vi utsteder ikke pass her, men hvis dere kommer hit personlig, så kan dere søke. Da sender vi søknaden til Norge, og så får dere nytt pass etter ca. 10 dager.

Kan vi da få passet tilsendt, eller må vi komme og hente det? Vel, vi kan sende passet til ambassaden i Tel Aviv, så kan dere hente det der.

Tenke, tenke... Å komme til og fra Amman tar antagelig 2 dager, selv om vi bruker drosje herfra til grensen og så fra grensen og opp til Amman. Det er laange køer ved grenseovergangene.

Å komme til og fra Tel Aviv tar hele dagen, og krever mange sjekkpunkter, busser og drosjer.

Hva vil dette koste?

Hva koster deretter "bryllupsturen" herfra til grensen til Jordan, opp til Amman og så fly til Beirut og samme veg tilbake?

Hva koster det å reise via Norge med et aldeles ferskt og vanlig nytt pass??

Vi tenker fortsatt.

Det er 26 mil mellom Jerusalem og Beirut.

Er det noen sak med gode naboforhold til Midt-Østens eneste demokrati?

Fine folk

Verden er full av fine folk. En av disse er Eirik Mills, prest i Uranienborg menighet. Jeg har visst om Eirik lenge, for som meg så er han her nede minst et par ganger i året, og er- som meg- fast inventar i butikken hos Mike og John. Endelig treftes vi da, og hadde en lang og fin prat.

Eirik er her med grupper to ganger i året; en "menneskerettighets-gruppe", og en "preste-gruppe"

Han sa så fint at det ble mer eller mindre samme turen; om du leser Bibelen eller FNs menneskerettigheter så blir resultatet det samme: Palestina er et eksempel både på manglende rettigheter og på manglende forståelse av hva Jesus står for. Klinger godt i ørene mine. ( dette er ikke akkurat slik han ordla seg, men innholdet stemmer)

Eirik importerer også palestinske varer til Norge , søk på GODGAVE.no

Samme dag som jeg traff Eirik, traff jeg en annen flott fyr. Han heter Firas Mukarker, og er fotograf av yrke, har studio oppe i Beit Jala. Han er forlovet med ei palestinsk/syrisk/svensk dame, og skal nå snart reise til Malmø og besøke henne for første gang.Han ville vite "alt" om Skandinavia og var dessuten interessert i hva jeg drev med. det resulterte i at jeg skal få bruke bildene hans på bloggen min uten vederlag.

I og med at kameraet mitt har "sukkersyke" og bare virker litt en gang i blant, så er det extra fint.

Jeg har altså ikke kjøpt kamera. Bruksanvisning på arabisk er til lite nytte, og når betjeningen i butikken ikke skjønte hvordan det virka så,ga jeg opp foreløpig.

Jeg må også fortelle om Jasmin. Hun er sveitsisk, og er EAPPI i Hebron. Henne har jeg truffet flere ganger og sammen har vi ( nesten) løst alle verdensproblemer. Vi har prata og plukket oliven og glist og spist lunsj sammen og glist mer. Førr ei dame!!

Forleden kveld var jeg og hørte på et flott foredrag om Kairosavtalen. Det var forfatteren og initiativtakeren som fortalte. Det er mange ulike trossamfunn som står bak Kairosavtalen. Jeg skal ikke begi meg ut på å referere hva de sa, unntatt dette:"vi tror først og fremst på et godt liv før døden", og " evangeliene snakker ikke om hat og hevn, men om ærlig og ikke-voldelig motstand. Rettferdighet er verdensomspennende."

Historien om Mhammad

Omtrent halvparten av alle førstefødte muslimske guttebarn heter Mohammad.

Han jeg skal fortelle om, heter noe annet, men la gå med det.

Han ble født i Deheisha flyktningleir for 24 år siden, og er familiens eldste av en barneflokk på fire.

Han ble født inn i en meget aktiv familie, både politisk og ellers.Begge foreldrene er også født i leiren, deres foreldre igjen flyktet fra sine landsbyer og hit i 1948. Israelske soldater overtok landsbyene deres.

Mhammad vokste opp i et hjem med mye kjærlighet, mye angst og lite penger.

Han sier sjøl at han ble voksen i 12 års-alderen. Soldatene kom,ungene ble skremt av bråk, husransakelser og skyting. Han lærte å kaste stein. Han erfarte at de tok faren hans og satte han i fengsel. Han opplevde lange perioder av unntakstilstand og portforbud. Han lærte om politikk.

Han prøvde å bidra med hjelp, hjemme og i nabolaget. Han lærte å dele med andre.

Mhammad var dyktig og ivrig på skolen og visste at han ønsket å studere. Foreldre støttet han, og han gjennomførte et Bachelorstudium i sosialt arbeid på universitetet i Betlehem samtidig som han var meget aktiv i frivillig arbeid i leiren. Arbeidsledigheten i Deheisha/ Betlehem er skyhøy. Mhammad fortsatte å jobbe frivillig og ubetalt, noe betalt jobb fikk han ikke.

Etter mye fram og tilbake, ble det bestemt at han skulle reise til Italia og ta en mastergrad der. Han skulle få stipend, og alt lå tilsynelatende til rette.

Det viste seg at universitetet i Italia hadde alle forelesninger på italiensk, ikke på engelsk som Mhammad hadde blitt forespeilet. Han fikk også vite, at dersom han etter 3 mnd. med språkopplæring ikke klarte å bestå første eksamen på universitetet, ville stipendet bli gjort om til lån.

Mhammad gjorde alt for å klare dette, men måtte innse at det ikke gikk. Han strøk til eksamen før jul. Nå var han i Italia uten penger, men med gjeld, og uten videre stipend.

Takket være en fjern slektning i en annen by, fikk han husrom og mat,- tok seg tilfeldige jobber og lærte seg italiensk.

Et halvt år senere kom han seg hjem igjen, men skyldte penger til universitetet.Der var og er veien stengt.

Han sa det slik: Det er omtrent som å komme med tog til stasjonen samtidig med at et annet tog forlater stasjonen i motsatt retning. Før kunne jeg ikke italiensk, men hadde studieplass. Nå kan jeg italiensk, men har mistet studieplassen.

Mhammad forelsket seg i Italia, og sier at han gjerne skulle gifte seg med jenta. Det er en umulighet. Hun får ikke bo her, han får ikke bo i Italia. Han har ikke jobb, ingen inntekt. Han er veldig lei av å bo hjemme hos foreldrene.

Han jobber frivillig som sosialarbeider, men sliter. " hvordan skal jeg kunne gi hjelp og håp til andre når jeg ikke har det selv?"

Det er ingen dører herfra, sier Mhammad. Iblant tror jeg at jeg ser en dør, men så er den låst.

Han har jobbet frivillig halve livet sitt, nå er han oppgitt. Han vil ikke ha almisser- " jeg vil heller kutte av meg armen enn å tigge"-.

Tenk allikevel om det fantes et stipend som du kan leve av og studere videre i utlandet- spør jeg.

" Svært gjerne,- sier Mhammad. " da kunne jeg få en høyere utdanning, få erfaring i et annet land noen år og så ha større mulighet for å komme hjem hit og hjelpe mine egne"

Foreløpig slutter historien der.

F..skap

I hele går plukket vi oliven inne i en dal som heter Vad Walaja. Det er tredje gangen jeg er der. Mye er det samme, men noe er endret også der. Fra før av var dalen avstengt for palestinere i begge ender. Årsak: Det ligger bosettinger på begge sider av dalen, og disse er forbundet med en bypass-road som går i ei bru høyt, høyt oppe over dalen. Da er det like greit å stenge av hele dalen slik at ikke de stakkars bosetterne risikerer at de palestinske terroristene nede i dalen er slemme mot de!! Nå hadde bosetterne gått et skritt lenger; de hadde satt fyr på en god del eldgamle oliventrær. "Sikkerhetsmessige årsaker"

Jeg blir kvalm.

Den blide karen på bildet drar nok endel av dere kjensel på. Han fikk selvfølgelig ikke bli med på denne turen fordi han er palestiner og derfor en sikkerhetsmessig trussel.

Vannpumpa står mellom palestinske oliventrær og forsyner? Ja, riktig gjetta; bosetterne.

Barnelatter, barnegråt

Denne smellvakre jenta her er min kjære venn. Hun er ikke gamle jenta, men da jeg kom hjem til dem første gangen nå i høst, så husket hun meg igjen. Hun smilte stort og sa -Elda, men så tok det noen sjenerte minutter før hun kom og skulle sitte på fanget. Hun, i likhet med alle verdens barn, har rett til en trygg oppvekst. Det har hun ikke. Hun er elsket av sine, men av de som bor like over haugen, sees hun på som en potensiell terrorist. Forstå det den som kan.

Det andre bildet er fra muren. Ja, eventyr begynner slik; det var en gang...

I dag har det iallefall vært barnefestival i Betlehem! Manger Square krydde av store og små. Det var klovner og sukkerspinn og musikk og kaos og glade barnestemmer og dans og fyrverkeri og hurramegrundt!!

Herlig!

Tanker om små og store ting.

Jeg har vært sliten og litt deppa de siste dagene. Sliten- fordi det er krevende å plukke oliven i solsteika, deppa- fordi jeg føler mer og mer på kroppen at palestinernes hverdag hele tiden gjøres vanskeligere av de israelske myndighetene. Jeg er opptatt av at Israel kaller seg selv det eneste demokratiet i Midt- Østen. Demokrati, er ikke det av folket og med folket?

De har vel ordene sine i behold hvis de betrakter bare jødene som folk, og resten som avskum. Slik opplever jeg at det er her. Jeg blir så forferdelig trist og oppgitt.

Ikke fatter og begriper jeg at hele verden bare kan la dette skje. La gå at folk er uenige politisk, men denne systematiske nedverdigelsen og hundsingen, den er ingen stat verdig. Demokrati???

Apartheid,- det er ordet.

Folk her blir satt i fengsel for de underligste saker hvis israelske myndigheter tror at det kan være " en trussel mot sikkerheten". Jeg hørte en historie forleden som er helt tragikomisk:

I 2003 var det mye bråk mellom israelske og palestinske myndigheter i Betlehem, og det ble innført portforbud. Det fantes imidlertid noen kuer her i Beit Sahour, og melken fra disse ble i skjul fordelt mellom de som trengte det mest. Etterhvert kom dette israelerne for øret, og tiltak måtte iverksettes; kuene ble arrestert.

Begrunnelse: De var en trussel mot sikkerheten! Kuene i Beit Sahour kalles visst fortsatt for "terroristkuer".

Historie 2: Noen jøder begynte å bygge en outpost ikke langt fra en palestinsk landsby. Det sto et lite hus på plassen hvor jødene ville bygge og bo, så dette huset ville de rive. Kvinnen som eide huset, ble selvfølgelig husløs. Huset ble av en eller annen grunn stående. I følge historien( som nok ikke er helt sannferdig), reiste kvinnen til USA, konverterte til jødedommen, og kom tilbake til huset sitt....

Det som er sant; er at bosetterne kommer fra hele verden, og at mange har et ytterst fjernt forhold til jødiske gener og jødisk tradisjon. Med det gamle testamentet i hånda krever de sin "gudegitte rett" til å bygge og bo på privat palestinsk eiendom OG til å gå løs på bøndene som har dyrket jorda si i hundrevis av år.

Ja, jeg blir deppa.

Ellers så har jeg nå satelitt_TV med hundrevis av kanaler. Jeg satt her en kveld og trykket meg fremover i kanalmengden, det var ganske interessant. Jeg har 3 nyhetskanaler på engelsk, det er greit. Det er noen få sportskanaler, og også noen kanaler for barn. Såpeopera og amerikanske filmer finnes også.

De øvrige er delt i to hovedgrupper: Alvorlige menn som (sikkert) diskuterer alvorlige ting, og vakre damer som synger og danser. Et stort flertall av mennene bar de underligste hodeplagg

( sett med norske øyne). Alle varianter av kufia ( palestinaskjerf) mer eller mindre likt Yassir Arafat. Noen fra Saudi - Arabia eller nedover der, var innhyllet i hvite gevanter. Nordafrikanere brukte ulike former for hatter/luer, den ene flottere enn den andre.

Rart at europeere er så opptatt av arabiske kvinners hodeplagg, de skulle heller se nærmere på mennene, her er det mye å hente som sikkert beviser ett eller annet! (?)

I går kveld var jeg på en flott konsert oppe på Peace center i Betlehem. Det var Falun Peace Choir sammen med et kor fra Ramallah som hver for seg og sammen hadde et strålende program. Falunkoret har eksistert i 26 år, og har turnert verden rundt. Bra saker.

Nå får jeg se til å komme meg ut på jakt etter et nytt kamera.

Jeg klarte forresten å miste pungen min her forleden, gudene må vite hvordan, så nå er jeg et Visakort + 900 shekel fattigere. Jeg er et rotehue.

Litt av hvert på en mandag

I dag morges dynket jeg ufrivillig kameraet mitt med Sprite. Ikke vellykket. Jeg må nok spandere på meg et nytt et, og dere må vente litt før det kommer flere bilder.

Bortsett fra det, så har dagen vært utmerket.

I går etter plukkinga, støtte jeg på et kjent fjes oppe i Betlehem. Hun heter Barbro, er svensk, og var her på olivenplukkinga i fjor.

Denne gangen var hun her for å feire at de nå skulle starte noe som heter " East Jerusalem Y`s men and Womens club.Jeg kjenner til Ys men fra før. For 25 år sida var jeg aktiv i tilsvarende på Hamar. ( dette er en organisasjon i tilknytning til KFUM/KFUK) Jeg ble derfor der og da innbudt til å være med på stiftelsesmøte/middag i Jerusalem i dag.Det var også en annen svensk kvinne fra plukkegruppa som skulle dit.

Først i dag plukka vi oliven, men sto dro jeg hjem for dusj og skift. Iført mitt håndbroderte og vakre palestinske skjørt gikk vegen til sjekkpunktet. Hazem kjørte. Han stoppa på vegen for å kjøpe en pose ferske wienerbrød, tok ett sjøl, og resten var til meg og min svenske venninne. Ingen protester hjalp.

Så sjekkpunkt, buss og opp til YMCA (KFUM) i Jerusalem.Der var det meget høytidelig med taler og ritualer og musikk og lys og alt som dertil hørte. Etterpå var det stor middag på Golden Wall hotell. Hvis dere har sett "arabiske netter" på ett eller annet TV- program, så var det omtrent slik. Full pakke på alle vis med kelnere i tradisjonelle kostymer, all verdens retter, vin, gnistrende stjerneskudd, palestinske rytmer, dans + flere taler + presanger. På tak-terrassen var det strålende utsikt over den hellige staden.

Som sagt; full pakke.

Jeg hadde dessuten en lang og koselig prat med lederen av YMCA,ei flott kvinne som mer enn gjerne vil ta i mot meg og gjester fra Norge ved en senere anledning.

En aldeles super dag.

Gudsjelovkvelden

Den gyllengule og nesten fulle månen henger lavt over et nattsvart Palestina. Kvelden er stille og vakker, og varmegradene er akkurat passe mange.

Jeg har vært oppe i Ramallah hos Martha og Liam i dag. Liam var på jobb mesteparten av tida, men Martha og jeg hadde allverdens god tid sammen, og hadde det veldig trivelig. Nydelig lunsj på nydelig restaurant, og så satt vi på balkongen hjemme hos dem og vifta med tærne og drakk kaffe og vin og kjente at verden var god.

Vel tilbake gikk jeg bort på Sahara Hotel hvor det var hektisk aktivitet.Drøyt hundre olivenplukkere har ankommet, og alle skulle finne seg tilrette. Noen hadde spørsmål, alle skulle spise middag,noen skulle til et annet hotell, noen virret rundt...

Jeg så noen kjente fjes, folk som kommer igjen år etter år, blant annet Ann fra California. Det er også tre nordmenn( nordkvinner!) blant deltagerne, tre unge damer fra Oslo som var på sitt første Palestina-besøk. Det skulle være informasjonsmøte etter hvert, men jeg gikk hjem. I fullmåneskinn.

I morra skal vi plukke oliven.

Bildet er fra hagen "min"- de plukket der idag.

En fredelig dag på landet

Torsdag 13.oktober. Det første jeg ser når jeg våkner om morran, er et digert oliventre som står kloss inntil soveromsvinduet mitt. I år bærer det godt, og er snart klar til høsting. Olventreet,- det hellige treet, har alltid vært -og er -selve livsnerven for palestinske bønder.Oliventreet er mer enn et tre. Det forteller om tradisjon, kultur, tilhørighet, om tider og generasjoner som har vært og som skal komme. ( hvis det da blir noen igjen når Israel er ferdig med sine herjinger).

Det skjer ikke de store tingene på en fredelig dag på landet. Jeg leser aviser og NRK - nyhetene + Maan News, drikker kaffe, tar livet med ro. I dag ble jeg bedt opp på lunsj hos vertskapet, og menyen var? O ja, kylling og ris-, men i en ny og nydelig variant med masse grønne grønnsaker som heter noe jeg slett ikke husker.

Dessuten har jeg vært i Souq Ashab og handlet, blant annen en boksåpner som fungerer, og et dobbeltstøpsel. Her skjer det store ting!!

Det beste er nå likevel at jeg nå kan vegen til restaurant Citadel! Alle dere som vet om min manglende evne til å finne akkurat denne restauranten: Yes og yes, endelig har jeg skjønt det!!!. Det har ikke tatt så mange årene. Jeg har også omsider forstått at Citadel heter Cala på arabisk, og at alle de lokale bare bruker det navnet.Så neste gang dere kommer, venner,- da skal jeg uten å blunke ta dere med dit.

Her hjemme har jeg matet den stakkars bikkja som står der i sitt korte band år etter år. Jeg sniker til han noen godbiter, litt kjøtt og bacon og kaldt friskt vann, så vi er bestevenner nå.

Vannet er dyrebart her. Jeg leste i dag at mens jødene både i bosettingene og i Israel forbruker 120 liter daglig i snitt, så forbruker palestinerne 18 liter.

Da er det kanskje ikke underlig at det er tilnærmet umulig for palestinerne å dyrke noe som trenger vanning, og det er heller ikke underlig at grunnvannet stadig synker pga. alle brønnene som jødene borer. Hvis(når) vanntilførselen stopper her, så kan man kjøpe mer, men til skyhøye priser.

Grønnsakene jeg kjøpte i dag, var i hovedsak israelske.Her er det kav umulig å boikotte israelske varer, i Norge går det heldigvis greit. Prisen her er det ikke noe å si på (etter min pengepung);4 epler,3 store tomater og 2 ekstra store paprika- kostet 4 shekel.

Jeg har kjøpt meg den nyeste Margaret Skjelbred- boka på lydfil, -rart at det går an, forresten. Den er knakende bra, jeg må tvinge meg selv til ikke å sitte og lytte kontinuerlig.Dessuten har jeg funnet en amerikansk radiostasjon på lap-topen som sender bedehussanger døgnet rundt, lucky me.

arme mennesker

Et av mine unge vennepar venter barn. Tvillinger. Fra før har de en gutt på 4 og ei (utrolig vakker) jente på 2 og et halvt. De bor på ett rom og kjøkken. Riktignok holder de på å bygge seg hus, men mangler penger til å fullføre. Mannen er snekker og jobber i Ramallah. 12 timers dag. Lønn: 100 shekel ( 160NOK) per dag. Galematias? oh yes. Hvorfor ikke bruke sikker prevensjon? Ikke vet jeg. Prevensjon er akseptert, - har det svikta? Jeg har ikke spurt nærmere.Den blivende tvillingmammaen var ikke bare happy.

Arme mennesker.

Siste kvelden med gjengen

Gjengen har vært ved- men ikke i- Dødehavet i dag. Pga israelsk høytid er alt stengt, stengt, stengt. Også tilgangen til Dødehavet. Sjekkpunktene er stengt.Det kalles vel sikkerhetstiltak.

Hamargjengen hadde imidlertid tatt en fin tur østover, vært i Jeriko og reist med gondolbane opp til et kloster som ligger oppe i bergene hvor Jesus ble fristet av djevelen i 40 dager.

Jeg har tatt livet med ro her hjemme.

I kveld var vi samlet til avskjedsmiddag. Helt uventet for meg viste det seg at alle hadde forberedt tale til meg. Utrolig koselig og rørende. Det aller beste var at alle var klinkende klare på at de skulle hjem og fortelle sine venner om dette utrolige og fantastiske palestinske folket.Mange vil ned igjen. Kontakter er knyttet. Det gjør meg så glad!! På restauranten reiste de seg også og fremførte i kor: One, two, three, four, occupation no more! Five, six, seven, eight, Israel is a facist state!!

( lært oppe i Bilin) Alle i restauranten klappet - stor stemning.

Etter en liten bar-runde tok vi kvelden. Klokka kvart på elleve i morgen formiddag kommer Hani og bringer de til flyplassen.

litt bilder

Bilder fra innhøstingen. Dere ser gjerdene like i bakgrunnen. Bortsett fra en politibil med ulende sirener som for forbi, var alt fredelig. I dag,- lørdag,- er gjengen på veg mot Jerico og Dødehavet. Jeg tar livet med ro her hjemme.

Obs: Bildet med noen folk rundt en benk, er slett ikke fra innhøstingen. Det er tatt oppe i Bilìn, og palestineren på bildet er Yiad, lederen for "folkekommiteen" der oppe. Min feil, jeg blingsa da jeg la inn bilder.

Olivenplukking

Så opprant dagen alle hadde sett fram til: Olivenplukking!!

Dagen starta klokka 8, og vi var utstyrt med vannflasker og solkrem og pågangsmot. Vi skulle plukke i olivenlunden til ekteparet Tanya og Jesus(!), et svært trivelig par som hadde fått 60% av trærne sine beslaglagt. Israelerne trengte å bygge en overvåkningsvei nedenfor bosettingen Har Homa like i nærheten her. Så da så- Bort med oliventrærne, frem med bulldozerne. Tanya, som var gravid i 6.mnd. da dette skjedde, -hadde stilt seg foran dozerne, men selvfølgelig til ingen nytte. Mannen hennes hadde blitt slått over nakken med en geværkolbe slik at han ble alvorlig skadet og gjennomgikk 3 års rekonvalesenstid.

-Vi plukket helt inntil de ytterste gjerdet. Det er først et piggtrådgjerde, så et elektrisk gjerde, så vegen som altså brukes av israelsk politi og militære( men ikke av noen sivilister) så er det et nytt elektrisk gjerde på andre sida, og så et nytt piggtrådgjerde. mao: 4 gjerder. Safety first (?)

Vi plukket oliven, og også noen andre kom til- 3 amerikanske jenter som jobbet med teater oppe i Beit Jala, 2 svenske damer, noen karer jeg ikke vet hvor kom ifra...

Det gikk med liv og lyst, avbrutt av kaffe/ te pauser. Klokka ett fikk vi servert lunsj ute i åkeren- MAKLOBE. Det er godt, det!Vi ga oss i to-tida, hjem til påkrevet dusj,- og etterpå ned på YMCA/ JAI- kontoret hvor Baha ga oss en times foredrag om "Keep Hope Alive"- kampanjen.YMCA tilsvarer det norske KFUM/KFUK, og er en organisasjon med forgreninger over hele verden. Baha er leder for kampanjen, og han ga oss mye nyttig informasjon . Han fortalte blant annet at de israelske myndighetene har fjernet tilsammen 69000 oliventrær fra palestinsk jord..

Keep Hope Alive arbeider sammen med palestinske bønder ,- både med å høste oliven, og med å plante nye trær. Svært mange bønder har sine eiendommer belagt med masse restriksjoner fra israelerne, noe som forvansker og/ eller umuliggjør at de kan drive med oliven uten hjelp utenfra,

Jeg har jo vært med på dette noen ganger, og det var utrolig fint å ha med seg Hamargjengen i dag!! Vi er de første som plukker nå, sesongen begynner egentlig om en ukes tid. Da kommer det 120 deltagere fra hele verden hit for å plukke! Yes!!

Deheisha camp

Dagen startet nede på JAI hvor hamargjengen traff Baha og kjøpte oliventrær. Omvisning og orientering i grotten der nede. Kanskje var det denne grotten hvor hyrdene på marken fikk englebesøk for 2011 år siden? Vakkert og fredelig er det i hvert fall-

Så dro ti opp til Deheisha camp, og tilbrakte resten av dagen der.

Deheisha er stedet hvor jeg handler broderier, et sted jeg kjenner godt, og folk jeg kjenner godt. For de andre var det første gangen. Det er ikke lett for meg å betrakte Deheisha med "fremmede" øyne.Dagen ble i hvert fall slik jeg hadde håpet. Orientering av lederen for Fhoenix center,- Naji, omvisning i leiren med eldste sønnen Mourad, lunsj på senteret og så hjem til Suheir( min broderi-kontakt) for mer informasjon, kaffe, broderikjøp og samtale. Vi var også nede hos de som støtter sultestreikende politiske fanger.Det pågår nå støtteaksjoner over hele Palestina. Per i dag sitter det 6000 politiske palestinske fanger i tilsammen 22 israelske fengsler. Noen har sittet over 20 år. Det er hundrevis av umyndige fanger. Mange sitter uten rettergang, og uten at de er siktet for noe bestemt. Dette gjør den israelske regjering i " Midtøstens eneste demokrati".Noe fanger sitter på total isolasjon i månedsvis i celler på 1x1 meter uten lys.

Det som kanskje har berørt hamargjengen i enda større grad, er at de klokka fem i natt reiste ut til sjekkpunket og så med selvsyn hvordan situasjonen der er for de palestinerne som skal inn på jobb i Jerusalem. Trengsel, kaos,venting i timesvis... Et par av deltagerne sa: min tidsregning heretter blir før eller etter sjekkpunktet den 6. oktober. De hadde ikke så mange ord. Ord dekker ikke dette vanviddes åsted.

Ja, i likhet med meg tenker gruppemedlemmene at HER skulle statsmennene ha stått en grytidlig morgen. HER skulle de kjent på kroppen hva "sikkerhetsmurer" og okkupasjon virkelig betyr.

Hebron + selskap

Det har blitt onsdag, og vi har vært i Hebron. Hebron er selve symbolet på apartheid, og hamargjengen fikk mange rystende opplevelser. Hebron er en by man kan høre om, og tenke at det vel høres ille ut at 2000 israelske soldater herser og bestemmer over 500000 innbyggere.. Likevel, en må nok se det på egenhånd for å fatte omfanget. Hazem sjåfør likte seg ikke. Han gikk tildels sammen med oss,- og kommenterte mange ganger at det var mange soldater der, maange soldater. Vi fikk nå med oss gamlebyen med mange morsomme butikker, men dårlig med kunder, vi fikk med oss Abrahams moske OG jødenes synagogedel av moskeen. Vi så hvordan gatene var delt i to - på det ene fortauet er det lov for palestinere å gå,i gata samt på det andre fortauet er det forbeholdt jøder. Vi så at en skolegutt måtte tømme sekken sin foran en israelsk soldat. Vi så sivilpoliti med miniatyrkamera som liksom tilfeldig rusla utenfor moskeen. Vi så rabbinere som tilsynelatende leste i skriftene sine, men som mesteparten av tida var opptatt av å kikke på damene. Vi traff ei EAPPI-jente fra Dovre! Jeg ble gjenkjent i to butikker, det er helt utrolig hvor godt enkelte husker ansikter.

Når sant skal sies; vi var enige om at Hebron var verd et besøk, men jammen var det ikke godt å komme "hjem" igjen.

I kveld har jeg vært på heidundrande forlovelsefest. Traff masse kjentfolk, og ekstra artig var det å se en skokk med unger som løp i mot meg og ropte Elda!!

Gjengen hadde rusla litt rundt i kveld, og dessuten fått gratis middag på hotellet! Ikke dårlig.

Jerusalemdag

I dag har hamargjengen vært i Jerusalem- eller Al Quds -som den heter på arabisk.Martha har vært guide, jeg har hatt fri.De tok drosje til sjekkpunktet og vandret gjennom. Tilbakemeldingene er kvalme, fortvilelse, ubehagelige følelser, utrygghet.Alt hadde gått greit. Buss inn til byen, der sto Martha og ventet.Så var de på en tre timers tur med ICAHD, hvilket er utlagt Israeli Commitee against House Demolition. Det hadde vært svært informativt og samtidig deprimerende. Lunsj på Jerusalem Hotel. En av gjengen var så uheldig at hun ble frastjålet lommeboka si. Så ble gamlebyen i Jerusalem utforsket før de tok bussen/ drosje hjem.Hovedinntrykket: Surrealistisk- flotte ting, fæle ting- kontraster.

Sjøl har jeg hatt en slakk dag med litt handling, lunsjbesøk hos en venninne, samt et veldig trivelig møte med Baha. På fredag blir det olivenplukking!!Yes!

Jeg er forøvrig buden i forlovelsesselskap på onsdag kveld, og har fått lånt meg en dertil egnet kjole og selskapsko!

I morgen har gjengen fridag, mange vil inn til Jerusalem igjen.

Jeg prøvde å finne ut av TV`n i kveld,men mislyktes. Tre fjernkontroller gjør meg mannevond! Skal be om assistanse i morgen.

Gjestfrihet

Da jeg skrev blogg i går kveld, glemte jeg å ta med den viktigste tilbakemeldingen fra deltagerne: Å være i et vanlig palestinsk hjem, spise enkel og god palestinsk mat sammen med familien. Å bli møtt med en slik gjestfrihet og varme som ble oss til del; dette var det de likte aller best. Alle forstår veldig godt hvorfor jeg er så glad i dette folket!!

Mar Saba- Bilìn- Taybeh

Vi er vel tilbake etter en lang og innholdsrik tur. Jeg vil prøve å skrive bloggen denne uka slik som gruppedeltakerne opplever det, det blir litt haltende, men, men.

Vi starta dagen med å besøke Mar Saba,- et urgammelt kloster som ligger inne i fjellene ikke langt herfra. Det knytter seg mange historier og myter rundt dette klosteret som er fra 500-tallet, tror jeg. Selve klosteret er nå bebodd av omtrent 25 munker tilhørende den østeuropeiske kirke.Tidligere var det et stort samfunn her.En myte forteller at dersom det kom kvinner inn i klosteret, da ville det bli et jordskjelv så stort at verden ville revne og forgå... Det finnes imidlertid fortsatt et tårn like ved klosteret hvor kvinnene kunne stå og beskue helligdommen på avstand. Gruppas ene mannlige medlem syntes dette var en grei ordning!

Vi dro så til Bil`in, en liten landsby nordvest for Ramallah. Det ble en meget sterk opplevelse for alle. Bili`n er kjent for sin mangeårige ikkevoldelige motstand mot gjerdene og muren som hadde tatt fra beboerne mesteparten av jorda og olivenlundene deres.Hver fredag- år ut og år inn,- har de demonstrert med flagg, marsj, opprop, sang. Hver fredag har de blitt møtt med tåregass og gummikuler fra israelske soldater. 2 palestinere har blitt drept, mange, mange har blitt såret, enda flere arrestert og fengslet-

Landsbyen Bilìn anla sak mot den israelske stat. Saken gikk helt til høyesterett. De vant!! Retten avgjorde at gjerdene i Bilìn skulle flyttes 500 meter lenger vest. Ingenting skjedde. Demonstrasjonene fortsatte. I juni 2011 kom israelske bulldosere og flyttet grensene! Seks års protest hadde nyttet - Stor seier for palestinerne.

Vi møtte lederen av protestkomiteen,-Iyad Burnat og hans familie. Et sterk møte. Vi ble fortalt historien og vist videoer, vi ble tatt med ut i markene og så den gamle og den nye grensen,- vi ble servert lunsj og te. Vi traff kona Suir og de tre flotte ungene...

Jeg har vært i Bil`in før, før grensen ble flyttet. For de andre var det første besøk. Mange gråt. Alle følte en sterk beundring for den viljen og utholdenheten og håpet som disse menneskene i Bil`in viser. Iyad har av spanske aviser blitt kalt Palestinas Gandhi. Han skal også motta en ikke-volds-pris i Spania, men får ikke visum. Han har mottatt andre priser også. Yiad har vært i Norge,- I Hamar!!, og har venner der. Han viste oss bilder fra Strandgateparken og Domkirkeodden i snø. Verden er ikke stor.

Fra Bilìn dro vi til Taybeh på årets begivenhet,- ølfestival! Kjempestemning, masse folk, trafikkaos, boder, underholdning, dans. Hamargjengen hadde ikke lyst på å dra derifra.

Alt har sin ende, så etterhvert kom vi oss på hjemveg, og Hazem tok oss trygt tilbake til Beit Sahour.

her er de!

Jeg har vært dårlig til å ta bilder. Vi har med oss Halgrim, journalist og fotograf, så han tar en masse flotte bilder. Jeg skal be han legge inn noen de nærmeste dagene. Her er gjengen nettopp ankommet hotel Sahara.

Lørdag og vandredag

Klokka ti kom blide Hazem og kjørte hele gjengen til Betlehem. Fødselskirken med den sedvanlige køen og duft av røkelse, et langt og trivelig besøk på St.Johns souvenir hvor mange handla og alle fikk te, så lunsj på Square Restaurant før vi vandret gjennom gamlebyen og over til MUREN. Muren er nok aller verst her oppe ved checkpunktet og Aida Flyktningleir. Den er 10 meter høy og snor og vender seg som en slange. Mur til høyre, mur til venstre, mur rett fram. Det ble et sterkt møte for Hamargjengen. Aida er også et svært spesielt sted med mange voldsomme inntrykk. Lekende og blide barn midt mellom mur dekorert med grafitti av alle slag, gamle, dårlige hus og trange smug, og hyggelige palestinske militære som gjerne lot seg forevige på bilde.- Vi besøkte kultursenteret Alrowwad hvor de åpnet butikken for oss og vi hadde en lang og god prat med Abdelfattah Abusrour ( lederen). Han kunne blant annet fortelle om konstruktivt samarbeid mellom senteret her og skoler i Stavangerområdet.

Nærmeste nabo til Aida er et meget celebert hotell. Da vi var der ( på do), var det bryllupsfeiring med stor stas og masse finpynta folk, TV folk og greier og greier. Det ble litt av noen kontraster med 100 meters mellomrom!

Vi dro tilbake til Beit Sahour, fant en koselig restaurant, og så gikk vi på kino!! De viste en film på Alternativ Information Center ( AIC). Vi var de eneste besøkende,- alle andre hadde dratt til Taybeh på ølfestival!

Jeg spurte gjengen hva som satt sterkest i minnet fra dagen i dag. De svarte : fantastisk vennlige og gjestfrie folk, sorg og sinne og fysisk smerte over muren, den utrolige gløden som Abusrour viste midt i elendigheten,- de vakre gatene i gamlebyen i Betlehem....

Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg tipper de tok hundrevis av bilder!!

I morgen venter Bilin med mere.

STORBESØK

For en fin dag!

Først kom Martha, Liam og Cory fra Ramallah, og etter en liten stopp her hos meg, reiste vi opp til Betlehem og gjorde det turister gjør der. Artig å treffe Cory her nede! Nå har snart hele slekta ++ vært i Palestina, og det er bra. Alle kan fortelle de der hjemme om murer og bosettinger og checkpoints og masse trivelige palestinske folk, og spre budskapet om hvordan verden er her nede, ikke bare det vi får servert på TV.

Martha dro avsted til flyplassen for å møte hamargjengen,og det tok ikke lang tid før de dukket opp. Alt hadde gått som smurt både på reisen og på flyplassen. De ankom hotellet glade og fornøyde, og vi har hatt en flott kveld sammen.

Det veldig sørgelige er at gruppen var to personer mindre enn planlagt. En av deltagerne hadde blitt syk og kunne ikke komme. Hennes venninne valgte da også å bli hjemme. Så trist for alle parter! Sykdom kommer aldri beleilig, og denne gangen kom den ekstra ubeleilig. Planlegging og billettkjøp siden januar i år.... Jeg håper de kommer neste gang.

Nå har vi kommet hjem fra et overdådig måltid på restaurant Grotto, og her i leiligheten min kan jeg konstatere at jeg har fått parabol-TV med ørten kanaler!!

En strålende dag, med andre ord.

Tenker jeg skal ta kvelden,- i morgen skal vi til Betlehem ++

Ventetid

I morgen kommer først Martha, Liam og Cory, så kommer gjengen fra Norge! Det blir en strålende dag, jeg gleder meg veldig.

I dag har jeg vært litt husmor. Klesvasken tørka på en time, det er gør-varmt i sola.

Det eneste nye jeg har å fortelle i dag, er at NÅ FÅR MAN KJØPT EGG I KARTONG!!

Ja, det er faktisk helt nytt og veldig kjekt, nå slipper jeg å knuse "løse" egg i bæreposen på vei hjem. Det går fremover i det hellige land.

Jeg har klart å få med meg hele dagsrevyen på -alltid nyheter-, ikke verst, nettet er svært ustabilt.

Det var vel det.....

En aktiv dag

Så har det blitt tirsdag kveld. Min kjære ex-svigersønn Cory er antageligvis vel framme hos Martha og Liam i Ramallah.
Jeg har vært på farta. Først noen ærend i Beit Sahour, så en liten handlerunde i Betlehem inklusive lunsj. Det er artig å sitte og beskue turister!  De kommer fra hele verden- nå er det folk fra Østen som er i flertall. Japanesere? Koreanere? De kommer i flokk og følge, trofast og nærmest på geledd etter en eller annen guide som går foran med en paraply e.l.høyt hevet. Kameraet er fremme, men de fotograferer mens de går, - tenk om guiden forsvant! Inne i Fødselskirken er det laaang kø hver dag. Noen ber, andre skravler, alle ser og ser og ser. Så er det rett inn i bussen igjen,- kjøpmennene i byen får skjelden eller aldri besøk.
 Jeg har derimot investert i 4 billige vinglass, fargestifter og en liten teddybjørn, og i går kjøpte jeg meg en riktig så fin bordlampe, men det er nok langtfra nok til å opprettholde handelen i byen..
Etterpå ringte jeg min venninne Nisreen, og hun kom i løpet av noen minutter. Hun skulle til Ramallah, ville jeg bli med? Javisst.
Vi dro til Ramallah, hun fikk besøkt de kontorene hun skulle på, vi var oppom Martha og Liam som snarest, og så bar det hjem igjen. Veien nordover er utbedret, og det er satt opp solcellepanel-gatelykter gjennom den trangeste og mørkeste dalen!! ( helvetesdalen) Veien er forsatt utrolig bratt og kronglete, men det er absolutt fremgang.
Jeg fikk en underlig telefon her i kveld. En tidligere elev fra STAVIS ringte. Han satt i et studentradiostudio et steds i Norge og lurte på om jeg kunne bidra med høytlesing av erotiske eventyr per telefon ut på eteren! Jeg hadde i sin tid lest ett eller to av disse i klassen hans. Det ble litt umulig da, siden jeg er her og slett ikke har tatt med meg Asbjørnsen og Moe,- det være seg erotiske eller uerotiske eventyr!! Han så poenget, men vi hadde en trivelig prat. Verden er et rart sted.Jeg er forresten bedt i forlovelseselskap, men tok jo ikke med meg finkjole - krise!
Godnatt

søndags (u) fred

I dag har jeg vært hjemme hos gode venner. De har en stor familie, og det er slett ikke alltid alle er verdens beste venner. I dag ble det bråk- noen sa noe som noen andre ikke likte, og det ble kjefting og gråting og noen bare gikk og andre ringte og noen skulle dempe gemyttene og babyer skrek... Jada.
Jeg forsto jo ikke et skvadder, men mor i huset fortalte meg overskriftene.
Det tok en times tid, og så la stormen seg, og teen kom på bordet. 
Det underlige er at jeg ikke opplevde det som pinlig! Det er bare slik de har det iblant, og det at jeg var der, gjorde ingen forskjell. Jeg følte meg merkelig akseptert midt oppi tumultene.
Jeg ble i kveldinga kjørt ned til Betlehem, hilste på folka på souvenirsjappa "mi", og tok et glass hvitvin på yndlingsresturant Squer. Kelnerne smilte stort og ønsket meg velkommen tilbake. Herlig. Så hjem hit til Beit Sahour.
Det var stille i Betlehem i kveld, men mange biler kjører rundt med store palestinske flagg. Alle snakker om FN og Mahmod Abbas ( eller Abumazim som han kalles her), og folk er veldig spente på morradagen når saken skal opp i sikkerhetsrådet i  FN.
Abbas kom hjem til Ramallah i dag, og det hadde visstnok vært rundt 10 000 som hadde møtt opp for å ønske han velkommen.
Jeg skal derimot ta kvelden

HJEMME i BEIT SAHOUR IGJEN

Sommer og sol i Palestina! Nå prøver jeg for 3. gang å skrive/sende et blogginnlegg. De to første gangene ville ikke laptopen min samarbeide, så alt jeg har skrevet er borte vekk. Men, alle gode ting er tre.

Jeg kom hit ned i går ettermiddag etter en problemfri og grei tur. Her ble jeg mottatt med klemmer og nyvasket leilighet, til og med bikkja logret! Det er så godt å være tilbake. Vertskapet bød på mat, og på TVn så vi på Abbas fra talestolen i FN. Folk feiret, vi hørte helt hit at det var musikk og dans på byen! Nå er det vel litt tidlig å feire, det skal nok renne mye mer vann i havet før Palestina får sin uavhengighet, men overleveringen av søknaden i FN er et skritt på veien. ( tror jeg, da)

I dag har jeg pakket ut kofferten, dusja, spist lunsj med vertskapet og rusla opp til supern hvor jeg handla inn til kjøleskapet. Dessuten har jeg lest overskriftene i HA og på NRK. Verden er i gjenge. Jeg har det godt.

PAKKING

Det er lørdag den 17. september i det Herrens år 2011. Om en uke sitter jeg i mitt andre hjem- oppe i bakken i "huset mitt" i Beit Sahour.

Nå sitter jeg i Solplassvegen med ulike stabler og bunker og huskelapper og strikketøy rundt meg. Det er mangt og mye som skal i kofferten. Heldigvis har jeg også en huskelapp som ramser opp alt jeg har lagt igjen i Beit Sahour. Kanskje blir det ikke overvekt denne gangen?

Gleder meg til å se igjen alt og alle der nede i det hellige, men okkuperte,- landet.

Det blir spennende å høre hva som skjer i FN til uka! Jeg reiser jo den 23., montro om kontrollen på flyplassen blir verre enn vanlig? Ja, ja. Jeg skal som vanlig oppføre meg vennlig, ganske dum, veldig gammel og totalt uvitende om grenser, murer og sjekkpunkter. Uvitende om situasjonen er jeg ikke, men resten er jo greit. Mis muskhele!! ( ittno problem)

Vi snakkes

Eldbjørg/Elda

Tanker

I overimorgen reiser jeg hjem. Hjem til vakre og trygge Norge.Ingen høye betongmurer, ingen gjerder med piggtråd, ingen tungt bevæpnede soldater,ingen sjekkpunkter. Ingen kommer med bulldosere og river ned huset ditt uten at du selv vil det. Ingen begynner å bygge og bo på jordet ditt sånn uten videre for etterpå å nekte deg selv adgang.

Avbrytelse: Telefonen ringte, Hazem. " Er du hjemme nå?" Ja. "Jeg kommer" Hvorfor det?! " Har presang". Så kom Hazem medbringende et flott oliventrearbeide som viste et kart over Palestina. " Because you are my friend".

Jeg har liten tro på at det samme kunne skje i Norge.

Alle disse fenomenale menneskene må bli igjen her i ghetto Betlehem. Leve sine liv som best de kan. Håpe på en bedre fremtid for sine barn, håpe at de en gang skal få et eget og selvstendig land uten frykt.

Jeg skulle ønske og jeg og alle andre nordmenn var flinkere til å verdsette alle de godene vi har. Og- som jeg har sagt før, jeg skulle ønske at de som fortsatt mener at Israel gjør alt riktig og at palestinerne er et folkeslag med kriminelle,- de skulle bo her en liten stund.

Det blir fint å komme hjem nå, men hvis Gud gir meg dager, så kommer jeg hit igjen.

Takk for at dere har fulgt meg på turen.

smått og godt

Fredag kveld. Jeg er i "snart-hjemreise-modus. Sofaen er full av bæreposer,- ting som skal sendes via transportbyrå hjem til Hamar. Mest broderier, men også en del andre ting fra Palestina som israelske myndigheter ikke liker: Arabisk-kurset mitt, smykker som symboliserer palestinsk motstand, informasjonsmateriale---

Gruer meg som ei bikkje til utspørringen på flyplassen likevel.

Jeg hadde tenkt meg en tur til Jerusalem på søndag, men dropper det kanskje. Ikke fordi jeg er redd for egen sikkerhet. Nei, men israelske myndigheter er MEGET nøye med all trafikk ut og inn fra Vestbredden nå om dagen,- så jeg kan risikere å bruke timevis til sjekking, og det er ikke spesielt festlig.

De siste par dagene har det høljregna, og jeg har vært mest innendørs, men nå har det klarna. Her venter de nå en 50-dagers periode med ørkenvind og sol.

Uroligheten i Midtøsten brer seg. Nå har det begynt i både Syria og Jordan også, og på Gazastripen skyter de fra begge sider.Israelske jagerfly er meget aktive over her om dagen. Guffen lyd.

Israelske myndigheter har nå bestemt at palestinerne ikke får lov å markere årsdagen for Nakba- ( katastrofen) i mai. Dagen blir markert her for å huske 1948 og tilintetgjørelsen/ jødisk overtagelse av 418 palestinske landsbyer. Hovedmottoet er " The right of return". Så langt har ingen palestinere fått lov å vende tilbake til der de kom fra.

Det er forøvrig ca. 4.500 handlinger som betraktes som farlige for staten Israels sikkerhet, og som derfor medfører straffeforfølgelse.Eksempelvis så var det noen unggutter som hjalp til med å sette stoler inn i et lokale. Lokalet skulle brukes til et møte for palestinske motstandsbevegelse. Guttene ble arrestert. Noen andre unger ble av israelske soldater presset til å oppgi navn på voksne aktivister som de kjente. De ble så arrestert for angiveri. I rettsalen forgår alt på hebraisk. Oversettelsen til/fra arabisk gjøres av jødiske israelere. osv, osv, osv

Nei, jeg blir deppa av å skrive om det.

Tar meg en vinskvett, jeg.

Ha ei fin helg.

Morsdag!

Morsdag i Palestina er store greier. Det er den 21. mars, men fordi datoen i år falt på en mandag, feiret de både søndag og mandag. Jeg har derfor vært på mange tilstelninger, hørt mange lovtaler på arabisk, det har vært sang og dans og blomsterutdeling og diplomutdeling og kaffe og te og mat og presanger, nasjonalsang med palestinske soldater i giv akt......, jaja men, morsdag er store greier. Det heter forøvrig " Iom el Um" ( mors dag) eller Eid el Um (fest for mor). Herlige navn!

Om en uke skal jeg hjem til Hamar igjen. Det blir både fint og rart. Spørs om ikke sjela mi trenger mer tid enn kroppen for å lande.

Hvis Gud gir meg dager , så skal jeg tilbake i september.

Som dere jo alle vet, så er Midtøsten et ekstra urolig hjørne av verden for tiden. Tunis, Egypt, Libya, Jemen, Bahrain.. Nå demonstrerer de veldig i Gaza, men det liker ikke Hamas. Hamas sender bomber til Israel, det liker ( naturlig nok) ikke de. En israelsk familie ble brutalt drept i en bosetting sist uke, og palestinerne fikk skylda. Nå er det visst en mann fra Thailand som er den skyldige. Det hindrer ikke bosetterne her i å " ta igjen" overfor palestinerne, og dessuten resulterte det i at den israelske regjering bestemte seg for å bygge 100 vis av nye bosetterboliger. Fred??? Nei, det ser dårlig ut. Det som ER bra, at unge palestinere over hele Vestbredden demonstrerer for forsoning mellom Hamas og Fatah. Håper at det på sikt kan ha en positiv innvirkning.

Takk og pris for at jeg ikke verken er eller vil være politiker, aller minst her nede!

Jeg fikk noe å tenke på her forleden: En muslimsk gutt herfra som spiller fotball, hadde sammen med laget sitt fått tillatelse ( av Israel) til å reise til Tel Aviv på en turnering. Han- og-mamman, var så lykkelige! Gutten hadde sett sitt hjemlands hav- Middelhavet- for aller første gang.

En annen pappa sa imidlertid at han aldri ville søke Israel om tillatelse for sin sønn til å besøke deler av eget land. Det var å krype for okkupasjonsmakten. Jeg forstår begges tankegang.

Her rister de meget forundret på hodet når jeg forteller at jeg kan reise Europa rundt uten engang å vise pass!